29. desember 2006

Klokt om stat - kirke

Stadig flere reagerer på politikere og fagforeningslederes forkludring av stat-kirke-debatten. Sist ute er forstander i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, Anne Sender. I et innlegg i Aftenposten i dag setter hun både kirkestatsråden og LO-lederen på plass. Hun ”oppfordrer flere fra styringshold til å bidra til en redelig debatt om hva slags stat vi skal ha – fremfor å bruke krefter til å diskutere hvilket trossamfunn Den norske kirke skal være. Det bør kirken få lov til å definere på egen hånd”, skriver Anne Sender, og tilføyer: ”Alt annet vil være et overgrep mot Den norske kirke som det kirken faktisk er – et fellesskap av mennesker med en i religionshistorisk sammenheng helt bestemt trosoppfatning”.
Kloke ord fra en klok religiøs leder.

21. desember 2006

"Dønn ærlig"

Fra skyhøye bokstabler titter hun fram, fru Hagen. Elskerinnen, sekretæren og hustruen har skrevet bok. I omtaler og anmeldelser berømmes hun for å være ærlig, eller ”dønn ærlig”, som det heter i en av de siste anmeldelsene. Ærligheten består bl.a. i at hun strør om seg med grovt nedsettende personkarakteristikker av mennesker hun har møtt – i politikken spesielt.
Å være ærlig er en egenskap vi alle verdsetter. Men – som Henrik Syse påpeker i en artikkel om moderasjon i utskeielsenes tid i Aftenposten nylig – ”også ærlighet må forvaltes med moderasjon”.
Det er bra å være ærlig om hva man mener om saker. Men hva er det som er så beundringsverdig ved å uttrykke den ”mening” at jeg synes et annet menneske er en drittsekk? Det er en form for ærlighet som ikke tjener noen annen hensikt enn å forsimple samfunnsdebatten og fylle opp en bankkonto.
Bokstablene skal få stå i fred for meg.

20. desember 2006

Forskjellskirken

Vårt Land kan fortelle om enormt store forskjeller mellom kommunenes bevilgninger til kirken. I mange kommuner er kirken åpenbart en salderingspost i økonomien. Noen kommuner bruker bare ti prosent av det enkelte andre kommuner bruker på kirken. Her kan man virkelig snakke om A- og B-lag i kirken. Og her er det ikke valgte kirkelige organer det dreier seg om, men politiske organer som ofte er det første til å beskylde kirken for å drive forskjellsbehandling.

Oslo og Trondheim hører til de gjerrigste. Trondheim har gjort krav på å bli kirkehovedstad i Norge. Byens kirkelige historie knyttet til Nidarosdomen og Erkebispegården tilsier at det kunne vært naturlig. Men når byens kommunale myndigheter ikke viser større vilje og evne til å satse på kirken, er det liten grunn til å følge kravet.

Oslo er enda dårligere. Slik sett fortjener ingen av disse byene å smykke seg med tittelen ”kirkehovedstad”.

15. desember 2006

Når akevitten overtar

Frp’s nestleder Per Sandberg har vært uheldig – eller skal vi heller si – opptrådt dumt. Det er nesten så en synes synd på ham. Ikke så rart at ordene kan stokke seg litt når en entrer Stortingets talerstol sent på kvelden, trøtt og sliten etter en lang dag med hardt arbeide. I en slik situasjon blir vel ikke akkurat tanken klarere hvis man tar innpå noen glass akevitt supplert med øl.
Sandberg har fått så hatten passer. Med hva med hans medrepresentanter som var med på festen? Buskerud-representanten Trond Helleland ble ikke bare landskjent, men ble for et øyeblikk verdenskjendis da han i sin tid satt i Stortingssalen og moret seg med et krigsspill på sin lomme-pc. Nå opplever han et nytt øyeblikk i mediesolen. Han var nemlig den som skjenket sine stortingskolleger i Transport- og kommunikasjonskomiteen brennevin på kontoret sitt – både før og etter at komiteen var samlet til et hyggelig måltid, der de for øvrig også løftet på glasset.

Nå angrer Helleland på serveringen. Angrer gjør også Sandberg. Og i Stortinget ruller statsbudsjettets milliarder, mens representantene diskuterer hvor mye alkoholpåvirket man kan være for å stemme og for å tale. Her må en skjelne, får vi vite. Ja, for ifølge lagtingspresidenten kan det være akseptabelt med høyere promille når en skal stemme i stortingssalen enn når en holder innlegg på Stortingets talerstol. Så vet vi det!

14. desember 2006

"Giske politiske dressur"

Tidligere biskop i Oslo, Andreas Aarflot, har et innlegg i Aftenposten i dag som bør leses av alle som har ansvar i stat-kirke-saken. Ingen kjenner denne problematikken bedre enn Andreas Aarflot. Han har i flere årtier vært en drivkraft i kirkens bestrebelser på å bli herre i eget hus. Samtidig har han aldri tapt av syne at kirken må være folkekirke i den forstand at hele folket skal omfattes med evangeliets og sakramentenes tilbud.

13. desember 2006

"Mors og fars historie"

Edvard Hoem har skrevet en fascinerende roman, som baserer seg på den utrolige historien om hans foreldre. Ettersom min far, Sigurd Evenshaug, spiller en ikke uvesentlig rolle i den historien forfatteren forteller, har jeg naturlig nok lest boka med spesiell interesse.

Forfatteren baserer seg som kjent bl.a. på farens dagbøker, der Knut Hoem har notert data fra sine reiser som predikant. Sist vinter fikk jeg av min mor overlatt en hel kasse med min egen fars dagbøker. Far døde i 1999 – 97 år gammel. Da hadde han vært aktiv predikant i over 70 år. I kassen fant jeg mer enn 70 dagbøker, en for hvert år i et langt predikantliv. Her førte han – som Knut Hoem – inn alle sine reiser og møter, teksten har prekte over, evt. temaet for prekenen, hvem han bodde hos osv. Bare nakne fakta, ingen vurderinger eller karakteristikker – verken av personer eller hendelser.

I likhet med Edvard Hoem kan jeg følge min fars ferd gjennom de mange år som predikant i Trøndelag Indremisjon og i mer enn 30 år som kretssekretær i Gudbrandsdal Indremisjon og ytterligere 25 år som pensjonist-predikant. Det har vært fascinerende å finne igjen møtepunktene mellom de to Herrens tjenere som forfatteren forteller om i romanen.

I ettertid kan en bare beklage at de var så nøkterne disse karene. Hvor interessant ville det ikke vært om de hadde skrevet ned noen av sine tanker, sine vurderinger, synspunkter, om mennesker de møtte, om sin tvil og sin tro. Men nei, det fikk holde med fakta. Derfor må historien om dem fortelles av diktere, som kan dikte den sannhet som de selv ikke fortalte.

Alder og geografi

På begynnelsen av 1990-tallet uttalte Kirkemøtet ønsket om at andelen unge mennesker i kirkens rådsstruktur lokalt, regionalt og sentralt måtte bli større. Valget av nytt kirkeråd viser at noe har skjedd. En tredel av Kirkerådets medlemmer er under 35 år, og bare to av medlemmene er over 60 år. Gjennomsnittsalderen ligger på under 44. Hvor mange offentlige organer i dagens Norge kan oppvise noe tilsvarende?

Det ungdommelige engasjementet i kirkens ledelsesorganer er gledelig. Samtidig kan det være grunn til å minne om at gjennomsnittsalderen i Norge øker år for år. Størstedelen av alderspensjonistene er høyst oppegående mennesker. Vi konstaterer at ingen av Kirkerådets medlemmer er over 65 år. En meget stor andel av kirkens medlemmer er eldre enn dette, og denne aldersgruppen er ikke den minst aktive. Er vi i ferd med å utelukke disse fra tillitsverv på høyeste nivå i kirken?

Jeg tror man her skal være litt obs. Ingen er tjent med at én aldersmessig skjevhet skiftes ut med en annen skjevhet. Når det er sagt, skal vi minne om at det til syvende og sist er helt andre egenskaper enn alder det kommer an på. Jeg har møtt mange eldre mennesker som tenker nytt og skapende. Jeg har også møtt unge mennesker som er utrolig ”gamle” i hodet.

Geografisk tilhørighet er et annet kriterium som gjerne tillegges stor vekt ved valg. Men bosted gir heller ikke noen garanti for at man har de rette egenskapene for å styre. Jeg har vært på generalforsamlinger i kristelige sammenhenger der debatten i forkant av valg har skapt inntrykk av at bostedet er det eneste som teller.

Alder og geografi kan være viktig nok. Den symbolske betydningen av disse kriteriene er udiskutable. Derfor skal de tas hensyn til – sammen med mange andre minst like viktige egenskaper.

Bispevalg

Hva resultatet enn måtte bli når det gjelder forholdet mellom kirke og stat, må retten til å utnevne biskoper og proster overføres til et organ som har sin basis i kirkelige valg. Vi kan ikke lenger fortsette med at staten skal utnevne et trossamfunns viktigste ledere. Det får ikke hjelpe at kirkestatsråder av ulik partifarge åpenbart elsker å ha denne makten. I dagens samfunn er en slik form for statlig makt på det trosmessige området prinsipielt helt forkastelig.

Men også valgordningen bør endres. Det har lenge vært et krav fra kirkelige organer at man skal være forpliktet til å utnevne en av de tre som har fått flest stemmer. Erfaringen viser at en slik ordning har liten praktisk betydning. Ordningen gir dessuten ingen garanti for at voteringsresultatet blir hørt i tilstrekkelig grad– i den forstand at den kandidat som har fått størst tilslutning i den kirkelige voteringen, blir utnevnt. Vi har mange eksempler på at en suveren vinner av voteringen ikke er blitt utnevnt. (Se "Bispestrid i 70 år".) Hvis ikke valgordningen endres, vil vi dette kunne fortsette, uansett hvem som skal utnevne.

Etter min mening bør regelen være at den som vinner voteringen, blir utnevnt. Dagens ordning har den svakhet at det ofte er uklart hvem som har vunnet voteringen. Det har vært foreslått at man kan vekte stemmene. Så sant man kan bli enige om reglene for vektingen, kan dette være en vei å gå. En annen og kanskje enklere løsning er at man bare får stemme på én kandidat.
Et viktig spørsmål er hvem som skal delta i voteringen. Større lokal innflytelse har vært et gjentatt krav. Erfaringen fra den siste bispevoteringen (Sør-Hålogaland) styrker ikke akkurat kravet. At mer enn en tredel av menighetsrådene i Sør-Hålogaland lot være å stemme, er oppsiktsvekkende. På den annen side kan det tenkes at menighetsrådene er frustrert over at hele menighetsrådet bare har én stemme. Innflytelsen kan oppleves så ubetydelig at det har liten hensikt å delta i voteringen. Den forklaringen kan ikke brukes om prestene. Bare en av tre prester i bispedømmet brydde seg om å avgi stemme om hvem de ville ha som sin tilsynsmann. Betyr dette at prestene mener at de like gjerne kan droppes som deltakere i voteringen?

Ut fra prinsippet "én mann én stemme” bør det vurderes om ikke hvert enkelt menighetsrådsmedlem bør ha sin stemme. Det vil imøtekomme kravet om større lokal innflytelse på en måte som monner og som forhåpentligvis vil styrke engasjementet. Tilsvarende bør gjelde for bispedømmerådets og Kirkerådets medlemmer. Dermed ansvarliggjøres hvert enkelt medlem.

12. desember 2006

Om å "ta kirka fra folk"

Ta ikke kirka fra oss”, heter det. Knapt noe ”argument” er blitt framført hyppigere i stat-kirke-debatten enn dette, og da som et argument mot å endre relasjonene mellom staten og kirken. Mange ser ut til å være engstelige for å miste sin tilhørighet til kirken hvis Den norske kirke blir fristilt fra statens overherredømme. Folks angst skal man ta alvorlig. Men det kan være grunn til å minne om at angst er en følelse som slett ikke alltid har grunnlag i faktiske forhold. Derfor bør alle som vet bedre, bidra til å fortelle folk det ikke er noen som ønsker å ta kirken fra folk.

Kirkestatsråd Giske hører til dem som vet bedre – eller som i hvert fall burde vite bedre. Derfor er det skuffende at Giske bidrar til å fyre opp under den irrasjonelle frykten. I sin åpningstale på årets kirkemøte minnet han med rette om at kirken betyr enormt mye for folk flest, og at kirken gir folk trygghet. ”Noen vi kan stole på, noen vi kan gå til. I glede, men også når vi trenger tilhørighet og omsorg,” som han uttrykte det. Men så nærer han fordommene ved å stille spørsmålstegn ved om folk kan føle seg trygge på at det fortsatt kommer til å være slik etter et skille. ”Vil det fortsatt være en åpen kirke, vil det være en inkluderende kirke, vil alle bli verdsatt og sett, eller blir det et A-lag og B-lag?”

Det er ikke første gangen vi hører talen om et A-lag og et B-lag i kirken. Det er heller ikke første gangen vi hører at det er ”noen som vil ta kirka fra folk.” Men burde det ikke snart være på tide at noen forteller hvem dette er?

Jeg har i det meste av mitt voksne liv vært aktiv både på grunnplanet og i toppledelsen i kirken, i det kristne organisasjonslivet så vel som i de offisielle kirkelige organene. I så måte hører jeg antagelig til det Giske kaller A-laget – sammen med alle andre som tar ansvar på ulike plan i kirken. Men jeg har aldri møtt noen som vil "ta kirka fra folk”. Min erfaring er at de som arbeider aktivt i kirke og bedehus ikke har noe større ønske enn at folk skal komme dit hvor Guds ord blir forkynt, og de sliter nærmest livet av seg for å legge til rette for at folk skal kjenne seg hjemme. Riktignok kan man alltid hevde at man bør bli enda flinkere, men å insinuere at noen ønsker å stenge folk ute, burde en kirkestatsråd holde seg for god til. Vi forstår godt Kåre Gjønnes, som ledet stat-kirke-utvalget, når han i Aftenposten tar bladet fra munnen og sier at han blir opprørt når han hører at flertallet i utvalget vil ta kirken fra folket. En slik argumentasjon er "populistisk og avsporende", sier Gjønnes. Tilsluttes!

Snarere enn å grumse til debatten på denne måten, venter jeg av en kirkestatsråd at han benytter enhver anledning til å formidle det motsatte budskapet: at det ikke finnes noen grunn til å tro at folk vil miste kirken sin – uansett hvilken kirkeordning vi ender opp med.

11. desember 2006

Medienes troverdighet

Mediedebatten i første uka i desember ble dominert av oppslaget i VG om at Dagbladets kulturredaktør Hege Duckert, hadde hjulpet kronprinsparet med å sette sammen en passende vennegjeng for Norges kommende kongepar. Duckert selv benekter hardnakket å ha hatt en slik funksjon. Uansett hvordan det måtte være med dette, kjendisfaktoren i kronprinsparets vennegjeng er høy, meget høy.

I og for seg ikke så mye bry seg om, hadde det ikke vært for at vennegjengen omfatter en rekke høyt profilerte mediefolk. Da har mediene et større problem enn kongefamilien.Hvor dette fører hen, har historien om Duckerts bryllupsfest avslørt til fulle. Her stilte bl.a. kronprinsparet sammen med en rekke kjendiser – uten at Dagbladet, som alltid ”vil være foran” fant det interessant å opplyse folket om dette.

Historien om Ari Behns famøse partipolitiske bekjennelse føyer seg pent inn. At Ari Behn finner det opportunt å gå ut med dette til hele folket gjennom TV2-nyhetene, er en sak for seg. Det viser vel bare at Ari Behn ikke akkurat kan sies å ha noen spesielt godt utviklet vurderingsevne. Verre er avsløringen om at Ari Behn også fortalte dette i en tale til Ap-vennen Trond Giske på hans 40-årsdag, uten at noen av de mange mediefolkene som fylte opp denne kjendisfesten, brydde seg om å formidle nyheten. En etter en har de samme mediefolkene stått fram og bedyret at de ikke hørte hva Behn sa. Enten stod de på gangen da talen ble holdt, eller de var ikke kommet ennå da Behn talte! Pinlig, spør du meg.

Også NRK har tråkket i baret i denne saken. NRK’s Frokost-TV har i en tid holdt seg med to mediekommentarer, som på fredag morgen kommenterer de mest aktuelle sakene i uka. Disse kommentatorene er nettopp de to mest profilerte mediefolkene i kronprinsparets vennegjeng: nevnte Dagblad-redaktør Hege Ducket og Anders Gievær, leder av VG’s leder-og kommentaravdeling. Hva ville NRK nå gjøre? Flere enn jeg regnet med som en selvfølge at NRK nå kuttet ut de to. Ja, for NRK kan da umulig holde seg med kommentatorer som skal kommentere seg selv? Og skal de ikke kunne si noe om ukas heteste sak, ja, hva har de da egentlig der å gjøre?

Men nei da. I Frokost TV fredag morgen stilte Duckert og Gievær som vanlig i studio om morgenen for å kommentere ukas begivenheter! Jeg trodde knapt mine egne øyne. Etter noen hyggelige og intetsigende spørsmål av verste sportsjournalistiske merke av typen ”Hva føler dere nå?”, gikk man over til å kommentere medieuka uten at det kunne sies noe som helst av betydning om ukas heteste sak!

Norge er et lite land, heter det. Det kan være vanskelig å finne folk som ikke er inhabile. Nå vel, så vanskelig kan det vel ikke være. Det finnes faktisk vettuge folk også utenfor lokalavisene i Akersgata!