31. mars 2010

Forskning ingen nøytral aktivitet

"Forskning er slett ingen nøytral og uskyldig aktivitet. Den er omgitt av politikk og ideologi både før, under og etter", skriver kulturredaktør Knut Olav Almås i en kommentar til Eia-debatten i Aftenposten i dag.
Artikkelen anbefales.

30. mars 2010

Trenger ingen erkebiskopliknende kirkeleder

Biskop Helga Haugland Byfuglien i Borg redegjør i en artikkel på bispedømmets hjemmeside for kirkens begrunnelse for forslaget om en 12. biskop. Hun skriver at dagens ordning med en preses som både skal ivareta oppgaven som ledende biskop og samtidig betjene et helt bispedømme, er blitt uholdbar. Arbeidspresset er blitt altfor stort. Bispemøtet, Kirkemøtet og Kirkerådet har med overveldende flertall uttalt at 12. biskop må lokaliseres til Oslo, fordi det er der de viktige prosessene foregår som krever nærvær for å kunne bidra med styrke i samtaler og drøftinger, også med politiske myndigheter.

Biskop Haugland Byfuglien skriver videre:
”Vi har opplevd en merkelig debatt og prosess som har ført til at saken omkring 12. biskop har fått et helt annet fokus. Mange har mobilisert, særlig Trondheim, for en 12. biskop med annen funksjon enn det kirken har bedt om. Symbolbetydning, distriktshensyn og tradisjoner har blitt anført som avgjørende momenter i vurderingen som har hevdet at preses må lokaliseres til Trondheim.

Vår kirke har ikke tradisjon for erkebiskopliknende kirkeleder. Det trenger vi ikke nå heller. Kirken har biskoper som i hvert sitt bispedømme er symbolbærere slik Nidaros har sin, knyttet til nasjonalhelligdommen. Det har vært underlig å registrere at kirkens understreking av Oslo som sted har blitt møtt med en argumentasjon som ikke er svar på det kirken har ønsket.
Det er sterke reaksjoner på den overkjøring av det kirkelige demokrati og bispemøtet vi har vært vitne til. Myndighetene, som har lagt vekt på å styrke demokratiet som en viktig verdi i folkekirken, har utvist en oppsiktsvekkende arroganse overfor kirkedemokratiet.

Nå avventer vi Stortingsmeldingen. Vi forventer at politikerne vil lytte til kirkens behov knyttet til 12. biskop. Tiden er inne til å skrelle bort de symboltunge og pompøse ordene. Vi vil samarbeide om en løsning som gir rammevilkår for 12. biskop som bidrar til å styrke samvirke mellom kirkens ulike organer, til beste for kirkens fremtid.”

28. mars 2010

Kjempeflott

Overraskende tabell etter tre serieomganger. Jeg synes det er kjempeflott at lag som er forhåndstippet (også av meg!) blant de dårligste, hevder seg i toppen så langt. Både Aalesund og Strømsgodset står med sju poeng. Unggutta i Godset ordnet opp i 2. omgang, og sendte atter en gang Viking hjem fra Drammen uten poeng. Litt av nedtur for Viking, som rundspilte Brann i forrige kamp. Men det er antagelig flere enn Viking som kommer til å erfare at det skal bli vanskelig å vinne på Marienlyst. Mye tyder på at det kan være noe i påstanden om at Godset er laget med mest mest potensial.

Aalesund skal heller ikke bli lett å slå på hjemmebane. Hønefoss derimot, lever opp til tipset om at det blir tøft å klare seg i Tippeligaen. 6-0 tap mot LSK, null poeng og en fryktelig målforskjell, er ikke akkurat lystelig for det nyopprykkede laget fra Ringerike. Kongsvinger står også uten poeng, mens Haugesund røk på tap mot Odd, og er i ferd med å innta en tabellplass de fleste har forventet. Den største negative overraskelsen så langt er imidlertid Molde. Ett poeng etter tre kamper er ikke imponerende av et lag som aspirerer til topplass. Nå mangler det bare at Sandefjord slår Brann i Bergen i morgen. Det kan meget vel skje. I det hele tatt har de forventede ”topplagene” skuffet så langt. Den forestillingen Rosenborg og Vålerenga viste på Ullevål var ikke gullkandidater verdig. Martin Andresen bør rette oppmerksomheten et annet sted enn å skylde på banen.

25. mars 2010

Når makten taler

Det er ikke vanskelig å forstå kirkerådsleder Nils-Tore Andersens frustrasjon over politikere som så til de grader gir blaffen i hva kirken mener i en sak som angår kirken. Kirkens egne organer har på behørig vis behandlet forslaget fra bispemøtet om å få en 12. biskop som kan ivareta presesfunksjonen, 10 av 11 biskoper, et nærmest enstemmig kirkeråd og 73% av Kirkemøtet har gått inn for at denne biskopen av praktiske grunner må plasseres i Oslo. Biskopene, som denne saken gjelder mer enn noen andre, har uttalt at så viktig er plasseringen nær kirkens øvrige sentrale styringsorganer, at de ikke er tjent med den 12. biskopen hvis plasseringen blir en annen.

Likevel velger altså politikerne å gjøre nettopp det kirken ikke ønsker. Men er det så galt å plassere en biskop i Trondheim? Selvfølgelig ikke. Det gale er at politikerne ikke har tatt på alvor til hva kirkens demokratiske organer har bedt om og deres begrunnelse for ønsket, og i stedet gjort saken til noe helt annet, bl a med en argumentasjon med nasjonalistiske undertoner som burde være kirken fremmed og masse tåketale om Trondheim som ”åndelig sentrum” o.l. Som Nils-Tore Andersen treffende uttrykker det: ”Politikerne har gitt Den norske kirke en løsning vi ikke har bedt om, svart på et spørsmål vi ikke har stilt, og totalt overkjørt det kirkelige demokrati.”

Det gjør nettopp de politikerne som ellers aldri nøler med å klage over det demokratiske underskuddet i kirken. Jo da, alle er klar over at den formelle makten fortsatt ligger i Stortinget og regjeringen. Men dette er en ordning som har overlevd seg selv og vedtatt avviklet om kort tid. Det hadde faktisk vært mulig for politikerne å erkjenne at nettopp det er situasjonen, og begynt å øve seg på en ny situasjon. Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum er naturligvis veldig glad. Han synes nok han har vunnet en stor politisk seier. Der i gården er man jo ikke vant til så mye. Han er også freidig nok til å si at ”når dette har roet seg, vil løsningen bli en god opplevelse for kirken”. Slik taler makten. Den vet å fortelle folk at de opplever det godt å bli overkjørt av staten. Kirkens demokratiske organer har talt, og de har talt tydelig. Men makten mener å vite hva som er best.

Flere vil nå begynne å snakke om at med denne avgjørelsen har man tatt det første skrittet på vei mot en erkebiskop i Trondheim. Det høres jo flott ut. Men få i kirken ønsker det. Biskopene har uttrykkelig reservert seg mot en slik utvikling. Det er faktisk noe oppsiktsvekkende og paradoksalt ved at det er Ap av alle som nå på en avgjørende måte kanskje bidrar til en utvikling mot en mer embetsstyrt kirke på bekostning av legfolkets posisjon og makt i kirken.

Helga Pedersen møter kirkens argumentasjon med å vise til at det er ”gode flyforbindelser her i landet, og man har telefon og internett. Mange offentlige organer er spredt over hele landet, så det er ingen grunn til at ikke Kirken skal klare å koordinere det.” Med rette karakteriserer Nils-Tore Andersen en slik argumentasjon som tøv. Kanskje Helga Pedersen burde foreslå at fiskeriministeren plasseres i Tromsø, og næringsministeren i Stavanger? Ja, for også der har de faktisk gode flyforbindelser, og etter det jeg vet har de også telefon og internett.

Mange vil nok nå være spent på hvordan kirkens organer vil forholde seg. Biskopene har uttalt at de takker nei til et nytt tolvte bispeembete, dersom regjeringen plasserer det i Trondheim. Kirken må nå vise at dette ikke bare er ord, og i praksis vise at man mener alvor.

23. mars 2010

Ikke meningsberettiget?

Oslo Arbeiderpartis vedtak lørdag der de gikk inn for varig vern mot oljevirksomhet i havområder utenfor Lofoten og Vesterålen, har skapt sinne blant tilhengerne i Nordland. Disse ber folk sørpå holde seg unna. Fylkesrådsleder i Nordland Arbeiderparti, Odd Eriksen, mener at vedtaket er uklokt og uhørt. Det er like uhørt som at Nordland Ap skulle bestemme hva slags byutvikling som skulle skapes i Oslo, sier han.

Hvis man mener å sitte med de beste argumentene for at man bør sette i gang med oljevirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen, er det helt greit å hevde at Oslo Ap har gjort et uklokt vedtak. Men er det ”uhørt” at Oslo Ap mener noe om saken? Mener virkelig Eriksen at spørsmålet om eventuelle utbyggingsplaner på Grünerløkka kan sammenlignes med det som kanskje er den viktigste miljøsaken i vår tid? Skulle en byutviklingsak i Oslo ha samme nasjonale betydning, var det ikke da helt greit at Nordland Ap mente noe om saken? Dessuten – Oslo Ap har vel aldri ment at det er de som skal ”bestemme” i denne saken? De gir uttrykk for en mening, og ønsker sikkert å bidra til å påvirke meningsdannelsen hos andre, ikke minst innenfor regjeringen og eget parti, der landsmøtet ennå ikke har tatt endelig standpunkt. Mener Odd Eriksen at det bare er Nordland Ap som skal stemme når landsmøtet skal behandle saken?

Endelig, som Klassekampen ganske riktig påpeker, flere meningsmålinger viser at det er flertall mot oljeboring også i nord. Det er dermed Oslo Arbeiderparti, og ikke Odd Eriksen, som er representativ for befolkningen i Nord-Norge i dette spørsmålet. Klassekampens lederskribent oppfordrer fylkesrådmannen til å ”vise litt større ydmykhet før han opptrer som «Nordlands trompet» i et såpass betent spørsmål”.

22. mars 2010

Millioner vil takke ham

Ikke rart at president Barack Obama smiler og puster lettet ut i dag. Helsereformen han har satset så mye på, gikk i natt igjennom i Representantenes hus, riktignok med knapt flertall, 219 mot 216. Men et flertall er et flertall. Noen mener at en avtale om å forby bruk av statlige midler til abort kan ha reddet formen. Med vedtaket i natt oppfyller Obama sitt viktigste valgløfte etter over ett års arbeid med ulike forslag og opprørende debatter. Enkelte har spurt om saken vil komme til å koste Obama gjenvalg i 2012. Om så skulle skje, vil han likevel være historisk i amerikansk politikk, ikke bare fordi han er USAs første fargede president, men fordi han kjempet igjennom en historisk reform som vil ha betydning for millioner av amerikaneres liv.

Det er vanskelig for oss i Norge å skjønne at en slik reform kan møte så innbitt motstand blant mange amerikanere. Men i USA er man ikke på langt nær så tilbøyelige til å tenke at fellesskapet skal ta ansvar for det enkelte individ. Der står tanken om enkeltindividets eget ansvar mye sterkere. Det som for oss i Norge anses som en selvfølge, uansett partifarge, blir i USA lett oppfattet som den rene skjære sosialisme, for ikke å si kommunisme. Da jeg en tid bodde i USA, møtte jeg blant ganske alminnelige amerikanere holdninger som gjorde Carl I. Hagen til en ”venstreraddis”. Det er derfor ikke overraskende at Obama er blitt utskjelt etter alle kunstens regler i denne saken.

Men millioner av fattige amerikanere vil takke ham.

19. mars 2010

Fylkesmann = tidligere rikspolitiker

Erling Lae og Lars Sponheim ble i dag utnevnt til fylkesmenn, henholdsvis i Vestfold og Hordaland. Hyggelig for begge, og ikke uventet. Ja, for fylkesmannembetet ser ut til å være forbeholdt tidligere politikere. Av 18 fylkesmenn er 15 tidligere rikspolitikere, hvorav ti har vært statsråd. Karakteristisk nok opplyses det at Sponheims sterkeste utfordrere til embetet var den tidligere Ap-statsråden Reidar Sandal og Krfs tidligere stortingsrepresentant Ingebrigt S. Sørfonn, som i likhet med Sandal forlot stortinget i 2009. I Vestfold skal Laes skarpeste konkurrent ha vært tidligere stortingsrepresentant for Sp Eva Lian. Lae etterfølger tidligere Høyre-statsråd Mona Røkke, og Sponheim etterfølger tidligere stortingsrepresentant for Krf, Svein Alsaker.

Erfaringen fra toppen i rikspolitikken, og ikke minst fra regjering, gir sikkert en god bakgrunn for å fylle fylkesmannjobben. Men det kan ikke være spesielt morsomt for søkere som kommer fra andre sammenhenger, at det nærmest er opplest og vedtatt at embetene skal besettes av tidligere politikere. Dette skjer nå så systematisk at de ulike partiene snakker om at regjeringen til enhver tid må sørge for en balanse mellom partiene når det gjelder utnevnelsene. I dag har alle stortingspartiene, bortsett fra Venstre, minst to fylkesmenn. Venstre har ingen. Slik sett hadde Sponheim et visst poeng når han etter å ha søkt, uttalte at det kanskje var ”Venstres tur nå". Og slik ble det.

Hvor er menneskeligheten?

Aftenposten forteller i dag om den 25-årige Fathia Ahmed Omar og hennes 6-årige sønn Munir som ble kastet ut av Norge mens hun var under behandling for fysiske og psykiske plager. Nå bor hun og sønnen på en benk i Genova. Faren til Munir ble drept av en milits i det afrikanske hjemlandet. Selv ble Fathia utsatt for en gruppevoldtekt som varte i 20 dager. Hun klarte å komme seg vekk, via Italia til Norge. Da hun ble tvangsutsendt fra Norge, hadde hun nettopp fått diagnosen posttraumatisk stressyndrom. Også gutten er traumatisert etter de forferdelige opplevelsene han har hatt. Tilbake i Bergen sitter en fortvilet ektemann.

Ifølge Aftenposten har 25-åringens advokat gjort lite for å fremme hennes sak. Jeg har ikke grunnlag for å betvile at utlendingsmyndighetene har fulgt lovverket i sin avgjørelse. Men, en må som kvinnens fastlege spørre: Hvor er menneskeligheten?

Les historien og bedøm selv.

17. mars 2010

Samboerforhold og skilsmissers betydning for barns familieliv og velferd

Forsker Anne Reneflot disputerte nylig på en avhandling der hun rapporterer resultatene av fire ulike studier av hvilken betydning veksten i samboerforhold og skilsmisser har for barns familierelasjoner og fremtidige velferd. Undersøkelsene baserer seg på intervjudata, registerdata og kvalitative data.

I et sammendrag av avhandlingen tas det utgangspunkt i det velkjente faktum at veksten i skilsmisser fører til at færre barn tilbringer hele oppveksten sammen med far, og at samboerskap forsterker denne trenden ved at bruddrisikoen er høyere enn i ekteskapet. Reneflot viser i avhandlingen at samboerfedre er mindre villige enn sin kvinnelige partner til å konsolidere forholdet gjennom å gifte seg og på den måten styrke båndene til barna sine. Hun finner også indikasjoner på at samboerskapet som familieform kan være mindre egnet til å fremme fedres investeringer i barna sine enn ekteskapet.

Videre viser Reneflot at foreldrebrudd i barndommen også har betydning for det videre livsløpet ved å innvirke på unge menn og kvinners utdanningsnivå og familiedanning. Kvinner er i særlig grad påvirket av foreldrebrudd. Når det gjelder utdanning, ser det ut til at førskolealder er en ekstra sårbar periode i barns liv hvor endringer i familiestruktur og tap av ressurser og stress forbundet med en bruddprosess kan være spesielt skadelig. Endelig tyder resultatene av undersøkelsene på at selv om de fleste fedre er fraværende fra barnets hushold etter et brudd, så kan deres ressurser og ekteskapelige status fortsatt spille en rolle for deres barns velferd.

15. mars 2010

Forstemmende holdninger

Reportasjen i NRK-Dagsrevyen i helgen om jødehatet både i Sverige og i Norge er all ære verdt, men innholdet var forstemmende. ”Det er en notorisk uthenging av jøder. Alt fra vitser til åpenbare drapsrusler.” sier en kvinnelig lærer ved en videregående skole med mange muslimske elever til NRK. ”Jeg ser jødehatet spesielt i samfunnsfagtimene. Elever sier jøder styrer alt, hele Vesten styres av jøder. Flere sier også at de beundrer Hitler, fordi han drepte jøder,” sier en annen lærer. ”Flere elever hånflirer når jeg snakker om Holocaust. En gutt reiste seg og kommanderte meg til å stoppe å snakke om jøder og Holocaust”, sier en tredje.

Forstanderen i Det Mosaiske Trossamfunn, Anne Sender, ønsker ikke å overdramatisere situasjonen, men sier at situasjonene er alarmerende, der den har oppstått. Derfor mener hun at myndighetene må ta trakassering og trusler mot norske jøder i skolen på alvor. Leder for Antirasistisk Senter, Kari Helene Partapuoli, mener skoler som opplever rasisme og antisemittisme, må ha en systematisk motreaksjon. Hun mener det er vanskelig ut fra reportasjen å avgjøre omfanget, men sier samtidig at også hun er kjent med denne typen holdninger i norske klasserom og blant ungdom.

Nesten like sjokkerende som at slike holdninger finnes blant norske skoleelever, er det faktum at de lærerne som rapporterte om situasjonen, ikke tør å stå åpent fram, men forlanger å bli intervjuet anonymt. Norske jødiske foreldre forteller at deres barn blir trakassert både verbalt og fysisk på skolen fordi de er jøder – uten at lærerne tar tak i det.

Det ville være for lettvint å felle en generell dom om feige norske lærere på bakgrunn av dette. Men det er et alvorlig signal om at noe er galt når de som mer enn de fleste skal fronte de verdier og holdninger som vårt samfunn bygger på, ikke våger å stå fram. Situasjonen tyder på at lederen for Antirasistisk Senter må ha rett når hun hevder at norske skoler ofte ikke tar rasisme og antisemittisme på alvor. Ja, for annerledes kan en ikke tolke situasjonen når norske lærere åpenbart føler det direkte truende å stå åpent fram med en så forstemmende budskap som det her dreier seg om.

14. mars 2010

Kutt i ”verdens rikeste land”

I dag starter regjeringens forhandlinger om neste års statsbudsjett Thorbjørnrud. Det blir tøffe saker for statsrådene når oppgaven først og fremst blir å kutte, i stedet for å øke, slik de har vært vant til. Etter hvert som nedskjæringene blir klare og kjent, skal floskelen ”verdens rikeste land” bli gjentatt til det kjedsommelige. Ja, for det er ikke måte på hva vi skal ha råd til i dette landet der oljemilliardene renner inn. Men det finnes faktisk noen økonomiske ”lover”, som finansminister Johnsen kommer til å belære oss alle om i tiden som kommer, både innad i regjeringen og utad til oss alle.

Interessant innspill fra Sp når parlamentarisk leder Trygve Slagsvold Vedum når han foreslår at staten må kutte i sitt eget mannskap i departementene, og ikke bare kreve kutt i kommuner og tjenesteproduksjon. Sp vil naturligvis helst ikke snakke om trangere kommunebudsjetter, men blir nok nødt til å finne seg i det også. Men Slagsvold Vedum har et poeng når han sier det vil være rimelig å sette i verk ansettelsesstopp i departementer og direktorater og i bruk av eksterne konsulenter, tatt i betraktning den store veksten som har skjedd, med bl a 12000 flere stillinger i staten de fire siste årene.

13. mars 2010

LSK og Kongsvinger vil overraske

Denne helgen starter fotballsesongen igjen. Brann – Haugesund åpner ballet i ettermiddag, med Brann som klar favoritt. For oss som er fascinert av fotball, gleder vi oss til å følge med, selv om jeg nok mener at sesongen starter for tidlig. Fotballekspertene i mediene har de siste dagene foret oss med sine vurderinger av hvordan det vil gå. Her er det lite variasjoner. Det er en rørende enighet både om topp og bunn. Skal man tro ekspertene, er det gitt at Rosenborg vinner serien også i år. Like enige er de om at Molde og Stabæk tar sølv og bronse, eller omvendt. Når det gjelder de fem siste plassene, er tipsene helt identiske: 12. Strømsgodset, 13. Hønefoss, 14. Sandefjord, 15. Haugesund, 16. Kongsvinger.

Vi får håpe det blir overraskelser. Mitt råtips, som sikkert vil glede mine venner blant LSK-supporterne, er at Lillestrøm vil overraske med å bli det laget som vil true Rosenborg om seriegullet i år. Ingen levner Kongsvinger en sjanse. De dømmes til sisteplass av omtrent alle. Jeg tror Kongsvinger vil overraske og klare seg, knappe ressurser til tross. De ressursene Kongsvinger har til rådighet, utgjør bare en tidel av det RBK har. Rosenborg bruker ca 200 mill kroner på årets serie, mot Kongsvingers vel 20. Brann ligger ikke så langt unna RBK med ca 140 mill kroner til rådighet. Deretter følger på ”budsjettabellen” Vålerenga (110 mill), Viking (95 mill), Stabæk (90 mill). De lagene som tippes som de fem siste på tabellen, er karakteristisk nok nettopp de lagene som har de laveste budsjettene. Slik sett er konkurransen i Tippeligaen ”rått parti” og dypt urettferdig. Men heldigvis, penger er ikke alt, og selv et lagt med relativt små ressurser, kan gjøre det bra, selv om et slikt lag antagelig aldri vil kunne vinne serien.

Slik tipper jeg tabellen vil se ut etter siste serierunde til høsten:
1. Rosenborg
2. Lillestrøm
3. Viking
4. Stabæk
5. Odd
6. Vålerenga
7. Brann
8. Molde
9. Tromsø
10. Strømsgodset
11. Start
12. Aalesund
13. Kongsvinger
14. Sandefjord
15. Hønefoss
16. Haugesund

Oppdatering: Serien startet med en overraskelse, må vi vel si. Haugesund, som de fleste tipper som klar nedrykkskandidat, klarte på bortebane uavgjort mot Brann, som sløste med sjansene mot en god keeper. Kanskje sier det like mye om Brann, som om Haugesund. Under alle omstendigheter, en god prestasjon av Haugesund. En kan bare håpe at serien vil by på mange liknende overraskelser.

11. mars 2010

Nei takk til ledende biskop i Trondheim

Redaktør Magne Lerø i ukeavisa Ledelse etterlyste i en kommentarartikkel for noen dager siden kirkeledere som våger å sette ned foten overfor politikere som ønsker å overkjøre klare kirkelige vedtak. “Det er merkelig at kirkelederne opptrer som redde lam framfor brølende løver når regjeringen sysler med planer om å gjøre Trondheim til landets kirkehovedstad, mot kirkeledelsens vilje”, skrev han blant annet.

I dag får han svar. Bispemøtet takker nei til et nytt tolvte bispeembete, dersom regjeringen velger å plassere det i Trondheim. ”Vi er ikke er hjulpet med at en ny ledende biskop plasseres i Trondheim. Det er ikke dette vi har bedt om. De problemene dette er ment å løse, vil da ikke bli løst. Dette vil være alvorlig, ettersom alle – også politikerne, har vi forstått – er enige om at situasjonen er uholdbar og at en ny, ledende biskop trengs”, sier preses i Bispemøtet Olav Skjevesland, som med klar adresse mener det ikke er riktig å bruke fellesskapets penger på symbolpolitikk.

Biskopene får full støtte av Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen. I en tale ved åpningen av Kirkerådets møte i dag, minnet han om at både biskopene og Kirkens valgte organer, Kirkerådet og Kirkemøtet, har gått inn for at den nye ledende biskopen bør plasseres i Oslo. Den norske kirkes øverste demokratiske organ, Kirkemøtet vedtok med stort flertall (73 %) at ledende biskop må samlokaliseres med den øvrige sentralkirkelige ledelse i Kirkens Hus i Oslo. ”Den norske kirke er inne i en politisk ønsket demokratireform, som skal munne ut i selvstyre for Kirken og endrede relasjoner mellom stat og kirke. Midt i denne prosessen, vil det være umåtelig uklokt, ja hårreisende, av regjeringen totalt å neglisjere det samme demokratiet,” sa Kirkerådets leder.

Nils-Tore Andersens forgjenger som leder av Kirkerådet, Thor Bjarne Bore, tar også kraftig avstand fra forsøk fra politisk hold på å overkjøre kirken i denne saken. “Slike spørsmål må avgjøres av kirken selv, av kirkemøtet, ikke av overstyringskåte politikere som er mer opptatt av markeringer og hilsener hjem enn av kirkens beste”, skriver han på bloggen sin, der han også griper fatt i den stadig gjentatte påstanden om at Trondheim er "kirkens åndelige sentrum". Uten noe ønske om å bringe Stavanger inn i den aktuelle lokaliseringsstriden peker han på en rekke momenter som taler for at Stavanger er et vel så sterkt åndelig sentrum som Trondheim.

Jeg kan bare slutte meg til, samtidig som jeg gratulerer kirkeledelsen med krystallklar tale og holdning.

10. mars 2010

Større enn OL

Etter å ha TV-fulgt våre langrennsløpere i kamp om OL-gull langt der borte i Canada, gleder vi oss til å se dem utenfor vår egen stuedør i Drammen i morgen. Hele 11 gullvinnere fra OL stiller til start, pluss bl a et nytt blad Northug. ”Etter OL og VM er det rennet i Drammen som henger høyest for sprinterne”, sier sprintlandslagstrener Ulf Morten Aune.

Bjørn Dæhlie har sagt at i Drammen har man lykkes med det mange andre byer ikke klarer, å få hele byen med på å lage en skifest. Og skifest vil det bli. Noe helt annet enn de puslete greiene i Vancouver, der Northug, Hellner og Bjørgen ble fulgt av en håndfull tilskuere i regnvær på et kjedelig skistadion. I Drammen ligger Bragernes torg badet i sol, byen er hvit av snø, og det ventes at 40-50.000 tilskuere med Kongen i spissen vil omkranse Bragernes torg, som for anledningen er omdannet til en tett og intim skiarena. Også ved de tidligere WC-sprintene i Drammen har det vært flere titalls tusen tilskuere. Det er lenge siden det har vært så mange tilskuere i Holmenkollen som det antallet tilskuere som møter opp når det er skrisprint i Drammen. Som skifest betraktet – uten tvil større enn OL!

Det har vært norsk vinner i herreklassen hvert år siden skisprinten ble arrangert for første gang i 2003. To ganger har det til og med vært norsk trippelseier. Men denne gangen tror jeg det blir svensk seier. Emil Jønsson fikk bank av nordmennene i den individuelle sprinten i OL. Så ble han syk og hele OL endte med fiasko for svensken som var så suveren før OL. Han er sikkert sugen på revansj, og jeg tror han får det. Jønsson er god nok til å vinne, og han er antagelig den som vil mest denne gangen. Dog et forbehold: Ola Vigen Hattestad er i samme situasjon. Han fikk ikke vist hva han er god for i OL, og vil nå utvilsomt veldig gjerne gå til topps, slik han gjorde i 2008. Jeg tror imidlertid Jønsson er sterkere, men tar svært gjerne feil.

I dameklassen skal det vel mye til at ikke Marit Bjørgen gjentar suksessen fra 2004, da hun vant. Hvis hun unngår uhell i de vanskelige svingene på torget, tror jeg det skal mye til at noen klarer å følge henne i motbakken opp mot mål ved trappa til Bragernes kirke.

Oppdatering 11. mars: Tipset mitt gikk inn. Marit Bjørgen og Emil Jønsson vant, begge med klar margin. Northug virket sliten allerede i kvartfinalen. Derfor var det en stor prestasjon å klare 2. plassen. Veldig fortjent seier til Emil Jønsson, som var klart best gjennom hele konkurransen.

9. mars 2010

Støre taler biskoper til rette

Det må en utenriksminister til for å tale norske biskoper til fornuft. Sør-Hålogaland biskop, Tor B. Jørgensen, tok i forrige uke til orde for en boikott av varer fra Israel. Tor B. Jørgensen har markert seg som ”utspillsbiskopen” framfor noen, og i likhet med de fleste av hans tidligere utspill, er også dette lite gjennomtenkt og preget av solospill. Ikke overraskende har han fått følge av biskopene Fiske og biskop Singsås, som heller ikke har utmerket seg ved å være blant de mest reflekterte medlemmene av bispekollegiet i Den norske kirke.

”De som oppfordrer til boikott, lukker dører”, sier Støre. Altså det stikk motsatte av det biskopene burde bidra til. ”Å varsle boikott er en kraftfull ytring der og da, men siden blir det stille”, fortsetter Støre. Med andre ord: det dreier seg om en handlemåte som ikke har noen positiv effekt, bare negativ. Som Støre riktig påpeker, skal kirken tale de undertryktes sak. Og palestinerne blir undertrykt. ”Men kirkens store fordel er evnen til å skape dialog mellom religiøse grupper. Velger man boikott, kan man lett havne i en vanskelig situasjon, ved å velge ut ett land man vil boikotte”, sier Støre. Vel talt.

Hvis de tre biskopene fastholder sitt forslag, og de mot formodning skulle få bispekollegiet med seg på galeien, kan det være grunn til å spørre om de vil ta initiativ til å boikotte regimer som ikke på langt nær er så demokratiske og frie som Israel, regimer som er tvers igjennom autoritære og nærmest framstår som totalitære stater, f eks Syria, Iran og Saudi-Arabia, som er blant verdens verste land når det gjelder å krenke menneskerettighetene.

Oppdatering 10. mars: Bispemøtets preses, Olav Skjevesland, skriver i en pressemelding i dag at Bispemøtet ikke har noe vedtak om boikott-aksjon mot Israel, at biskopene under sitt besøk i Midtøsten i januar ikke ble oppfordret til å vurdere dette, og at spørsmålet om boikott derfor heller ikke har vært aktuelt i biskopenes oppfølging av dette besøket.

Oppdatering 11. mars: Etter å ha tenkt seg om og snakket med andre har biskop Jørgensen nå kommet til at han ikke vil gå inn for boikott, slik han tok til orde for tidligere i uka.”En slik linje vil gjøre situasjonen vanskeligere”, sier han til Avisa Nordland.

8. mars 2010

Liv og lære

SV har vel vært det partiet som har gått sterkest ut mot de høye lederlønningene. Under finanskrisen oppfordret Kristin Halvorsen sjefene til null lønnstillegg ved lønnsoppgjøret. Alle ledere i samfunnet må vise moderasjon i forbindelse med lønnsoppgjøret på grunn av den krevende økonomiske situasjonen, het det fra SV-hold.

Aftenposten påviser i dag at antallet sjefer i staten med over én million kroner i årslønn er mer enn doblet i løpet av de siste to årene, og mennene kommer best ut. Bare en av fire lønnsvinnere er kvinner. Om lag halvparten av de største lønnshoppene kom da statsrådene ansatte nye sjefer, selv om nesten alle de nye sjefene kom fra offentlig sektor. Og de høyeste tilleggene kom fra SV-statsråder. Også i 2007 hadde sjefene i staten et kraftig lønnshopp. Da bedyret regjeringen at det var en engangsforeteelse.

Noen som har hørt om troverdighet i politikken – og sammenhengen mellom liv og lære?

SV vil bryte regjeringens skatteløfte og øke skattene, leser vi i dagens aviser. Ja, de kan vel trenge det for å kunne betale de lønningene de gir lederne i staten. (Jo da, jeg er klar over at denne siste kanskje ikke var den mest saklige, men det ble for fristende.)

Oppdatering: Stoltenberg sier det ikke kommer på tale med skatteøkning. Søndag starter forhandlingene om neste års statsbudsjett. SV får en tøff jobb med å overbevise Ap om at løftene fra Soria Moria kan brytes. Men hvem vet hva som vil skje?

7. mars 2010

Valg og dumhet på fotballtinget

Jeg har ikke forutsetninger for å vurdere om Sondre Kåfjord har gjort en god jobb som president i Norges Fotballforbund, eller om Yngve Hallén er rette mannen til å overta vervet. Men det overveldende flertallet Hallén fikk ved valget, viser i hvert fall at han har fotballtingets tillit, og det gir ham er godt grunnlag for å gjøre en god jobb. Samtidig viser vel valgresultatet at Kåfjord må ha hatt dårlig kontakt med grasrota i norsk fotballverden når han som sittende president får så få stemmer. At en usedvanlig tåpelig argumentasjon og et ditto forsøk på å skulle være morsom fra en av hans støttespiller, skulle være årsaken, tror vel egentlig heller ikke Kåfjord på, selv om den slags dumheter heller ikke akkurat kan ha styrket hans kandidatur.

5. mars 2010

Tragisk systemsvikt

Det er virkelig beklagelig om politimannen Børge Ivarsens tragiske død kan føres tilbake til systemsvikt i politiet. Det fritar naturligvis ikke mannen som kjørte for skyld, men uten denne eventuelle svikten kunne mannen ha vært stoppet før han ga seg ut på den ville kjøringen som fikk et så tragisk utfall.

Ifølge VG sendte politiet i Rogaland ut sin etterlysning via et system som heter politioperativt system (PO). Da politiet i Drammen hadde den siktede 27-åringen inne til avhør, sjekket de navnet til den pågrepne i etterlysningsregisteret (Elis), og mannen ble sluppet fri. Spørsmålet blir da, brukte politiet i Rogaland riktig system? Skulle de brukt begge? Skulle politiet i Drammen ha sjekket i begge? Politiinspektør Åge Bakken i Kripos sier at Elis er det eneste, nasjonale formelle etterlysningsregisteret. I så fall burde vel politiet i Rogaland ha brukt det systemet? Politiet i Rogaland på sin side sier det er ulik praksis for hvilke systemer som brukes og sjekkes. Her sier de at i en tilsvarende situasjon ville de ha sjekket både Elis og PO. Men burde de da ha sendt etterlysningen i begge systemene?

Uansett, her må det ha vært systemtsvikt/uryddige rutiner, som det snarest må ryddes opp i.

Besteforeldre stiller opp i omsorgen av barnebarna

Det har vært en vanlig oppfatning at i det moderne vestlige samfunn har ikke storfamilien lenger noen betydning i kjernefamiliens liv. Men stadig flere opplever at dette ikke stemmer. Svært mange småbarnsforeldre kan fortelle at besteforeldrene representerer et viktig støtteapparat, og besteforeldre forteller at de bruker mye tid og krefter på å stille opp. Forventningene til besteforeldrene om at de skal stille opp, er ofte store, så store at en del besteforeldre faktisk synes det kan bli for mye.

En engelsk undersøkelse kaster lys over bl a spørsmålet om besteforeldres deltakelse i omsorgen av barnebarna i barnas to første leveår. Informasjonen i undersøkelsen ble samlet inn fra ca 8700 familier. Utvalget var ganske representativt for britiske småbarnsfamilier i sin helhet. Besteforeldrenes engasjement i omsorgen av barnebarna ble målt på tre ulike tidspunkter i spedbarnsalderen, da barna var 8, 15 og 24 måneder gamle. Mødrene besvarte spørreskjema på bestemte tidspunkter under svangerskapet og gjennom barnas spedbarns- og småbarnsperiode.

Et stort flertall av barna (84-91 %) fikk regelmessig omsorg av andre enn mødrene på alle de tre aktuelle tidspunktene (8, 15 og 24 mndr.). Etter morens partner var besteforeldre de viktigste omsorgspersonene ved siden av moren. I omtrent 45 % av tilfellene tok besteforeldre regelmessig del i omsorgen av barna. Andre kategorier omsorgsgivere (dagmammaer, venner, naboer, andre slektninger) lå atskillig lavere – 17-21 %. Tjueåtte prosent av barna fikk omsorg fra besteforeldre på alle de tre tidspunktene i undersøkelsen, 17 % på to og 17 % på ett av tidspunktene.

Gjennomsnittlig hadde besteforeldrens omsorg et omfang på nesten 10 timer i uka. Men fordelingen var svært ”skjev”: I halvparten av tilfellene dreide det seg om 2,5 time i uka, mens en liten gruppe barn fikk fulltidsomsorg av besteforeldre. Besteforeldrene var like involvert i omsorgen av gutter som av jenter, mens den eldste i søskenflokken og enebarn hadde en tendens til å få mer omsorg fra besteforeldrene enn de øvrige søsknene. Videre hadde besteforeldreomsorgen sammenheng med mødrenes alder, utdanningsnivå og yrkesaktivitet utenfor hjemmet. De yngste mødrene hadde atskillig mer hjelp fra besteforeldre enn de eldste, og mødre med høyest utdannelse hadde minst hjelp. Videre hadde besteforeldre en tendens til å være mest involvert i omsorgen av barnebarna dersom mødrene arbeidet deltid utenfor hjemmet. Ikke overraskende var besteforeldreengasjementet også størst hos aleneforeldrefamilier og hos familier der mors ekteskapelige status ble endret i løpet av de to første årene av barnets liv. Derimot var involveringen mindre i stefamilier. Det samme gjaldt i familier som hadde tilgang på betalt hjelp. Besteforeldrenes deltagelse var minst i familier som ikke hadde økonomiske problemer, og størst i familier med de største økonomiske problemene.

Forskernes konklusjon er at besteforeldrenes deltakelse i barneomsorgen i barnas to første leveår, representerer et relativt stabilt innslag i barnefamilienes liv. Omfanget av besteforeldrenes engasjement bekrefter at besteforeldre spiller en viktig rolle i omsorgen for en stor del av barna.

4. mars 2010

Opprop mot uheldig barnehagepolitikk

En gruppe pedagoger fra ulike institusjoner har tatt initiativ til et opprop som protesterer mot regjeringens planer om å kartlegge språkferdighetene til alle landets treåringer, en politikk som hevdes å true det beste i den norske barnehagetradisjonen: det helhetlige synet på lek og læring og synet på barn som hele mennesker.Nedenfor følger hele oppropet. Jeg anbefaler alle å slutte seg til. Det kan du gjøre her.

"Nei til kartlegging av alle barnehagebarn
Stortinget har nylig behandlet en stortingsmelding om kvalitet i barnehagen, som rokker ved selve grunnideen i den norske barnehagetradisjonen (st.meld. nr. 41). Denne tradisjonen er tuftet på et menneskesyn der barn sees som hele mennesker med behov for å leke og lære innenfor trygge og utfordrende rammer. Barnehagepolitikken som nå utformes, truer det helhetlige synet på omsorg, lek og læring som norske barnehager blir berømmet for internasjonalt.

Regjeringen ønsker å kartlegge språkferdighetene til alle landets treåringer. Det skrives et helt nytt kapittel i norsk barnehagehistorie når man på denne måten vil gjøre barns prestasjoner til målestokk for barnehagens kvalitet.

Nasjonale kartlegginger av treåringers språk kan ikke gjennomføres uten at barnehagens innhold snevres inn. Når noe vektlegges, faller alltid noe annet ut. Fra USA og England er det grundig dokumentert at kartlegging er et sterkt virkemiddel som lett blir styrende. Vi ser allerede nå en tendens til at innholdet i norske barnehager dreies fra lek og samspill med jevnaldrende, til kartlegging og trening av verbalspråk og setningsstrukturer. Samtidig nedprioriteres det som ikke kan fanges opp i et kartleggingsskjema, som etikk, kreativitet og kulturelle opplevelser.

Kartlegging av alle barn beveger det voksne blikket fra begeistring over alt barn mestrer, til bekymring over problemer som kanskje ikke engang er reelle. De barna som virkelig strever med sin språkutvikling, oppdages raskt av dyktige førskolelærere. I forhold til disse barna kan det være på sin plass å bruke egnede kartleggingsverktøy, så de kan få den pedagogiske støtten de trenger. Å kartlegge alle for å lete etter fremtidige feil og mangler hos noen, stjeler
ressursene fra de som virkelig har behov for ekstra oppfølging.

Regjeringen forstår barnehagen som et ”kostnadseffektivt” tiltak som ”lønner seg” og ”gir stor gevinst” på lang sikt. Det paradoksale er at politikken som føres, synes å etterstrebe resultater på kort sikt. Nasjonal kartlegging betyr mer styring og kontroll både av barnehagens arbeid og av barns liv. Dette innebærer samtidig en mistillit til førskolelæreres profesjonelle skjønn. En slik mistillit endrer førskolelærerens rolle. Mindre tid brukes til å være sammen med barna, mer tid brukes til dokumentasjon og papirflytting.

Flere studier viser at det foreldre er mest opptatt av, er at barnehagen gir trygghet og omsorg og mulighet for lek og utvikling av sosiale ferdigheter. Å ivareta disse ønskene på en god måte, er det beste barnehagen kan gjøre for å fremme barns læring og utvikling. Lek og vennskap har også en egenverdi i små barns liv. Når lek bare blir et middel for å oppnå størst mulig læringsutbytte, er det ikke lenger lek på barnas premisser, og barnets lovfestede rett til medvirkning undergraves.

Et menneskeliv er uvurderlig, og barndommen likeså. Vi vil ikke at overivrige politikere skal legge føringer som truer det beste i den norske barnehagetradisjonen: det helhetlige synet på lek og læring og synet på barn som hele mennesker."

3. mars 2010

Illojalt av Kollenhopp

Rennlederen for hopprennet i Holmenkollbakken i kveld kan neppe regne med å bli trodd av mange når han i NRKs ”Her og nå” bedyrer at det kun var sikkerhetsmessige hensyn som var grunnen til man lot Bjørn Einar Romøren være den første som fikk sette utfor i den nye Holmenkollbakken. Man trengte noen prøvehoppere for å teste bakken og sikkerheten, heter det, og så ble det ”tilfeldigvis” Romøren som ble den første prøvehopperen.

Da tanken om at Anette Sagen burde være den første som hoppet i den nye bakken ble lansert, gikk leder i Kollenhopp, Roar Gaustad, gikk ut i Aftenposten og sa han ikke mente Sagen burde være først utfor. Hans begrunnelse var at ”Holmenkollen tilhører hoppmiljøet på Østlandet”, som han uttrykte det, og at det derfor måtte være en Oslohopper som hoppet først. Han mente Bjørn Einar Romøren burde være et innlysende valg. Etter dette kan en spørre hvor ”tilfeldig” det var at Romøren satte utfor bakken som første prøvehopper i går. Under alle omstendigheter burde man ha skjønt at dette var usedvanlig dumt gjort. Sportsjef Clas Brede Bråthen er ikke den eneste som setter et spørsmålstegn ved dømmekraften til Kollenhopp.

Forslaget om at Norges fremste kvinnelige skihopper, Anette Sagen, skulle være den første som hoppet i den nye Holmenkollbakken, har vakt stor begeistring. Lederen av Kollenhopp har åpenbart ikke skjønt at Holmenkollen er et nasjonalt anlegg som ”tilhører” hele landet. Derfor måtte han få beskjed både fra folk flest og fra Oslo politiske ledelse: Anette Sagen skal hoppe først! Anette Sagen er en pioner. Det er ikke Romøren. Han er en blant mange dyktige mannlige skihoppere. Sagen er et likestillingsikon. Å la henne gå inn i historiebøkene som den første hopperen i den nye Holmenkollen, er å velge fremtiden. Kollenhopp har ikke forstått hvilken viktig symbolsak dette er blitt. Saken må ses på bakgrunn av at kvinnene har har møtt stor motstand i sin kamp for å bli anerkjent som skihoppere. Norske hoppledere har ikke alle vært på parti med de kvinnelige hopperne.

De sterke reaksjonene på at den ansvarlige hoppledelsen finter ut avgjørelsen om at Sagen skulle være den første, er derfor fullt forståelig. Blant annet Espen Bredesen, som selv er fra Oslo, er krass i kritikken. Det er fryktelig trist at ikke Bjørn Einar Romøren i tide forstod hvor dumt dette var. Nå forteller han i en pressemelding at han er lei seg og at han avstår fra å delta i rennet i kveld. Vi får håpe at det er hans egen avgjørelse. I så fall er det det eneste fornuftige han har gjort i denne saken. Kanskje er han "tvunget" til å trekke seg. Hvis det er grunnen, bør de ansvarlige være voksne nok til å stå fram.

Anette Sagen selv er fornuftig nok til ikke å sutre eller på annen måte la seg påvirke av illojaliteten fra de Kollenansvarliges side. Hun vil ikke ikke kritisere noen. Hun sier hun er stolt over det oppdraget hun har fått og gleder seg til å hoppe i kveld. Sagen viser at hun har større klokskap og modenhet enn de mannfolkene som ville hindre at hun skulle være den første.

Oppdatering: Hoppledelsen vurderer å utestenge Bjørn Einar Romøren fra Nordic Tournament, noe som betyr at han mister de fem neste World Cup-rennene og oppkjøringen til skiflygingen. Romøren har utvilsomt opptrådt både dumt og illojalt, og har høstet fortjent kritikk. Det går også an å mene at hans pressemelding i saken ikke akkurat var overbevisende. Dertil var den alt for preget av "påholden penn". Men han har nå tross alt bedt om unnskyldning. En må kunne spørre om ikke en reaksjon som antydet rammer utøveren veldig hardt i forhold til det lederne som var ansvarlig for at Romøren hoppet, slipper unna med. Disse har sannelig sin store del av ansvaret. Hvilke reaksjoner vil bli satt i verk overfor disse?

2. mars 2010

Den vanskelige arv-miljødebatten

Harald Eias programserie ”Hjernevask” skapte debatt lenge før programmet kom på NRKs sendeplakat. Etter at det første programmet ble sendt mandag kveld, er debatten ikke blitt mindre. Ikke uten grunn har mange reagert på et par kjønnsforskeres uttalelser i programmet. Selv hoppet jeg i stolen over den lettvinte måten de avfeide biologisk orienterte atferdsforskeres resultater på. Med forbehold om at de er utsatt for en urimelig kryssklipping, må en kunne si at de to representantene for norsk kjønnsforskning demonstrerte en usedvanlig ”jeg alene vite”-holdning som burde være forskningen fremmed. Det blir ikke bedre når en av dem i Dagsnytt 18, gjentatt i Dagbladet, begynner å psykologisere om Eias motiver for å lage serien.

Biologiprofessor Dag O. Hessen skriver i kronikk i Dagbladet at i dag aksepterer samfunnsforskere flest at genetiske disposisjoner spiller en betydelig rolle for adferd, slik adferdsbiologer og og evolusjonært orienterte psykologer selvsagt erkjenner miljøets betydning. ”Spørsmålet bør ikke være om genetiske forklaringer har relevans når menneskelige motiver og handlinger skal tolkes og forstås, men hvilken relevans de har”, skriver Hessen.

Eias program er utvilsomt underholdende og til dels opplysende, og det er fortjenstfullt at han retter et kritisk søkelys mot sosialvitenskapene. Men det hadde vært enda mer opplysende om vi også kunne fått opplysning om ulike teoretiske modeller og posisjoner i spørsmålet om arven og miljøets, og modningen og læringens betydning for menneskelig utvikling og atferd. Slik innsikt er nødvendig for å unngå at man graver seg ned i en ufruktbar ”skyttergravskrig” om arv eller miljø. I all beskjedenhet har jeg i min egen undervisning og faglige forfatterskap selv lagt stor vekt på å unngå en slik forenklet framstilling av et vanskelig tema.

Moralpolitiet er avløst av klespolitiet

Det er nesten uforståelig hvordan SV vingler og surrer i hijabdebatten. SVs likestillingsminister Audun Lysbakken liker ikke at småjenter går med hijab. Nei vel. Kanskje det er noen som ikke liker slipset til Lysbakken. Så hvem vil fremme forslag om å forby det? I Dagsavisen tar Erling Lae bladet fra munnen (også referert i VG og Vårt Land):

Debatten om hijab-forbud må da være ett av de dummeste utslag av dobbeltmoral og snerpete formynderholdning på lenge. Moralpolitiet på Grønland er avløst av klespolitiet i Storting og regjering. Utdanningsministeren burde være mer opptatt av lærdommen inne i hodet, enn klesplagget oppå.
….
For noen uker siden var alle i fistel over disse gubbene på Grønland, som blandet seg borti hvordan muslimske jenter går kledd. Noen uker seinere er altså det de samme jentene velger å ha på hodet også galt, og må forbys.

1. mars 2010

Et stort OL for Norge

Norge ble nummer fire på medaljestatistikken i de 21. olympiske vinterleker med 9 gull og 23 medaljer i alt, hvorav Marit Bjørgen alene tok fem. Det er et resultat som innfrir Olympiatoppens målsetting. Noen gikk ut før OL og mente at dette var en for lav målsetting. Det gjaldt bl a den tidligere toppidrettsjefen, Børge Stensbøl, som mente Norge som vinteridrettsnasjon burde ha en høyere målsetting enn bare 20-25 medaljer. Johan Kaggestad mente Norge ville ta 14 gull i Vancouver, og er derfor muligens skuffet.

Kravet om flere medaljer begrunnes bl a i at det er blitt atskillig flere øvelser i OL. Antallet er fordoblet siden Albertville-OL i 1992. Men det man glemmer er at en rekke nasjoner har satset stort siden den gangen og flerboblet sin medaljefangst. Eksempelvis tok tok USA 11 medaljer i Albertville mot 37 nå, Canada 7 mot 26 i nå, Sør-Korea 4 mot 14 og Kina 3 mot 11.

Det er altså all grunn til å minne om at det også er andre land som satser på vinteridrett, og som på mange måter har mye større forutsetninger enn Norge for å lykkes. Kanskje bør en se det hele fra utlendingenes synsvinkel for å forstå at Norge fortsatt gjør det forbausende bra, jfr. det mye omtalte oppslaget i The Wall Street Journal, som synes det nærmest er et ”et mysterium” at et bitte-lite land som Norge kan være en vinteridrettslig stormakt. Men etter alt å dømme er den tid over da Norge kunne regne med å bli beste nasjon i et vinter-OL. Uansett om Jarle Aambøs ønske om vesentlig mer penger til toppidrettssatsingen skulle bli innfridd, vil vi aldri kunne matche de store nasjonene når de først satser.

Vertslandet Canada ble for første gang beste nasjon. Med tanke på disse lekene etablerte canadierne for noen år siden “Own The Podium 2010”-programmet, som fikk 6-700 millioner kroner til forberedelsene for å ta medaljer i Vancouver. USA har et toppidrettssenter som gjør det norske oppe ved Sognsvann til en lilleputt. Befolkningsgrunnlaget i Norge er minimalt i forhold til de store nasjonene. Når vi likevel kan hevde oss så godt som vi gjør, forteller det bare at de store tall ikke er alt, og at i idrett er det mange ting som skal klaffe hvis en skal lykkes. Det er følgelig ikke langt fra suksess til nederlag. Bare spør f eks idrettsgiganten Russland, som endte på 11. plass med bare tre gull og 15 medaljer i alt, eller Østerrikes herrelag i alpint, som ikke tok en eneste medalje. Det kan sammenlignes med at våre mannlige langrennsløpere skulle komme hjem uten medaljer. Eller hva med Finland? Ingen gull, bare fem medaljer i alt og ingen verken i hopp eller langrenn for herrer. Sverige tok 11 medaljer i alt, hvorav fem gull, noe som får svensk presse til å skrive om det ”svenske gullregnet”! Det setter den norske medaljefangsten i relieff.

Både Russland, Østerrike og Finland kommer sikkert tilbake. Spesielt vil det bli satset enormt mye fra russernes side ettersom de skal arrangere neste vinter-OL. Putin har gitt uttrykk for at han er skuffet over russernes magre medaljefangst i Vancouver. Nå vil han sparke alle de ansvarlige idrettslederne. Fiaskoen vil neppe gjenta seg i neste OL. Mange andre land som vi tidligere knapt regnet med, er blitt ”stormakter”. Stadig flere land hevder seg i øvelser man ikke trodde de skulle ha forutsetninger for. Hvem ville ha tippet at Nederland skulle ta gull i en skiøvelse (parallell storslalom)?

Eksemplene viser at en fjerdeplass blant nasjonene egentlig er fantastisk bra. Men Norge må utvilsomt skjerpe seg skal vi henge med i toppen. Det er ingen selvfølge at vi skal beholde hegemoniet i tradisjonelle ”norske” øvelser. Dessuten burde Norge også satse enda mer på noen av de mange nye øvelsene som får stadig større appell ute i verden. Jeg har tidligere blogget om at jeg tror skøytesportens fremtid ligger på ”kortbane”. Men der er vi ikke med i det hele tatt.

På ski burde vi fortsatt ha store muligheter. Vi har talentene, noe ikke minst resultatene i siste junior-VM viser. Der tok en ny Northug (Thomas) gull. Skal vi tippe at Norge stiller med to blad Northug på stafetten i Sotsji-OL? At Norge også kan hevde seg i øvelser som er små i her i landet, er curling et eksempel på. Gull for åtte år siden, sølv denne gangen, begge ganger i finale mot Canada, som har 1 million aktive curlingspillere og der toppene er helprofesjonelle.

Apropos Sotsji-OL. Byen som skal arrangere vinter-OL i 2014, er en badeby (!) ved Svartehavet, der gjennomsnittstemperaturen i februar ligger på 7 varmegrader. Hva slags vinteridrettsstemning skal det bli i en slik by? Skjønt, Vancouver var heller ikke så mye ”vinterlig” at det gjorde noe. Men så hadde de da også til dels store problemer med værforholdene. Og publikum? Tja, enormt stor stemning i selve byen, og spesielt i hallene der man spilte ishochey og curling. Men på arenaene for de nordiske skigrenene var det sørgelige greier. En håndfull mennesker, ikke stort mer enn på en et norsk kretsmesterskap, fulgte konkurransene. Knapt et menneske å se ute i løypene.

Hvorfor kan man ikke legge vinter-OL til steder der det virkelig er vinter og der hvor folk er interessert i vinteridrett? I Russland skulle det i hvert fall ikke mangle slike steder. Heller ikke i Norge forresten. Men så vil da også IOC-toppene gjerne ha et nytt vinter-OL i Norge. Det skjønner jeg godt. Verken før eller siden har noe vinter-OL matchet Lillehammer-OL.

Vancouver-OL ble et nytt ”eventyr” for norsk vinteridrett. Det var nesten noe symbolsk ved det faktum at det norske flagget gikk til topps foran 60.000 mennesker under avslutningsseremonien da Petter Northug fikk sin gullmedalje. Stort og fortjent for Northug, og en fin avslutning for alle oss som har gledet oss over den fine idretten både han og mange, mange andre har vist oss under disse lekene. – Så får heller Gunde Svan fortsette med sine sutrete og ufine uttalelser. Både vi og alle de fine svenske idrettsutøverne som har gjort det så bra i Vancouver, kan klare oss godt uten.