Hyggelig for Jagland

Parlamentarikerforsamlingen i Europarådet valgte med stort flertall Thorbjørn Jagland til ny generalsekretær. Dette er en jobb Jagland har jobbet hardt for å få, og det er hyggelig at han har fått den. Han har vel også følt seg noenlunde sikker på at han ville få den, selv om utsettelsen av valget tidligere i år, skapte en viss usikkerhet. Nå er han valgt, og skal lede et sekretariat med 1800 ansatte.

Europarådet er Europas største organisasjon med 47 medlemsland. Rådet er først og fremst en organsiasjon som skal arbeide for å fremme menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsutvikling i medlemslandene. Det er vel ikke til å legge skjul på at organisasjonen har levd noe i skyggenes dal i mange år. Det blir en stor oppgave for Jagland å revitalisere organisasjonen, som han karakteriserer som verdens viktigste menneskerettighetsorganisasjon, der Den europeiske menneskerettsdomstolen er en viktig institusjon.

Det er ingen tvil om at Jagland har stor tro på Europarådet og at han er sterkt motivert for oppgaven. Håper han vil nå sine mål i en jobb han så inderlig sterkt har ønsket å få. Han takket for jobben med å fortelle en vits. Akkurat på det feltet kan det tenkes Jagland bør velge en forsiktig linje. Det er ikke akkurat som humorist han har utmerket seg, for å si det mildt.

Diktaturets sanne vesen

Situasjonen i Iran er alvorlig. Demonstrasjonene er de største siden revolusjonen i 1979. Ingen vet hvor dette vil ende. Bildene av demonstranter som bankes av sikkerhetsvakter, gjør inntrykk. Alvoret i situasjonen understrekes av president Barack Obamas uttalelse om at han er ”dypt bekymret” over det som nå skjer i Iran. Blant europeiske politiske ledere er Frankrikes president Nicolas Sarkozy den som ifølge New York Times har uttrykt seg sterkest om situasjonen i Iran.

Makthaverne viser sitt sanne vesen når de forbyr utenlandske journalister å rapportere om det som skjer i landet og til og med truer med å fengsle journalistene. Som Jonas Gahr Støre sier, når regimet går til det skritt å kneble pressen, betyr det at de har noe å skjule. Det blir nærmest patetisk når en pressetalsmann for den iranske ambassade i Oslo sier at regimet kanskje gjør det fordi de er bekymret for journalistenes sikkerhet. Men det er vel bare regimet selv som representerer en trussel for journalistene. Utenriksminister Gahr Støre, som frykter det verste i Iran nå, gir også ros til folket i Iran for det motet de viser ved å demonstrere for frie valg. Regimet vil antagelig klare å slå ned opprøret. Men på sikt vil dagens makthavere tape. De kreftene som nå viser seg i Irans gater, vil vokse seg sterke og de dagen vil komme da de vil seire. Det er en dag ”vokterrne” og president Mahmoud Ahmadinejad har grunn til ikke å se fram til.

Vokterrådets aksept av nytelling av stemmene i enkelte valgkretser, er bare et skuebrød. Ingen venter at det skal føre til noe som helst. Noe nyvalg kommer selvsagt ikke på tale. President Mahmoud Ahmadinejad er allerede på utenlandsreise til land som gratulerer ham med ”valgseieren”, slik blant andre Russland, Kina, India og Pakistand nettopp har gjort. Politikk kan enkelte ganger være utrolig kvalmende!

Dyster situasjon

Mange mennesker i Iran er sinte etter presidentvalget. Det er forståelig. De næret sikkert et aldri så lite håp om endring ved å vise i valg sin motstand mot president Mahmoud Ahmadinejads regime. Så stjeler Ahmadinejad hele valget og kaller det "en gledens dag". Det var antagelig naivt å tro at en leder av hans type skulle skulle gi fra seg makten gjennom et rettferdig valg. Knapt noen tror et øyeblikk på at Ahmadinejad har vunnet valget med nesten to tredeler av stemmene, slik den iranske valgkommisjonen hevder. Et valg der for øvrig alle kandidatene må godkjennes av et religiøst råd før de kunne få delta.

Valget er langt på vei et fiktivt valg, som avholdes for å gi regimet et skinn av legitimitet og for å roe ned folket. Muligens har regimet forregnet seg. Opptøyene er alvorlige. Men som alle regimer av dette slaget blir vel opprøret slått ned med hard hånd. Jeg noterer at Gahr Støre sier han ikke er opptimistisk når det gjelder situasjonen i Iran. Det beste vi kan håpe på nå er at regimet skjønner at man i lengden ikke kan underkue frihetslengselen hos folk.

Les også:
Reformpolitikere arrestert
Flere kommer til å bli arrestert
Folk er villige til å dø
Nye sammenstøt
Ahmadinejad sammenligner opptøyene med fotballbråk
Nå må verden reagere

Ahmadinejad og Støre på konferanse

FNs rasismekonferanse er i gang i Geneve. Konferansen er en oppfølging av en konferanse i Durban i Sør-Afrika 2001, og kalles derfor Durban II. Møtet skal gjennomgå utviklingen og oppfølgingen av prinsipperklæringen om og aksjonsplanen for bekjempelse av diskriminering og rasisme, som ble vedtatt av 168 land i Durban. Denne konferansen endte i bitterhet etter uttalelser som ble sett på som antisemittiske fra flere statsuavhengige organisasjoner.
Stortingspresident Thorbjørn Jagland karakteriserte konferansen som ”en festival i antisemittisme og fordømmelse av Vesten”.

Til Durban II hadde i Iran utformet et resolusjonsforslag som fikk støtte av 58 land i Organisasjonen for islamske land. I Irans resolusjonsutkast ble krenkelse av religion sidestilt med rasisme og antisemittisme og Holocaust bagatelliseres, bare for å nevne noe. Utkastet til sluttdokument er revidert, et arbeide bl a Norge har deltatt i. Blant annet er referansene til religiøse krenkelser er fjernet. Men fremdeles inneholder teksten deler av språket fra Durban I-konferansen.

En rekke land har liten tro på konferansen og har derfor trukket seg, forståelig nok. Det gjelder bl a land som USA, Canada, Israel, Nederland og Australia. Sverige og Storbritannia sender kun delegater på lavere nivå, ikke ministre. Norge, Sør-Afrika, Benin, Kamerun, Nigeria, Tanzania, Portugal og Qatar stiller med utenriksminister eller viseutenriksminister.

At land som Iran, og dette landets klakører, skulle stå i spissen for arbeid mot rasisme, er en vits. Irans president, Mahmoud Ahmadinejad, mannen som har uttalt at Holocaust aldri har funnet sted, er den eneste av lederne fra de største landene som deltar på konferansen. I dag har han talt på konferansen. Det gikk som en kunne vente. Han skjelte ut Israel og USA på en måte som fikk flere land til å reise og forlate salen i protest, bl a Finland, Frankrike og Danmark. Norges utenriksminister ble sittende. Han hadde ordet rett etter Ahmadinejad, ga svar på tiltale, slik han hadde lovet på forhånd og tok sterk avstand fra hans uttalelser.

Som nordmann føler jeg meg ikke vel ved at vår utenriksminister sitter og hører på en mann som Mahmoud Ahmadinejad slynge ut av seg rasismebeskyldninger mot andre land, mens han selv er president i et land som hører til verstingene når det gjelder menneskerettigheter. Gahr Støre burde ikke ha ”kastet glans” over denne konferansen. Han burde ha holdt seg hjemme. Norge burde ha gjort som mange andre land, nøyd seg med å være representert på embetsmannsnivå, slik bl a KrF har foreslått.

Les Støres tale her.
Se også intervju med Janne Haaland Matlary i Dagbladet.

Oppdatering: Jødiske ledere gir ros både til EU-diplomatene som forlot salen i protest under talen og Jonas Gahr Støre som ble sittende og tok til motmæle.

Revolusjon i Thailand?

Det er ikke lett å bli klok på den politiske situasjonen i Thailand. Landet har hatt mange politiske kriser, og statskupp har vært gjennomført uten at menneskeliv er tapt. Vi opplever thaiene som vennlige og fredelige mennesker. Nå kan det virke som volden er blitt et virkemiddel i den politiske kampen også i dette landet. Det er et tydelig signal at demonstrantene klarte å stoppe toppmøtet i ASEAN (Sammenslutningen av sørøstasiatiske nasjoner) etter at tusenvis av demonstranter stormet hotellet i Pattaya der møtet skulle vært holdt.

De rødkledte demonstrantenes krav er at Thailands statsminister Abhisit Vejjajiva går av og skriver ut nyvalg. De ønsker at den avsatte og korrupsjonsanklagede tidligere statsministeren Thaksin Shinawatra kommer tilbake. Han ble styrtet i et kupp i 2006 og er i eksil som følge av en korrupsjonsdom. Nå oppfordrer han sine landsmenn til å gjennomføre en revolusjon i landet. Bildet over kan bære bud om at det kanskje vil skje.

Så langt ser det i hvert fall ut til at situasjonen bare forverres.

Oppdatering: Etter at volden ble stadig mer trappet opp, trekker demonstrantene i Bangkok trekker seg nå tilbake, og det ser ut til at de gir opp protestene så langt. Årsaken skal være at de ikke vil at flere skal bli skadet.

Uakseptabelt og beklagelig

Norske myndigheter må nå tåle kritikk etter at politiet ikke klarte å beskytte Sri Lankas ambassade i helgen. Etter at hundrevis av tamiler i uken som gikk har demonstrert utenfor Stortinget, statsministerboligen, regjeringsblokken og andre steder i Oslo, gikk de søndag til angrep på ambassaden, brøt seg inn og gjorde omfattende hærverk. Sri Lankas ambassadør er naturlig nok rystet over hendelsen. Jonas Gahr Støre tar sterk avstand fra det som har skjedd. Det er bra, men neppe nok. Jeg regner med at ambassadørens krav om at norske myndigheter erstatter skadene, blir etterkommet.

Demonstrantene krever at norske myndigheter engasjerer seg sterkere for å bidra til fred på Sri Lanka og fordømmer regjeringshærens overgrep mot den tamilske sivilbefolkningen. Det er ikke vanskelig å ha sympati med demonstrantene. Det er heller ikke urimelig at norske myndigheter er i fokus for tamilenes oppmerksomhet – tatt i betraktning at Norge har engasjert seg sterkere enn de fleste for å skape fred på Sri Lanka, men uten å lykkes. (Hvorvidt Norge fortsatt er ønsket som fredsmegler, er noe uklart.) På den annen side kan det oppleves noe underlig at tamilenes raseri så til de grader skal rettes nettopp mot den norske regjeringen som tross alt har gjort ærlige forsøk på å gjøre noe med situasjonen i landet.

Uansett – selv om tamilenes frustrasjon, fortvilelse og raseri kan forstås, er den form deres demonstrasjoner har tatt, fullstendig uakseptabel. Men det er også beklagelig og uakseptabelt at norske myndigheter ikke klarer å beskytte en utenlandsk ambassade. Politiet feilvurderte situasjonen og legger seg flate. Jeg regner med at det ligger an til en sikkelig oppvask blant de ansvarlige.

Kan det være så galt?

Danmarks statsminister, Anders Fogh Rasmussen, ble valgt til NATOs nye generalsekretær. Noen har visst problemer med det. I Norge har bl a Aftenpostens redaktør, Harald Stanghelle, skrevet kritisk mot Fogh Rasmussens kandidatur. Han kaller ham en bløffmaker. Stanghelle innrømmer at Fogh Rasmussen har både politisk erfaring og styringsdyktighet, men mener at han mangler troverdighet, samarbeidsforståelse og en dyp innsikt i vår tids viktigste spørsmål.

Det må Stanghelle gjerne mene. Men han overser betydningen av at en sittende statsminister nå blir generalsekretær. Tidligere har det ofte vært en forsvarsminister. Valget av en statsminister gir NATO. Noen kaller også den nye generalsekretæren en ”Bush-puddel” fordi han støttet USAs krigføring i Irak. Men det var han ikke alene om. Jeg konstaterer imidlertid at NATO-landene på jubileumstoppmøtet i Strasbourg i dag samlet seg om Fogh Rasmussen, og de kan da ikke være så fullstendig på jordet at de velger en udugelig person uten tillit. De norske regjeringsrepresentantene på møtet er strålende fornøyd med at Norden for første gang har fått en generalsekretær i NATO.

Valget Fogh Rasmussen satt langt inne for Tyrkia som var sterk motstander hans kandidatur på grunn av hans rolle i karikaturstriden. Han var åpenbart alt for liberal for tyrkerne i den striden. Jeg er ikke sikker på at så mange av NATO-landene er enig med Tyrkia i det. For øvrig synes jeg ikke det smaker særlig godt at Tyrkia nærmest ble ”kjøpt” til enighet ved at Obama lovet Tyrkia en assisterende generalsekretærstilling i NATO.

Gratulasjoner til Fogh Rasmussen og Danmark.

Rødgrønt sprik

I to viktige skolesaker er det nå full sprik mellom de rødgrønne partiene. SV går til frontalangrep på friskolene og vil avvikle disse. Ap og Sp er krystallklare på at det er de uenige i. Ap og Sv vil innføre heldagsskolen. Sp går imot, etter at Liv Signe Navarsete fikk flertallet i partiets sentralstyre med på å vrake innstillingen fra sin egen programkomité, som i likhet med Ap og SV vil ha en heldagsskole fra 5. til 10. klasse. Navarsete vil heller øke lærertettheten og sikre kvaliteten i de skoletimene vi allerede har. Et fornuftig synspunkt, spør du meg. (Les om innvendinger mot heldagsskolen.)

Spriker gjør regjeringspartiene også i spørsmålet om norske styrker i Afganistan. SVs landsmøte vedtok at norske styrker skal trekkes ut. Jonas Gahr Støre har gjort det helt klart at det ikke kommer på tale. Også i SVs andre store hjertesak, nei til boljeutvinning utenfor Lofoten og Vesterålen, spriker regjeringspartiene.

Vi går mot en interessant valgkamp. Men det kan bli noe slitsomt å lytte til påstandene de rødgrønnes enhetlige og samlende politikk.

Iran som forsvarer av menneskerettighetene

En iransk kvinne ble blind på begge øynene og vansiret i ansiktet etter at en mann kastet syre på henne fordi hun ikke ville gifte seg med ham. Mannen ble dømt til å miste synet av en islamsk domstol, som følger sharialover i Teheran, hovedstaden i Iran. Etter prinsippet ”øye for øye, tann for tann” vil mannen bli blindet på begge øynene, men forutsetningen for det er at kvinnen betaler en sum som tilsvarer 20 000 euro. Hvis ikke, blir mannen blindet på bare ett øye. Begrunnelse? Jo, retten mener en kvinnes to øyne tilsvarer ett av mannens, fordi hver mann er verdt like mye som to kvinner i mitt hjemland, sier kvinnen.

Dette skjer i Iran, landet som har utformet et resolusjonsforslag som skal legges fram på FNs rasismekonferanse i Genéve i april i regi av FNs menneskerettighetsråd. Resolusjonsforslaget har fått støtte av 58 land i Organisasjonen for islamske land. Den forrige FN-konferansen mot rasisme, den såkalte Durban-konferansen i 2001, ble av stortingspresident Thorbjørn Jagland karakterisert som ”en festival i antisemittisme og fordømmelse av Vesten”. I Irans resolusjonsutkast blir krenkelse av religion sidestilt med rasisme og antisemittisme og Holocaust bagatelliseres, bare for å nevne noe.

Land som USA og Canada har bestemt seg for å trekke seg fra konferansen. De synes ikke det er grunnlag for dialog med et slikt utgangspunkt. Nederland, Italia, Storbritannia og Frankrike vurderer å gjøre det samme. Jonas Gahr Støre stiller på konferansen. Han får mye å gjøre.

Fakkeltog for fred

En rekke organisasjoner, kirkesamfunn, fagbevegelsen og idrettsnorge går i kveld sammen om å arrangere fakkeltog i flere norske byer med krav om stopp av voldshandlingene i Midt-Østen og en fredelig løsning på konflikten.

Dette er en demonstrasjon alle som ønsker disse målene oppfylt, burde kunne slutte opp om – uansett hva man måtte mene om hvem som har mest skyld eller mest rett i konflikten. Som biskop Ole Chr. Kvarme uttrykte det i TV i går kveld: Hvis ikke vi her i Norge kan rekke hverandre hendene på tvers av meningsforskjeller, hvordan skal vi da kunne vente at partene i den vonde konflikten i Midt-Østen skal kunne gjøre det?

Enkelte gjør det imidlertid vanskelig for seg når de skal ri to hester samtidig. Når en som Siv Jensen stiller opp på en demonstrasjon foran Stortinget til ensidig støtte for den ene parten i konflikten tidligere på ettermiddagen, samtidig som hun vil delta i fakkeltoget senere på kvelden, får hun problemer med troverdigheten. Det samme gjelder KrF’s Ingebrigt Sørfonn, som også skal delta utenfor Stortinget – og som sier han gjerne skulle ha deltatt i fakkeltoget hvis han hadde hatt tid.

Min oppfordring til begge og til alle andre er: Dropp de ensidige demonstrasjonene som ikke fører til noe annet enn å sementere konflikten, og bidra i stedet til å bygge opp en verdensopinion som kan påvirke partene i konflikten og de statslederne i verden som har innflytelse, til å ta skjeen i en annen hånd og satse på freden i stedet for volden.