30. september 2008

Kroken på døra for Tromsø-OL

Et vinter-OL i Tromsø vil komme til å koste over dobbelt så mye som Tromsø 2018 tidligere har anslått. Det netto statlige tilskuddet vil bli på 19,1 milliarder kroner, viser tallene som kvalitetssikrerne la fram i formiddag, og som er referert i VG i dag.

Det var dystre ansikter å se i benkene der idrettstoppene og Tromsø-OL’s folk var samlet i dag. Meget dystre. De forstår vel også, vil jeg tro, at dette betyr kroken på døra for Tromsø 2018. Jeg kan aldri tenke meg at man får flertallet av folket med seg etter dette. Ganske spesielt ikke når vi nå går mot mørkere økonomiske tider. Meningsmålinger i avisene i dag viser da også at 70-80% mener kostnadene blir alt for store. Selv en avstemning i Tromsøavisa Nordlys viser et klart flertall mot OL i Tromsø fordi det blir for dyrt.

Idretten skal nå uttale seg om saken. Idrettspresidenten sier at tallene er ”noe” høyere enn antatt. Det må sies å være en forsiktig uttalelse. Idrettsstyret vedtok for halvannet år siden med knappest mulig flertall å gå for et nytt vinter-OL. Det signaliserte ikke akkurat noen stor entusiasme for prosjektet. Senere har vi sett at mange særforbund har uttalt seg sterkt imot et nytt OL. Idretten burde for lengst ha forstått at dette ikke var liv laga. En får håpe og tro at de nå manner seg opp til å si at dette prioriterer vi ikke. Dermed sparer de også Stortinget for en unødvendig debatt. Idrettens ansvarlige bør vite at de går mot et sikkert nederlag når Stortinget eventuelt skal behandle statsgarantien. SV's Inge Ryan sier riktignok til VG at han fortsatt støtter Tromsø-OL, men det er det ikke mange andre i SV som gjør, føyer han til. Det er det nok ikke så mange i de andre partiene som gjør heller.

29. september 2008

Respektabelt av Tulluan

Generalsekretær Ola Tulluan i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) har vist en imponerende holdning i overgrepssaken som har rystet organisasjonen. (Se min blogg 10. september.) Etter at NLMs hovedstyre på en uforståelig måte overprøvde generalsekretærens grundige behandling av saken, og dermed handlet stikk i strid med sine egne retningslinjer for behandlingen av slike saker, sier Tulluan nå rett ut at han beklager hovedstyrets vedtak. Særlig beklager han at den kvinnen saken gjelder har fått store tilleggsbelastninger gjennom vedtaket. Det er modig gjort og avtvinger respekt.

Normalt ville vel en daglig leder av en organisasjon ha vurdert sin stilling etter at hovedstyret på en så utidig måte desavuerte hans saksbehandling og konklusjon. Men Tulluan sier at man pleier å ha takhøyde i NLM. Hovedstyrets formann snakker ikke om takhøyde. Han sier ingen ting om hvorvidt Tulluans beklagelse, som i virkeligheten er en sterk kritikk av hans eget hovedstyre og overordnede, vil få noen konsekvenser for generalsekretæren. Jeg har tidligere gitt uttrykk for at det må være vanskelig for Tulluan å leve med hovedstyrets vedtak. Med sin beklagelse av vedtaket har Tulluan spilt ballen over til hovedstyret, som nå må få store problemer med å gå videre med sin generalsekretær.

18. september 2008

Jonas Gahr Støre på Stortinget

Jonas Gahr Støre stiller som kandidat for Oslo Arbeiderparti ved stortingsvalget neste år. Gahr Støres kandidatur har vært omdiskutert. Venstresiden i Oslo Ap har ikke ønsket ham. De mener han står for langt til høyre. Dessuten betyr hans kandidatur at det antagelig blir tre menn først på listen. Det kommer ikke til å bli tatt nådig opp blant Ap-kvinnene. De har allerede sagt i fra. Jens Stoltenberg skal naturligvis stå først. Jan Bøhlers plass blant de tre første synes også udiskutabel. Det kan neppe være aktuelt å plassere Gahr Støre på en fjerdeplass eller dårligere. Ap kan ikke risikere at han ikke blir innvalgt. Det ville være ytterst pinlig for partiet.

Gahr Støre er populær. Ap håper sikkert på at han skal bli en velgermagnet. Mulig det. Skjønt, det er ikke så sikkert. Gahr Støre kommer fra velstående familie på beste vestkant i Oslo. Han startet valgkampen med å stille på møte i Gamle Oslo Arbeiderparti på Grønland i går kveld. Det er sannsynligvis en av de få gangene han har beveget seg på Oslo østkant. Med sin sobre og akademiske stil er det vanskelig å forestille seg Gahr Støre som agitator på Youngstorget. Det er heller ikke lett å se hvordan Gahr Støre vil klare seg når Siv Jensen setter de populistiske premissene i valgdebattene.

VG opplyser at Gahr Støre i 1988 søkte jobb som politisk rådgiver i Høyre. Den gangen satt Ap med makten og Gro Harlem Brundtland var statsminister. Støre fikk jobben i Høyre, men takket nei av personlige grunner. Kort tid senere ble han hanket inn av Gro Harlem Brundtland for å jobbe for henne. I 1995 meldte han seg inn i Arbeiderpartiet. Gahr Støre er sympatisk og meget dyktig. Men den politisk-ideologiske troverdigheten kan ikke akkurat sies å være spesielt overbevisende.

Gahr Støre tror at de rød-grønne vil vinne valget og at han derfor kommer til å fortsette som utenriksminister. I hvert fall kan han ikke si noe annet. Men sjansene for at han må nøye seg med å bli vanlig stortingsrepresentant, er nok mye større. Det kan vel tenkes at når han om vel et år sitter med traurige saker i landbrukskomiteen på Stortinget, vil komme til å tenke på at det nok hadde vært mer interessant med en toppjobb i FN eller noe liknende.

17. september 2008

Grense og konsekvens

I et intervju i Vårt Land i dag sier leder i Kirkerådet, Nils-Tore Andersen, at det også for liberale prester må være en grense for hvor langt man kan gå i å handle i strid med lovlig fattede vedtak i kirken. I et innlegg i Vårt Land i går viste han til at konservative prester er blitt avsatt for slik opptreden og for ikke å ville forholde seg til sin biskop. Andersen kan selvfølgelig ikke si hvor grensen går. Det er det opp til andre instanser å avgjøre. Men han har utvilsomt rett når han mener det må være en konsekvens.

Den ”ta seg til rette”-holdningen som enkelte prester viser, er helt uakseptabel. En kirke som ikke er i stand til å vise respekt for sine egne vedtak og ordninger, fortjener selv ingen respekt. Dessverre har enkelte biskoper selv bidratt til å legitimere slik illojal opptreden. Noen vil huske biskop Køhns handlemåte for noen år tilbake. Bare to måneder etter et enstemmig kirkemøtevedtak presterte hun å handle stikk i strid med det vedtaket hun selv hadde vært med på, og som hun hadde bedyret at hun ville respektere. Saken dreide seg for øvrig om Siri Sunde, den samme presten som foresto ”liksomvielsen” i Kampen kirke sist fredag. Så til Sundes forsvar kan man jo si at hun har hatt en god modell.

Nils-Tore Andersen vil sikkert få kritikk for å tale som han gjør. Men han kan ta eventuell kritikk med ro. Alle som tenker seg om, vil forstå at han har rett. Heller ikke i kirken, like lite som i andre organiserte sammenhenger, kan en handle stikk i strid med hva man gjennom demokratiske prosesser har besluttet. Man har snakket om ”det myndige lekfolk” i kirken. Nils-Tore Andersen viser at det fortsatt er grunnlag for å bruke begrepet.

Sterkt av Aarflot

Den tidligere Oslo-biskopen, Andreas Aarflot, har et innlegg i Vårt Land i dag som fortjener oppmerksomhet. Han kommenterer det han kaller Storbergets ”overtramp”. Aarflot mener justisministerens utfall mot Kvarme ”vitner om en urovekkende mangel på respekt for de ordninger som Den norske kirke ut fra sitt eget grunnlag fastsetter i enkeltsaker". Aarflot skriver at han i sine mer enn tyve år som biskop i Oslo ikke kan minnes å ha opplevd et slikt statlig inngrep i en biskops embetsførsel som det Storberget her har vist.

Andreas Aarflot, som fylte 80 år i sommer, viser at tanken og engasjementet fortsatt er på topp.

16. september 2008

Historieløst

I Cappelen Damms nye lærebok i faget RLE (Religion, livssyn og etikk) for 7. klasse, "Vi og verden", har man innført sin egen måte å angi tid på. I stedet for å skrive e.Kr. (forkortelse for etter Kristus) bruker man e.v.t., som skal stå for "etter vanlig tidsregning". Forlagssjef Randi Farbrot i Cappelen Damm sier at forlaget bevisst ønsker å skjule at Jesu' fødsel er utgangspunktet for vår tidsregning. Med dette mener forlagssjefen at man tar det nye RLE-faget seriøst og alvorlig og viser til at det nye faget skal være nøytralt.

Forlagssjefen sier også at forlaget sammen med forfatterne har kommet til at dette er det riktige i forhold til læreplanen. Dermed dokumenterer de sin mangel på læreplankompetanse. Hvor står det i den nye læreplanen at man skal skjule det faktum at vår tidsregning baserer seg på Kristi fødsel? Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell slår da også fast at det ikke er noe i læreplanen som gir grunnlag for å tolke den på denne måten.

Snarere enn å være nøytralt røper dette en forbløffende historieløshet. Dessuten – hva skal lærerne svare når elevene spør hva som egentlig menes med ”vanlig tidsregning”? Skal læreren da si at det kan hun ikke svare på fordi skolen skal være ”nøytral”?

Vi har tenkt oss om både to og tre ganger, sier forlagssjefen. Men her burde nok både hun og lærebokforfatterne ha tenkt seg om enda en gang og satt seg bedre inn i læreplanen. En får tro at man på skolene rundt omkring i landet har bedre innsikt og vett til å velge en annen lærebok.

Feigt av Storberget

Når justisminister Knut Storberget går ut med så sterke anklager som han har gjort mot biskop Kvarme, skulle man tro han ville være real nok til å svare på spørsmål om den kritikken han selv får for utspillet. Ikke minst når biskopen går til det relativt uvanlige skritt å skrive brev til kirkeministeren om saken.

Men nei. Vårt Lands sjefredaktør Helge Simonnes forteller at Vårt Land i hele går forsøkte å få Storberget i tale, men Storberget, som ellers benytter enhver anledning til å vise seg i mediene, nektet å stille opp. I Aftenposten nøyer han seg med «dersom Kvarme føler seg mobbet, er jeg den første til å beklage det», som ikke er noen unnskyldning, men kun svada. Som Simonnes ganske riktig uttrykker det: ”Storberget hefter ikke for Kvarmes følelsesliv, men for sine egne ord og handlinger.” Storberget er justisminister, men sier ikke et ord om dommerfullmektigen som begikk et regelrett overtramp ved å foreta partnerskapsinngåelsen i en kirke.

Biskop Kvarme har handlet korrekt i samsvar med Den norske kirkes regler. Likevel går justisministeren i strupen på ham. Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen, spør i Aftenposten og i Vårt Land i dag hva som ville ha skjedd med en politimann om denne ikke fulgte lovene eller politimesterens forordninger, og isteden gjorde som han selv ville? Han ville selvsagt fått sparken. Det kan selvsagt ikke være slik at det bare er i Kirken det skal være anarki, sier Andersen.

Justisminister Knut Storberget opptrer både ynkelig og feigt. Av en statsråd venter en bedre.

15. september 2008

Når saken snus på hodet

To unge menn inngikk fredag partnerskap i Kampen kirke. Det vil si, inngåelsen skjedde i våpenhuset ved en dommerfullmektig. Døren stod åpen til kirkerommet der gjestene og prest Siri Sunde var på plass. Der inne nedba hun velsignelse over partnerskapet. Sokneprest Aud Sigurdsen i Kampen kirke foreslo at selve partnerskapsinngåelsen kunne foregå i menighetshuset, mens forbønnshandlingen kunne skje i kirken. ”Men beskjeden jeg fikk tilbake, var at de ikke ønsket noen endringer”, sier hun til Vårt Land.

Så var det altså de to partnerne selv som bestemte. Soknepresten abdiserte fra sin plikt til tross for at hun meget godt visste at hun her har handlet stikk i strid med kirkens ordning. Hennes nærmeste overordnede, domprosten, hadde til overmål gitt klar beskjed etter at biskopen hadde bedt ham ta affære. Også de to unge herrer som inngikk partnerskap, visste hva de gjorde. Den ene av dem er utdannet prest.

Denne ”vielsen” skulle aldri vært foretatt i kirken. Det er selvfølgelig bare noe tøv når soknepresten mente hun hadde sitt på det tørre når partnerskapsinngåelsen ble foretatt i våpenhuset. Saken er at det her skjer et eklatant brudd på kirkens ordning og Kirkemøtets vedtak. En må også kunne spørre på hvilket grunnlag en dommerfullmektig utøver sin tjeneste i en kirke.

Medienes vinkling av saken er typisk: ”Biskop Ole Christian Kvarme klarte ikke å stoppe homobryllupet i Kampen kirke i Oslo.” (Dagbladet) Og: ”Kvarme forsøkte å stanse homobryllup”. (Aftenposten). Jeg har ikke sett et eneste oppslag der budskapet har vært: ”Sokneprest handler i strid med kirkens ordning” eller ”Sokneprest illojal mot Kirkemøtets vedtak”.

I dag er justisminister Storberget påpasselig på banen og blåser seg kraftig opp i en uttalelse til Dagbladet. Han frykter at Kvarmes holdninger ”gir grobunn for hatvold”. Justisministeren bør vite at Kirkemøtet har vedtatt at prester ikke skal vie homofile fordi det ikke finnes en liturgi for det. Han bør også vite at Stortinget har akseptert dette. For øvrig tror jeg ikke noe på at Kvarmes holdning skaper hat og vold. Det er helt andre krefter i samfunnet som fyrer opp under hat og vold enn kirkelige ledere. Som Magne Lerø påpeker i Ledelse i dag, skaper nok Kvarme heller grobunn for hat mot seg selv og andre som mener det samme som ham. Spørsmålet er om ikke Storberget står i fare for å bidra til dette hatet med sine uttalelser.

Storberget kan trygt uttale seg både usaklig og urimelig overfor biskop Kvarme, fordi han vet meget godt at han har opinionen og nærmest en samlet presse med seg. Derfor vil han ikke få et eneste kritisk spørsmål til sine uttalelser. Den mediemessige ensidigheten i homofilispørsmålet nesten total. Et hederlig unntak er Vårt Land. Sjefredaktør Helge Simmones setter Storberget skikkelig på plass i en nettkommentar i dag.

Storberget er frekk nok til å tale på vegne av alle i kirken: ”Vi som er medlemmer av kirken må si at vi ikke finner oss i dette, og vi vil ikke ha det sånn,” sier han. Men han taler i hvert fall ikke på vegne av meg. Jeg er også medlem av kirken – i likhet med mange andre som er enig i Kirkemøtets syn på ekteskapet.

Justisministeren unnser seg heller ikke for å bruke pengemakten som argument. Han sier han ”blir provosert over at en statsfinansiert kirke” kan opptre slik. Med andre ord: Pass dere alle trossamfunn, organisasjoner, institusjoner osv som mottar statsstøtte. Står dere for meninger og holdninger justisministeren ikke liker, så kan det godt hende dere mister statsstøtten. Slik taler en politiker som ynder å tale i toleransens navn.

Biskop Kvarme har sendt et brev til kirkeministeren der han gjør rede for sin håndtering av saken, og der han meget betimelig reagerer på justisministerens manglende respekt for kirkens demokratiske prosesser.

12. september 2008

Ros til TV2's Tabloid

Mediene blir med rette ofte beskyldt for å drive en nådeløs journalistikk overfor mennesker som ligger nede. I Tabloid i går så vi et eksempel på det motsatte. På den verste dagen i sitt liv fikk biskop Baasland her anledning til i ro og fred å svare på hvordan en tragedie som dette oppleves – uten samtidig å skulle bli ”satt til veggs”.

Mange kritiske spørsmål både kan og bør stilles til Baasland. Men han bør også få anledning til å fortelle hvordan det oppleves å bli lurt av sin egen sønn og hvordan det oppleves å være årsak til at slekt og gode venner taper store penger på sin hjelpsomhet overfor familien. Kanskje burde en av disse også få anledning til å fortelle hvordan det oppleves?

Dessverre må en abonnere for å kunne få se hele innslaget på nettet, men TV2 har lagt ut et utdrag.

10. september 2008

Underlig av NLM's hovedstyre

En kvinne har ifølge Vårt Land gått til Norsk Luthersk Misjonssambands ledelse og fortalt at hun mener hun som barn ble utsatt for seksuelle overgrep av en av NLM’s ansatte på en av misjonens skoler. Mannen er fortsatt ansatt i NLM og har også tillitsverv i organisasjonen. Misjonssambandet har i sine egne retningslinjer delegert behandlingen av slike saker til generalsekretæren.

Etter å ha innhentet råd fra fagpersoner konkluderte generalsekretær Tulluan og en intern koordineringsgruppe i juni 2007 med at de fester lit til det kvinnen har fortalt. I februar i år presiserte NLM’s hovedstyre sin ”tillit til den håndtering administrasjonen har gjort også i denne konkrete saken». Men fire måneder senere gjør hovedstyret det man ifølge egne vedtatte retningslinjer ikke skulle gjøre. Endog uten å ha gått inn i sakens realiteter overprøver man administrasjonens konklusjon, idet man mener at sakens karakter ”er av en slik art at det ikke er mulig å trekke en entydig konklusjon, men at ord står mot ord”. Etter hovedstyrets oppfatning ”svekker dette vedtaket ikke anklagers troverdighet”.

I slike saker står som regel ”ord mot ord”. Nettopp derfor må noen, dvs en ansvarlig ledelse, gå inn i saken på en grundig og troverdig måte, der man også bruker fagfolk for å få belyst sakskomplekset. Så vidt jeg forstår mener ingen å betvile at det har NLM’s generalsekretær gjort. Det er vanskelig å se at hovedstyret har grunnlag for å si at deres vedtak ikke svekker anklagers troverdighet. Ingen utenforstående har grunnlag for å si at den anklagede er skyldig i overgrep. Heller ikke jeg. Men de som er overlatt ansvaret for å gå grundig inn i saken, er altså kommet til at de fester lit til kvinnens historie. Når hovedstyret så velger å konkludere med at ”ord står mot ord”, synes det åpenbart at det er anklager som først og fremst mister troverdighet.

Hovedstyrets handlemåte fortoner seg underlig, for å si det mildt. Rett nok er saker av denne art meget vanskelige. Men de kristne organisasjonene har fått på plass gode retningslinjer for behandlingen av slike saker, og det må også kunne sies at organisasjonene stort sett har vunnet troverdighet og respekt for sin takling av overgrepssaker. Det gjelder også Misjonssambandet. Desto underligere er det at NLM’s hovedstyre på en så eklatant måte kan finne på bryte med sine egne retningslinjer. Her er det noe som virkelig skurrer. Spørsmålet er om Misjonssambandets generalsekretær kan leve med hovedstyrets avgjørelse. – Ikke rart at den kvinnen saken gjelder, må oppleve dette meget tungt.

9. september 2008

Jødisk museum

Jødisk Museum ble i går åpnet av kronprins Håkon. Museet – som ligger i den gamle synagogen fra 1921 i Calmeyergt 15 i Oslo - har til oppgave å samle, bevare, forske på og formidle pålitelig kunnskap om jødisk innvandring, liv og integrering i det norske samfunnet. Det er ikke noe stort museum, men det er svært viktig.

De første jødene begynte å komme i årene etter 1851, da den såkalte ”jødeparagrafen” i grunnloven ble opphevet, ikke minst som en følge av Henrik Wergelands arbeide for å få vekk denne skampletten i vår grunnlov. Jødene kom fra Tyskland og Danmark – og etter hvert også en del som flyktninger fra Russland, Polen og Litauen, der de var blitt utsatt for blodige pogromer.

På slutten av 1800-tallet ble det dannet jødiske trossamfunn i Oslo og Trondheim, og i disse byene er det jødiske menigheter også i dag. Nazistenes forferdelige framferd rammet også norske jøder. Før 2. verdenskrig var det omkring 2.200 jøder i Norge. I alt 767 ble deportert fra Norge til tyske utryddelsesleirene. Bare 27 overlevde. 230 familier ble helt utryddet.

Jødene har gjort seg gjeldende på en rekke samfunnsområder i vårt land, ikke minst innenfor kulturlivet. Det skulle være nok å nevne navn som Robert Levin og Ernst Glaser og VG-tegneren Salo Grenning, bedre kjent som Pedro. Hans tegninger var en av de viktigste grunnene til at jeg i årevis alltid kjøpte lørdags-VG.

Jødisk Museum i Calmeyergaten dokumenterer alt dette, og mer til, bl.a. historiene om de mange jødene som deltok aktivt i kampen for Norges frihet under 2. verdenskrig. Dette har ikke vært like kjent.

Det er stor grunn til å ønske museet velkommen og gratulere ildsjelene som har gjort museet mulig. Museet er nødvendig – ikke bare for å fortelle historien om en viktig minoritet i vårt land, men også for å minne kommende slekter om at forfølgelse av minoriteter dessverre fortsatt ikke er noe uaktuelt fenomen i Norge. Skuddene mot den jødiske synagogen i Oslo for bare to år siden viser det.

8. september 2008

Fordommer

Det er blitt stuerent å snakke om sin tro. Det ser vi kanskje tydeligst i medienes kjendisintervjuer. Artister, skuespillere, idrettsfolk osv forteller om sin Gudstro og sin aftenbønn. Det er gledelig. Alle har en tro, og mange har en Gudstro. Godt er det at man også kan vedkjenne seg det siste – også i det offentlige rom.

De fleste relaterer sin Gudstro til den kristne tro. Men noe undrer meg i mange av disse bekjennelsene. Det ser ut til at mange har et sterkt behov for å distansere seg fra kirkens tro, eller i hvert fall fra kirken. Det må respekteres, selv om begrunnelsene for dette ofte kan synes svært så overflatiske.

Men denne distanseringen må kunne gjøres uten grove utfall mot dem som gjerne blir kalt ”de kristne”. Det siste eksemplet er en populær artist, som er intervjuet i bladet KK nylig. Hun forteller at hun har beholdt ”barnetroen”. Men det ser ut til at artisten må ha glemt viktige deler av sin barnetro. Se bare hva hun får seg til å si: ”Veldig mange kristne besudler det å være kristen”. Intet mindre! ”Besudler” – unektelig et sterkt ord. Og det er heller ikke få det gjelder: ”Veldig mange”. Påstanden framsettes uten det minste forsøk på dokumentasjon og presisering av hvilke personer hun snakker om. Ingen nevnt, ingen glemt, og dermed har hun karakterisert alle.

Når man på denne måten karakteriser andre menneskers tro, dvs bekjennende kristnes tro, ser det ut til at alle krav til saklighet og dokumentasjon er suspendert. Både Hilde Louise Asbjørnsen og andre som uttaler seg på denne måten, burde holde seg for gode til slike fordomsfulle uttalelser.

7. september 2008

Arild Edvardsen

Aril Edvardsen døde i går, nær 70 år gammel. Han døde slik han helst ville dø, ifølge de som stod ham nær. Søndag avsluttet han en stor kampanje i Zanzibar.

Aril Edvardsen var en stor evangelist, en av de aller største i vår tid. Og han var en gründer. Det han bygde opp i Sarons Dal er intet mindre enn imponerende. Ute i verden var han en de få nordmenn som var viden kjent. Han må ha hatt en utrolig evne til å inngi tillit og få dører til å åpne seg. Han fikk så vel kristenledere som statsledere i tale verden over. Men mest av alt nådde han ut til folk flest. Ingen nordmann har talt Guds ord for flere mennesker enn Aril Edvardsen. Jeg kjente ham ikke personlig. Men slik han framstod i mediene, ga han inntrykk av å være en raus og omgjengelig person, som tok sitt kristenliv og sitt kall på alvor og med en misjonsglød som få andre.

Selvfølgelig møtte han motstand, også innenfor egne kretser. Alle av hans kaliber gjør det. Til å begynne med ble han nærmest utstøtt av den pinsebevegelse han startet i. Det viser at når et trossamfunn/kirkesamfunn er blitt veletablert, har en vanskelig for å takle fornyelsesbevegelser. Til glede for alle er de gamle motsetningene for lengst lagt døde. Fornyelsesbevegelser innenfor et kirkesamfunn vil alltid skape spenninger. Men slike spenninger er som regel fruktbare.Verken pinsevegelsen eller den kristne kirke i videste forstand har tapt noe på at Aril Edvarden sprengte seg rom. Tvert imot. Få har vært til så stor velsignelse for så mange. Kirken trenger flere som Aril Edvardsen.

4. september 2008

Splittet regjering

I går presenterte regjeringen tretten tiltak for å begrense antall asylsøkere. Det vil si – det var en del av regjeringen som presenterte tiltakene. Det er bare Ap og Sp som står bak den nye asylpolitikken. SV tar dissens i saken, og regjeringen er splittet i en meget viktig sak.

Enkelte ser på splittelsen som taktikkeri. Resonnementet er at regjeringen viser handlekraft i en sak der store deler av opinionen, lokalpolitikere fra Ap g Sp inkludert, krever handling. Samtidig kan SV gjennom sin dissens holde sin sti ren og berge mange av sine kjernevelgere som står for en helt annen politikk.

Uansett er det forståelig at SV ikke kunne være med på dette. Her går det på SV’s viktigste verdier og partiets ”sjel”. Etter å ha blitt overkjørt av de to samarbeidspartnerne, ville alternativet for SV ha vært å gå ut av regjeringen. Men det gjør nok SV aldri. Dertil er regjeringsprosjektet for viktig og taburettene alt for gode å sitte på. Men hvordan de rød-grønne etter dette skal stå sammen om et regjeringsalternativ ved valget om et år, er vanskeligere å forstå. Det skal bli en underlig opplevelse å lytte til Stoltenberg og Halvorsen når de neste år skal møtes til debatt om asylpolitikken. Men SV har i hvert fall fått ryggen fri til å kjøre sitt eget løp. Det er verre for regjeringen, som mister troverdighet. Ikke minst vitner saken om en statsminister som ikke har kontroll.

At Ap og Sp nå går for en tvilsom tolkning av Soria Moria-erklæringen i asylpolitikken, kan ikke forklares på annen måte enn at man har fått panikk på grunn av Frp’s framgang på meningsmålingene. Dermed svikter disse partiene sine egne humanistiske verdier og solidaritet med fattige og forfulgte i verden og gjør knefall for Frp’s egoistiske politikk. Rett nok påkaller den kraftige økningen i antall asylsøkere en forsterket politisk innsats for å løse problemene. Det gjelder først og fremst å effektivisere saksbehandlingen av asylsøknader og få til bedre returavtaler. Men ikke minst tiltakene som rettes mot barn og unge, er av en slik art at Ap og Sp nå utfordrer de humanistiske verdiene som flertallet av stortingspartiene gjerne har stått sammen om.

1. september 2008

Barnet i menigheten

Våren 2003 vedtok Stortinget den såkalte Trosopplæringsreformen, som skulle sikre alle menigheter i Den norske kirke muligheten til å tilby en systematisk trosopplæring til alle sine døpte. Reformen skulle gjennomføres over ti år, og den skulle starte med en femåring prosjektorganisert forsøks- og utviklingsfase. Denne fasen er nå inne i sin avslutning, og forskergruppen som har fulgt prosjektet med sine evalueringer, har nettopp lagt fram sin sluttrapport i boka ”Kunnskap, opplevelse og tilhørighet”.

Rapporten inneholder en mengde interessante resultater og vurderinger. Her skal vi bare trekke fram forskernes påpeking av at kanskje den mest signifikante endringen som har skjedd i og med Trosopplæringsreformen, er forståelsen av barnets plass i menigheten: ”Det er et gjennomgående trekk ved de fleste tiltakene at barn og unge ikke lenger betraktes som tilhørere, men som deltakere. De er ikke lenger objekter for tiltak, men er aktive subjekter i tiltakene. Underveis i reformen blir dette synliggjort ved en økende språklig endring i forsøksmenighetene fra tiltak for barn til tiltak med barn”, skriver forskerne i rapporten.

Ikke minst kommer forståelsen av barn som subjekter til uttrykk i barnets plass og deltakelse i kirkens gudstjenesteliv. Vi opplever nå stadig mer at barn på ulike måter får en aktiv funksjon i gudstjenesten. Slik blir det døpte barnet tatt på alvor som et fullverdig medlem av menigheten.