29. oktober 2007

Siv Jensens snakk

For n’te gang hører vi Siv Jensen gjenta sitt ”Vi må snakke sammen”. Hun vil ha en ny regjering, og er sint på Venstre og KrF som ikke vil snakke med henne om å utforme et regjeringsalternativ sammen.

Siv Jensen klarer tydeligvis ikke å forstå, eller av taktiske grunner vil hun ikke forstå, at den politiske avstanden mellom Frp og sentrumspartiene er for stor til at en felles regjeringsdannelse er mulig. Som Dagfinn Høybråten helt korrekt påpekte i TV 2’s Tabloid i kveld, er det ikke KrF, men Fremskrittspartiet som sier at de ønsker å danne regjering sammen med Høyre og sentrumspartiene. Ja vel, men da er det Fremskrittspartiet som må vise i praksis at de virkelig vil dette. Og hvordan viser man det? Selvfølgelig ved at man i praktisk politikk nærmer seg sentrum.

Men det gjør Frp ikke. Tvert imot. Stadig opplever vi at Frp i praktisk politikk inntar standpunkter de må vite bare skaper distanse til KrF og Venstre. Slik viser Siv Jensen at hennes ”vi må snakke sammen” bare er snakk.

26. oktober 2007

Om å slå barn

Så er den her igjen – debatten om det er greit å slå barn i oppdragelsesøyemed. Den dukker opp med jevne mellomrom. Som regel er det menn – ofte eldre menn – som drar opp debatten. Slik også denne gang. Typisk nok. Vold er først og fremst en mannsaktivitet. Det er gjerne far som slår. Sjelden opplever vi at kvinner forsvarer en slik oppdragelse. Denne gangen er det en del mannlige rikssynsere med Carl I. Hagen i spissen som synes det er greit å opprettholde julingtradisjonen i oppdragelsen. Aslam Ahsan, som av alle ting er leder for Ressurssenter for pakistanske barn, slutter seg til. Den nærmest uunngåelige rikssynseren Tor Erling Staff presterte i TV 2’s Tabloid i går å hevde at det er helt ”naturlig” å slå! Så vet vi det. Det vil si – så vet de det bøllene som utøver vold i gatene om kveldene og nettene: Det er ”naturlig” å slå.

Kronargumentet hos dem som forsvarer juling i oppdragelsen synes å være at man er takknemlig for at far banket dem opp slik at de tok til vettet. ”Jeg fikk juling som barn, og tok ikke skade av det. Det ble da folk av meg også,” hører vi. Jo da. Det gikk sikkert bra med dem som kan stå fram å argumentere på denne måten. Skjønt – de som bruker et slikt argument, får finne seg i det litt nærgående spørsmålet om deres vitneutsagn om seg selv stemmer med omgivelsenes. Men viktigere – hva med alle dem som ble slått og som det ikke gikk bra med?

Ja, for forskningen er ganske så entydig. Jeg har skrevet om dette i boka ”Familiepedagogikk. Oppdragelsens hva, hvordan og hvorfor?” (Gyldendal), og vil referere litt fra denne:
Selv om det ikke har gått galt med alle som ble slått som barn, kan vi slå fast at barn som får mye fysisk straff hjemme, har en tendens til selv å bli aggressive og voldelige utenfor familiesammenhengen. Enten man studerer "bøllene" på lekeplassen eller ungdomskriminelle, er bildet det samme: Barn og ungdom med slike problemer kommer gjerne fra hjem der foreldrene bruker strenge fysiske straffemetoder – ofte på en inkonsekvent og tilfeldig måte. Og i tilfelle noen skulle tro at spesielt aggressive barn må tøyles gjennom fysisk straff, så viser det seg at straffen har atskillig mindre virkning på slike enn på andre barn. Overfor barn som har utviklet aggressive tendenser, bidrar straff snarere til at den uheldige utviklingen akselererer.

Noen mener at spontane klaps og andre mer bagatellmessige former for fysisk straff ikke kan være så farlig. Men selv om det her dreier seg om tilsynelatende uskyldige reaksjonsformer, er det grunn til å utvise tilbakeholdenhet også i bruken av disse. Forskning viser at utstrakt bruk av selv milde fysiske reaksjonsformer ofte er forbundet med psykiske problemer hos den voksne og øker faren for utvikling av fysisk aggresjon hos barnet.

Sammenhengen mellom foreldrenes og barnas voldelige atferd kan forklares med at også her fungerer oppdrageren som læringsmodell. Barna lærer at bruk av fysisk makt eller vold er en akseptabel form for problemløsning eller metode for å oppnå det en ønsker. En slik oppdragelsespraksis får også tragiske konsekvenser for det vi kan kalle "den familiepedagogiske arv". Barn som har vokst opp med mye fysisk straff, har en tendens til å overta dette oppdragelsesmønsteret når de vokser opp og selv får barn. Tendensen her er helt klar, foreldre som mishandler barna sine, har gjerne fått dårlig behandling av sine egne foreldre.

Samtidig kan det være grunn til å peke på at enkelte psykiske straffemetoder kan være minst like uforsvarlige som fysisk straff. Dette gjelder for eksempel sarkasmer, ironi o.l. Spydige og sarkastiske karakteristikker bidrar bare til å skade barnets selvbilde og sette en bom for all fruktbar kommunikasjon. Andre eksempler på uforsvarlige psykiske straffemetoder er "kjærlighetsteknikker" som å vise sårethet og skuffelse, true med tap av kjærlighet o.l. når barnet ikke oppfører seg som han skal.

Barn som blir mye utsatt for straff, får gjerne et ambivalent følelsesmessig forhold til foreldrene sine eller de prøver å unngå dem. Dermed mister foreldrene den kontrollfunksjonen som de nettopp er opptatt av å beholde. Bruk av straff har en tendens til å føre til stadig mer bruk av straff. Ettersom straff kan sette en midlertidig stopper for barnets dårlige oppførsel, vil foreldrene oppleve dette som en bekreftelse på at straffen "virker". Spesielt når foreldrene er slitne og utålmodige, er det nærliggende å ty til en metode som en har erfaring for virker umiddelbart. Dermed oppstår det lett en uheldig "spiraleffekt", der straffen på en måte fungerer forsterkende på foreldrenes egen voldelige oppdragelsesatferd. Resultatet kan bli en brutalisering av hele oppdragelsessituasjonen, med alvorlig barnemishandling som mulig konsekvens.

25. oktober 2007

Hvilken skaperkraft!

I går var turen kommet til Bragernes kirke i Drammen. Det ble en stor kveld. Eivind Skeie, dette fenomen av en skaperkraft, tok oss med på en reise rundt i hans enorme produksjon av salmer. Han har skrevet over 600, og ca halvparten har han nå samlet i en egen salmebok som har fått tittelen ”316 salmer og sanger”.

Jeg gikk oppbygget ut av kirken i går kveld. Det er nettopp å bygge opp han vil, ifølge hva han selv sier. Ikke minst barn. Som pedagog vet jeg å sette pris på alt han har gjort for barn. Gjennom sine salmer, sanger, bøker, TV-produksjoner m.m. har han gjort en fantastisk innsats for å styrke den gode livsfølelsen hos barn og håpet om en framtid. Dette gjennomsyrer også den nydelige lille julekalenderen han nettopp har utgitt på Verbum forlag. Et anbefalelsesverdig alternativ til all den søtsuppa av kommersielle julekalendere som kiosker og butikker flommer over av i adventstiden som nærmere seg.

Eivind er seg bevisst hva han bygger med. Han har sin identitet som prest. Byggematerialet er det bibelske budskapet om Han som bygde bro mellom himmel og jord: ”Nå møtes jord og himmel i barnet, lagt på strå”, som han skriver i sin kanskje mest kjente og brukte sangtekst ”Tenn lys”.

I en tid da kirken nærmest er i ferd med å kvele seg selv i indre stridigheter, er det velsignet å møte en kirkens representant som minner oss om at kirkens puls alltid må og skal være lovsangen til Jesus!

Om noen dager, nærmere bestemt 5. november, fyller Eivind Skeie 60 år. Jeg gratulerer på forhånd! Ikke mange i vår kirke gjør en større innsats for å formidle håpet om en framtid enn Eivind Skeie.

Katastrofen Giske

Jeg har tidligere skrevet at Trond Giske er i ferd med å bli en ulykke for Den norske kirke (22. mars 2007). Andre bruker enda sterkere uttrykk. I et innlegg i Vårt Land 23. oktober blir Giske beskrevet som en ”katastrofe” av lederen av Kirkelig Kulturverksted, Erik Hillestad. Hillestad er naturlig nok opptatt av den mangel på syn og sans for det kirkelige kulturarbeidet som Giske demonstrerer ved at han ikke satser en eneste frisk krone på det kulturarbeid som kirken nå har bestemt seg for å satse på. Lederen i Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon, Frank Grimstad, har dokumentert at Giske i sitt statsbudsjett svikter på punkt etter punkt når det gjelder kirken.

Ledelsen i Kirkerådet etterlyser med rette Giske som kirkeminister. ”Han er svært fraværende”, sier lederen, Nils-Tore Andersen, og direktøren i Kikrkerådet sier at kirken venter på den dialogen som Giske for lang tid tilbake signaliserte at han ønsket. Giske er ellers allestedsnærværende. Det finnes knapt det kjendisarrangement der han ikke opptrer. Men i kirkelige sammenhenger glimrer han med sitt fravær. Og de få gangene han viser seg, forsvinner han gjerne straks bildene er tatt.

Fra min tid som leder av Kirkerådet på 1990-tallet, minnes jeg med glede den interesse og iver som Gudmund Hernes viste overfor kirken og dens arbeid. Selv om han også hadde en lei tendens til å forsvinne fra kirkemøtene straks etter at han hadde avlevert sin hilsningstale, ga han seg ved mange andre anledninger god tid til å møte kirkens representanter til samtale og drøftinger. Jeg var ikke alltid enig med ham, men det gikk an å snakke med ham. Hernes var genuint opptatt av kirkens ve og vel og forsøkte å realisere sin kirkepolitikk i god dialog med kirkens representanter. Det er mer enn hva man kan si om dagens kirkeminister, som knapt fortjener navnet.

24. oktober 2007

Den "ærlige" skittkastingen

I fjor høst var det Eli Hagen. Nå er det Gerd-Liv Valla. Eli Hagen skrev bok, og ble berømmet for at hun var så ærlig. ”Ærligheten” bestod i at hun strødde om seg med grovt nedsettende personkarakteristikker av mennesker hun hadde møtt – i politikken spesielt. Nå gjør Gerd-Liv Valla det samme. Og igjen hører vi programledere og debattanter i TV og radio karakterisere drittkastingen som ”ærlighet”.

Jeg har aldri forstått at den ukulturen som nå brer om seg i kjendisenes litterære aktiviteter skal fortjene honnørkarakteristikker som ”ærlig”. Det er forståelig at Gerd-Liv Valla hadde behov for å gi sin versjon av historien fra sist vinter. Men det hadde gått an å gjøre det uten å kaste skitt og levere grove insinuasjoner om tidligere medarbeidere og venner.

Gerd-Liv Valla falt ned fra de store høyder. Det hadde vært mulig å stå oppreist etter et slikt fall. Boka kunne ha bidratt til det. Med sine mange oppgulp faller hun i stedet ned på et nivå som det ikke blir lett å reise seg fra.

18. oktober 2007

Endringer i regjeringen

Djupedal og Bjørnøy får reisepass fra regjeringen. Skylda for valgnederlaget skal ikke legges på enkeltpersoner, bedyret Kristin Halvorsen. Så er det nettopp det som skjer. SV måtte foreta seg noe etter det slette valgresultatet.

Syndebukkene ble Djupedal og Bjørnøy. For så vidt ikke helt urettferdig. Ingen av dem har imponert, for å si det mildt. Djupedal er rett og slett den mest upopulære ministeren for utdanning vi har hatt på årtier. Han burde da heller aldri vært utnevnt. Bjørnøy har tydeligvis lidd både under manglende erfaring og manglende fagkunnskap, og har ikke hatt den tyngden som det viktige miljødepartementet trenger. Det burde både Halvorsen og Stoltenberg ha forstått for to år siden. Nå må de begge bite i det sure eplet og kvitte seg med begge.

Karita Bekkemellom må slå følge. Også her må en bare undre seg over at ikke Stoltenberg klarte å vise sterkt nok lederskap allerede for to år siden. Alle har visst at Bekkemelloms deltagelse i regjeringen hadde sin bakgrunn mer i hennes posisjon som leder av Arbeiderpartiets kvinnesekretariat enn i gode kvalifikasjoner for en statsrådspost. Nå er hun ikke lenger leder av kvinnesekretariat. Dermed kan Stoltenberg trygt kvitte seg også med henne.

Stoltenberg måtte gjøre noe for å komme i møte den berettigede kritikken av regjeringens elendige forskningspolitikk. Løsningen ble å utnevne en egen forskningsminister. Tora Aasland er ikke noe dårlig valg. Hun har både politisk erfaring og kunnskap om det området hun skal ha ansvaret for. Da er vi mer i tvil når det gjelder den nye barne- og likestillingsministeren. Hva hun vet om barne- og familiepolitikk aner jeg ikke. Det gjør vel ikke mange andre heller, vil jeg tro. Det vi vet, er at hun har vært omstridt. Tiden vil vise. Kanskje kan hun overraske positivt. Det første hun bør gjøre er å legge vekk Bekkemelloms kjepphest – forslaget om ny ekteskapslov.

"Garantert kaos"

Av og til må en undre seg over journalisters manglende språklige bevissthet. Enkelte ord og uttrykk er så til de grader gjengangere og brukes med så ukritisk at det er rart journalistene ikke selv oppdager den språklige forflatningen de bidrar til.

Ta f.eks. bruken av ordet ”kaos”. Senest i dag er det ”kaos” på Aftenpostens førstside: ”Kaos i ukevis” heter det om drikkevannsituasjonen. I går var det ”kaos” da skipsreder John Fredriksen viste seg i Oslo tinghus. For et par dager siden var det ”kaos” i Oslo-politikken, fordi det tok lang tid før Oslo-politikerne klarte å få valgt ny ordfører. Og for en uke siden var det ”kaos” i en drapsetterforskning, og jamen var det ikke ”kaos” også på E18. For øvrig ikke første gang, skal vi tro journalistene. Listen med eksempler kunne gjøres lang, ikke minst hvis man supplerte med sportsjournalistenes rapporter. I idretten hersker det tilsynelatende konstant ”kaos”. Forresten, i sportsjournalistenes verden er ”kaos” som regel alt for svakt. Der i gården er det som regel ”komplett kaos”.

Når journalister er ferdig med å beskrive ”kaos”, krever de ”garantier” av en eller annen politiker eller myndighetsperson. Bare hør på tv-nyhetenes reportere. ”Kan du garantere at dette kaoset ikke gjentar seg?” lyder spørsmålet. Ikke rart at politikerne svarer litt nølende. Garantere? Hvem kan vel det? Men slik unnfallenhet er ikke nok for de sterke ordknektene. Her skal man ha forsikringer med hundre prosents sikkerhet. Ja, for en ”garanti” kan vel ikke bety noe mindre?

Misbruket av ordene har pågått lenge. Og journalister løper etter hverandre – også språklig. Følgelig er det vel for mye forlangt at vi skal slippe journalistenes ”garanterte kaos”.

15. oktober 2007

"Velkommen til oss i kirken"

I Den norske kirke opplever man stadig at dåpsforeldre ikke blir tatt på alvor som kirkemedlemmer. For hva skal man ellers kalle den språkbruken som stadig høres i gudstjenesten når det er barnedåp? Slik uttrykte en prest seg nylig da han henvendte seg til dåpsfølget under en gudstjeneste: ”Vi vil ønske dere hjertelig velkommen til oss i kirken!”

Men hva er det for slags tale? Velkommen til ”oss i kirken”? Hvem er ”vi” og hvem er ”dere”? Her snakkes det som om dåpsforeldrene egentlig ikke hører til – og kun oppfattes som gjester i kirken. Men foreldre som bærer sitt barn til dåpen, er selv kirkemedlemmer – og dermed akkurat like mye kirken som dette ”vi” og ”oss” som her taler.

Den samme tenkemåten finner vi i en ellers utmerket brosjyre som henvender seg til foreldre og faddere: ”Vi i kirken vil stille oss i køen av gratulanter!” Også andre steder i brosjyren finner vi den samme uttrykksmåten: ”Dere som foreldre og vi som menighet ….”.

Riktignok er mange av dåpsforeldrene i Den norske kirke ikke spesielt flittige kirkegjengere. Mange føler seg både litt utenfor og ukjent i forhold til det som skjer under en gudstjeneste. Det forhindrer ikke at de må tas på ramme alvor som det de er: Døpte foreldre som selv er en del av menigheten og fullverdige medlemmer av kirken. Da må man ikke tiltale dem som om de er gjester i sitt eget hus. Menigheten står faktisk på begge sider av døpefonten.

12. oktober 2007

Flott fredspris

Ikke overraskende valgte Nobelkomiteen å bruke årets fredspris til å fokusere på klimatrusselen. FN’s klimapanel og Al Gore deler prisen. Utdelingen vekker straks diskusjon om Nobelkomiteen er i ferd med å utvanne fredsbegrepet. En slik kritikk kan Mjøs og hans komite ta med ro. De menneskeskapte klimaendringene har slike konsekvenser for vår klode og dens befolkning at man må være svært så enøyd for ikke å se at dette spørsmålet har betydning for freden i verden.

FN’s klimapanel har gjennom sitt faglig baserte arbeid påvist for alle som vil se at kloden står overfor klimaproblemer av enorme dimensjoner. Al Gore får prisen for sin store innsats for å kommunisere klimaproblemet til verdens befolkning. Etter denne prisutdelingen skal bli enda vanskeligere for verdens politiske ledere å se bort fra problemet. Mange forsøker, ikke minst i de store landene i verden, som USA, Russland og China.

Al Gore var Bill Clintons visepresident, og den kandidaten som egentlig vant presidentvalget i 2000, da USA’s høyesterett gjennom en tvilsom avgjørelse ga valgseieren til George Bush den yngre. Far og sønn Bush gremmer seg sikkert i dag. De har aldri satt pris på Al Gores engasjement for miljøet. Bush den eldre deltok i latterliggjøringen av Al Gores miljøengasjement ved på sarkastisk vis å omtale ham som ”Mr Ozon”. Nobelkomiteen kan selvfølgelig ikke si det, men de har neppe noe imot at Bushene oppfatter prisen som et spark på leggen og en påminnelse om å skjerpe seg.

9. oktober 2007

Fransk nei til kjønnsnøytralt ekteskap

I Frankrike har man tatt spørsmålet om en såkalt kjønnsnøytral ekteskapslov mye alvorligere enn i Norge. Knapt noe annet land har gjort et så grundig arbeid i denne saken som Frankrike. I 2005 nedsatte presidenten i den franske nasjonalforsamlingen en kommisjon bestående av 30 personer fra ulike politiske partier og ulike fagfelt for å utrede spørsmålet om kjønnsnøytral ekteskapslov. Kommisjonen besøkte bl a Spania, Belgia, Nederland og Canada som alle har innført kjønnsnøytrale ekteskapslover. I likhet med Norge kjennetegnes imidlertid alle disse landene ved en svak saksbehandling, som skjedde uten nevneverdige utredninger og konsekvensanalyser.

Den franske kommisjonen konkluderte i sin rapport med at Frankrike ikke bør innføre kjønnsnøytral ekteskapslov og heller ikke åpne for homofil adopsjon eller kunstig befruktning av lesbiske. At det sekulære Frankrike i dette spørsmålet frontkolliderer med den toneangivende radikale kjønnsideologien, er både interessant og tankevekkende.

Kommisjonen la i sitt arbeid avgjørende vekt på to faktorer. For det første et gjennomført barneperspektiv, der barnas rettigheter står i sentrum – ikke voksnes krav og ønsker. For det andre en bevissthet om at forskningen og erfaringen omkring barn i homofile forhold er så mangelfull at lovgiverne må følge føre-var-prinsippet. Når vi har så lite sikker kunnskap, er det uansvarlig å gjøre barns oppvekstvilkår og grunnleggende samlivslovgivning til en hastesak, sier kommisjonen.

For dem som behersker fransk, er den grundige rapporten i sin helhet tilgjengelig på nettstedet til den franske nasjonalforsamlingen. Det finnes også et 30 siders sammendrag på engelsk.

Politisk røverhistorie

Regjeringens arbeid med den såkalte kjønnsnøytrale ekteskapsloven representerer en politisk røverhistorie nesten uten like. På grunnlag av en særdeles slett saksforberedelse tar regjeringen sikte på å foreslå innført en totalt ny forståelse av ekteskapet i vårt land, en forståelse som bryter radikalt med vår kulturs ekteskapsbegrep.

Til tross for at det altså dreier seg om et så viktig spørsmål, står saksforberedelsen til stryk. På landsmøtet til Ap i 2005 ble forslaget om kjønnsnøytral ekteskapslov programfestet så å si uten debatt. Det samme skjedde for øvrig på landsmøtene til SV og Venstre. Ingen av partiene hadde utarbeidet noe skriftlig materiale om saken. Til sammenligning: Forrige gang ekteskapsloven ble revidert, nedsatte regjeringen Ekteskapslovsutvalget, som arbeidet i mange år med et forslag. Nå bryter man alle rutiner for seriøs saksbehandling: Ingen utredning, ingen stortingsmelding, ingen konsekvensanalyse, ingen faglig debatt. Høringsinstansene som i vår fikk lovforslaget til høring, var så tilfeldig utvalgt at det vakte latter. Eller hva skal man si til det faktum at instanser som Patentstyret, Statens strålevern, Norsk Tannpleierforbund, Ryggforeningen i Norge, Kreftregisteret, Teknologirådet og Giftinformasjonen ble bedt om å uttale seg, mens organisasjoner som i årevis har drevet opplysnings- og veiledningsvirksomhet om ekteskap og familieliv glimret med sitt fravær på Karita Bekkemelloms høringsliste!

Departementets kronargument for å bryte ned vår kulturs ekteskapsbegrep synes å være at det er diskriminerende at homofile ikke skal kunne inngå ekteskap. Men dette argumentet holder ikke vann. Samliv mellom to mennesker av samme kjønn kan aldri bli det samme som ekteskap mellom mann og kvinne. Blant de ulike kriteriene på ekteskap har kjønnsbestemmelsen til alle tider vært det første og viktigste, og det har vært felles i alle kulturer til alle tider. Andre kriterier – som antallsbestemmelsen, aldersbestemmelsen og slektsbestemmelsen kan ha variert, men aldri kjønnsbestemmelsen.

På grunn av ulike forutsetninger og utgangspunkt foregår det en saklig og velbegrunnet forskjellsbehandling og differensiering på alle områder i samfunnet. Det gjelder f.eks. på områder som medlemskap og aldersgrenser, lønnsvilkår og kjønnskvotering. Innenfor arbeidslivet, i frivillige organisasjoner og i hele lovverket settes det grenser og defineres rammer for hvem som har rett til hva, uten at man av den grunn kaller det ”diskriminering”. Mannlige idrettsutøvere kan ikke påstå at de blir diskriminert fordi om de ikke får delta i kvinneøvelser.

At det skulle være diskriminerende å definere ekteskap som et samliv mellom mann og kvinne og partnerskap som samliv mellom to av samme kjønn, er vanskelig å forstå. Her dreier det seg i sannhet om en saklig og velbegrunnet forskjellsbehandling. Enkjønnet og tokjønnet samliv vil aldri kunne bli det samme. Mor-far-barn-relasjonen er unik. Det må kunne hevdes uten man dermed skal bli beskyldt for å være mot homofile eller at man står for diskriminering i ordets negative betydning.

7. oktober 2007

Destruktiv familiepolitikk

Kåre Willoch påviser i en tankevekkende kronikk i Aftenposten i dag hvordan skiftende regjeringer har ført en politikk som har gitt barnefamiliene stadig dårligere økonomiske vilkår. Tidligere fikk de som hadde forsørgelsesbyrde fradrag i skattbar inntekt. Når man gikk bort fra dette, var tanken at barnefamiliene skulle få større barnetrygd i stedet.

Det har ikke skjedd. I stedet har man fått en reduksjon i barnetrygden, sterkest for familier med tre eller flere barn. I 1995 fikk par med to barn en sum av barnetrygd og fradrag i skatt som tilsvarte 6,4 prosent av gjennomsnittlig lønnsinntekt for par. I år er denne summen redusert til 4,1 prosent av inntekten, opplyser Willoch. Når man ser på par med tre barn finner man en nedgang fra 9,3 prosent av inntekten i 1995 til 5,7 prosent i år. Og for par med fire barn er nedgangen fra 12,3 prosent av en normal inntekt i 1995 til bare 7,4 prosent i år.

Enda verre er situasjonen for enslige forsørgere. En enslig med ett barn kunne i 1995 få 16,6 prosent av en gjennomsnittlig årslønn i barnetrygd og skattefordeler. I inneværende år er denne summen redusert til 7,8 prosent av en årslønn. For en enslig med to barn er nedgangen fra 22,8 prosent av årslønnen til 11,1 prosent. Dersom vedkommende har tre barn, er nedgangen fra 28,9 prosent av en årslønn til bare 14,4 prosent.

Dette er ikke bare sosialt urettferdig, men direkte destruktiv politikk. Destruktiv i den forstand at det bidrar til det uheldige faktum at det hvert år fødes for få barn til at hver generasjon skal bli like stor som den forrige.

Ikke noe er viktigere i et samfunn enn at det fødes barn og at den oppvoksende slekt får gode oppvekstvilkår. Det er ufattelig at ikke regjeringen ser problemet og gjør noe med det.