15. januar 2013

Et nytt statlig religionsvesen og presteskap?

Forrige ukes offentlige debatt var preget av livssynsutvalgets innstilling, som har tittelen "Det livssynsåpne samfunn. En helhetligtros- og livssynspolitikk" (NOU 2013:1). Tittelen angir utvalgets visjon og ambisjon. Utvalget ønsker et samfunn som har en åpen holdning til livssyn og fremmer forslag til en "helhetlig" livssynspolitikk som skal være "aktivt støttende".

Debatten så langt har vært springende og i stor grad vært konsentrert om detaljer. Jeg har merket meg to kritiske debattinnlegg av mer prinsipiell art som jeg synes er særlig interessante. De er hentet fra våre to beste verdiorienterte aviser, Vårt Land og Klassekampen.

I dagens Vårt Land er Inge Lønning kritisk til utvalgets ambisjon om en "helhetlig" politikk og peker på at allerede i utvalgets egen innstilling er inkonsekvensen i forslagene påtagelig. For eksempel går et samlet utvalg inn for et ikke-innblandingsprinsipp når det gjelder statens pengestøtte til tros- og livssynssamfunn. Et flertall i utvalget vil ikke desto mindre stille ideologiske krav til pengemottakerens "styringsstruktur". Det henger ikke sammen og eksemplet viser etter Lønnings mening hvor farlig ubeskyttet slagordet "en aktivt støttende religionspolitikk" er mot statlig dirigering. "Når utvalget har falt for fristelsen, er det mer enn sannsynlig at det flertall som forvalter statsmakten, vil gjøre det samme", skriver Lønning. En avklaring av hva "aktivt støttende" betyr og særlig hva det ikke bør bety når det brukes om statens rolle når det gjelder tros- og livssynssamfunn, er derfor nødvendig, mener han.

Kommentaren i Klassekampen er skrevet av forfatteren Edvard Hoem. Han finner det kritikkverdig at utvalget overser den kristne tradisjons betydning som kulturimpuls i vårt samfunn og spørsmålet om hvorfor kirken i Norge tross alt har en så stor oppslutning. Kapitlet om religion oglivssyn i Norge i historie og nåtid (kap 3) gjør Hoem "stum av forundring".

Hoem karakteriserer kapitlet som nærmest en "overgrepskatalog" og finner lite og ingen ting som kan forklare grunnen til at et stort flertall av befolkningen fremdeles slutter opp om den norske kirke. Her finnes ingen spor etter den nestekjærlighet og omtanke for andre som kristne mennesker har stått for, ingen ting om den fundamentale betydning kristendommen har hatt for litteraturen og kunsten, ikke noe om opplysningsprestenes rolle for grunnlovsforsamlingen i 1814 og for ikke å snakke om alliansen mellom den kristne lekmannsbevegelsen og det liberale borgerskapet som gjennomførte parlamentarismen og allmenn stemmerett. Heller ikke et pip om den veldige folkebevegelsen som haugianismen var i kulturen og politikken. Like mangelfullt er det når det gjelder kirken og kristenfolkets rolle under 2. verdenskrig. Hvis dette var hele sannheten, burde det norske folk hate kirken og juble over at en endelig kan bli kvitt den, skriver Hoem.

For Vårherre gjør det neppe noen forskjell om en tar fra prestene retten til å vie folk eller om kommunene overtar forvaltningen av gravplassene, skriver han videre. Men for menneskene gjør det en forskjell, fortsetter Hoem og peker på det paradoksale at våre nye landsmenn brukes som argument for å rive ned tusenårige tradisjoner, samtidig som de nye landsmennene får skylda for å ødelegge norsk kultur.

Hele utvalget går inn for livssynsåpne seremonirom. Vil konsekvensen bli at en på lengre sikt vil avhende kirkene og "hyre inn religionen i statlege religionshus med full likestilling også for dei gudlause?" spør Hoem. "Kven er det som vil gå dit?"  Og alle idealene som staten vil forvalte, kan det bli noe annet enn et nytt statlig religionsvesen, utklekt av et nytt (statlig) presteskap, denne gangen uten Gud?

5. januar 2013

Drømmen om Amerika

Helt siden jeg var gutt har jeg vært interessert i utvandringen til Amerika. Det er noe fascinerende med mennesker som våger å bryte opp og kaste seg ut i det ukjente for om mulig å skape seg et bedre liv. At jeg har mange slektninger som både på 1800- og 1900-tallet brøt opp og satset på et liv i den nye verden, har ikke gjort interessen mindre. I godt voksen alder fikk jeg anledning til å besøke en del av de utvandrede slektningenes etterkommere. Det var en stor opplevelse og forsterket interessen – ikke bare for utvandringshistorien, men også for hvordan det gikk med dem etter at de forlot hjemlandet.
Derfor har jeg lest Sverre Mørkhagens to bind om den norske utvandringen med stor interesse. Det første bindet, ”Farvel til Norge”, kom i 2009, og jeg omtalte boka på bloggen 21. desember 2009. Det andre bindet kom ut i høst, ”Drømmen om Amerika”, og omhandler innvandringen til Amerika fra Norge i tiden 1825-1900. Et tredje bind om innvandringen 1900-1975 er planlagt utgitt neste år.
 
Mørkhagen vier stor oppmerksomhet til innvandrernes kirkelige liv. I de lokalsamfunn innvandrerne skapte, stod kirken sentralt, ikke bare for deres religiøse liv, men også sosialt. Men dette er også historien om strid og splid. De norske utvandrerne reiste fra en embetsstyrt kirke, der prestene i stor grad representerte samfunnsmakten og den usosiale samfunnsstrukturen. I den nye verden kunne de skape sine egne ”frie” kirker. Det var ikke bare enkelt. Både teologiske og personlige stridigheter førte til en oppsplitting i en rekke kirkesamfunn, som norsk-amerikansk lutherdom fortsatt sliter med, til tross for kirkefusjoner.
 
Fortellingen om hvordan det gikk med de norske innvandrerne er fascinerende lesning. Mørkhagen skriver spennende og med stor fortellerglede. I Norge har vi nok i stor grad levd med forestillingen om at ”drømmen om Amerika” var en drøm som også ble realisert. Mørkhagens bok viser oss at slik var det slett ikke for alle, noe jeg selv også har lært etter at jeg ved besøk hos slektninger der borte har lært litt om at det ikke gikk like bra for alle. Mørkhagen gir oss mange eksempler på det. Mange maktet ikke de store utfordringene som møtte dem, mange ble også ofre for lurendreiere og svindlere.

Men de aller fleste klarte å kjempe seg fram til et godt og anstendig liv. Jeg har selv fortalt historien om en av disse i en artikkel i Årbok for Gudbrandsdalen 2010. Lars Guttormsen var en skomaker som utvandret i 1872 fra Tretten i Gudbrandsdalen. Det spesielle med Lars var at han var døv, et utrolig vanskelig handikap på den tiden, ikke minst på grunn av alle fordommene døve ble møtt med. Men Lars hadde mot og vilje. Han utvandret alene og skapte seg et godt liv i LaCrosse i Wisconsin, der han giftet seg med ei døv jente. Se bloggpost 25. oktober 2010.

Sverre Mørkhagen har plukket opp historien om Lars og gjenforteller den over fire sider i sin bok, som et eksempel på en av de som lykkes i å realisere ”drømmen om Amerika”.

4. januar 2013

Oppvekst uten barndom

I 1958 skrev min bestefar ned sin oppveksthistorie som husmannsgutt i ei lita bygd i Trøndelag i 1870-80-årene. Året etter fortalte han på lydbånd mye av den samme historien. Materialet representerer en uhyre interessant førstehåndskilde til kunnskap om oppvekst i en tid som fortoner seg uendelig langt unna dagens velstands-Norge, men som ikke er lenger unna enn at fortelleren var min gode venn i min egen oppvekst.

Ingebrigts historie er en historie om en oppvekst uten barndom. Det var en oppvekst med nok av fattigdom, forteller han, og som var preget av hardt arbeid. Selv om han må erkjenne at det til tider kunne være for hardt, uttrykker han som 84-åring takknemlighet for at han tidlig lærte å arbeide. "Jeg var så heldig å få begynne å arbeide i rett tid", skriver han, og "i rett tid" var i åtte-årsalderen. Da begynte han å være med i skogen å hogge tømmer. Om sommeren arbeidet han som gjeter. Skolegang var det smått med, to måneders omgangsskole omkring på forskjellige gårder. Den gang gikk altså ikke barna til skolen, men skolen kom til barna. Hans egen mangelfulle på skolegang gjorde at han voktet barnebarnets skolegang med argusøyne. Ved sommerens lange besøk, som var min egen oppveksts høydepunkt, måtte karakterboken alltid medbringes.

I 11-årsalderen flyttet han til en gård et stykke unna der han bodde og arbeidet som gårdsgutt med all slags arbeid fram til konfirmasjonen. Det var bl a tømmerkjøring om vinteren for en gutt som ennå ikke var tenåring. Han var flink med hester, og da han skulle konfirmeres, salet husbonden en hest han kunne få ri på til kirken. Ingen av familien var til stede. Presten brøt vanlig skikk og plasserte husmannsgutten først på kirkegulvet som den flinkeste blant konfirmantene. Gutten kjente sin plass i samfunnshierarkiet og mislikte situasjonen, men brydde seg likevel lite om det han overhørte på kirkebakken, da en av bygdas bønder karakteriserte situasjonen som "det styggeste synet han noen gang hadde sett i kirka".

Det neste året, da faren på husmannsplassen ble syk, forsørget han som 15-åring sine foreldre og yngre søsken ved jakt, samtidig som tok ansvaret for husmannspliktene på gården som husmannsplassen lå under. Deretter bar det ut i verden, dvs til nabobygdene som tømrer og gårdsdreng, bl a med melkekjøring med hest 5-6 mils vei tur-retur til Trondheim.

Odelsjenta på en av gårdene der han arbeidet, fattet interesse for den arbeidsomme unge mannen. Gode følelser utviklet seg, men tanken om ekteskap vakte motstand hos odelsjentas mor. Ei gardjente giftet seg ikke under sin stand! Ingebrigt ville ikke trenge seg på, og bestemte seg for å utvandre til Amerika, der framtidsmuligheter lå og ventet på fattige husmannsfolk fra Norge. Men gardjenta viste sin sterke vilje og gjorde det klart for mora at fikk hun ikke husmannsgutten, ville hun følge ham til Amerika, noe som ville innebære slutt for slekten på gården. Dermed måtte mora gi seg. Det skulle hun aldri angre på.

Jeg har fortalt hele historien i en artikkel i siste utgave av Melhusbyggen”, årsskriftet til Melhus historielag.

2. januar 2013

Når det blåser i sportsredaksjonen


Jeg er ganske sportsinteressert, men jeg må innrømme at jeg ikke sjelden er noe oppgitt over sportsjournalistikken. I dagens DrammenTidende (DT) kommenterer avisas sportsredaktør det nye systemet i hoppsporten, der man bl a kompenserer for vindforholdene når poengene skal regnes ut. Etter en dag med strålende norske prestasjoner i hoppuka, bruker sportsredaktøren kommentaren til å besvære seg over dette systemet. Han forteller at selv han, som har matematikk i fagkretsen fra høyskolen, faller fra, bokstavelig kalt, må en si, ettersom han også forteller at han er tilbøyelig til å droppe å følge med i hoppsporten etter dette. Så vet vi det, vi DT-lesere, som f.t. har verdens beste skihopper fra vårt nærområde.
Den gang poengsummen ble regnet ut bare på grunnlag av lengde og stilpoeng, tror jeg neppe mange klarte å regne ut poengsummen raskere enn datamaskinens resultat som vises på skjermen umiddelbart etter hoppet. Men redaktøren med høyskoleutdanning i matematikk har kanskje klart det. For oss andre er situasjonen altså i så måte akkurat den samme som før, men med den forskjell som jeg tror flere enn jeg setter pris på – at hoppsporten er blitt atskillig mer rettferdig.

Man kan selvfølgelig ha ulike meninger om det nye systemet. Det har neppe fått sin endelige form, og får det forhåpentligvis aldri.

Sportsredaktøren avslutter med å sammenligne med fotballen: Tenk om Godset skulle vinne en 2-2 kamp mot Molde fordi Godset hadde mer motvind etter pause enn Molde hadde før pause? Tenker redaktøren, som åpenbart synes vindforholdene er like utslagsgivende i fotballen som i skihopping. Han kaller selv tankeeksperimentet ”litt søkt”. En karakteristikk som utvilsomt er kommentarens beste poeng.

En tafatt statsminister


Statsministerens nyttårstale var en skuffelse. Hyllest til kvinnesakspionerer og takksigelser til unge og voksne, modige hverdagshelter er selvsagt både velfortjent og hyggelig. Men for øvrig var talen preget av selvskryt eller "i overkant selvtilfreds" og "reklameplakat foran høstens valg" for å låne Aftenpostens ord.

Klimaspørsmålet ble nevnt, men uten selvkritisk analyse og konkretisering av en forpliktende politikk. En skribent i Dagsavisen har i dag laget en alternativ nyttårstale der klimaspørsmålet er temaet. Synd at ikke statsministeren kunne ha våget å tenke like modig. Heller ikke vår behandling av asylbarna våget han å gå inn på. I det hele tatt glimret kritisk analyse av vår måte å gjøre ting på med sitt fravær i talen. 
 
Det mest oppsiktsvekkende ved talen var likevel det totale fraværet av kommentar til fjorårets viktigste hjemlige begivenhet, Gjørvkommisjonen knusende kritikk av den offentlige innsatsen før og etter tragedien 22. juli 2011. En slik unnlatelse framstår nærmest som uttrykk for feighet.

I det hele tatt har Stoltenbergs opptreden etter Gjørvkommisjonens rapport effektivt revet ham ned fra den pidestallen han ble plassert på etter hans kloke og samlende innsats i tiden rett etter tragedien i 2011. Jeg må innrømme at jeg stadig har problemer med hans forståelse av hva det vil si å ta ansvar etter en slik tragedie og den knusende kritikken av et system han er den øverste ansvarlige for. VG fikk mye kritikk for sitt "krav" om at statsministeren burde ha gått av etter kritikken. Jeg synes man har gjort seg for fort ferdig med dette spørsmålet.
 
Det går selvfølgelig an å tenke slik Stoltenberg har gjort. Spørsmålet er imidlertid om det ikke hadde bidratt mye bedre til den nytenkning og holdningsendring som er helt nødvendig om Stoltenberg hadde markert alvoret ved å gå av. Hans nei til å vise ansvar ved å gå av, forplantet seg nedover i systemet der det ble "lett" for alle og enhver med ansvar for svikten, å si at de tar ansvar ved å bli sittende. Det kan hevdes at dermed er sjansene for at det skal skje holdningsendring og systemendring mindre. Etter min mening er det ikke noe godt argument at opposisjonen ikke har forlangt Stoltenbergs avgang. Et slikt krav ville av de fleste blitt tolket som utilbørlig utnyttelse av en nasjonal tragedie. Desto mer nødvendig er det da at statsministeren selv markerer ansvaret på en tilstrekkelig klar og tydelig måte.

Mye taler for at Stoltenberg har hatt sin tid. Nyttårstalen vitner om en statsminister som er blitt grå, tafatt og initiativløs.