Kirkerådets praksis ved bispetilsettinger

Prosten i Alta, Olav Øygard, ble i dag utnevnt til ny biskop i Nord-Hålogaland etter Per Oskar Kjølaas. Øygard var grasrotas kandidat. Han vant den kirkelige voteringen og ble innstilt først av bispedømmerådet. På 2. plass, både i avstemningen og i bispedømmerådets innstilling, kom domprosten i Tromsø, Herborg Finnset.

Det er nå tredje gang Kirkerådet tilsetter biskop, og alle gangene har Kirkerådet fulgt rådet fra grasrota og tilsatt den kandidaten som vant den kirkelige voteringen. I Agder og Telemark ble Stein Reinertsen en klar vinner med Ludvig Bjerkreim på en like klar 2. plass. Reinertsen ble også innstilt først av bispedømmerådet.

Per Arne Dahl, som sist søndag ble vigslet til biskop i Tunsberg, vant den kirkelige voteringen med hele 110 førstestemmer, mot Jan Otto Myrseths 43 stemmer. Her innstilte underlig nok bispedømmerådet ikke den suverene vinneren av voteringen først til stillingen, men satte Myrseth først. Ja, den meget folkekjære Per Arne Dahl ble faktisk innstilt som nr 1 av bare ett medlem av bispedømmerådet.

Ved alle disse voteringene innstilte flertallet av biskopene en annen enn vinneren av voteringen. I Agder og Telemark gikk bispeflertallet ikke bare forbi Reinertsen i sin innstilling, men også Bjerkreim, og satte Anne-May Grasaas først. I Tunsberg gikk flertallet som nevnt inn for Myrseth, og i Nord-Hålogaland fikk Herborg Finnset flest bispestemmer, hele sju mot Øygards tre.

Muligens var "kjønn" utslagsgivende for bispeflertallet når de innstilte i Agder/Telemark og Nord-Hålogaland. Før tilsettingen i Nord-Hålogaland hevet det seg røster som mente at nå måtte nettopp kjønnsfaktoren bli avgjørende. I den offentlige debatten har det vært gjort et nummer av at Kirkerådet bare har utnevnt menn etter at tilsettingsmyndigheten ble lagt til Kirkerådet. Hvis dette skal brukes som et polemisk argument, bør det i hvert fall tas i betraktning at i Tunsberg hadde ikke Kirkerådet noe valg, ettersom ingen av de kvinnelige kandidatene nådde opp i voteringen. I Tunsberg må det følgelig ha vært andre argumenter som fikk bispeflertallet til å desavuere voteringsresultatet.

La det være klart, biskopene er i sin fulle rett. De skal foreta en selvstendig vurdering av kandidatene og innstille den de mener er best kvalifisert. På den annen side begynner det å danne seg et mønster i biskopenes innstillinger som gir grunn til undring, og som ikke alltid er like lett å forstå. Vi kan bare slå fast at de stadig innstiller i utakt med grasrotas ønsker. Jeg tviler på at det bare er hensynet til kjønnsfordelingen i bispekollegiet som har vært utslagsgivende. Her har nok kirkepolitiske vurderinger og teologiske argumenter spilt inn. Jeg antar det samme gjelder i Kirkerådet når man der deler seg på midten ved dagens tilsetting i Nord-Hålogaland.  .....

Skuffende lav deltagelse ved bispevoteringene

Vårt Land har i dag et oppslag som forteller at 1 av 4 stemmeberettigede dropper å delta i de kirkelige voteringene som går forut for tilsettingen av ny biskop. I den siste voteringen, som foregikk i Nord-Hålogaland, stemte bare 238 av de i alt 306 som kunne ha deltatt i avstemningen, dvs 78 prosent. I den forrige voteringen, som gjaldt ny biskop i Tunsberg, var deltagelsesprosenten enda lavere. Her stemte 334 av 450 stemmeberettigede, dvs 74 prosent.

Jeg kjenner at jeg ikke bare blir overrasket, men også litt "sint" når jeg leser dette. Her har vi i Den norske kirke en flott ordning, som gir svært mange i kirken anledning til å være med å påvirke i en ansettelsesprosess som gjelder de viktigste lederstillingene i kirken, og så gidder en stor andel ikke å delta. Jo, jeg vet at det skal mye til å få hundre prosent oppslutning. Det vil alltid finnes rimelige grunner eller årsaker til at noen ikke får avgitt stemme, men jeg kan vanskelig se at dette skulle gjelde så mange som en firedel av de stemmeberettigede.

Det er knapt så en tror sine egne øyne når en leser at deltagelsen er minst blant prestene og andre vigslede medarbeidere, dvs kateketer, diakoner og kantorer, særlig i den sistnevnte gruppen, der 54 og 67 prosent i henholdsvis Tunsberg og Nord-Hålogaland deltok i avstemningen.

Kateketene, diakonene og kantorenes deltagelse er av relativt ny dato, og ble innført etter et rimelig krav om at disse også som vigslede medarbeidere måtte få delta. Jeg kan ikke si annet enn at gruppen forvalter denne retten på en dårlig måte.

Men minst like skuffende er det faktum at svært mange prester også glimrer med sitt fravær. I Tunsberg stemte bare 69 prosent av prestene. I Nord-Hålogaland var andelen litt bedre, men heller ikke der mer enn 75 prosent.

Desto mer gledelig er det at menighetsrådene i stor grad er seg sitt ansvar bevisst og slutter opp om avstemningen på en langt bedre måte enn kirkens ansatte. I de to bispedømmene stemte henholdsvis 85 prosent av 83 prosent av menighetsrådene.

Det er tankevekkende at menighetsrådene, som består av frivillige medarbeidere, og som må organisere et møte, ha en diskusjon og fatte et vedtak, har en langt høyere deltagerprosent enn de kirkelige ansatte, som bare har seg selv å tenke på og administrere når det skal stemmes, og som dertil er betalt for å gjøre jobben. Jeg synes ikke det hadde vært urimelig å forvente at deltagelsen fra kirkelige ansatte hadde vært høyere enn menighetsrådenes.

Derfor går min hyllest i dag nettopp til de mange frivillige medarbeidere i kirken som bruker tid og krefter i menighetsrådsarbeid, og som også når det gjelder en så viktig prosess som valg av biskop, er seg sitt ansvar bevisst.

De kirkelige ansattes sviktende deltagelse er alvorlig fordi det representerer et anslag mot selve ordningen med en kirkelig valgdeltagelse i prosessen mot utnevnelsen av ny biskop. Hvis det er slik at store deler av de kirkelig ansatte egentlig ikke synes noe om hele ordningen, bør det heller komme til uttrykk på skikkelig vis gjennom de ulike gruppenes organer, og så får Kirkemøtet vurdere en revisjon av ordningen.

Odd Bondevik død

Det er både vemodig og trist å måtte erkjenne at biskop em. Odd Bondevik er død. Han døde lørdag 6. september på Lindrende enhet ved Drammen helsehus etter å ha vært syk i lengre tid.

Jeg lærte Odd Bondevik å kjenne som et fint og klokt menneske, en meget begavet teolog og en god biskop. Han var stille og beskjeden i sin framferd, men når han talte, lyttet alle med stor oppmerksomhet, fordi de visste at her talte en mann som hadde Jesus i sitt hjerte og som uttalte seg om saker med stor kunnskap og innsikt. Dette opplevde jeg ikke minst på Kirkemøtet, der vi møttes i sju av de åtte årene jeg ledet Kirkerådet i Den norske kirke. Her engasjerte han seg bl a sterkt i miljøsaken. Dette engasjementet tok han også med seg ut i samfunnslivet, noe som ikke alltid ble like mye verdsatt av politikere, som helst så at en biskop holdt munn i kontroversielle politiske saker.

Det er ikke vanskelig å slutte seg til en omtale av Odd Bondevik i dag der han beskrives som en sympatisk og redelig person, og en mann som hele sitt liv levde på en nøktern måte og i tråd med de miljøidealene han satte seg.

Det var en stor glede for meg som leder av Kirkerådet å få være med å innsette Odd Bondevik som biskop i Møre bispedømme i november 1991. Jeg visste at Møre i ham fikk en meget god biskop. Ikke alle var enig med ham i alle hans teologiske synspunkter, men han fremførte sine oppfatninger på en så saklig måte at alle fikk stor respekt for ham – til tross for uenighet. Han var heller ikke redd for etter nøye gjennomtenkning å skifte mening, slik det skjedde i kvinneprestspørsmålet.

Da Oslo skulle ha ny biskop etter Andreas Aarflot i 1998, Odd Bondevik en klar vinner av den kirkelige voteringen. Han fikk 192 førstestemmer og 301 stemmer i alt, mens Gunnar Stålsett kom på 2. plass med 136 stemmer som nr 1 og 220 stemmer i alt. Denne voteringen sier noe om Odd Bondeviks posisjon i kirken. Mange ble overrasket over at han skulle vinne en bispevotering i Oslo. Statsråd Lilletun fulgte kirkens votum og innstilte Bondevik, men flertallet i regjeringen overprøvde kirkestatsråden og utnevnte Stålsett til den prestisjefylte bispestillingen. Denne utnevnelsen ble mulig fordi statsminister Kjell Magne Bondevik, som Odds fetter  meldte seg inhabil. Jeg tror Odd selv var like glad. Prestisje, ære og berømmelse lå langt fra hans lynne og personlighet. Men bispekollegene valgte ham som preses.

Jeg minnes Odd Bondevik i takknemlighet og ser det som et privilegium i livet at jeg lærte ham å kjenne. Fred over hans gode minne!

Kirkerådet bestod prøven

Etter at Stein Reinertsen ble en klar vinner i den kirkelige avstemningen til ny biskop i Agder og Telemark bispedømme, lå det an til at Kirkerådet ville stå overfor en forholdsvis enkel oppgave når det for første gang i historien skulle tilsette biskop i Den norske kirke. Men biskopene ønsket det annerledes. Underlig nok gikk et flertall av de tolv biskopene ikke bare forbi Reinertsen når de skulle innstille, men også Ludvig Bjerkreim som ble nummer to i voteringen. Ikke en eneste biskop innstilte Bjerkreim som nummer en. Hvilken begrunnelse de åtte biskopene har hatt for å velge den tredje kandidaten, får vi ikke vite, ettersom deres innstilling ikke blir offentliggjort.

Dermed ble den historiske tilsettingssaken likevel en spennende affære, og Kirkerådet ble satt på en prøve. Ville Kirkerådet desavuere et klart avstemningsresultat og dermed gjøre nøyaktig det samme som man fra kirkelig hold så mange ganger har kritisert regjeringen for å gjøre? Tilsettingsorganet har etter reglene full rett til å utnevne akkurat den de vil blant de tre kandidatene som har fått flest stemmer totalt. Men når avstemningsprosessen ender opp med et tydelig resultat med hensyn til hvem man først og fremst vil ha som biskop, bør dette etter min mening respekteres av den som har utnevningsretten. Selv om vi ikke velger biskop i Den norske kirke, slik man i realiteten gjør f eks i den danske folkekirken, har vi i Den norske kirke en så omfattende demokratisk voterings- og innstillingsprosess at Kirkerådet normalt bør tilsette i samsvar med resultatet av denne prosessen. Når resultatet ikke utpeker en tydelig ”vinner”, sier det seg selv at situasjonen blir en annen.

Kirkerådet bestod prøven. Stein Reinertsen ble tilsatt som ny biskop i Agder og Telemark bispedømme. Resultatet ble altså slik jeg antydet i en tidligere bloggpost. Med dette har Kirkerådet satt en god standard for framtidige bispetilsettinger. For øvrig har kirken grunn til å være stolt over at den har brukt bare tre måneder på tilsettingsprosessen. Det er bare halvparten av den tiden Kirkedepartementet vanligvis har brukt.

Reinertsen kommer til et bispekollegium der flertallet ønsket en annen. Det bør han kunne leve godt med – tatt i betraktning det store tillitsvotum han har bak seg i det kirkefolket han nå er satt til å tjene i en viktig stilling.

Den nye biskopen vil bli vigslet i Kristiansand domkirke søndag 27. januar, og – interessant nok – HM kong Harald har tilsagt sitt nærvær selv om han ikke lenger er Den norske kirkes formelle overhode.

Oppdatering: Kirkerådets ansettelse av Reinertsen var ikke enstemmig. Fem av rådets medlemmer ville ansette Grasaas, de ti øvrige ville ha Reinertsen.

Historisk bispeutnevnelse

Vi går mot en historisk bispeutnevnelse når Kirkerådet for første gang skal tilsette en biskop. Det dreier seg om ny biskop i Agder og Telemark bispedømme. Resultatet av den kirkelige voteringen forelå for noen dager siden. De tre kandidatene som kom best ut av voteringen, går til "finalen". Det er prost Stein Reinertsen, prost Ludvig Bjerkreim og sokneprest Anne-May Grasaas. Agder og Telemark bispedømmeråd og biskopene skal uttale seg om hvem av de tre kandidatene de anser mest skikket til å bli utnevnt før Kirkerådet foretar tilsettingen i begynnelsen av desember. Jeg tar neppe mye feil når jeg tipper at biskopene vil være delt i sine tilrådinger, mens bispedømmerådet kommer til å gå inn for prost Stein Reinertsen, som vant voteringen. Dermed vil nok Kirkerådet tilsette Reinertsen.

 

Vårt Land har i sin dekning av denne saken vist en forunderlig evne til å fokusere sin dekning av saken på hva kandidatene tidligere har ment, nærmere bestemt i spørsmålet om kvinnelige prester. Stein Reinertsen kan fortelle at dette spørsmålet aldri har vært et viktig for ham. Ikke desto mindre lager Vårt Land er stort oppslag med overskriften "Nå sier bispefavoritt Reinertsen ja til kvinnelige prester".  

 

I dag er det bispekandidat Anne-May Grasaas og Ludvig Bjerkreims tur. I et tilsvarende stort oppslag heter det om Grasaas: "Kvinnelig bispekandidat sa nei til kvinnelige prester". Men det var lenge siden. Etter den tid har hun studert teologi og vært prest i mange år. Og nå altså bispekandidat. Bjerkreim kan fortelle at han allerede i studietiden avklarte sitt standpunkt i dette spørsmålet.

 

Så vet vi hva bispekandidatene mente om et spørsmål som i dag nærmest er et ikke-spørsmål i kirken. Hva med et par spørsmål om aktuelle saker i kirken?

Oppdatering 13.11.12: Agder og Telemark bispedømmeråd har med sju av ti stemmer gått inn for Stein Reinertsen som ny biskop. De tre øvrige gikk inn for Anne-May Grasaas.

Oppdatering 20.11.12: Åtte av de 12 biskopene går inn Anne-May Grasaas som ny biskop i Agder og Telemark bispedømme, mens fire har Stein Reinertsen som sitt førstevalg. Som det går fram ovenfor, kom Reinertsen først i den kirkelige voteringen, mens Grasaas bare ble nummer tre. Også flertallet i bispedømmerådet (7 av 10) mener Reinertsen er best egnet. 

Historisk møte hos Kongen

”I dag gjennomførte vi et historisk møte hos Kongen”, het det i en pressemelding fra kirkeminister Rigmor Aasrud i går. Bakgrunnen var at de tre prostene som ble utnevnt i går, var de siste prostene som ble utnevnt i statsråd. Fra nå av skal prostene bli utnevnte av kirken selv gjennom bispedømmerådene. Den siste bispeutnevnelsen i statsråd skjedde i oktober i fjor, da Atle Sommerfeldt ble utnevnte til biskop i Borg. Utnevnelsen av menighetsprester ble overført til bispedømmerådene for noen år siden.

At et trossamfunn selv skal utnevne sine ledere burde være en selvfølge i dagens samfunn. Men fortsatt sitter det langt inne for noen å akseptere dette. Denne uka ble det kjent at Senterpartiet bryter med kirkeforliket som er inngått i Stortinget og stiller sine stortingsrepresentanter fritt når det skal stemmes i stat-kirke-saken i Stortinget. Lundteigen har allerede gjort klart at han stemmer imot. Det dreier seg om en samvittighetssak, derfor stilles representantene fritt, heter det fra partiet. Så vet vi det.

Men ros til alle de andre partiene – og til dem fra Sp – som innser at den gamle stat-kirke-ordningen for lengst er moden for historiens skraphaug. Det har sikkert ikke vært like lett for alle politikere å gi opp sin makt over kirken. Fra min tid som leder av Kirkerådet husker jeg en kommentar fra en kirkestatsråd – gitt med et lite smil om munnen, men heller ikke uten et visst alvor: ”Ta ikke fra meg retten til å utnevne biskoper, Oddbjørn. Å utnevne biskoper er det morsomste jeg gjør!”

Det lå nok utenfor mitt domene å frata en kirkestatsråd den makten. Makten har ligget hos statsråden og hans/hennes politikerkolleger. Når jeg som kirkerådsleder hadde statsråder i tale, benyttet jeg derfor gjerne anledningen til å oppfordre dem til å arbeide for å redusere sin egen makt på dette området.

Da Jon Lilletun gjestet Kirkemøtet for første gang som kirkeminister i 1997, uttrykte jeg i min åpningstale glede over den nye regjeringens uttalelse om at den ville respektere Den norske kirkes frihet som et trossamfunn, og jeg fortsatte: ”Til denne friheten hører etter min mening også at kirken selv utnevner sine proster og biskoper. Det er naturligvis verken min rett eller oppgave å diktere regjeringen. Jeg tillater meg likevel i all vennskapelighet å antyde at det ikke burde være noen dårlig målsetting for en kirkestatsråd i Norge i slutten av 1990-årene at han – når en tid kommer – forlater statsrådstolen med mindre kirkemakt i den stolen enn da han satte seg i den!”

Jon Lilletun bidro med sitt, men det blir Rigmor Aasrud som får oppleve å sitte i statsrådstolen når staten endelig oppgir den kirkemakt som utnevnelsen av Den norske kirkes proster og biskoper innebærer.

Godt kvalifisert preses

Biskopene i Den norske kirke har gjort et godt valg når de har valgt Helga Haugland Byfuglien til ny preses. Valget var ikke overraskende. Hun var favoritt til å overta den viktige oppgaven etter Olav Skjevesland. Haugland Byfugliens brede erfaringsbakgrunn både fra prestetjeneste, som toppleder Norges KFUK-KFUM, stiftskapellan og biskop i Borg siden 2005, gjør at hun kjenner kirken og norsk kristenliv meget godt, og hun nyter stor tillit i kirken. Det lover også godt for trosopplæringen i kirken at den nye preses er nettopp den blant biskopene som vet mest om dette viktige området etter å ha ledet styringsgruppen for trosopplæringsprosjektet i Den norske kirke.

Haugland Byfuglien bedyrer at hun med dette valget ikke dermed er selvskreven som den nye 12. biskopen som skal utnevnes om et års tid og bli fast preses. Det er naturligvis riktig, ettersom det er regjeringen som skal utnevne denne biskopen. Stortinget har dessuten i sin ”visdom” bestemt at det skal nomineres tre kandidater til stillingen, vel og merke blant de 11 sittende biskopene. Erfaringen har vist at det er vanskelig nok for biskopene å finne én som er villig til å påta seg den krevende oppgaven. Nå må de altså finne tre villige for at regjeringen skal kunne velge og vrake til en oppgave der biskopene tidligere alltid har valgt selv. Politikernes vilje til å utøve makt over trossamfunnet Den norske kirke er med andre ord fortsatt til stede i fullt monn.

Men hvis Helga Haugland Byfuglien er villig, blir hun ganske sikkert innstilt først av biskopene. Dermed får de den de selv ønsker. Jeg har vanskelig for å se hvem av biskopene for øvrig den sittende regjering vil foretrekke fremfor Helga Haugland Byfuglien.

Aftenpostens Dag Kullerud skriver i en kommentar at den nye preses, bergenser som hun er, er stor Brannpatriot og ikke får sjelero søndag kveld før Brann har vunnet sin kamp. I så fall får hun sjelden sjelero. Slik jeg kjenner Helga Haugland Byfuglien er hun i stand til å takle større påkjenninger enn som så. Det er hun da også nødt til.

Behov for demokratireform i regjeringen

Etter mye indre uenighet og strid har Regjeringen endelig mannet seg opp til å legge fram stortingsmeldingen om det nye presesembetet i Den norske kirke. Resultatet ble som mange fryktet, regjeringen overkjører glatt kirkens ønske, som har kommet til uttrykk gjennom demokratiske prosesser i kirkelige organer. I stedet lar man Senterpartiets symbolpolitikk få det avgjørende ordet for resultatet.

Følgende kommentarer gir en god karakteristikk av den farsen regjeringen har gjort denne saken til. Først Dagrun Eriksen, Krf:

”Regjeringens overkjøring av kirkens demokratisk valgte organer viser at regjeringen har større behov for en demokratireform enn Den norske kirke har. - Hvorfor i all verden skal folk engasjere seg i kirkedemokratiet når de vet at regjeringen ikke forholder seg til det likevel?”

Aftenposten på lederplass:
”Presessaken byr seg fram som et ypperlig studieprosjekt for alle som ønsker å avdekke hulheten i Liv Signe Navarsetes retorikk om elitearroganse og maktkonsentrasjon i Oslo.”

Om å si sannheten

Burde den katolske kirke sagt sannheten med en gang? Da den katolske biskopen i Trondheim plutselig gikk av i juni i fjor, var forklaringen samarbeidsproblemer i menigheten. Nå viser det seg at sannheten var en annen. Biskop Georg Müller måtte gå av fordi det kom for en dag at han for tjue år siden hadde forgrepet seg seksuelt på en ti år gammel altergutt. Det var offeret selv som fortalte om overgrepet etter å ha båret på hemmeligheten i rundt 20 år. Da var saken strafferettslig foreldet. Men i kirkeretten er det ingen foreldelsesfrist for biskoper, sier biskop Bernt Eidsvig.

Det kan vel ikke sies å være overraskende at avsløringen vekker oppsikt også utenfor landets grenser. Den katolske kirke skal ha ros for at den handlet raskt og resolutt da biskopens overgrep ble kjent for kirken. Müller ble sparket, han er blitt utelukket fra posisjoner kirken kan gi ham og vil aldri få noen posisjon i kirken mer. Offeret har fått den økonomiske erstatning han har bedt om, og etter det jeg forstår har han også fått annen adekvat hjelp og støtte.

Men hvorfor sa man ikke sannheten da Müller forlot bispeembetet i fjor? Det blir vist til at offeret verken ønsket at saken skulle bli offentliggjort eller meldt til politiet. Det er en begrunnelse man kan ha forståelse for. Likevel må en spørre om det var klokt? Problemet er at det neppe er mulig i lengden å holde en slik sak skjult for offentligheten. Før eller siden kommer sannheten fram. Kirken er vel i nærheten av å fortelle en løgn når Müllers avgang ble begrunnet med samarbeidsproblemer. Og kirken bør vel ikke lyve? Så vidt jeg vet var samarbeidsproblemene reelle nok. Men det var åpenbert ikke den egentlige grunnen til at biskopen gikk av. Dermed begynte ryktene å svirre. Og rykter er i lengden destruktivt. Når så ryktene blir bekreftet, har man et problem, med troverdigheten og omdømmet.

Jeg erkjenner at den katolske kirke var i et dilemma, noe også biskop Eidsvig påpeker. Hensynet til offerets ønske og hensynet til å fortelle sannheten. Jeg ser ingen grunn til å mistro kirken når den sier at det var hensynet til offerets ønske som veide tyngst da avgjørelsen om hemmelighold ble tatt. Likevel bør spørsmålene stilles: Hvor sterkt argumenterte man overfor offeret om at sannheten tross alt burde fram? Det er faktisk ikke gitt at det mest riktige her er å velge hemmeligholdet, selv om offeret ønsket det slik. Ikke minst hensynet til eventuelle andre som kan ha vært utsatt for det samme, tilsier åpenhet. Hemmelighold gjør det ikke lettere for eventuelle andre ofre å stå fram. Under alle omstendigheter kan ikke den katolske kirke nå la være å gå aktivt ut for å klarlegge om det finnes andre. Dette desto mer som det blir sagt at det har vært flere overgrepssaker i den katolske kirke i Norge. Det er ikke nok å vente på at eventuelle andre ofre melder seg selv, selv om det sikkert er blitt lettere når den avsatte biskopens overgrep nå er blitt kjent for offentligheten, og eventuelle andre vet at de ikke er alene.
Det siste er at politiet nå undersøker opplysninger om nytt overgrep.
Mer om saken: VG VG VG Vårt Land Vårt Land Aftenposten Dagbladet

Trenger ingen erkebiskopliknende kirkeleder

Biskop Helga Haugland Byfuglien i Borg redegjør i en artikkel på bispedømmets hjemmeside for kirkens begrunnelse for forslaget om en 12. biskop. Hun skriver at dagens ordning med en preses som både skal ivareta oppgaven som ledende biskop og samtidig betjene et helt bispedømme, er blitt uholdbar. Arbeidspresset er blitt altfor stort. Bispemøtet, Kirkemøtet og Kirkerådet har med overveldende flertall uttalt at 12. biskop må lokaliseres til Oslo, fordi det er der de viktige prosessene foregår som krever nærvær for å kunne bidra med styrke i samtaler og drøftinger, også med politiske myndigheter.

Biskop Haugland Byfuglien skriver videre:
”Vi har opplevd en merkelig debatt og prosess som har ført til at saken omkring 12. biskop har fått et helt annet fokus. Mange har mobilisert, særlig Trondheim, for en 12. biskop med annen funksjon enn det kirken har bedt om. Symbolbetydning, distriktshensyn og tradisjoner har blitt anført som avgjørende momenter i vurderingen som har hevdet at preses må lokaliseres til Trondheim.

Vår kirke har ikke tradisjon for erkebiskopliknende kirkeleder. Det trenger vi ikke nå heller. Kirken har biskoper som i hvert sitt bispedømme er symbolbærere slik Nidaros har sin, knyttet til nasjonalhelligdommen. Det har vært underlig å registrere at kirkens understreking av Oslo som sted har blitt møtt med en argumentasjon som ikke er svar på det kirken har ønsket.
Det er sterke reaksjoner på den overkjøring av det kirkelige demokrati og bispemøtet vi har vært vitne til. Myndighetene, som har lagt vekt på å styrke demokratiet som en viktig verdi i folkekirken, har utvist en oppsiktsvekkende arroganse overfor kirkedemokratiet.

Nå avventer vi Stortingsmeldingen. Vi forventer at politikerne vil lytte til kirkens behov knyttet til 12. biskop. Tiden er inne til å skrelle bort de symboltunge og pompøse ordene. Vi vil samarbeide om en løsning som gir rammevilkår for 12. biskop som bidrar til å styrke samvirke mellom kirkens ulike organer, til beste for kirkens fremtid.”

Støre taler biskoper til rette

Det må en utenriksminister til for å tale norske biskoper til fornuft. Sør-Hålogaland biskop, Tor B. Jørgensen, tok i forrige uke til orde for en boikott av varer fra Israel. Tor B. Jørgensen har markert seg som ”utspillsbiskopen” framfor noen, og i likhet med de fleste av hans tidligere utspill, er også dette lite gjennomtenkt og preget av solospill. Ikke overraskende har han fått følge av biskopene Fiske og biskop Singsås, som heller ikke har utmerket seg ved å være blant de mest reflekterte medlemmene av bispekollegiet i Den norske kirke.

”De som oppfordrer til boikott, lukker dører”, sier Støre. Altså det stikk motsatte av det biskopene burde bidra til. ”Å varsle boikott er en kraftfull ytring der og da, men siden blir det stille”, fortsetter Støre. Med andre ord: det dreier seg om en handlemåte som ikke har noen positiv effekt, bare negativ. Som Støre riktig påpeker, skal kirken tale de undertryktes sak. Og palestinerne blir undertrykt. ”Men kirkens store fordel er evnen til å skape dialog mellom religiøse grupper. Velger man boikott, kan man lett havne i en vanskelig situasjon, ved å velge ut ett land man vil boikotte”, sier Støre. Vel talt.

Hvis de tre biskopene fastholder sitt forslag, og de mot formodning skulle få bispekollegiet med seg på galeien, kan det være grunn til å spørre om de vil ta initiativ til å boikotte regimer som ikke på langt nær er så demokratiske og frie som Israel, regimer som er tvers igjennom autoritære og nærmest framstår som totalitære stater, f eks Syria, Iran og Saudi-Arabia, som er blant verdens verste land når det gjelder å krenke menneskerettighetene.

Oppdatering 10. mars: Bispemøtets preses, Olav Skjevesland, skriver i en pressemelding i dag at Bispemøtet ikke har noe vedtak om boikott-aksjon mot Israel, at biskopene under sitt besøk i Midtøsten i januar ikke ble oppfordret til å vurdere dette, og at spørsmålet om boikott derfor heller ikke har vært aktuelt i biskopenes oppfølging av dette besøket.

Oppdatering 11. mars: Etter å ha tenkt seg om og snakket med andre har biskop Jørgensen nå kommet til at han ikke vil gå inn for boikott, slik han tok til orde for tidligere i uka.”En slik linje vil gjøre situasjonen vanskeligere”, sier han til Avisa Nordland.

Klokt av biskop Kjølaas

Biskop Kjølaas har fattet en klok beslutning når han har overprøvd avgjørelsen i arbeidsutvalget i Tromsø domkirkes menighetsråd om å nekte AsiaLink og Broder Yun å holde et møte i Tromsø domkirke. Arbeidsutvalget avgjørelse kunne hatt mening hvis man hadde prøvd å begrunne den med holdbare læremessige argumenter. Det har man ikke gjort, og det hadde man vel heller neppe klart. I stedet har man vist til at arrangementet ville ”bryte for mye med den profil” man ønsker at Domkirken i Tromsø skal ha. Profilen man ønsker å ha er ”folkekirkelig”.

Biskop Kjølaas har reddet menighetsrådets arbeidsutvalg fra å dumme ut domkirken i Tromsø fullstendig. Saken blir ikke bedre for menighetsrådets leder når Vårt Land kan opplyse at han har svart Asia Link at det ikke finnes noen ankemulighet i slike saker. Det gjør det vitterlig. Slike saker kan ankes til biskopen. Det har Asia Link gjort, og biskopen har overprøvd arbeidsutvalgets uholdbare avgjørelse.

Arbeidsutvalget i Tromsø domkirkes menighetsråd bør lese biskopens begrunnelse nøye og ta lærdom. Biskopen sier at Broder Yuns historie er noe kristne trenger å høre. Det er viktig at vi som kristne hører vitnesbyrd fra forfulgte rundt om i verden, og dette er en anledning til det. Vi ber ofte for de fattige og undertrykte, men glemmer de forfulgte. Jeg mener vi har et særlig ansvar for dem, sier Kjølås.

Biskop em Ola Steinholt er død

Avisa Nordlys bringer i kveld den triste meldingen at tidligere biskop i Nord-Hålogaland, Ola Steinholt, er død, bare 74 år gammel. I min tid som leder av Kirkerådet møtte jeg Steinholt mange ganger, ikke minst på Kirkemøtet, men også i mange andre sammenhenger. Ola Steinholt var en usedvanlig likandes kar, en mann å bli glad i. Jeg kunne være uenig med ham i saker, og det hendte det gikk en kule varmt i debattene. Men etterpå var det kaffe og godprat i sofaen.

Det var aldri noen tvil om at han skulle bli biskop i Nord-Hålogaland, selv om han vegret seg for oppgaven og helst ville ha sluppet. Steinholt var selv fra Nord-Norge, og han var fremfor alt det nordnorske folkets mann. Hele hans framferd var preget av respekt og kjærlighet til mennesker og ikke minst til kirken, sier hans etterfølger, Per Oskar Kjølaas til Nordlys.

”Presesbiskop” og lokalisering

Biskopene i Den norske kirke har fått politisk gjennomslag for at bispekollegiet bør styrkes med en ny biskop som får ansvaret for den såkalte presesfunksjonen. Ved siden av fullt ansvar for eget bispedømme har preses i dag en rekke oppgaver å ivareta på nasjonalkirkens vegne, oppgaver som i hvert fall tar minst halvparten av arbeidstiden. Til tross for at biskopene i sin utredning om saken på alle måter reserverer seg mot at den nye biskopen skal bli en slags ”overbiskop” eller ”sjefsbiskop”, er det nettopp slik enkelte ynder å beskrive stillingen. Den nye ”presesbiskopen” skal ikke kunne instruere eller korrigere en annen biskops handlemåte. Han skal fortsatt ikke være noe annet enn ”den første blant likemenn”.

Likevel omtales den nye biskopen i mediene nettopp med det høyst misforståelige betegnelsen ”overbiskop”. Spesielt i Trondheim ynder man å bruke uttrykket, og tanken går dermed lett til ”erkebiskop”, noe det altså slett ikke dreier seg om. En slik språkbruk passer når man ønsker å gjøre spørsmålet om en høyst tiltrengt styrking av bispekollegiet til et spørsmål om lokalisering, slik vi nå ser det skjer i Trondheim. Det startet med at Nidaros biskop tok en politisk hensiktsmessig markeringsdissens da alle de øvrige ti biskopene gjorde det krystallklart at den nye biskopen må plasseres i Oslo. Nå følger lokalpolitikere i Trondheim opp med krav om at Trondheim må bli det de kaller ”nytt hovedsete for landets biskoper”. Biskop Laila Riksaasen Dahl sier at hvis den nye biskopen ikke blir plassert i Oslo, kan man like godt droppe hele ordningen. Nåværende preses, Olav Skjevesland, sier: ”Slik Bispemøtet har begrunnet forslaget om en tolvte biskop, er det opplagt at denne må være i Oslo. Det er de funksjoner som skal ivaretas som må bestemme lokaliseringen. Sentralkirkelige organer må være samlokalisert.”

Det er tragisk at en viktig kirkesak atter en gang skal bli gjenstand for et politisk spill, der standpunktene i stor grad er styrt av andre hensyn enn kirkens egne ønsker og behov. Det må også oppleves provoserende i kirkens lederskap at politikere nok en gang uten blygsel vil demonstrere sin styringsmakt over kirken. Jeg noterer meg at heller ikke Krfs førstekandidat i Sør-Trøndelag ved valget til høsten, Øivind Håbrekke, synes å ha forstått at politikerne nå bør begynne å venne seg til å holde fingrene av fatet. Riktig nok er vi enn så lenge fortsatt der at det er Stortinget som skal bestemme i et kirkelig spørsmål. Men det hadde vært fullt mulig for politikerne å gjøre det klart at de vil gå inn for den ordningen som kirkens ansvarlige organer ønsker, i dette tilfelle først og fremst Bispemøtet. Håbrekke taler med to tunger når han på ene siden sier at kirken selv bør få avgjøre plasseringen, men på den annen side sier han er sikker på at både kirken og politikerne i Trøndelag nå vil kjempe for at Nidaros skal vinne lokaliseringskampen.

Intet galt om Trondheim, der vår fremste nasjonalhelligdom, Nidarosdomen, ligger. Med sin Nidarostradisjon er Trondheim historisk sett et kirkelig sentrum av stor betydning både for Den norske kirke og for nasjonen. Etter min oppfatning bør alle gode krefter i Trondheim og Nidaros bispedømme gjøre det de kan for å styrke det åndelige kirkelivet både i byen generelt og i Nidarosdomen spesielt. Her er oppgaver nok, og så langt har ikke Trondheim kommune eller fylkespolitikerne i Trøndelagsfylkene imponert noe mer enn i andre byer og regioner når det gjelder å ha omsorg for kirkens ve og vel.

La biskopen bli seniorprest

Tidligere biskop i Nidaros, Finn Wagle, har slått til lyd for en ordning som kan gi biskoper muligheter for en mer tilbaketrukket tjeneste etter fylte 60 år. Finn Wagle ble selv biskop i relativt ung alder (49 år) og har erfart på kroppen at en lang bispeperiode tar på. Å være biskop er en hard jobb. Det har jeg hatt anledning til å se på nært hold. Utsiktene til en 20 års tjeneste eller mer i stillingen ser ut til å skremme bort yngre bispekandidater, kanskje særlig kvinner.

Det kan derfor være en god ide å legge til rette for kortere bispetjeneste. Wagle foreslår at en ordning for ”seniorbiskoper”, etter modell av ordningen med seniorprester. Han tenker seg at biskoper som har fylt 60 år kan tilbys en noe enklere og mindre krevende bispetjeneste uten ansvar for et bispedømme og med andre arbeidsoppgaver enn før, f eks funksjoner som mentor og rådgiver for andre kirkelige medarbeidere o l.

Jeg forstår intensjonen, men har liten sans for forslaget. En slags ”biskop light” har etter min mening lite for seg. Det finnes en mye mer nærliggende løsning som ville ivareta Wagles anliggende. Det er at biskoper som synes de har hatt lang nok bispegjerning, men fortsatt har noen år igjen i aktiv tjeneste, går tilbake til vanlig prestetjeneste, gjerne som seniorprest. I en slik stilling kan de også fungere som rådgivere og mentorer, slik Wagle ønsker.

Det er ikke ofte man ser eksempler på at folk ”går ned” på rangstigen i det yrkesmessige hierarkiet. Men etter min mening burde det bli mer vanlig, i alle sammenhenger. Det ville faktisk være meget passende om biskopene her kunne gå foran og vise vei med sitt eksempel. Dette desto mer som det nettopp er prest biskopen er. Hensynet til prestisje og status burde ikke være noe argument, aller minst i kirken.

Kritikkverdig og illojalt av prest og biskop

Biskop Tor Jørgensen har ordinert til prest en kvinne som lever i samboerforhold. Det har vakt oppsikt, noe som ikke bør overraske noen. Bispemøtet har i en enstemmig uttalelse om samboerskap og kirkelig ansatte sagt følgende:
”Bispemøtet vil uttrykke den klare forventning til alle kirkens ansatte og ledere at de for egen del velger ekteskapet som ramme om sitt eget samliv. Medarbeidere i kirken må ikke med sitt liv vitne mot ekteskapet som Guds gode ordning. Det er ikke forenlig med de krav kirken stiller til sine ansatte å etablere seg i samlivsforhold utenom et ordnet ekteskap.”
På denne bakgrunn er Jørgensens handlemåte uforståelig og kritikkverdig. Jeg spør som mange andre – i hvilken annen sammenheng kunne en leder handle så stikk i strid med reglene inne for det fellesskap han er ansatt? Neppe mange. Og som vi har opplevd før når en biskop handler tilsvarende illojalt, så skjer det med dominerende mediers og samfunnstoppers jublende tilslutning.

Jørgensen kan ikke skjule seg bak det faktum at Bispemøtets vedtak ble gjort før han ble biskop. Jørgensen sier han handlet etter beste skjønn. Men det skal vel ikke så veldig mye skjønn til for å forstå at et vedtak gjelder til det evt blir endret. I andre sammenhenger blir en slik opptreden gitt navn etter fortjeneste – uakseptabelt og illojalt. Ved å bryte med kirkens felles praksis skaper biskopen splittelse i kirken – og bryter dermed også med en av sine aller viktigste forpliktelser – å skape enhet og samhold i kirken.

Jørgensen gir ingen begrunnelse for hvorfor hand handler som han gjør. Vi får høre at det dreier seg om et ”spesialtilfelle” og at ”av og til passer ikke ekteskap inn i den enkeltes liv”. Han sier han forventer at presten gifter seg, men verken biskopen og presten sier noe om hva som er den ”spesielle” grunnen til at presten ikke har inngått ekteskap før ordinasjonen. En slik grunn er heller ikke lett å se. Men uansett - som Eivind Skeie sier i en kommentar til saken på bloggen sin:
”Hvis det er noe helt spesielt med dette samboerparets holdninger eller livssituasjon som gjør at de må være samboere, bør også den presten som ble ordinert være i stand til å sette ord på dette i offentligheten. Både hun og biskopen har en form for veileder- og tilsynsrolle, og de har begge talens bruk. Da er det underlig at biskopen ikke har noe annet å si enn at dette er et spesielt tilfelle, mens den nyordinerte presten ikke sier noe. Men etiske valg må vel begrunnes, i det minste av presteskapet?”

Ikke uventet bispeavgang

Ernst Baasland har bestemt seg for å gå av som biskop. Det var ikke uventet. Slik saken har utviklet seg, regnet nok mange med at dette ville bli utgangen. Heller ikke Bispemøtets preses mener det var noen vei utenom. Baasland sier han opplevde konkursbegjæringen som ”urettferdig”. Hans anke av denne førte til en avvisende kjennelse der lagmannsretten sa at Baasland hadde vært ”bevisst uaktsom” og at han burde ha stilt spørsmål før han satte sin signatur på et gjeldsbrev på 3,8 millioner kroner. Dette må ha vært tungt å ta imot, og neppe til å leve med for en biskop.

Baasland sier i pressemeldingen han sendte ut i ettermiddag, at det har vært en stor påkjenning å se smerten hos dem som har lånt familien penger – og som nå må bære store tap. Det er ikke vanskelig å forstå at Baasland føler dette vondt. For denne smerten er åpenbart stor hos mange. Og da ikke bare på grunn av de økonomiske tapene.

Ernst Baasland har vært en god og avholdt biskop. Hans bispekolleger sier i en pressemelding at han har vært ”en markant og inspirerende leder i Stavanger bispedømme. Han har bidratt til kirkebygging og kirkevekst og han har rettet søkelyset mot kirkens rolle i det sivile samfunn. I bispekollegiet har han vært en medarbeider med høy teologisk kompetanse og stort engasjement.” Olav Skjevesland karakteriserer ham som en ”plogspiss i Kirkens arbeid i Rogaland”. Også Giske, som sier han ikke har rådet Baasland til å gå, gir ham godt skussmål. – Det er beklagelig at han er kommet i en slik situasjon at han må søke avskjed.

Biskopen blogger

Biskopene i Den norske kirke har en nettside på Den norske kirkes nettsted. Her har lederen av Bispemøtet, Agder-bispen Olav Skjevesland, etablert seg som blogger. Det er flott at kirkens fremste biskop vil ytre seg om aktuelle spørsmål på denne måten. Han starter med å ta opp spørsmålet om personlig ansvar i trafikken og familievold mot eldre.

Jeg ønsker biskopen velkommen som blogger. Skjevesland har stor kunnskap, skriver godt og er en dyktig analytiker. Det skal bli interessant å følge både hans temavalg og meninger.

Biskoper som abdiserer

I homofilispørsmålet har vi opplevd at enkelte biskoper med overlegg har gitt blaffen i kirkemøtevedtak de selv har vært med på eller bør ha kjent seg forpliktet på. Og nylig har vi sett at de nyutnevnte biskopene i Sør-Hålogaland og Hamar uten videre bryter med det syn på ekteskapet som bispemøtet har stått sammen om.

På denne bakgrunn stiller tidligere biskop Per Lønning i innlegget ”Når bisper abdiserer” i Vårt Land 21. mai to viktige spørsmål som nå så avgjort trenger klargjøring: 1. Hvilket krav stiller dagens situasjon til bispetjenesten som ”enhetens embete”? 2. Hvor langt er kirken selv forpliktet på de bud den er satt til å lære andre?

Da den nye biskopen i Sør-Hålogaland ble vigslet for noen måneder siden, forpliktet han seg til sammen med sine bispekolleger å ”legge vinn på å fremme og bevare enheten i Guds kirke”. Det kan virke som biskopen ikke hørte spesielt godt etter da denne forpliktelsen ble lest opp for ham. Allerede på vigslingsdagen kom han med splittende utspill. Senere har det kommet andre.

Lønning minner også om den forståelse av bispetjenesten som fellesskapet av lutherske kirker i Det lutherske verdensforbund nylig ga uttrykk for, der det heter at biskoper har ”et særskilt kall til å tjene kirkens enhet og dens levende tradisjon, på en måte som er tydelig å gjenkjenne og grei å gjøre regnskap for.”

Selvsagt kan biskoper være uenige. Men når det bryter på så dypt vann som her, må det være lov å vente at en som er kalt til bispegjerningen i vår kirke, for det første tar forpliktelsen til å fremme enheten i kirken atskillig mer alvorlig enn det vi her ser demonstrert. For det andre må det kunne forventes at man først tar opp sin uenighet i samråd med sine bispekolleger og bruker den tid man trenger for om mulig å komme fram til konklusjoner man kan stå sammen om.

Den individualistiske holdningen og ureflekterte utspillskåthet vi nå ser utfolde seg blant enkelte biskoper, bidrar bare til en ting – at respekten og tilliten til dem som biskoper går tapt og ingen lenger bryr seg om å lytte til dem som våre hyrder og tilsynsmenn skulle være. Så blir de bare sittende igjen med medieapplausen – så lenge den varer.

Biskopene refser mediene

Biskop Ole Chr. Kvarmes ti bispekollegaer har i ettermiddag gått ut med en refs av de mediene som lenge har formidlet et grovt usaklig og fortegnet bilde av Kvarme. Det kan ikke være mye tvil om at det må være Aftenpostens publisering av Agnete G. Haalands fordomsfulle og uverdige utgytelser i går som har fått begeret til å renne over også for bispekollegiet.

Takk til biskopene for at de reagerer. Det var nødvendig. Hvorvidt de aktuelle mediene vil bry seg om biskopenes fromme håp, står tilbake å se. Jeg føler meg ikke så sikker. I pressemeldingen sier biskopene bl.a.:
«De siste dagene er det i media skapt et bilde av biskop Ole Christian Kvarme som vi som hans kolleger ikke kjenner igjen, og derfor tar avstand fra. Medias egne etiske normer legger vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon av saker. Vårt håp er at mediene vil følge disse normene også i sin omtale av Ole Christian Kvarme.»

Det var å håpe at også Oslo bispedømmeråd kunne gå ut med en tilsvarende støtte til sin biskop.