La det være klart – bruk av fysisk og psykisk vold og annen behandling som krenker barnets menneskeverd er forkastelig og fortjener ikke navn av oppdragelse. Det er ingen unnskyldning å si at det skjer i oppdragelsesøyemed. Slik behandling av barn er ikke oppdragelse, men nedverdigelse,. Jeg har skrevet om temaet i boka ”Familiepedagogikk. Oppdragelsens hva, hvordan og hvorfor” (Gyldendal) og referert fra denne i en tidligere post, der jeg begrunner dette.
Regjeringen foreslår nå et tillegg i barnelovens paragraf 30 for å få presisert at all bruk av vold mot barn, både fysisk og psykisk er forbudt, også når volden brukes som virkemiddel i oppdragelsen. Bakgrunnen er at Høyesterett i 2005 fastslo at det ikke er straffbart hvis foreldre i oppdragelsesøyemed tildeler barn lettere klaps. Hvorvidt slike ”klaps” skal være tillatt, har vært et diskusjonstema helt siden den såkalte ”refselsesretten” ble opphevet i norsk rett i 1972. Dette var en lovbestemmelse som ga foreldrene rett til å anvende ”maadeholden legemlig refselse”. Det er ingen tvil om at denne refselsesretten bidro til å legitimere mye grovkornet fysisk vold mot barn i hjemmene. En del av holdningene som preget denne julingtradisjonen i behandlingen av barn, sitter nok fortsatt igjen hos enkelte. Det er tankevekkende at en ikke-vitenskapelig meningsmåling på VGs nettside i 2007, der over 35000 lesere avga stemme, viste at nær halvparten svarte ”Ja, i mild form” på spørsmålet om det er akseptabelt å gi barna sine ris. Selv om julingtradisjonen i behandlingen av barn ikke er så sterk som den var tidligere, tror jeg ikke vi skal ha noen illusjoner om at fysiske og psykiske overgrep mot barn fortsatt finner sted begrunnet i ønsket om å disiplinere barna.
Jeg er derfor i utgangspunktet positiv til alt som kan bidra til å få slutt på all bruk av vold mot barn – også den som merkelig nok av enkelte begrunnes med at den er til ”barnets beste”. På den annen side mener jeg det er vel verdt å diskutere hvor langt man egentlig når ved å bruke barneloven for å oppnå dette. Ingen kan straffes etter barneloven. Hvor stor holdningsdannende virkning den har, kan diskuteres. Jeg tror imidlertid det er viktig å gjøre det klart for folk at straffeloven verner ikke bare voksne, men også barna. Barn er ingen ”eiendom” foreldre eller andre voksne kan behandle akkurat som de vil. Barn er mennesker som rettssamfunnet verner akkurat som det verner voksne. Lovavdelingen i Justisdepartementet mener det ikke er noen tvil om at barn har det akkurat det samme strafferettslige vern mot fysisk avstraffelse som voksne. Når det gjelder departementets forslag om å ta inn begrepet psykisk vold i barneloven, innvendes det fra juridisk hold at departementet innholdsbestemmer begrepet på en måte som gjør at det faller utenfor forståelsen av voldsbegrepet i straffeloven. Advokatforeningens leder sier at ordlyden ”psykisk vold” inneholder et helt nytt voldsbegrep uten at departementet har foretatt en prinsipiell drøftelse av denne utvidelsen. Også Riksadvokaten er skeptisk.
Noen mener Høyesteretts kjennelse fra 2005 skapte en utydelig rettstilstand når det gjelder en fysisk reaksjon som lettere ”klaps”. Sammen med uklarheten når det gjelder begrepet ”psykisk vold” tilsier at grensene bør klargjøres ved eventuelt å se på om straffeloven skal endres.
Når jeg nærer en viss skepsis mot å tro at endringer i barneloven vil gjøre store forskjellen, har det sammenheng med at jeg ikke tror så mye på at man kan regulere ”gode oppdragelse” gjennom lovbestemmelser. Barneloven kan ikke gjøres til noen lærebok i den gode oppdragelse. Man bør ikke gjøre juss til pedagogikk – eller omvendt. Den gode oppdragelse skapes ikke i skyggen av loven, men gjennom kunnskap om barn, pedagogisk opplysningsvirksomhet og holdningsdannelse. Når departementet finner det nødvendig å si at det vil være tillatt å løfte med seg en treåring med makt hvis han har slått seg vrang i butikken, eller at det skal betraktes som nødverge og dermed være tillatt å bære med seg barnet sitt inn hvis det har gått ut i snøen i tynne klær, tror jeg man bør besinne seg på hva som egner seg for lovregulering. Lover bør ha bakkekontakt for at de skal forstås av befolkningen og bli respektert.
9 kommentarer:
Ikke for å være særlig uenig, men problematisere litt.
Når det vises til straffeloven, at den gjelder likt for barn og voksne, finner jeg det problematisk. Du nevner eksemplet med et barn som løper ut i kulda uten nok klær.
Hvis jeg som beste- og oldefar unnlater å hente inn den ungen gjør jeg noe galt. Hvis det er kaldt nok, skjer det ved en enkel og kontant bruk av det som ville være vold om det gjaldt en voksen.
Altså, for å bruke vold mot et barn i denne situasjonen, bør loven tolkes annerledes enn overfor en voksen.
Overfor voksne vil det være politi og/eller helsevesen som griper inn. Vi andre i ytterste fall som nødverge. Men det ville være å ta fra begrepet nødverge noen mening om den skulle brukes når vi redder et barn, tar det ut av en situasjon hun eller han ikke behersker.
Det er vel slike problemer som departementet forsøker å gjøre noe med. Ellers er jeg enig i at en lovparagraf som er så vag at den må eksemplifiseres nærmest ned til detaljer, ikke virker lovende.
Hehe, meget enig i at myndighetene kan styre seg litt når det gjelder detaljrikheten i lovgivningen. Er forøvrig selv far til en gutt på snart 2 år, og jeg er veldig enig i dette med at lovgivning ikke er det beste virkemiddel for å påvirke barneoppdragelse. Har selv sett hvordan barneoppdragelse i stor grad går i arv, og jeg tror det hadde vært sunt med mer opplysning på området, da ikke alle foreldre har pedagogisk bakgrunn. Forøvrig er min egen erfaring at man kommer ganske langt med å være glad i barna, og å vise det.
Til raagraaum:
Takk for kommentaren. Det spørs hva du mener med at straffeloven ”gjelder likt”, som du uttrykker det. At barn nyter samme strafferettslige vern mot fysisk avstraffelse som voksne, behøver vel ikke å stå i motsetning til at voksne kan bruke makt for på beskytte barn mot seg selv? Dette er nettopp et poeng i Riksadvokatens skepsis til departementets høringsutkast. Han mener at ikke enhver fysisk kontakt eller maktbruk overfor barn kan kalles vold. Han peker også på at man ved en strafferettslig vurdering av maktbruk overfor barn ikke kan se bort fra kontekstens betydning. Og det er jeg enig i. Det synes åpenbart at departementet har et stykke arbeid å gjøre for å klargjøre begrepene.
Til Anonym:
Etter at jeg gjennom et langt pedagogisk liv har brukt mye tid på foreldreopplysning, er jeg naturligvis svært så enig med deg!
Oddbjørn Evenshaug sa:
"At barn nyter samme strafferettslige vern mot fysisk avstraffelse som voksne, behøver vel ikke å stå i motsetning til at voksne kan bruke makt for på beskytte barn mot seg selv?"
Nei, men det overlater denne typen vurderinger til juristene. Til å gripe inn overfor et barn som ikke kan ta vare på seg selv, trengs en foresatt. For en voksen trengs myndighetspersoner som er gitt slike oppgaver gjennom lover og reglementer.
Og det er vel noe av problemet? Det kan se ut til at juristene i slå-litt-for-å-oppdra-saka er noe på kant med nåværende storting og regjering? Sammen med de fleste opposisjonspartiene også, vil jeg anta.
Et minimum hvis lovgiver ønsker å forandre praksis, er samarbeid mellom justis- og barne-ministrene.
Egentlig burde ikke dommen fra Høyesterett vært noen overraskelse, for i lovforarbeidene til Barneloven er det uttrykt klart at ikke all vold mot barn er forbudt, dessverre.
Jeg skjønner ikke hvorfor man bekymrer seg for at enhver bruk av fysisk makt skal kunne bli ulovlig, for FNs barnekomité, som rådgir i hvordan Barnekonvensjonen skal tolkes, definerer fysisk avstraffelse til å omfatte enhver fysisk maktanvendelse som har til hensikt å forårsake smerte eller ubehag.
Sigrun:
"definerer fysisk avstraffelse til å omfatte enhver fysisk maktanvendelse som har til hensikt å forårsake smerte eller ubehag."
Dette er en setning jeg trur blir lest på veeeeldig forskjellig måte i ulike kulturer.
"Jeg ga ham ikke ris for at det skulle være vondt, men for å lære ham å oppføre seg slik at han ikke kommer opp i problemer."
Men den står kanskje i en eller annen sammenheng?
raagraaum: Det er jo nettopp smerten man tror skal få barn til å "oppføre seg". Ut fra en ondt skal ondt-fordrive tankegang.
Altså - smerten er ikke hva en ønsker å oppnå, men den oppdragende effekten.
raagraaum: Det kan nok være så ymse.
Foreldre er ikke noen egen gruppe mennesker, som per def. alltid har edle motiver.
Har du lest om hva Peter Wessel Zappfe ble utsatt for som barn? I så fall: Kan det være noen som helst tvil om at farens hans var en sadist?
Legg inn en kommentar