31. januar 2009

Pinlig av Sp

Liv Signe Navarsete benekter at hun har uttalt at Sp har tvunget Ap i kne i spørsmålet om utvidelse av rasismeparagrafen. Ifølge Aftenposten uttalte hun dette i foredraget i Stjørdal: «Jeg står godt med at vi har vunnet denne saken og tvunget Ap i kne.» Slik stod det i hvert fall i det skriftlige utkastet til talen til de som deltok på møtet og som Aftenposten mottok på e-post fra partiets kommunikasjonssjef, og slik stod det på partiets hjemmeside.

Navarsete hevder imidlertid at hun slett ikke uttrykte seg slik. Ifølge henne selv sa hun det som det nå er rettet til på partiets hjemmeside: «Jeg står godt med at det i media fremstår som at vi har vunnet denne saken og tvunget Ap i kne.» Ikke riktig så arrogant kanskje, men nok til at det sikkert oppleves provoserende for Ap – tatt i betraktning at regjeringspartneren åpenbart ikke føler seg særlig vel ved forslaget som er lagt fram.

Nå viser det seg at lydfilen på Sps hjemmeside av Navarsetes tale plutselig er slettet. Slik skaper Sp et inntrykk av at partiet ikke ønsker å dokumentere hva hun faktisk sa, men tvert imot vil skjule det. Dermed er det kanskje liten tvil om hva hun faktisk sa (?)

Dømt til å tape

Statsminister Jens Stoltenberg vil ikke fryse egen lønn, slik regjeringen har oppfordret landets banksjefer til å gjøre. Kristin Halvorsen har oppfordret statsministeren og de øvrige statsrådene til å gå foran med et godt eksempel og fryse egen lønn.

Det går an å forstå statsministeren når han begrunner sitt nei med at han regner med at det blir et moderat lønnsoppgjør til våren, og at dette blir gjenspeilt i politikernes lønninger som Stortingets lønnskommisjon fastsetter til høsten. På den annen side er det et spørsmål om han her ikke er dømt til å tape i opinionen. Det vil ikke være lett å forstå de sterke oppfordringene som gis til andre, hvis man ikke selv er villig til å gjøre det man ber andre om. Statsministeren har en årslønn på 1.266.000 kroner og fikk et lønnspålegg på 75000 kroner sist høst.

30. januar 2009

Styremedlem Mette-Marit

I prinsippet er jeg skeptisk til at kronprinsesse Mette-Marit lar seg velge inn som styremedlem i en organisasjon. Jeg tror Vårt Lands sjefredaktør har et poeng når han skriver at hennes verv som styremedlem i Kirkens Bymisjon kan vikle henne inn i kontroversielle politiske saker. Det kan i hvert fall ikke være noen tvil om at hun ikke kunne vært styrerepresentant i hvilken som helst organisasjon.

Det ser imidlertid ut til at de fleste aksepterer at hun finner utløp for sitt flotte engasjement for de svake i samfunnet ved å være aktiv i Kirkens Bymisjon, som har stor popularitet i folket. Og den saken som akkurat nå er aktuell, er neppe egnet som bevis for at hun ikke burde ha påtatt seg vervet. Riktignok er det politikere som ikke liker Bymisjonens vedtak om å starte et eget helsesenter for illegale innvandrere. Enkelte mener det bryter med norsk lov, noe jussprofessor Kristian Andenæs bestrider. Men jeg synes Bymisjonen svarer godt for seg når generalsekretæren svarer på kritikken med å peke på at det her først og fremst dreier seg om medmennesker. Det er en kristenplikt å hjelpe mennesker i nød: ”Med eller uten papirer så er et sykt medmenneske et menneske som har krav og rett til hjelp og omsorg.”

Hardt i regjeringen

Det går tydeligvis hardt for seg i den rød-grønne regjeringen for tiden. Ifølge Dagbladet har Liv Signe Navarsete på et møte partiets toppkandidater og fylkesledere i dag uttalt at hun føler seg meget vel ved å ha ”tvunget Ap i kne” i saken om utvidelsen av rasismeparagrafen slik at denne også skal omfatte såkalte kvalifiserte angrep på religion eller livssyn.

Men Ap klarer seg åpenbart godt i knestående. Partiet fosser fram på de politiske meningsmålingene, mens Sp vaker like over sperregrensen.

En ny barnetragedie

Den ene barnetragedien følger etter den andre. I dag kan nettavisene fortelle om en fryktelig tragedie i Stavanger, der et dødt spedbarn er funnet i en plastpose. Debattene er i full gang på bloggene om hva som kan ligge bak. – Her kan det være grunn til besinnelse. Vi har å gjøre med en tragedie der ingen så langt vet noe som helst om årsaker. Mediene bør nå være seg sitt ansvar bevisst og dempe virkemidlene i oppslagene.

Voksne barns omsorg for sine foreldre

Jeg har skrevet før på bloggen at jeg ikke tror det offentlige vil klare å imøtekomme det store behovet for eldreomsorg som framtidas eldrebølge vil representere. (Se 14. juli 2008.) Jeg er ganske sikker på at vi vil måtte vende blikket bort fra det offentlige og mot familien for å takle omsorgsbehovet.

Allerede nå gjør mange pårørende en fantastisk innsats når det gjelder omsorg for gamle foreldre og andre slektninger. En Fafo-undersøkelse viser at halvparten av alle arbeidstakere mellom 45 og 65 år har en eller begge foreldre i live. Sytti prosent av disse bidrar med en eller flere typer praktisk hjelp til foreldrene.

Etter min mening er dette som det bør være. Det skulle bare mangle at voksne barn ikke skulle vise omsorg for sine gamle foreldre når de trenger det. Som en pensjonert mann som gir sin gamle mor omsorg sier til Vårt Land i dag: ”Hun er jo tross alt moren min! Hun tok seg av meg da jeg var liten.”

Men mange erfarer det som også Fafo-undersøkelsen bekrefter: Det kan rett og slett være vanskelig å ha tid og anledning til å få gitt den hjelpen de gjerne ønsker på grunn av jobben. Derfor er kravet om rett til permisjon for å yte omsorg overfor nære pårørende blitt reist. Regjeringen har sendt ut på høring et forslag om rett til slik permisjon i inntil ti dager, men da uten lønn.

Storebrand har på eget initiativ og frivillig gått lenger. I 2006 innførte selskapet rett til fri i inntil ti dager i året med lønn for ansatte som har pleietrengende foreldre. ”Det er en del av det vi mener er vårt samfunnsansvar”, sier personaldirektør Kai Lohre til Vårt Land i dag. Han forteller at han personlig har erfart hvor viktig en slik ordning var da hans egen far var syk.

Flott Storebrand! Et eksempel til etterfølgelse.

Kritikkverdig og illojalt av prest og biskop

Biskop Tor Jørgensen har ordinert til prest en kvinne som lever i samboerforhold. Det har vakt oppsikt, noe som ikke bør overraske noen. Bispemøtet har i en enstemmig uttalelse om samboerskap og kirkelig ansatte sagt følgende:
”Bispemøtet vil uttrykke den klare forventning til alle kirkens ansatte og ledere at de for egen del velger ekteskapet som ramme om sitt eget samliv. Medarbeidere i kirken må ikke med sitt liv vitne mot ekteskapet som Guds gode ordning. Det er ikke forenlig med de krav kirken stiller til sine ansatte å etablere seg i samlivsforhold utenom et ordnet ekteskap.”
På denne bakgrunn er Jørgensens handlemåte uforståelig og kritikkverdig. Jeg spør som mange andre – i hvilken annen sammenheng kunne en leder handle så stikk i strid med reglene inne for det fellesskap han er ansatt? Neppe mange. Og som vi har opplevd før når en biskop handler tilsvarende illojalt, så skjer det med dominerende mediers og samfunnstoppers jublende tilslutning.

Jørgensen kan ikke skjule seg bak det faktum at Bispemøtets vedtak ble gjort før han ble biskop. Jørgensen sier han handlet etter beste skjønn. Men det skal vel ikke så veldig mye skjønn til for å forstå at et vedtak gjelder til det evt blir endret. I andre sammenhenger blir en slik opptreden gitt navn etter fortjeneste – uakseptabelt og illojalt. Ved å bryte med kirkens felles praksis skaper biskopen splittelse i kirken – og bryter dermed også med en av sine aller viktigste forpliktelser – å skape enhet og samhold i kirken.

Jørgensen gir ingen begrunnelse for hvorfor hand handler som han gjør. Vi får høre at det dreier seg om et ”spesialtilfelle” og at ”av og til passer ikke ekteskap inn i den enkeltes liv”. Han sier han forventer at presten gifter seg, men verken biskopen og presten sier noe om hva som er den ”spesielle” grunnen til at presten ikke har inngått ekteskap før ordinasjonen. En slik grunn er heller ikke lett å se. Men uansett - som Eivind Skeie sier i en kommentar til saken på bloggen sin:
”Hvis det er noe helt spesielt med dette samboerparets holdninger eller livssituasjon som gjør at de må være samboere, bør også den presten som ble ordinert være i stand til å sette ord på dette i offentligheten. Både hun og biskopen har en form for veileder- og tilsynsrolle, og de har begge talens bruk. Da er det underlig at biskopen ikke har noe annet å si enn at dette er et spesielt tilfelle, mens den nyordinerte presten ikke sier noe. Men etiske valg må vel begrunnes, i det minste av presteskapet?”

29. januar 2009

Provoserte politikere

Stadig flere står fram og vil fortelle om sin erfaring med de ”overnaturlige” fenomenene. I dag er det Olav Gunnar Ballo, som selv er lege, stortingsrepresentant (SV) og påtroppende sjef for Rettsmedisinsk institutt, som forteller om en person i Alta som kunne stanse blødninger og som hjalp til ved flere alvorlige skader. ”Det er så mange eksempler på at det har skjedd, så jeg tror at det har hatt effekt”, sier Ballo, men som ikke er sikker på hva slags mekanismer som virker.

Når Ballo først finner det nødvendig å gå ut med en slik historie, er hans understreking av at han ”aldri ville blande sin legerolle med noe sånt” svært nødvendig. Men han benytter også anledningen til å ta kraftig avstand fra Legeforeningens kritikk av helseminister Bjarne Håkon Hanssens telefoner til Snåsamannen, og mener at legestanden ikke må avvise at det finnes uforklarlige måter folk kan bli kurert på.

Det samme mener Ap-nestleder, Helga Pedersen, som sier hun tror på spesielle evner, og er lut lei kritikerne som nekter for at Snåsamannen og andre helbredere kan hjelpe folk. ”Jeg blir provosert av forskere og eksperter som bare skal kritisere saker som dette. De har ingen respekt for opplevelser som vanlige folk har hatt”, sier Pedersen.

Der treffer hun nok hva mange tenker.

Dårlig strategi av Johannessen

Politiets Politiets fellesforbund med sin leder Arne Johannessen i spissen går til politisk streik etter at regjeringen avgjør striden om politiets hviletid uten forhandlinger. Bakgrunnen er at regjeringen vil sikre at Norge ikke står uten et velfungerende politi- og lensmannsvesen til sommeren, når særavtalen om hviletidsbestemmelser løper ut 1. juli.

Jeg har sympati med politiet som har en meget vanskelig og jobb, som er alt for dårlig betalt. Men jeg har liten tro på at aksjonsformer som arbeidsrettsekspertisen sier er ulovlige, vil føre fram. En slik måte å opptre på er å spille hazard med den goodwill politiet har i størstedelen av befolkningen. Det er ingen tvil om at det er behov for økt bemanning i politiet – stort behov. I budsjettet i høst kom det nye stillinger og i regjeringens krisepakke ligger det ytterligere 460 nye stillinger til politietaten. Det er sikkert ikke nok, men utvilsomt en god begynnelse i en nødvendig opptrapping av bemanningen.

I høst opplevde vi fra politiets side sykmeldinger, overtidsnekt, utrykningsvegring osv som gjorde det vanskelig å tro på at det ikke dreide seg om mer eller mindre organiserte aksjoner. Samtidig brukte Arne Johannessen så sterke ord i sin elendighetsbeskrivelse at det nok var flere enn jeg som syntes at han begynte å miste troverdighet. Spesielt når det ved årets slutt viste seg at politiet jobbet mindre overtid i fjor enn før og at sykefraværet var gått ned.

Arne Johannessen skal kjempe for å bedre sin medlemmers lønns- og arbeidsvilkår. Det er hans jobb. Men han velger en dårlig strategi når han bruker så sterke ord og virkemidler at han mister troverdighet. Ikke minst venter jeg av lovens håndhevere at de følger samfunnets spilleregler.

Oppdatering 8. januar 2008: Nå sier en av kongehusets livvakter at Politiets Fellesforbund ville bruke overtidsnekt til å presse frem bedre lønnsvilkår i politiet. Det føyer seg i så fall inn i rekken av strategiske feilvurderinger, som bare fører til at politiet mister sympati. Det er trist.

28. januar 2009

Ydmykhet overfor det uforståelige

Jeg forstår ikke at noen gidder å hisse seg så voldsomt opp over at Bjarne Håkon Hanssen har fortalt om sine erfaringer med Snåsamannen. Hanssen gjør ikke krav på at hans historie representerer noe vitenskapelig bevis for noe som helst. Han har kun fortalt om en erfaring har han gjort. Det må være lov. Dessuten har han tillatt seg forsiktigvis å antyde at man på medisinsk vitenskapelig hold kanskje bør utvise en viss ydmykhet overfor alt vi ikke forstår i denne verden. Hans lille formaning synes desto mer nødvendig når en ser den utrolige arrogansen som for eksempel professor Kristian Gundersen utviser i denne saken. Gundersen sier bl a at historien Hanssen forteller, kan sammenliknes med fiskeskrøner. Ved en slik måte å argumentere på bidrar Gundersen mer til å svekke tilliten til skolemedisinen enn noen ”snåsamann” kan gjøre.

Toralf Gjerstad har sagt tydelig i fra om at ”healer” er det siste han ønsker å bli kalt. Likevel klistrer Dagbladets kommentator, Simen Ekern, denne betegnelsen på ham. Det er respektløst. Gjerstad har om igjen og om igjen gjort det klart at han aldri har anbefalt noen å droppe vanlig medisinsk behandling. Tvert imot, han understreker at han alltid ber folk ha full tillit til legene og den medisinske vitenskap. – Det bør vi alle ha, og det tror jeg også folk flest har. Så får vi lytte med respekt på de historiene troverdige og anstendige mennesker har å fortelle. Personlig er jeg skeptisk, men bøyer meg for at det er mye jeg ikke forstår.

Godt råd

Klassekampens kulturredaktør, Sarah Sørheim, kommenterer i dagens avis den form for nyreligiøsitet som kommer til uttrykk bl a i fenomener som opptattheten av det overnaturlige, Märthas Louises Engleskole (Astarte Education), healingbehandlinger og rådyre coachingkurs.

Kulturredaktøren avslutter kommentaren med et råd som jeg gjerne bringer videre:

”På en måte er det et godt tegn at vi også i vår kultur kan åpne opp for det åndelige perspektivet. Men til de av dere som føler et behov for en ekstra dimensjon, har jeg ett forslag før dere søker om innpass på «Astarte Education»: Ta en tur i kjerka. Gratis er det også.”

Hva bør studenter lære i dag?

"Vi tror mange vil samles om at studentene i sin studietid bør mer systematisk utfordres – faglig, moralsk og politisk. De bør tidlig konfronteres med de vanskeligste og dypeste spørsmål innen vitenskap, kultur og kunst. De bør så fort som mulig bli delaktig i problematikken på forskningsfronten innen de ulike fag. Dette gjelder også profesjonsfagene.

Så tidlig som mulig bør studentene tilegne seg den vitenskapelige ethos, det vil si fryktløst å stille interessante spørsmål; vite hvor kunnskapskilder kan oppsøkes; innta en kritisk holdning til alle overleverte sannheter; prøve bevisst å tenke nytt og med klare begreper; lære å uttrykke seg presist, nyansert og interessevekkende; se svakheter ved egne resonnementer, og vite hvilke tanketradisjoner de befinner seg i – deres begrunnelse, grenser og alternativer."
Professor Bernt Hagtvet, viserektor Inga Bostad og stortingsrepresentant Odd Einar Dørum i kronikk i Aftenposten

En arv som må videreføres

" Jeg tilgir aldri Universitetet i Oslo at de har kuttet ut Næss’ saklighetslære, som det ikke finnes maken til i noe land. Arne Næss ville utvikle en samtaleform med respekt for saklighet, der man lærer bedre hva man selv står for gjennom å forsøke å presisere hva andre står for. Dette er en arv vi må ta videre og fornye."
Professor Bernt Hagtvet i Aftenposten

27. januar 2009

Ekspertene taler

"Denne krisepakken har et komikkens skjær over seg. - Jeg er veldig skuffet over at regjeringen ikke har tatt inn over seg alvoret. – Regjeringen burde i sin krisepakke ha fokusert på skattereduksjon, lavere arbeidsgiveravgift og flere økonomiske garantipakker."
Ola Grytten, professor i samfunnsøkonomi ved NHH til Vårt Land

"Pakken har hovedvekt på offentlige utgifter. Det er helt etter læreboken. – Kroner brukt av det offentlige gir mye større nytte enn kroner i skattelette. Å bruke skattelette som motkonjunkturpolitikk er mindre effektivt."
Rolf Jens Brunstad, professor i samfunnsøkonomi ved NHH til Vårt Land

Lærernes verdighet

Jeg siterte i går fra et intervju med professor Lars Løvlie ved Pedagogisk forskningsinstitutt. Løvlies tanker om skole og pedagogikk har så stor appell til meg at jeg gjerne siterer mer. Om det han kaller ”lærernes verdighet” sier han:

”Norsk skole lider av en kronisk tilstand, det er undergravingen av lærernes selvrespekt. Den arter seg delvis som et paradoks. På den ene siden skal lærernes være autoritet. "Jeg er sjefen", som det stod på lærernes røde T-skjorter ved skolestart i høst her i Oslo, en sørgelig ironi! De skal være myndige og tydelige, de skal være ledere og oppdragere, de skal være identifikasjonsfigurer og veivisere. Men så skal lærerne markedsundersøkes. Siste nytt i Oslo er at lærerne skal evalueres av elevene, etter faglige og pedagogiske kriterier. Dermed strander forsøket på å skape et forhold til barn som er bygget på den voksnes autoritet. Det har med verdighet å gjøre.

Det skoleledelsen ber om i første runde, lærerens myndighet, tar den bort med den andre. For det er en forskjell på den uformelle evalueringen som det hele tiden forhandles om i skolehverdagen, og den formelle knyttet til et skjema som skal gå videre i systemet. Evalueringen gir en myndighet til elevene som de verken kan eller bør ha. De bør ikke ha den fordi det skipler det som er deres privilegium i skolen, nemlig å være barn, umyndig, under 18 år, for å bruke sånne kriterier. De trenger den ikke, fordi læreren mister posisjonen som foresatt med et ansvar som avlaster barnet. Det har med selvrespekt å gjøre, også elevens. Elevene bør slippe å evaluere sin foresatte, for de mister en å respektere. Lærerne bør slippe å tape sin selvrespekt. Skolen trenger selvstendige lærere og lektorer. Men hvem vil søke en jobb der autoritet er kravet og tap av egen verdighet er resultatet?”

26. januar 2009

Mange forslag til biskop

Ingen skal si at det ikke legges til rette for demokratiske prosesser i Den norske kirke. Stavanger bispedømmeråd har invitert allmennheten, kirkelige organer og ansatte til å komme med forslag på personer som kunne være aktuelle kandidater til ny biskop etter Ernst Baasland. I alt kom det inn hele 415 forslag, og 120 ulike navn er foreslått. Bak mange av forslagene stod det flere personer.

Det er vel neppe å ta for sterkt i å si at lista inneholder navn som bispedømmerådet vil gjøre seg fort ferdig med. I de kjendishysteriske mediene er det imidlertid disse navnene som gjerne får oppslag. Jeg vil tro at Bjørns Eidsvågs sjanser til å bli biskop neppe er særlig større enn Ari Behns sjanser til å bli statsminister. Og med den høye kjendisprofil som Einar Gelius holder, må vi vel regne med ham som en like sikker som urealistisk gjenganger på slike lister.

Blant de mer realistiske navnene, men som heller ikke er særlig aktuell, er Ingrid Vad Nilsen, som har en bred erfaring og som har vært aktuell ved tidligere bispenominasjoner. Hun har imidlertid nettopp tiltrådt som ekspedisjonssjef i kirkeavdelingen i Kultur og Kirkedepartementet (KKD), og det skal vel godt gjøres at hun vil signalisere at hun kan tenke seg å forlate den kanskje mest spennende jobben innenfor kirkesektoren så raskt. En annen opplagt bispekandidat er Olav Fykse Tveit. Jeg er enig med Thor Bjarne Bore i at Fykse Tveit burde ha blitt biskop i Nidaros. Nå er han kandidat til å bli leder av Kirkenes Verdensråd, og så lenge den prosessen foregår, kan han neppe svare ja til en nominasjon.

En sterk kandidat som sikkert er klar for jobben, er Det norske Misjonsselskaps generalsekretær, Kjetil Aano. Jeg vil tro at han både blir nominert og får mange stemmer. Det ville ikke være noe dårlig valg.

Bispedømmerådets leder sier hun vil bli veldig overrasket om ikke navnet på den nye biskopen står på den lista de nå har. Når hun sier det, blir det vel slik. Lista har mange gode navn. Men kanskje skulle man likevel ikke være for rask til å avvise muligheten for selv å bringe inn nye navn. Når en ser lista på 120 navn, slår det meg at det neppe hadde vært vanskelig å skifte ut mange av navnene med andre som ville være vel så gode kandidater. Jeg skal nevne bare ett – Vigdis Moen Storhaug, som nylig tiltrådte som prost i Hallingdal etter noen år som menighetsprest i Strømsgodset i Drammen. Hennes tid bør komme. Hvis hun skikker seg vel som prost, er hun ikke eldre enn at hun bør kunne være aktuell som bispekandidat i Tunsberg, når Laila Riksaasen Dahl skal gå av om noen år.

Tankevekkende om pedagogikk

Pedagogen Lars Løvlie, som nettopp er pensjonert fra sitt professorat ved Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo, gir i et intervju i pedagogikkstudentenes tidsskrift ”Pedagogisk Profil”, mange tankevekkende synspunkter både på norsk skolepolitikk og faget pedagogikk. Hele intervjuet er gjengitt på bloggen til forskergruppen ”Humaniorastudier i pedagogikk”.

Idet jeg anbefaler alle å lese hele intervjuet, siterer jeg hva Løvlie mener er den problemstilling innen pedagogikken som nå fortjener mer fokus:
”I dag er den utdanningsvitenskapelige tankegangen i hele feltet fra klasseroms- og evalueringsforskning til PISA og nasjonale prøver, blitt hegemonisk. Det skjer i en innfatning av nyliberal konkurransetenkning, New Public Management med sine tidsstudier og effektivitetsmål, og politikernes umettelige behov for å legitimere sin styringsiver gjennom forskning. Det første vi trenger er en defokusering fra denne tankegangen. Deretter bør vi på alvor gjeninnføre vokabularet for læring som ikke er nytteorientert, for oppdragelse og danning, omsorg og solidaritet. Jeg sier "på alvor", for disse ordene er nå delvis i omløp mer som pynt og staffasje. Jeg har et berettiget håp om at krakket i Wall Street trekker med seg både den nyliberale ideologi, NPM og hele komplekset av økonomisk nyttetenkning i havet, slik at det sosiale livet igjen kan blomstre i skolen.”

Der nordmenn bor

”I et land der alle er enige om at antisemittisme er en grusom ting er allikevel hovedstadens synagoge bevoktet som en festning, og det er tryggere å rope ”død over jødene” enn å gå med kalott. Samtidig velger store deler av eliten å heller distansere seg fra Mona Levin enn fra jødehat.

Nordmenn lever i et land der det er kostnadsfritt å brenne et flagg med davidsstjerne, men der man gjør heller uklokt i å brenne flagget til Hamas, dekorert som det er med et sitat av Profeten.”
Skribent og journalist Bjørn Gabrielsen i Vårt Land

25. januar 2009

Storeslem og storeslem, fru Blom

VG skriver at de rødgrønne gjør en storeslem i en ny politisk meningsmåling, der de rødgrønne til sammen får nesten 50% støtte. Men det er Ap som først og fremst gjør det bra, svært bra. SV gjør det ikke særlig bedre enn før, mens Sp stadig har dårlige målinger, denne gangen tilbake med 1,3 prosent til 5,5 prosent.

Valganalytikerne har utvilsomt rett i at finanskrisen i særlig grad har styrket Arbeiderpartiet, men de to andre partiene gjør det slett ikke så bra. Karakteristikken ”storeslem for de rødgrønne” må vel derfor sies å være en liten overdrivelse.

Det er ikke overraskende at et stort parti som Ap med sin historie oppleves som et trygt alternativ i den usikre tiden vi er inne i. Men hvorvidt det skal gi god uttelling ved valget til høsten, vil ganske sikkert avhenge av hvor godt de takler de utfordringene som finanskrisen fører med seg. Det har vi ikke sett foreløpig.

Velgerne har en tendens til å straffe en regjering som ikke gjør det spesielt bra. Men velgerne belønner heller ikke nødvendigvis de som sitter med makten hvis situasjonen er rimelig bra i landet. Det er derfor ikke gitt hvordan velgerne vil reagere til høsten. Det som er rimelig klart, er at regjeringen må levere i månedene som kommer. Så får vi se om velgerne vil belønne den for det. Det er slett ikke så sikkert.

24. januar 2009

Lite å gjøre

Det ser ut til at enkelte stortingsrepresentanter har lite å gjøre. En av dem er åpenbart Sigvald Oppebøen Hansen, Ap-representant fra Telemark. Han har ifølge Telemarkavisa ”hygget seg i snøkaoset tidligere denne uken ved å sende en e-post illustrert med mykporno-bilde fra sin offisielle pc.”

Det dreier seg om en spøk, og mykporno-bildet er relativt uskyldig – sammenlignet med hva som skriker mot en i Narvesen-kioskene. Men en venter vel av en stortingsrepresentant at han i det minste er i stand til å skjelne mellom hva som passer seg å bruke den offisielle pc’en til og hva som bør overlates til den private.

Stortingsrepresentanten legger seg flat og sier: ”I den jobben vi har skal vi ikke tråkke utenfor. Vi skal være perfekte mennesker.” – Nei da, det er det ingen som venter. Men som velgere venter vi at en stortingsrepresentant er i stand til å utvise sunt vett og en viss vurderingsevne.

Den samme Oppebøen Hansen ble i fjor landskjent som leder av styret for Pensjonsordningen for stortingsrepresentanter. Heller ikke der utmerket han seg ikke akkurat som en mann med spesielt god vurderingsevne.

Underlig krav

Det forekommer meg temmelig vilt om ansatte i Terra skulle ha nådd fram med sitt krav om å få utbetalt millioner i bonuser. De hevdet at deres bonuskrav måtte gå foran kommunenes krav mot konkursboet. Rett nok har kommunene som gamblet med fellesskapets penger på en så ansvarsløs måte liten sympati hos meg, men det har heller ikke de ansatte i Terra, som drev en skandaløs virksomhet. En kan føle med dem fordi de har mistet jobben sin, men det strider mot enhver fornuft at de skulle belønnes med bonus for den måten de har jobbet på. Arbeidsavtalen stilte som vilkår for utbetalingen at selskapet gikk med overskudd. Hvordan man da kan fremme krav om å få utbetalt bonus, er gåtefullt for meg.

Honnør til arbeidsminister Dag Terje Andersen som sier nei til å omgjøre NAVs avslag på bonuskravet. Departementets vedtak er endelig og kan ikke påklages videre. Og bra er det.

23. januar 2009

Seremonimester Gelius

Einar Gelius høstet kritikk for sin måte å gjennomføre begravelsen av Arne Næss på. Både tidligere Oslo biskop, Andreas Aarflot og Kirkerådets leder Nils-Tore Andersen mente den hadde lite med en kristen bisettelse å gjøre. Gelius fnyste av kritikken og hevdet at han gjennomførte bisettelsen med de elementer som er nødvendig for en kristen bisettelse.

Det er interessant å konstatere at pressen ser ut til å ha mer peiling på hva som er en kristen bisettelse enn sokneprest Gelius. For eksempel skrev VG at bisettelsen ”var helt fri for salmer og annet religiøst innhold».

Etter å ha vært innkalt til biskop Ole Chr Kvarme har imidlertid pipen fått en annen lyd. Nå beklager Gelius at han ”ikke fulgte opp den ordningen man har i Den norske kirke, og at begravelsen ble gjennomført uten de elementer som naturlig hører hjemme i en kirkelig begravelse”.

Det er lov å skifte mening, heter det. Men kanskje burde Gelius neste gang tenke seg litt om før han handler.

Unødvendig Kringkastingsråd

Tidligere sjefredaktør Thor Bjarne Bore, som også har vært nestleder i NRKs styre, gir på bloggen sin en overbevisende argumentasjon for at Kringkastingsrådet bør nedlegges.

Jeg siterer med tilslutning:
”NRK trenger ikke, og bør ikke ha, et politisk oppnevnt råd som driver programpolitisk detaljhandel, selv om det i mandatet ikke bare står at "Rådet skal drøfte og uttale seg om hovedlinjene for programvirksomheten i NRK", men sannelig også at "Rådet uttaler seg i de programsaker som kringkastingssjefen forelegger for det, eller som rådet finner grunn til å ta opp etter initiativ fra et medlem eller fra lyttere og seere".

Alt dette er prinsipielt galt, mener Bore. ”Man har et styre, og det er greit nok utpekt av Regjeringen. Der trekkes det opp de overordnede linjer for programvirksomheten, der legges budsjetter, der diskuteres mediestrategi (f. eks. engasjement i nye medier).”
...
”Redaksjonelle valg må foretas bare av ansvarlige redaktører og de som er delegert myndighet av disse. Punktum. Allmennheten kan og skal naturligvis ha sin mening om redaksjonelle valg både i NRK og aviser. Og det skjer utstoppelig. Enten det er kommentatorer som kaster sine medieblikk i retning Marienlyst eller leserbrev, opprop, demonstrasjoner. Hvis noen føler seg krenket, er det lov å skrike opp og håpe at noen hører eller leser, det er fritt frem for Kristelig Kringkastingslag, Human-Etisk Forbund, Med Israel For Fred og Norsk Saueavlslag."

Bore viser til at Pressens Faglige Utvalg (PFU) bør ta seg av klager på programmer i NRK: "Der vil en klage få en solid og skikkelig saksbehandling, i motsetning til den synsingen som sakene blir utsatt for i Kringkastingsrådet.”

Ytringsfrihetens pris

"Nå tvinges norske jøder til å betale prisen for frislippet av rasistiske ytringer som har blitt bejublet i Norge de siste årene. I sak etter sak der rasistiske ytringer har blitt anmeldt eller prøvet jf. § 135a i straffeloven, har offentligheten fremhevet ytringsfrihetens forrang over minoritetenes rett til beskyttelse mot hets og trakassering. Resultatet er at i vernet i praksis er dødt, og i domstolenes begravelse av vernet har politikere og mediene applaudert."
Informasjonsleder Antirasistisk Senter, Henrik Lunde i Aftenposten

Takhøyde

"Universitets- og høyskolemiljøene lever av kritikk, og de lever for kritikk. Men takhøyden er ikke noe større der enn andre steder i det norske samfunnet. På ingen måte."
Knut Olav Åmås, kultur- og debattredaktør i Aftenposten

22. januar 2009

Sårende og utidig navnekritikk

Språkprofessor Finn-Erik Vinje latterliggjør navnene Märtha Louise og Ari Behn har valgt for sine barn og karakteriserer dem som ”bisarre”, ”utidige” og ”aparte”. Han ber om ”lov til å falle besvimet om av latter” over navnevalgene. Professoren unnser seg heller ikke for å antyde at barna oppe i Lommedalen kommer til å bli mobbet for sine navn under oppveksten og at navnene vil ”bli dem en livslang plage”. I så fall har språkprofessoren bidratt ettertrykkelig.

Dette er både en sårende og utidig kritikk fra den pensjonerte språkprofessoren. Man kan mene hva man vil både om familien Behns navnevalg og om andre navn. Vi kan alle reagere på navnevalg – også i vår nære krets. Men navn er en sterkt personlig og følelsesmessig sak og en viktig side ved vår identitet. Det er nå en gang slik at det er foreldrenes ansvar og privilegium å velge navn for sine barn, og valget bør respekteres. Ja, ikke bare det, når navnevalget først er gjort, bør det støttes, ikke kritiseres. Barna selv har ikke noe valg. Heldigvis er barn gjerne ikke så fordomsfulle som en språkprofessor kan være, så Skaugumbarna kan sikkert se barnemiljøet i Lommedalen trygt i møte. Men voksne bør bidra til at barn kan få vokse opp med respekt for det navnet de har fått, og slippe å risikere å bli konfrontert med gamle uttalelser fra språkprofessorer og andre om at de har fått ”bisarre” navn.

21. januar 2009

Willoch og Levin

Det burde ikke være vanskelig å slå fast at Kåre Willoch ikke er noen rasist. Men det burde være like klart at Willoch var lite skjønnsom i ordbruken når han kunne få seg til å si at han ikke så lyst på muligheten for at Obama ville føre en annen politikk i Midtøsten fordi Obama hadde valgt en jøde som stabssjef. Med sin velkjente mangel på evne til å innrømme feil satt det langt inne for Willoch å innrømme at han burde ha ordlagt seg annerledes. Han har ingen grunn til å bli overrasket over at uttalelsen utløste reaksjoner. På denne bakgrunn mener jeg nok at de mange som har kastet seg over Mona Levin etter at hun satte rasismenavnet på Willochs uttalelse, godt kunne ha dempet seg noe. Det må kunne sies – uten at man dermed fratar Willoch hans innsikt og på mange måter sakssvarende analyse av situasjonen i Midtøsten.

Mona Levin skriver i en kronikk i Aftenposten i dag at hennes anliggende har vært å fokusere på den voksende antisemittismen i Norge, ”den som rammet meg tungt da jeg var barn, den som rammer andre uskyldige barn i dag av samme grunn – bare fordi de er jøder – den som får unge jødiske par som vil stifte familie til å emigrere fordi de ikke våger å bo her, den som fører til at en jødisk embetsmann i Oslo blir slått ned på åpen gate, eller at en kommuneansatt leder kan kreve at en arbeidstager fjerner sin David-stjerne, fordi «den er så provoserende».
Mona Levin forteller også om Jødisk Museum i Oslo som sendte ut informasjon til alle videregående skoler i østlandsområdet om museumsbesøk. En lærer svarte, under fullt navn, at han vil besøke museet når Palestina er fritt. Levin spør: ”Har en lærer her i landet lov til å ta et slikt standpunkt på vegne av en offentlig skole, koble en 150 år lang del av norsk historie med en politisk situasjon i dag? Kan han unnlate å la sine elever få kunnskap om dette – før Palestina er fritt?”
Dette er de forstemmende fakta som vi alle burde ta inn over oss, Kåre Willoch og Kristin Halvorsen inkludert. Sistnevnte sier det er uforståelig at det er mulig å bruke karakteristikken rasist om Kåre Willoch og spør hva er det som utløser så sterke følelser. Halvorsen prøver ikke en gang å besvare spørsmålet, og viser med det at hun ikke tar tilstrekkelig inn over seg alvoret i de tendenser til antisemittisme og jødehat som Mona Levin forteller om.

Et jødisk ektepar gir Levin rett og sier at de kjenner mobbingen av jøder på kroppen akkurat nå: ”Willoch tilhører den politisk korrekte eliten i majoritetsbefolkningen. Når han setter en minoritet i bås på den måten han har gjort, setter han minoriteten i en offerrolle. Men offerets reaksjon blir ikke tatt på alvor. Tvert imot bidrar han til en konsensus om at dette ikke kan være så farlig.”
Levin skriver videre:
«Mona Levin elsker Israel,» sa Willoch i TV. Hva vet han om det? Jeg elsker Norge, for det er mitt fedreland, her har familien min bodd siden før 1880. Jeg er glad i Israel som jeg er glad i Italia, og særlig er jeg glad i Sverige, for takket være svenskene er jeg i live i dag – det var minutter om å gjøre at jeg var blant dem som ble sendt med Donau fra Akershuskaia i 1942. Donau er troppetransportskipet Max Manus sprengte, og som vises i all sin veltede velde i Drøbaksundet mot slutten av filmen. Om bord i den var storparten av min familie i november 1942. Jeg har ikke familie i Israel, og fordi så mange i både mors og fars familier endte i Auschwitz, har jeg ikke hatt noen stor familie i Norge heller.”
Mona Levin framhever utenriksminister Jonas Gahr Støre som et eksempel til etterfølgelse: ”Han har stått opp for de norske jødene og fremmer en form for Israel-kritikk som jeg som norsk jøde finner uproblematisk." – Enig. Etter det som har skjedd, ville det gjort godt om Kåre Willoch hadde erkjent at det ikke var så rart om norske jøder reagerte på hans uttalelser, strukket ut en hånd og i likhet med Gahr Støre stilt opp for de norske jødene, som er en meget utsatt minoritet i det norske samfunnet. Han behøvde ikke avstå fra sin saklige Israelkritikk for det.

A new era of responsibility

"What is required of us now is a new era of responsibility - a recognition, on the part of every American, that we have duties to ourselves, our nation, and the world, duties that we do not grudgingly accept but rather seize gladly, firm in the knowledge that there is nothing so satisfying to the spirit, so defining of our character, than giving our all to a difficult task.

This is the price and the promise of citizenship. This is the source of our confidence - the knowledge that God calls on us to shape an uncertain destiny. This is the meaning of our liberty and our creed - why men and women and children of every race and every faith can join in celebration across this magnificent mall, and why a man whose father less than sixty years ago might not have been served at a local restaurant can now stand before you to take a most sacred oath."

19. januar 2009

Skal hodejegere engasjeres i bispevalget?

Vårt Land kan i dag fortelle at profesjonelle rekrutteringsbyrå, eller ”hodejegere”, som de også kalles, gjerne vil bidra i ansettelsesprosessen av nye biskoper. I Stavanger bispedømmeråd, der man nå arbeider med å finne etterfølgeren til Ernst Baasland, avviser man ikke tanken helt. Men den erfarne og kloke stiftsdirektøren i bispedømmet, Åge Bognø, sier han ser enkelte sider som taler imot: Hvor langt skal man gå i profesjonaliseringen? Og – blir resultatet at et uavhengig byrå selv skal ta utvelgelsen mens bispedømmerådets rolle blir å strø sand på?

I de senere år har en kommet en del videre i en mer systematisk behandling av bispeutnevnelsene. Fortsatt kunne sikkert en del bli bedre. Men jeg tror Bognø har rett når han anmelder en viss skepsis overfor å bringe inn de profesjonelle rekrutteringsbyråene. Rett nok har de erfaring med å finne ledere. Men den teori og erfaring de bygger på, er i stor grad hentet fra næringslivet. Jeg tror det er god grunn til å reagere på den tendens vi har sett lenge nå – at det er erfaringene og ideologien fra næringslivet som skal få bestemme kriteriene for godt lederskap i kirken.

For øvrig dreier det seg også her mye om synsing. Det er nok å se på hvordan to forskjellige hodejegere spriker når de i Vårt Land skal uttale seg om hvilke egenskaper en biskop bør ha. Selv om alle egenskapene de nevner, sikkert ville være bra å ha for enhver leder, biskoper inkludert, nevner de to helt forskjellige egenskaper som viktige. Uttalelsene inngir ikke akkurat tillit til at det er så mye å hente utover det fornuftige mennesker som sitter nær den virksomheten som skal ledes, selv er i stand til å tenke.

18. januar 2009

Uønsket gjensyn

”Ha det godt. Håper ikke jeg ser deg igjen her.” – En slik avskjedshilsen kan tyde på at man har trengt seg inn et sted man ikke er velkommen, et sted man plikter å holde seg unna. Men sannheten er at jeg i aller høyeste grad følte meg velkommen, og jeg fikk litt ”kjeft” fordi jeg ikke hadde vist meg der tidligere. Jeg burde ha møtt opp søndag, og ikke ventet til onsdag, fikk jeg høre. Ordene ble sagt i aller beste mening – av en hyggelig sykepleier på vårt lokale sykehus da jeg forlot sykehuset i går formiddag etter tre-fire dagers innleggelse.

Jeg synes vårt helsevesen får mye urettmessig kritikk. Mye kunne sikkert vært bedre, f eks når det gjelder organisering og effektivitet. Men de som jobber der, står på det de orker. Som pasienter blir vi – forståelig nok kanskje – både utålmodige og kravstore. Innleggelse på et sykehus hører jo ikke akkurat til dagens orden, og vi får jo en liten støkk i livet når fastlegen gir beskjed om at vi har å komme oss til sykehus raskere enn svint.

For min del kom jeg meg også hjem igjen raskere enn jeg hadde ventet. Skulle jeg måtte til sykehus på nytt, vet jeg nå av erfaring at jeg er hjertelig velkommen – selv om de gode menneskene som jobber på sykehuset, helst ikke ville ha sett meg der.

17. januar 2009

Arne Næss

Jeg møtte Arne Næss bare et par ganger. Første gang på hans kontor en gang på 1970-tallet. Andre gang privat for bare få år siden der han i et samtaleforedrag i en engere krets øste av sin visdom for oss. Disse møtene ga inntrykk som vil leve i mitt sinn. En som kjente Arne Næss godt, var hans tidligere elev og mangeårige venn, professor Gunnar Breivik ved Norges Idrettshøgskole. Gunnar Breivik skriver i sine minneord bl a:

"Så er han borte, og vi skal aldri mer oppleve de kloke, ertende øynene hans og smilet med munnvikene oppover. Jeg møtte Arne på 1960-tallet da jeg fulgte forelesningene hans i symbolsk logikk, gresk for filosofer og erkjennelsesteori. Hvit skjorte, blå penbukser, skarp ansiktsprofil og presise og ironiske kommentarer til medforelesere. Nådeløs debattant, men også uhøytidelig og kjent for sine påfunn. Han hadde rotter (rattus norvegicus) i lommene, han klatret på utsiden av 9. etasje bort til kontoret sitt fordi han hadde glemt nøkkelen. Han tok med datteren Lotte på greskforelesningene, utstyrt med tegneblokk og fargestifter. Han var annerledes.

Han var en norsk variant av et allsidig renessansemenneske, fremragende i filosofi, allsidig i ulike vitenskaper, strålende som klatrer, talentfull som pianist. I tillegg var han på sine eldre dager enestående som kommunikator med den alminnelige befolkning; lekende, provoserende og humørfylt i omgang med barn og voksne. Han var hele sitt liv levende interessert i alt som rørte seg i naturen, ivrig studerende alt fra stjerner og skyformasjoner til maur og bittesmå blomster."
Professor
Gunnar Breivik i Morgenbladet

14. januar 2009

Uholdbart av demonstrerende foreldre

Foreldre som skjøv barn med lekeblod foran seg i demonstrasjonen i Oslo i helga, mener de som kritiserer dem for dette, kan skamme seg. Barna ønsket selv å gjøre det, sier de. Ja vel, men det er faktisk ikke nødvendigvis god nok grunn til at foreldre lar dem gjøre det. Det er foreldrene som til syvende og sist har ansvaret for barna, og deres primære ansvar er å beskytte dem. Noen ganger kreves det faktisk at foreldre beskytter barna mot seg selv. Foreldrene måtte vite at å male ”blod” på barnas T-skjorter på ingen måte signaliserte noen fredelig demonstrasjon, men tvert imot kunne virke konfliktremmende.

Statsråd Huitfeldt kan derfor ta det med knusende ro når hun nå får kritikk fra foreldrene for at hun har tatt avstand fra denne bruken av barna som ”skjold” i en demonstrasjon som foreldrene måtte vite føre til en voldelig situasjon. De som bivånet situasjonen, kan fortelle om skrekkslagne barn – og TV-bildene viser det samme. Foreldrene sier også at det var en utdannet psykolog som organiserte demonstrasjonen. Det gjør ikke saken bedre. Også psykologer kan ta feil. Det er denne saken et godt eksempel på.

Dessverre er barneombudet uklar i sine uttalelser om saken. På den ene side sier han – som rett er – at det er de voksnes ansvar å sørge for at barn er trygge. ”De hører ikke hjemme der det utøves vold og hærverk.” Riktig. Men på den annen side sier han også at hvis barn ”skal være med til steder der man kan tenke seg at det vil bli utøvd vold, bør voksne være med og kunne håndtere situasjonen.” Nei, hvis det forventes voldelige situasjoner, bør voksne sørge for at barn holdes unna. Hendelsene viste at de voksne slett ikke kontrollerte situasjonen. Det betyr ikke at barn ikke skal kunne delta i demonstrasjoner. Men de gjør det på foreldrenes ansvar. Og foreldrenes primære ansvar er å beskytte barna.

13. januar 2009

Normisjon og kirken

Normisjons landsstyreleder, Kurt Hjemdal, korrigerer i Vårt Land i dag sin generalsekretær, Rolf Kjøde, som i går kom med uttalelser som kunne forstås i retning av at Normisjon vurderer å løsrive seg fra Den norske kirke. Hjemdal slår fast at noe i retning av løsrivelse over hodet ikke har vært på tale i landsstyret.

Uttalelsene viser at det nok gjør seg gjeldende visse meningsforskjeller i Normisjons ledelse når det gjelder organisasjonens kirkelige profil. Da er det viktig, som Hjemdal her gjør, å sette tingene på plass. Samtidig må han leve med at det er viktige meningsforskjeller innad i Normisjons landsstyre når det gjelder vurderingen av Kirkemøtets homofilivedtak i fjor. I et leserinnlegg i Vårt Land i dag kommer ett av landsstyremedlemmene med en sterk kritikk av det hun kaller generalsekretær Kjødes ”hardtslående retorikk”, som hun ikke kan stille seg bak.

Når det gjelder spørsmålet om Normisjons kirkelige posisjon, er jeg glad for at Hjemdal er så tydelig. Men Hjemdal og organisasjonen har et problem når den daglige lederen uttrykker seg slik at man får en forståelse av at han helst ser at Normisjon bryter med Den norske kirke. Det ser ut til at både Kristelig Pressekontor, DagenMagazinet og Vårt Land har lest hans pressemelding slik. Etter min mening gjør Hjemdal rett i å videreføre den kirkelige holdning Indremisjonsselskapet stod for gjennom sin mer enn 130-årige historie, i motsetning til den Indremisjonsforbundet representerer og som det ser ut til at Kjøde kjenner seg mer hjemme i.

Jeg skulle også ønske at Hjemdal kunne avvise all tale om å skulle tilby det man kaller ”en alternativ kirkerettslig plattform” for medlemmer som melder seg ut av Den norske kirke. Jeg har respekt for folk som melder seg ut, selv om jeg uenig med dem. Men jeg regner med at når noen melder seg ut, har de tenkt nøye igjennom saken, også spørsmålet om de vil bli stående utenfor et hvert kirkesamfunn eller om de vil melde seg inn i et annet. Alternativene finnes.

Jeg kan ikke se at det skulle være Normisjons oppgave å løse dette problemet for voksne, ansvarlige mennesker – så lenge organisasjonen holder fast ved sin identitet som en organisasjon som vil være i – men ikke under Den norske kirke. Normisjon er etter sin uttalte selvforståelse en frivillig organisasjon med et spesialoppdrag som en evangeliserings- og misjonsbevegelse i kirken. Man forskyver dette perspektivet og bruker tid og krefter på feil sted når man begynner å snakke om å etablere alternative kirkerettslige løsninger for medlemmene.

Ingen unnskyldning

”Det finnes ingen unnskyldninger for gatekampene i Oslo. Og det er ingen grunn til å betrakte ungdommene som «ofre». –
Den gjentatte påstanden om at voldelige opptøyer er de involverte minoritetsungdommenes eneste måte å bli sett og hørt i samfunnet, holder ikke. Mediene er vidåpne for deres fortellinger og deres versjoner, det samme er politikk og organisasjonsliv. Det finnes også en rekke lavterskelmiljøer som kan fange opp selv de mest ressurssvake. Men mye tyder på at mange av voldsutøverne har ressurser og energi nok – til det de vil.”
Knut Olav Åmås, kultur- og debattredaktør i Aftenposten

12. januar 2009

Ingen forsoning i andedammen

Ari Behn sier han blir syk av Carl Erik Grimstad som har gjort det til et levebrød å avlevere mer eller mindre kvalifisert synsing om kongehuset generelt og ekteparet Behn spesielt. I Dagsnytt 18 i kveld sier han at det aldri vil kunne komme til noen forsoning mellom ham og Grimstad.

Men i Midt-Østen håper han kanskje på forsoning?

Snåsamannen

"Gjerstad har brukt hele livet sitt på å hjelpe titusener av mennesker, uten å få annet igjen enn dyp personlig tilfredsstillelse av å bistå andre. Slik gir han mange ikke bare grunnlag for tro på Gud, men også grunnlag for å tro på det gode i mennesket."
Per Kristian Bjørkeng, journalist i Aftenposten

11. januar 2009

Riksrevisjon på villspor

Mange har brukt store ord i sin kritikk av stortingsrepresentanter som kom i søkelyset da Riksevisjonen i høst kom med en rapport om at representantene hadde fått utbetalt for mye pensjon. Også riksrevisor Jørgen Kosmo gikk høyt ut på banen med ganske så skråsikre påstander om at reglene var så enkle å forstå at alle burde ha skjønt at de hadde fått utbetalt for mye. Jeg har aldri forstått at reglene skulle være så enkle, spesielt ikke når medlemmer av stortingets eget pensjonsstyre kunne uttale seg stikk i strid med hverandre om hvordan reglene skulle tolkes. (Se bloggen min 27. august 2008.)

Etter at utvalget som har gransket saken, har kommet med knallhard kritikk av Riksrevisjonen, må Kosmo nå bite i seg sine arrogante uttalelser. Utvalget sier at Riksrevisjonen selv har misforstått nettopp de reglene som Kosmo hevdet var så enkle å forstå. Det viser at vi har en riksrevisjon vi ikke kan stole på. De som skal være eksperter på å tolke reglene, har sviktet. Da er det ikke nok at Kosmo legger seg flat og ber Berntsen og Dalheim om unnskyldning for at de er blitt hengt ut som pensjonsjuksere. Kosmo bør også be de andre som ble hengt ut, om unnskyldning. Spørsmålet bør stilles om Kosmo bør vurdere sin stilling etter å ha sviktet så ettertrykkelig.

Det skrives at Berntsen og Dalheim er ”frikjent” av utvalget. Dermed skapes det lett et inntrykk av at de øvrige som etter utvalgets mening har fått utbetalt for mye, er pensjonsjuksere. Noen roper opp om at de må straffes. Arne Strand i Dagsavisen er blant dem som oppkaster seg til dommer og skriver at ”bøter må vurderes”. Både Strand og andre burde dempe seg. Når pensjonsordningen er så uklar at selv Riksrevisjonen ikke har forstått den, blir det ganske så urimelig å forlange at de skal framstå så krystallklare for andre. Spesielt urimelig blir det når pensjonsmottakeren nettopp fordi han/hun er usikker på reglene, henvender seg til dem som har ansvaret for å forvalte ordningen med spørsmål om utbetalingen er korrekt, slik for eksempel Kjell Magne Bondevik har gjort.

Også Stortinget får sterk kritikk av utvalget. De som her først og fremst har ansvaret for å forvalte ordningen og tolke reglene, dvs pensjonsstyret og Stortingets direktør, har sviktet. Hver enkelt pensjonsmottaker har også ansvar for å følge med. Men det var nettopp hva Bondevik gjorde. Derfor henvendte han seg til styret for ordningen for å være sikker på at utbetalingen var rett. En bør kunne forvente å få riktig informasjon når en spør.

Det blir hevdet at stortingsrepresentantene ikke skal behandles annerledes enn andre folk. Nettopp! Men hvem mener det ville være rimelig å straffeforfølge en pensjonist eller trygdemottaker som etter å ha opptrådt i samsvar med informasjon som han på eget initiativ har innhentet fra NAV, har fått utbetalt for mye?

Bomullsbarna

"Barn som vokser opp i dag lever gjerne i særdeles beskyttede tilværelser. Foreldrene passer iherdig på så de små ikke utsettes for fare. Sykling, klatring i trær og utforskning av nabolaget er aktiviteter som mange av dagens foreldre er vesentlig mer skeptiske til enn deres egne foreldre var. - Det sannsynlige resultatet er at vi får en generasjon av uselvstendige og tafatte individer som er dårlig forberedt på å klare seg i en omskiftelig verden.
Disse bomullsbarna skader seg kanskje mindre enn barn gjorde for noen tiår siden. - Men prisen å betale for færre skrammer og skrubbsår er at smerteterskelen skyves kraftig nedover. Det skal lite motgang til for å sette ut en person som aldri har hatt det vondt."
Filosof Øyvind Kvalnes i Aftenposten

9. januar 2009

Verdig markering

Gårsdagens markering på Youngstorget i Oslo og fakkeltoget til Rådhusplassen ble en verdig protest mot volden og ufreden i Midt-Østen. Spesielt inntrykk gjorde det da møtelederen på Youngstorget ba de mange tusener frammøtte om et halvt minutts stillhet for ofrene for volden. Den stillheten som da senket seg over torget, stod i skarp kontrast til det pøbelbråket som bare minutter tidligere hadde funnet sted noen kvartaler unna.

Jeg synes det var flott at mennesker med til dels ulik vurdering av årsak og skyld i konflikten på denne måten kunne samle seg om å protestere mot den umenneskeligheten og voldskulturen som herjer i Midt-Østen. Volden i Karl Johans gate viser at denne kulturen finnes også i vårt eget land. Desto viktigere er det at alle mennesker av god vilje står fram og markererer at dette tar vi avstand fra.

Jeg var ikke enig i alt som ble sagt av alle appellantene på Youngstorget. Men det behøver jeg heller ikke være. Vi var samlet for å vise hva vi er enige om og hva vi alle har som mål – fred og forsoning. Av de fire som talte var det etter min mening biskop Ole Chr. Kvarme som tydeligst talte i samsvar med det som skulle være markeringens tema – at nå må våpnene hvile, nå må menneskers liv og freden få en sjanse i Gaza og det sørlige Israel.

Jeg er glad for at biskop Kvarme, som kjenner situasjonen i Midt-Østen bedre enn de fleste her i landet, og som er en sann venn både av Israel og det palestinske folk, har markert en så tydelig kristen stemme i dagens situasjon. I et åpent brev til Israels ambassadadør og De palestinske myndigheters representant i Oslo gjentar han sin appell fra Youngstorget i går om å gi freden en ny sjanse.

Også Bispemøtet har gått ut med en sterk appell til partene om våpenhvile, en appell som Kirkerådet har sluttet seg til. Biskopene skriver at begge parter har ansvar for den humanitære katastrofe og de menneskelige lidelsene som man nå opplever i Midt-Østen. ”Men den sterkeste part har alltid et særskilt ansvar. Vi ber Israel trekke seg ut av Gaza. Vi ber Hamas stoppe sine krigshandlinger, og ikke bruke sivile som skjold. Vi ber begge parter bidra til en politisk løsning av konflikten, som er den eneste veien til varig fred”, avslutter biskopene sin uttalelse.

8. januar 2009

Fakkeltog for fred

En rekke organisasjoner, kirkesamfunn, fagbevegelsen og idrettsnorge går i kveld sammen om å arrangere fakkeltog i flere norske byer med krav om stopp av voldshandlingene i Midt-Østen og en fredelig løsning på konflikten.

Dette er en demonstrasjon alle som ønsker disse målene oppfylt, burde kunne slutte opp om – uansett hva man måtte mene om hvem som har mest skyld eller mest rett i konflikten. Som biskop Ole Chr. Kvarme uttrykte det i TV i går kveld: Hvis ikke vi her i Norge kan rekke hverandre hendene på tvers av meningsforskjeller, hvordan skal vi da kunne vente at partene i den vonde konflikten i Midt-Østen skal kunne gjøre det?

Enkelte gjør det imidlertid vanskelig for seg når de skal ri to hester samtidig. Når en som Siv Jensen stiller opp på en demonstrasjon foran Stortinget til ensidig støtte for den ene parten i konflikten tidligere på ettermiddagen, samtidig som hun vil delta i fakkeltoget senere på kvelden, får hun problemer med troverdigheten. Det samme gjelder KrF’s Ingebrigt Sørfonn, som også skal delta utenfor Stortinget – og som sier han gjerne skulle ha deltatt i fakkeltoget hvis han hadde hatt tid.

Min oppfordring til begge og til alle andre er: Dropp de ensidige demonstrasjonene som ikke fører til noe annet enn å sementere konflikten, og bidra i stedet til å bygge opp en verdensopinion som kan påvirke partene i konflikten og de statslederne i verden som har innflytelse, til å ta skjeen i en annen hånd og satse på freden i stedet for volden.

7. januar 2009

Uheldige ”hvem er verst”-markeringer

Jeg opplever de fleste hjemlige demonstrasjonene i forbindelse med Gaza-tragedien som lite tjenlige – enten det gjelder politikere og kulturarbeideres uforpliktende oppfordringer til boikott av Israel eller ihuga Israelsvenners ensidige støtteerklæringer til staten Israels politikk. Jeg sier meg enig med professor Janne Haaland Matlary som i Aftenposten i dag skriver: ”Hver gang det smeller i Midtøsten, skynder man seg å skru på autopiloten her hjemme: Hvor skal jeg legge meg for å være riktig plassert i det norske politiske landskap?
Denne navigasjonsøvelsen er særdeles unyttig: «Hvem som er verst»-analysen gir ingen løsning.”

Personlig har jeg derfor liten sans for demonstrasjoner av den typen som ”Med Israel for fred” sammen med flere andre organisasjoner skal holde foran Stortinget i morgen, på samme måte som jeg ikke har noen tro på venstresidens skrik og rop utenfor den israelske ambassaden. Etter min mening skal man ikke ha særlig gangsyn for å se at konflikten i Midt-Østen er alt for komplisert til at den kan henges på enkle slagord i demonstrasjonstog.

Jeg er glad for at de øvrige politiske partilederne lar Frp’s Siv Jensen være alene om å fiske i rørt politisk vann ved stille opp på demonstrasjonen foran Stortinget i morgen. En slik demonstrasjon er spesielt vanskelig for KrF’s Dagfinn Høybråten, som både har medlemmer og mange potensielle velgere som stiller opp. Men Høybråten gjør rett i å avstå, selv om det antagelig vil koste ham stemmer. Stemmer er ikke noe man skal søke for enhver pris. Det viktigste nå er å få partene til å stanse voldshandlingene, ikke å gå på gatene for å krangle om hvem som har rett. Det blir fullstendig feil når folk som kaller seg Israelsvenner hevder ”det er nå Israel trenger oss”, og at det ”er i kriser som dette det avklares hvem som er en venn”.

Hvis man virkelig ønsker fred i Midt-Østen, må man arbeide for at partene stopper voldshandlingene og kommer til forhandlingsbordet for å skape en rettferdig fred. Personlig har jeg ikke mye til overs for Hamas. Men hvor mye jeg enn misliker det, organisasjonen har fått makt ved politisk valg. Andre ser ut til å mislike Israel og alt det landet står for. Men også der har de politiske myndighetene støtte i folket. Er det noe man ikke trenger i en konflikt der begge parter utvilsomt har legitime krav og støtte i folket, er det ensidig støtte til den ene av partene. Honnør til vår utenriksminister som har vist vilje og evne til å holde en politisk linje i samsvar med en slik erkjennelse. Han trenger vår fulle støtte, mer enn rop av slagord – enten disse framføres foran Stortinget eller foran den israelske ambassade.

6. januar 2009

Samfunnseksperiment med barn i hovedrollen

Øivind Benestad skriver i en kronikk i Aftenposten i dag om konsekvensene av den nye ekteskapsloven som trådte i kraft fra 1. januar. Han har utvilsomt rett i at den nye loven – med alle de øvrige lovendringene som er gjort som en konsekvens av den nye ekteskapsloven – representerer et stort samfunnsmessig eksperiment med barn i hovedrollen.

Benestad slår fast at ekteskapet nå er radikalt omdefinert: ”Hittil er ekteskapet blitt definert ut fra kjønn, antall, alder og slektsnærhet. Ektepar må altså være mann og kvinne, kun to, minst 18 år og ikke i nær slekt. Stortinget har nå fjernet den eneste delen av definisjonen som er universelt anerkjent, nemlig kjønnsbestemmelsen. Ekteskapet er blitt endret i sin grunnstruktur.”

I de senere årene er det gjort mye for å bringe far mer inn i det praktiske ansvaret for barna og barneoppdragelsen. Den paradoksale konsekvens av de nye lovendringene er at far her blir definert over og ut. Staten har nå tiltatt seg retten til på barnas vegne å velge bort far. Barnets biologiske far og hele hans slekt blir definert som overflødig.

At den nye ekteskapsloven gjør det lovstridig å forskjellsbehandle enkjønnet og tokjønnet ekteskap vil merkes på mange områder, ikke minst i skolen. Der vil kravet nå være at all undervisning og omtale mor og far konsekvent skal likestilles med ”mor-mor” og ”far-far”.
”Fordi grunnleggende samlivsmessige rammer, roller og forventninger nå blir oppløst, får alle norske barn og ungdommer en ny og krevende utfordring, skriver Benestad. «Skal jeg gifte meg med en mann eller med en dame?» Begge muligheter vil i skole, media og ungdomskulturen bli presentert som åpne for alle. Norske barn vil lære at to mammaer eller to pappaer er like naturlig og normalt som mor og far. Man behøver ikke være profet for å skjønne at denne ideologien kan føre til forvirring og usikkerhet i mange barns utvikling av identitet, seksualitet og selvbilde”, skriver Benestad.

5. januar 2009

Kontroversielt beskytterskap

I 2009 er det 150 år siden dikteren og nazisten Knut Hamsun ble født. Kirke- og kulturdepartementet har bestemt at dette skal markeres som et offisielt jubileum. Kronprinsesse Mette-Marit stiller som kongelig beskytter av jubileet.

Mange gir uttrykk for at må være mulig å skille Hamsuns diktning fra nazisten Hamsun. Jo, det bør gå an. Samtidig konstaterer jeg at det er Hamsuns fødselsår som danner grunnlaget for jubileet, og jubileet skal i stor grad markeres på steder der Hamsun levde. Dermed knytter man an til personen Knut Hamsun. Selv om det sies at det er vanskelig å skjelne mellom en dikters liv og diktning, burde det ha vært mulig å legge opp til en Hamsunmarkering der det først og fremst var diktningen som stod i fokus og ikke personen. Man kunne for eksempel tatt utgangspunkt i året for utgivelsen av gjennombruddsromanen Sult eller i utgivelsesåret for hans kanskje mest kjente verk, Markens grøde, som var sterkt medvirkende til at han fikk Nobelprisen i litteratur.

Kronprinsessens beskytterskap er utvilsomt kontroversielt, sier Hamsun-biograf Ingar Sletten Kolloen. I slottets egne regler for kongelig beskytterskap heter det at ordningen fungerer som ”en anerkjennelse av organisasjoner og arrangementer innenfor viktige områder i samfunnslivet.” Så langt er det greit nok. Men så heter det: ”For at beskytterskap skal kunne innvilges bør organisasjonen være godt etablert, ha ordnet økonomi og ikke være kontroversiell.” Vel - ”organisasjonen” som har ansvaret for jubileumsmarkeringen er Nasjonalbiblioteket, som neppe kan sies å være kontroversiell. Men personen det dreier seg om, er i høyeste grad kontroversiell. Derfor er jeg ikke uten forståelse for at mange av dem som opplevde nazistenes herjinger og Hamsuns svik, stiller seg kritiske til kongefamiliens engasjement i Hamsun-jubileet. Jeg noterer at Gunnar Sønsteby ikke ønsker å kommentere saken. Det er også en kommentar.

4. januar 2009

John Olav Larssen

Det er neppe mange unge mennesker i dag som kjenner predikanten John Olav Larssens navn. Men for oss som var unge på 1950-60-tallet, var han blant landets mest kjente vekkelsespredikanter. Sammen med sangerne Rolf Listrøm og Lage Wedin reiste John Olav landet rundt og samlet tusener av mennesker under sin talerstol, og mange mennesker kan fortelle at de kom fram til en personlig kristen tro ved hans forkynnelse. I dag får vi den triste meldingen at John Olav Larssen død.

Ikke uten grunn ble John Olav Larssen kalt Norges Billy Graham. Likheten lå i den evangeliske, enkle og folkelige forkynnelsen, som talte til hjertene. Dessuten hadde John Olav humor! Han kunne virkelig få folk til å le. Men det viktigste for ham var å peke på Jesus og det han har gjort for oss. John Olav stod i forsoningens tjeneste. Det var viktig for ham å forkynne slik at de som hørte ham, våget å ta et personlig standpunkt. Derfor var han ikke redd for å innby mennesker til å komme fram til podiet for slik å markere at de ville følge Jesus.

Mange vil i dag være fremmede for en slik type forkynnere, og fordommene mot en forkynnelse av den typen John Olav stod for, er store. Det er sterkt beklagelig hvis det ikke lenger skulle være rom for evangelister av John Olav Larssens type.

Jeg tenker i takknemlighet på John Olav og hva hans forkynnelse betydde for mange mennesker.

2. januar 2009

Pene ord – lite innhold

Statsminister Jens Stoltenbergs nyttårstale var en samling pene ord, fremført korrekt og vennlig, men uten konkret innhold. Det er fint å snakke om å håpe, men håpet må knyttes til noe, til et innhold. For en politisk leder gjelder det å si hva han vil og hvordan han skal gjennomføre det han vil.

Det ”ser mørkt ut”, og da må vi våge å håpe, sier han. Ja vel. Men når det er så vanskelige tider som han angivelig mener, venter vi av landets fremste politiske leder at han har noe å si om hvordan vanskelighetene og utfordringene skal møtes og takles. Her var statsministeren taus. Jeg er enig med tidligere Ap-leder Reiulf Steen, som sier at Stoltenberg burde fulgt opp med hva man bør håpe på og nevnt konkrete saker der regjeringen vil gjøre en innsats for å innfri folks forhåpninger.

Det kan virke som Jens Stoltenberg har valgt en taktikk for valgåret der det gjelder å sitte rolig, ikke utfordre noen, for så å gjøre alvor av sine egne ord om å tørre å håpe – håpe på at folk skal velge det de tror er det tryggeste: status quo. Men ”når det ser mørkt ut”, må en våge mer enn å håpe, da må en fortelle hva en vil, og handle. – Jens Stoltenberg viser igjen at han ikke er noen sterk leder.