28. februar 2010

"Kor va’ dæm hæn? "

Du kan si hva du vil om Petter Northug. Noen oppfatter ham som storkjeftet. Men han er mann for sine ord og en sann mester. Det viste han i dag. Noe så suverent! Var våkent med og gikk taktisk perfekt hele veien. Tok riktig posisjon rett før nedkjørselen til stadion, og hadde full kontroll. Sannsynligvis hadde han hatt ytterligere et gir å sette inn, hvis nødvendig. Det sier det meste om verdens beste langrennsløper. Petter Northug kom til OL for å ta et individuelt gull. Mange hadde regnet med at det ville ha kommet tidligere. Når så ikke skjedde, måtte han bare vinne femmila. I spurten sa han farvel til konkurrentene med Teichmann i spissen på en måte som får alle med trønderdialekt til å spørre med Northug: Kor va’ dæm hæn?

Hva sier du nå, Gunde Svan?

Ikke alle har satt like stor pris på at Petter Northug har hatt stor tro på seg selv. Gunde Svan har vært blant disse. Før femmila sa han at han håpet Northug ville tabbe seg ut. Jeg regner med at Svan så på femmila. Og hva sier han nå? Northug viste alle hvem som er mesteren. Johan Olsson var med, men hadde ikke en sjanse mot Petter Northugs spurt. Han fikk nøye seg med bronse, og har all grunn til å være fornøyd med det. Olsson var heldig, fordi Cologna lå på tredjeplass da han falt på oppløpet. Hellner var ikke med i det hele tatt mot slutten. Regner med at dette har stoppet munnen på Svan en gang for alle.

27. februar 2010

Skøytefremtiden tilhører ikke Kramer og Bøkko

Det er ikke til å stikke under en stol at de norske skøyteløperne skuffet i OL. Heller ikke i lagtempo ble det noen medalje. Bronsen til Håvard Bøkko på 1.500 m ble den eneste medaljen. En bronsemedalje er selvfølgelig ingen dårlig prestasjon, og det var hederlige plasseringer for flere av de andre løperne. Men bare én medalje og plasseringer for øvrig fra femte og bakover er ikke godt nok for skøytenasjonen Norge.

Norsk skøytesport blir stadig konfrontert med uttalelsene før forrige OL om at Norge skulle tapetsere pallen. Det har vi ikke sett noe til. Bråket i skøyteleiren i forbindelse med trener-bråket har vel heller ikke akkurat bidratt til å heve prestasjonsnivået. Men viktigere er at det at norsk skøytesport åpenbart ikke har vært i stand til å ”lese” utviklingstrendene i skøytesporten. Stikkordet her ser ut til å være ”kortbaneløp”. Dette en form for skøyteløp som med sin intense dramatikk er mer publikumsvennlig enn det man i skøytesporten fortsatt noe misvisende kaller ”hurtigløp på skøyter”. Det kan også være grunn til å minne om at det deles ut mange medaljer innenfor denne formen. Og like viktig – det ser ut til at den teknikken og hurtigheten som kreves i kortbaneløp tydeligvis er en viktig forutsetning for å kunne hevde seg i fremtidens ”hurtigløp”.

Håvard Bøkko sa under OL at hvis han kunne ha startet skøyekarrieren på nytt, hadde han begynt med kortbane. Bøkko har skjønt det, selv om det er for sent for hans vedkommende. Koreaneren Lee Seung-Hoon som tok gull på 10.000 og sølv på 5.000, har vist at dette er veien å gå. Han er tidligere kortbaneløper med en seier fra 3000 m under VM 2008 som den største prestasjonen. Han begynte med ”hurtigløp” først i fjor. Gulløpet på 10.000 i Vancouver var hans første løp på den distansen. Det var sikkert grunnen til at han åpnet forsiktig, mens han hadde en fabelaktig avslutning. Jeg utelukker ikke at han hadde fulgt Kramer helt inn i samløp. Kanskje vil vi allerede denne vinteren oppleve at han slår Kramer på en langdistanse. Under alle omstendigheter - at koreaneren kunne bli disse olympiske lekenes beste langdistanseløper, sier det meste.

Fremtiden i skøytesporten tilhører derfor verken Kramer eller Bøkko. Fremtiden i tilhører løpere som Lee Seung-Hoon. Skal norsk skøytesport henge med, må en satse på kortbane og kortbaneløpere. Blant disse vil det sikkert kunne være noen som kan utvikle seg til langdistanseløpere, slik Seung-Hoon har gjort. Hvilken norsk by eller klubb vil satse på kortbane? Fremtidens norske skøytesentrum vil etter alt å dømme ligge der hvor dette eventuelt skjer.

Langrennsdronningen

Noen nordmenn som er skuffet over at Marit Bjørgen ble slått på målstreken av Justyna Kowalcyktremila? Det er det sannelig ingen grunn til! Et gull til Kowalcyk var fortjent. Hun har vært meget sterk hele sesongen, og var sterkest i spurten denne gangen. Det er ikke overraskende at hun tar et OL-gull. Det er faktisk mer overraskende at hun ikke har tatt flere gull. En viktig årsak til det er nettopp Marit Bjørgen, som er disse olympiske lekenes store langrennsdronning. Fem medaljer, hvorav tre gull. Utrolig bra! Bjørgen selv smiler og er meget fornøyd, også etter tremila, og det har hun all grunn til. Ingen norsk utøver har tatt flere medaljer i samme OL på 86 år, forteller NRK. Det sier det meste om Bjørgens prestasjon, Gratulerer!

Svenske Charlotte Kalla hang med lenge, og jeg trodde faktisk at hun skulle bli med i medaljekampen. Men merkelig nok skiftet hun aldri ski. Dermed ble det for hardt for henne i siste del av løpet og hun endte på sjette plass foran Therese Johaug og Kristin Størmer Steira. Steira gjorde nok en tabbe da hun avstod fra å bytte ski før sisterunden. Finske Saarinen byttet, fikk mye bedre ski og tok bronsen på det trekket.

”K-Mart” kjenner presset

Den canadiske skipen Kevin Martin, også kalt ”K-Mart” har ventet i åtte år på å få revansj etter det forsmedelige tapet mot Pål Trulsen & co i OL-finalen i Salt Lake City. Denne gangen møter han ikke Trulsen i finalen, men et nytt norsk lag. I en forrige finalen bommet Martin da han hadde ”matchball” i siste runde og Norge snøt storfavoritten for gullet.

Sist natt skjedde det samme med den canadiske skipen i damefinalen mot Sverige. Hun kunne avgjort både i siste runde og i ekstraomgangen, men taklet ikke presset, misset og gullet gikk til Sverige. Dette gjør ikke presset på Kevin Martin og hans mannskap mindre. Curling er en nasjonalsport i Canada, og hele nasjonen forlanger at deres lag skal vinne. Dette presset felte damene. Jeg ser ikke bort i fra at det samme kan skje med herrelaget. Norge har i hvert fall alt å vinne. Det norske laget er i Vancouver for å gjøre å leve opp til arrangementet navn, de olympiske leker. De koser seg åpenbart på isen og har alltid smilet på lur.

"K-Mart" smiler ikke. For ham er det alvor. Så alvorlig at han har nektet de norske spillerne å trene i hans curlinghall. Aftenposten kan fortelle at Kevin Martin, som i motsetning til nordmennene tjener meget godt på sin idrett, eier en egen curlinghall i hjembyen Edmonton, en hall han nektet det norske laget å trene i før OL, mens han lot andre lag få trene der. Noen vil kalle det smålig. Under alle omstendigheter, for de norske curlerne vil et eventuelt gull sikkert ikke smake noe mindre godt etter å ha opplevde dette.

26. februar 2010

Gullrekka slo til!

Skiskytingstafett er ikke for folk med dårlig hjerte. For en nerve og for en spenning! Men gullrekka Hallvard Hanevold, Tarjei Bø, Emil Hegle Svendsen og Ole Einar Bjørndalen beholdt kontrollen. Jeg vet nesten ikke hvem som imponerte mest. Hanevold, som etter vanlig målestokk skulle ha lagt opp for flere år siden, gjorde akkurat det han skulle på første etappen. Debutanten Tarjei Bø gikk som om han aldri skulle ha gjort annet enn å gå olympiske skiskytingstafetter. Snakk om mann med selvtillit! Hegle Svendsen gjorde også det han skulle og sendte Bjørndalen ut i teten sammen med Østerrike.

Hvem skal slå Bjørndalen i en slik situasjon, sulten på revansj som han måtte ha vært etter bommen(e) tidligere under OL? Det må være et mareritt for konkurrentene å møte Bjørndalen på siste stående når det står om gull. Østerrikes Suman taklet det i hvert fall ikke, men jeg likte at han slo russeren i spurten om sølvet. Lenge trodde jeg faktisk at Sverige skulle være med i gullkampen, men Mattias Nilsson skjøt seg helt bort og Sverige kom inn på fjerdeplass, ”milevidt” fra pallen.

Curlingentusiaster hvert fjerde år

Hvert fjerde år er nordmenn curlingentusiaster. Hvem glemmer ikke OL-finalen for åtte år siden da det norske laget tok gull foran favoritten Canada? Nå er gutta i klovnebuksene igjen i finalen etter en flott seier over Sveits i en spennende semifinale i natt. Og motstanderen er som forrige gang nettopp Canada, med en skip som aldri har glemt tapet mot Norge i 2002. Canada slo ut Sverige i den andre semifinalen. Den canadiske skipen har ventet åtte år på å kunne ta revansj over Norge. Laget hans er storfavoritter, men har et enormt stort forventningspress som kan bli vanskelig å takle. Derfor skal de ikke føle seg for sikre. De norske amatørene, som alle har full jobb ved siden av å drive sin sport, kan overraske igjen og slå de helprofesjonelle canadiske spillerne. Det blir en lang natt igjen for mange når finalen skal spilles.

25. februar 2010

Det som gledet mest

Alle nordmenn hadde vel ønsket seg gull i herrestafetten, og gull hadde vært stort. Men OL-gull i damestafetten er ikke noe mindre, snarere tvert imot. Det er mer enn en kvart hundreår siden sist, og det sier det meste. Når en ser den gleden de fire norske jentene viser, er det vanskelig ikke å bli revet med. Langrennsgutta får fortsatt mest oppmerksomhet, men jentene har prestert best. Så – gratulerer med det mest gledelige norske gullet jeg for min del har sett i disse lekene! Vibeke Skofterud, Therese Johaug, Kristin Størmer Steira og Marit Bjørgen har skrevet sine navn med gullbokstaver inn i norsk skisports historie. Marit Bjørgen står fram som selve OL-dronningen med tre gull og en bronse. Og det er enda en øvelse igjen! Skjønt der skal polske Kowalcyk bli en hard nøtt. Hun gikk en fryktelig sterk etappe i dag.

Ikke overraskende tok Tyskland sølvet, og Finland fikk en etterlengtet bronse. Sveriges Charlotte Kalla gikk en god tredjeetappe, men det holdt ikke til medalje for Sverige, som savnet en syk Anna Haag. Alt skal klaffe for å ta gull i en stafett. I dag var det Norges tur til å få klaff.

Nedturene rammer de fleste

De som måtte sture over norske nedturer i OL, bør lese svenske aviser i dag etter at ”Tre Kronor” ble slått ut av Slovakia i kvartfinalen i ishockey i natt og dermed er ute av OL-turneringen. Ikke rart svenskene med spillerne i spissen er skuffet, og journalistene må skrive noe annet enn de hadde tenkt. Ishockey er utrolig stort i Sverige. ”Tre Kronor” har medaljer i bøtter og spann i internasjonale mesterskap, og tok gull i forrige OL. Vi som opplevde Lillehammer-OL, husker også det fantastiske gullet til Sverige den gangen.

På en dag da Sverige med rette gleder seg over stafettgullet, er det nok også noen i nabolandet som tenker på skiskytteren Helena Jonsson. Hun reiste til Vancouver som storfavoritt, men mislyktes totalt. Selv mener hun det kanskje hadde noe med det mentale å gjøre. Kanskje svenskene likevel ikke skulle harselere over Norges bruk av psykologer?

Men den verste nedturen har vel finnene opplevd. Så langt i OL, og nå er det ikke mange dagene igjen, sitter den store idrettsnasjonen igjen med en eneste medalje, sølv i sølv halfpipe ved Peetu Piiroinen. Den tidligere stormakten i hopp har altså ikke tatt en eneste hoppmedalje. Heller ikke i kombinert er det blitt medalje, og i langrenn har finnene vært hjelpeløse. Det er nesten ille å si det, men verken i Finland eller andre steder er det særlig mange som føler med finsk skisport. Dopingskandalen fra Lahti-VM var ille og henger fortsatt ved. Men enda verre er det at finsk skiledelse ikke ser ut til å ha tatt det nødvendige interne oppgjøret med svineriet. Fortsatt opplever vi dop-trenerne i kulissene i finsk langrenn. Nå må finnene sette sin lit til damestafetten og de to langdistansene. Kan det bli gull på femmila?

Men finnene kan i dag trøste seg med at de har klart det Sverige ikke klarte, de skal spille semifinale i ishockey. I natt slo de ut Tsjekkia i kvartfinalen. Etter at Sverige slo Finland tidligere i turneringen, er nok finnenes suksess ekstra surt for Sverige. Nå venter USA i semifinalen.

24. februar 2010

Vi sier Grattis Sverige!

Tja, hva skal en si? Stafetten avslørte at Norge ikke har et godt nok lag i dette mesterskapet. 38-åringen Odd-Bjørn Hjelmeset holdt ikke mål. Riktignok sier han at han fikk han is under skiene på sisterunden, men det spørs om gode ski hadde reddet dagen. Skjønt, Northug viste med sin superetappe at han hadde vært i stand til å ta igjen et forsprang. Men nærmere 40 sekunder ble for mye. Dermed ble det "bare" sølv til Norge. Hellner kontrollerte med sitt solide forsprang, og ble ikke utfordret av Frankrike og Tsjekkia. Derfor ble det en lett martch for Hellner, og vi fikk dessverre ikke den spurtduellen mellom Hellner og Northug som vi hadde håpet på.

Det tror jeg Hellner skal være glad for. Northug gjorde akkurat det han lovte. Han gikk en fantastisk sisteetappe, og gjorde som han ville med Tsjekkia og Frankrike i spurten. Jeg tviler sterkt på om Hellner hadde hatt noe å stille opp hvis Northug hadde fått starte bare 15-20 sekunder bak. Men, det er et lag som skal gå en stafett. Sverige hadde det beste laget og vant fortjent. Derfor sier vi – Grattis Sverige! Det er 22 år siden siste gang Sverige tok OL-gull i skistafett, og det var på tide med et nytt gull. Spesielt hyggelig var det at Anders Södergren fikk et gull.
Oppdatering: Gunde Svan fortsetter med sine sure oppstøt overfor Northug.

Reprise?

Mens vi venter på kveldens stafett-drama i Vancouver, kan vi jo hygge oss med denne, og kanskje håpe på en repise?

Sølv et edelt metall

Sølv er et edelt metall, sier dikteren. Det samme får de si i den norske OL-leiren i dag. Sølv til Kjetil Jansrud i storslalom og sølv til Hedda Berntsen i skicross er flotte prestasjoner. Det er hyggelig når idrettsutøvere overgår seg selv når det gjelder. Amerikanerne har en vidunderlig evne til å gjøre det. Men i dag så vi også et par nordmenn gjorde det samme. Fra en 11. plass etter første omgang i storslalom kjørte Kjetil Jansrud en meget sterk annen omgang og tok sølvet foran Aksel Lund Svindal, som med bronse i denne øvelsen nå har medalje i alle valører fra dette OL. Jansrud kjører ofte gode annenomganger. Den dagen han skjerper seg og kjører en god førsteomgang også, er han en vinner. Skal vi foreslå neste VM?

Men vi så også at norske utøvere underpresterte i forhold til det en med en viss rett kunne ha forventet. Bøkko gikk vel egentlig litt taktisk dårlig i par med luringen Bob de Jong, som så ofte før la seg like bak parkameraten og ”parkerte” ham i siste del av løpet. Diskvalifikasjonen av Sven Kramer må oppleves utrolig bittert for nederlenderen, spesielt fordi han ble forledet av sin egen lagleder til å gå inn i feil bane.

Heller ikke kombinertgutta leverte varene. Et skuffende langrenn, spesielt av Tande, ga ikke Moan en sjanse til å være med å kjempe om medaljene. En femteplass i lagkonkurransen var langt unna forventningene. Våre deltagere i den gamle norske paradegrenen har ikke fått det til i dette mesterskapet. Enda verre gikk det for Finland, som bare ble nr 7. Dette OL har i det hele tatt vært en sportslig katastrofe for finnene. Innspurten, der Østerrike og USA kjempet om seieren, viste hva gode ski har å bety. I forhold til Østerrikes ankermann Stecher, virket det nesten som USAs ankermann hadde sandpapir under skiene.

En sur fjerdeplass til damene i skiskytterstafetten. Uten tabben av Eikeland på standplass kunne det faktisk blitt bronse. Flatland gikk en meget bra etappe, og Berger slo Helena Jønsson klart på sisteetappen. Men skiskytterdamene har all ære av innsatsen. Det er ikke mange ukene siden at de presterte så dårlig at Ola Lunde sa rett ut på TV at Norge burde overveie ikke å sende noe damelag til OL.

23. februar 2010

Sportskommentarer

Jeg kan ikke si jeg er spesielt imponert over norsk sportsjournalistikk. Men det finnes unntak. Mine to yndlingsskribenter når det gjelder sportskommentatorer er Lars Gilberg i Vårt Land og Esten O. Sæther i Dagbladet. Begge har stor sportsfaglig innsikt, og minst like viktig, de er i stand til å se idretten i et større verdimessig og samfunnsmessig perspektiv.

Jeg har tidligere anbefalt artikler av Gilberg. Denne gangen anbefaler jeg dagens kommentar av Esten O. Sæther. Han skriver om ”Tre opplagte vinnere”. En skulle kanskje vente at det var Bjørgen, Lund Svindal og Hegle Svendsen han skriver om, eller kanskje Petter Northug? Jo, det kunne han sikkert gjøre, for de er utvilsomt vinnere. Men en sportskommentator som har evne til å anlegge et litt videre perspektiv enn bare å se på edelt metall, klarer å se at vi også har å gjøre med andre store vinnere i et OL. Men les selv!

Dette er en journalistikk som står i motsetning til det vi f eks opplever fra Aftenpostens sportskommentator, Bertil Valderhaug. I en surmaget kommentar for et par-tre dager siden omtaler han Petter Northug med en oppblåst moralistisk indignasjon som er egnet til å forundre. Her finnes ingen forståelse for at en idrettsutøver kan være skuffet og kanskje burde få lov til å være seg selv. Northug kan godt kritiseres. Det tåler han, ser det ut til. Det vil si, han bryr seg rett og slett ikke om det. Folk som Gilberg og Sæther har også kritisert Northug. Men ikke på en så nedlatende måte som Valderhaug, som bl a skriver at nå må ”gutten (!) lære av feilene”. Og hva er feilene? De kan neppe være av sportslig art. Det beviste vel Northug i går da han vant suverent. ”Feilene” er åpenbart at han ikke tilfredsstiller medienes krav til å danse etter deres pipe.

Valderhaug trekker fram Aksel Lund Svindal som Northug burde lære ”god oppførsel” av. Kanskje det. Lund Svindal klarer å gå inn en ”profesjonell modus”, skriver Valderhaug, og det er visstnok storartet. Og hva består så denne modus i? Jo, fra tidlig morgen til sene kvelden har Lund Svindal på ”autopiloten”, får vi vite. Så det er altså idealet. Idrettsfolk må gå på autopilot. Det er Lund Svindals måte å takle situasjonen på. Full respekt for det. Men skal nødvendigvis alle møte med publikum og mediene på samme måte? Ikke et vondt ord om Lund Svindal. Han er en fantastisk idrettsmann, og framtrer som en ytterst sympatisk person. Men nettopp fordi han går på autopilot, sier han aldri mer enn det vi kunne forutsi. Aldri en uventet kommentar fra den kanten, derfor blir han med respekt melde ganske kjedelig å høre på, selv om han alltid er blid og hyggelig. Northug er annerledes, han går nettopp ikke på autopilot, i hvert fall ikke foreløpig. Han er en fargeklatt. Men når mediefolk som Valderhaug er ferdig med å ”lære han opp”, kan vi frykte at alle fargene blir borte og vi vil aldri mer høre spontane ytringer i seierens stund av typen ”barneskirenn”, som alle husker. Måtte han aldri bli en autopilot!

Den samme Valderhaug, som altså finner seg kvalifisert til å belære Northug om god oppførsel, opptrådte for noen dager siden som gjesteskribent i Svenska Dagbladet. Der håner han svenskene for ”Brink-sprekken” VM-stafetten i 2003 og for Sveriges magre gullhøst i de olympiske lekene på 1990-tallet. Dette for å ”stoppe den bråkjekke arrogansen” han påstår å ha registrert hos svenskene under dette OL. Avslutningsvis forteller han de svenske leserne hvordan vi nordmenn reagerer når noe går oss imot: ”Får vi oss en på trynet, snur vi bare det andre kinnet til og gyver løs på neste oppgave.” Var det noen som snakket om arroganse? – Muligens vil han hevde at det er humoristisk ment. I så fall kunne en kanskje vente en viss forståelse for at en skuffet idrettsmann i nederlagets stund ikke nødvendigvis er i humør til å være like morsom.

22. februar 2010

Var det noen som tvilte?

Etter alt presset og medieutskjellingen Petter Northug har vært utsatt for de siste dagene, ville det ikke ha vært overraskende om han ikke hadde lykkes i dagens lagsprint. Spesielt fordi mange også har betvilt om han virkelig er i form. Endog Thomas Alsgård har flere ganger ytret en slik tvil som kommentator i NRK, samtidig som han har ”sikret” seg ved også å si at han fortsatt hadde tro på at Northug ville gjøre det bra.

I dag ga Petter Northug svar på tiltale til alle som måtte ha tvilt. Etter en suverent gjennomført siste runde, der han lurte russeren ved å late som han var sliten, knuste han så vel russeren som de andre konkurrentene på oppløpet og tok gullet sammen med Øystein Pettersen. Nå behøver han ikke tenke på å legge opp. For en revansj! Noen har ønsket å avblåse diskusjonen om Northugs stavbrekk på 30 km hadde betydning for hans muligheter på den distansen. I dag viste Northug at han hadde grunn til å mene at uhellet frarøvet ham sjansen. 50 km står igjen. Jeg sier ikke mer.

Sveriges Theodor Peterson sa før lagsprinten at han skulle slå Petter Northug i en spurt i finalen. Men Peterson var totalt utenfor på sin siste runde i seminfinalen og Sverige klarte ikke å kvalifisere seg for finalen. Peterson falt og brakk staven i første runde. Men Hellner tok lett igjen feltet, og Peterson hadde alle muligheter på sisterunden. Men han hadde ikke en sjanse og ble bare nr åtte. Så kan han selvfølgelig skylde på at han brakk staven. ”Fall knäckte svenska sprintduon”, er overskriften i Svenska Dagbladet. Javel? Husker jeg ikke feil, var det også en annen som for et par dager brakk staven og mente at det var en viktig grunn til at han ble slått, noe mange såkalte ”eksperter”, bl a Gunde Swan mente ikke hadde noen som helst betydning for resultatet. - Det er tydeligvis flere enn Northug som kan beskyldes for å være arrogant for dem som ønsker å bruke slike karakteristikker om ambisiøse idrettsutøvere.

Sverige gjorde etter alt å dømme en tabbe i damesprinten ved ikke å sette sin beste spurter, Charlotte Kalla, på siste etappe. Tyskland vant overraskende foran Sverige, som var min favoritt. Fall preget også damefinalen. Astrid Uhrenholdt Jacobsen ble involvert i et fall i første bakken og mistet så mye i forhold til teten at Norge aldri kom med i medaljekampen. Uten uhellet? Neppe gull, men uten uhellet hadde de nok vært med på en helt annen måte, og jeg tipper at de gikk glipp av en bronse.

Utrolig hyggelig at det ble en medalje på hopperne. Anders Jacobsen taklet nervepåkjenningen han ble utsatt for ved å måtte vente lenge på toppen før sistehoppet, og leverte akkurat det hoppet som skulle til for å snyte finnene for bronsen.

Avdeling for de "kjepphøye"

Den tidligere skistjernen Gunde Svan sier ifølge VG at Northug har vært "kjepphøy" med sine uttalelser, og at Northug selv uten uhellet ikke ville hatt en sjanse mot Hellner i spurten. Kanskje det? Men det forekommer meg at den gode Svan her er like kjepphøy som det han beskylder Northug for å være.

21. februar 2010

Klok Northug

Pressen har i et døgn forlangt syndsbekjennelse og botsøvelser av Petter Northug fordi han ikke stiller foran mikrofonen akkurat når mediene forlanger det. På en pressekonferanse i dag stilte han ”skolerett” for medienes selvbestaltede voktere av reglene for god oppførsel. Men Northug viser at han ikke bare er en usedvanlig dyktig idrettsutøver, men han er også en klok mann. Med god grunn var han utrolig skuffet etter at han fikk ødelagt avslutningen av skiathlom-øvelsen i går. Han sier at han etter skuffelsen trengte tid for seg selv for å evaluere og bearbeide skuffelsen i sitt eget sinn før han stilte opp foran mikrofonene. ”Når det butter i mot er det min måte å takle dette på”, sier han.

Går det ikke an å respektere det? Northug kjenner tydeligvis seg selv, og var klok nok til å vente med å si noe, en klokskap mediene åpenbart ikke er i stand til å forstå. Jeg tipper Northug vet at i den sinnsstemning han var i rett etter løpet, kunne han lett komme til å si ting han ville angre på. Derfor ga han seg selv den tid han trengte for å kunne svare på en god og fornuftig måte. På pressekonferansen svarer han klokt og sindig, og bebreider ingen for at det gikk galt, men kritiserer bare seg selv. Når alle som har dømt ham for ”dårlig oppførsel” nå har fått den beklagelse de av en eller annen grunn mener de har krav på, håper jeg de kan la Northug få lov til å konsentrere seg om det han er i Vancouver for å gjøre. Hvis han presterer godt i resten av mesterskap, skal han i hvert ikke behøve å takke verken sutrete medier eller snusfornuftige PR-eksperter.

For øvrig kunne det nå kanskje være på sin plass å rette oppmerksomheten mot bl a trener Djupviks uttalelse rett etter løpet i går, der han gikk til det oppsiktsvekkende skritt å gi etter for hylekoret og kritiserte Northug for åpen mikrofon. Slik oppfører ikke en leder seg. En leder skal utad forsvare sine. Mener han at noen av dem han leder har gjort noe galt, tar han det på tomannshånd med vedkommende.

Oppdatering: Johan Rylander i Göteborgposten skriver om Northug-debatten og kommenterer bl a den norske treneren Morten Aa Djupvik uttalelse om at Northug opptrådte arrogant: ”Det är tuffa ord, som aldrig svenska medier skulle ha yppat mot exempelvis Helena Jonsson.” – Nettopp.

Svensk kjempetriumf!

Tretti kilometer skiathlon ble en fantastisk triumf for svensk langrenn med gull til Marcus Hellner og bronse til Johan Olsson. Løpet innvarsler en ny måte å gå fellesstart på. Olsson gikk ut på fristil-delen i rakettfart, svenskene bak gikk taktisk meget klokt og bremset farten så godt de bare kunne. Det så ut til å lykkes, men kort før mål ble Hellner tatt igjen. Petter Northug måtte bytte stav og ble hektet av, og dermed var det duket for Hellner, som gikk inn til en klar seier. Hellner tapte en medalje på oppløpet på 15 km, og tok nå et fortjent gull. Fryktelig uflaks for Northug, som ikke orket å snakke med pressen.

Veldig hyggelig at det ble medalje til Olsson, som var den som ga dette løpet en nerve vi knapt har opplevd tidligere. Han vant en taktisk medalje. All grunn til å gratulere Sverige med en strålende triumf, virkelig en stor bragd. Hyggelig for svenskekungen at han var på plass. Løpet avslørte også norsk distanselangrenns store svakhet, vi har bare Northug, og det ble antalig Norges bane denne gangen. Northug hadde ingen som kunne være med i teten og hjelpe til, slik svenskene hadde. Her er det bare å skjerpe seg – også taktisk. Nå må også norske løpere lære at med fellesstart er langrenn langt på vei blitt en ”lagidrett” og at sykkeltaktikk nå er blitt en del av langrennssporten.

Etter tre store gulldager, ble denne lørdagen en nedtur. Heller ikke hopperne lykkes. Selv om Anders Jacobsen var maksimalt uheldig med forholdene i første omgang, viste et mislykket hopp i 2. omgang at han ikke er stabil nok til å kjempe om medaljene.

19. februar 2010

Det glimrer i enda mer i gull!

Gullmedaljene renner inn for Norge. Marit Bjørgen lekte med konkurrentene i skiathlom konkurransen. Hun gjorde akkurat som hun ville, ledet det meste av løpet og hadde full kontroll. Tre norske jenter blant de seks beste. Men idretten er brutal. Kristin Størmer Steira var med hele veien, og hadde bronsen i lomma fem meter fra mål, men gjorde en feil. Hun strakk ikke fram benet slik Kovalcyk gjorde. Dermed ble det på nytt en fjerdeplass til Størmer Steira. I forrige OL ble det tre fjerdeplasser. Det er nesten så en hadde ønsket at gullet til Bjørgen kunne veksles inn i en medalje til Størmer Steira.

Men det er nærliggende å spørre: trener ikke de norske løperne på slike innspurter? Det er faktisk en egen teknikk som må trenes inn for å vinne med den nødvendige skolengden: Hodet tilbake og beinet i full strekk framover, nettopp slik Kovalcyk gjorde, mens Størmer Steira kom med hodet først og krokete ben. Dette har vi sett mange ganger før, og nettopp denne teknikken kan være forskjellen mellom medalje og ingenting.

Svenske Kalla var aldri med i kampen om medaljene, og ble grundig slått. Men Anna Haag var med. Da alle trodde at hun var hektet av, kom hun tilbake like før løperne kom inn på stadion og tok en flott sølvmedalje. Om ikke en sensasjon, så i hvert fall litt overraskende.

Det glimrer i gull

Det glimrer i medaljer på norske bryst i Vancouver, og det glimrer i gull! Ett på onsdag, to i går, og dagen i dag startet med gull til Aksel Lund Svindal. Norges fjerde i dette OL, og det fjerde på rad for Norge i superG i OL. Lund Svindal var storfavoritt og innfridde. En fantastisk idrettsmann! Morsomt er det også at Lund Svindal åpenbart koser seg i OL. Han er ikke mer affektert enn at han sier han synes det er stort å delta i OL. Han vil ha med seg fellesskapsopplevelsene, og stilte derfor også opp i den norske troppen som deltok i åpningsseremonien dagen før utforkonkurransen, noe Kjetil Andre Aamodt ikke syntes var så lurt. Men Lund Svindal tok sølv i utfor, og nå altså gull i superG. Han har nå gull i internasjonale mesterskap i fire grener.

Svensken Patrick Järbyn falt, men hadde ikke hatt en sjanse mot Lund Svindal. Patrick Järbyn avsluttet nok med dette fallet sin alpinkarriere. Svenskene suger fortsatt bronsekaramellen som Anja Persson ga våre venner i øst i går. Kanskje får de en gullkaramell i langrennene senere i dag? Skjønt, i dameklassen stiller det bl a en polakk og ei norsk gulljente. Og morgen stiller bl a en sveitser, en tsjekker og en nordmann som liker å slå svensker.

18. februar 2010

For en dag!

Ketchup-effekten slår til for Norge. Når det først løsnet, renner gullmedaljene inn. Skiskyttergutta fulgte opp Tora Bergers flotte seier med dobbeltseier ved Emil Hegle Svendsen og Ole Einar Bjørndalen. Med andre ord: To gull og en sølv til Norge i dag. Snakk om å ha kommet i siget. Stor jubel i den norske leiren! Nå skal det sies at russeren Kruglov var uheldig. Han skjøt fullt hus, men tapte mye på at han fikk trøbbel med børsa under løpet. Om han hadde vunnet uten uhellet, er vanskelig å si. Men uansett, det handler også om å sjekke at utstyret er i orden.

Tyskerne hadde en svart dag og heller ikke franskmennene var i nærheten av medaljene. Og hvor ble det av Bjørn Ferry? Tok det på for mye å vinne jaktstarten? Han har visstnok bare ligget og kikket i taket etter gullet. I likhet med Helena Jonsson bommet og bommet han, i alt fem ganger. Trøsten for svenskene var Anja Persson, som hadde flaks og fikk bronse i alpinkombinasjonen fordi storfavoritten Vonn falt. Men, det gjelder å holde seg på bena!

Et gull som varmer

Det snakkes om ”hjerte-ønsket” når det gjelder hvem man håper skal lykkes og vinne gull i OL. Mange håpet aller mest på Marit Bjørgen og mente at ikke noe gull ville glede mer enn gull til den blide trønderjenta. Det er selvfølgelig ikke nødvendig å motsi noen på det, men personlig må jeg si at ønsket om gull til Tora Berger har ligget mitt hjerte like nær. Tora Berger er en beskjeden og sympatisk idrettsutøver, som aldri har framhevet seg selv. Hun er ei jente som har bena på bakken og som har kjempet i mange år for stadig å bli bedre. Når en hører hvor systematisk og målrettet hun har jobbet med seg selv, skjønner en at vi her har en idrettsutøver av aller ypperste merke. I så måte var alt som det skulle være at hun tok gull nr 100 for Norge i OL, og det 10. gullet i skiskyting, det første blant kvinnene. Stor jubel!

En revansj for de kvinnelige skiskytterne det er god grunn til å feire. Tidligere i vinter, da det gikk skikkelig trådt for dem, ble det antydet at Norge kanskje ikke burde sende kvinnelige skiskyttere til OL. I dag tok de gull. Også Ann Kristin Flatland gjorde et godt løp, ble nummer 14 og slo alle de svenske deltagerne som svensk presse har hatt så store forhåpninger til.

Dermed fortsatte nedturen for de svenske skiskytterjentene. Anna Carin Olofsson-Zidek ble beste svenske med en 17. plass. Helena Jonsson var ute av bildet allerede etter første skyting og havnet fem minutter bak teten. Mens Berger gråt av glede på norsk TV, storgråt Jonsson etter løpet. Svenska Dagbladets overskrift ”Grattis lillebror” må sies å være like stor bom som Jonssons mange bomskudd.

”Gutten” fra Larvik

I en kronikk i Aftenposten i dag kommenterer IT-gründer Shahzad Rana og stortingsrepresentant Hadia Tajik dagens karikaturdebatt. Her skriver de også om shariastudenten Mohyeldeen Mohammads berømmelige uttalelser de siste dagene. Mohyeldeen Mohammad omtales i kronikken som ”gutten fra Larvik”.

”Gutten”? Mannen er 24 år gammel. Han er med andre ord et voksent menneske. En slik språkbruk bidrar til å ufarliggjøre en person som på alle måter må og skal behandles som en myndig person, og slett ikke som en ”gutt”. Hadia Tajik er 26 år og vil sikkert reservere seg mot i en debatt å bli kalt ”jenta fra Bjørheimsbygd”. Men skillet mellom ”gutter og jenter” på den ene side og ”voksne” på den annen går kanskje ved 25 år?

17. februar 2010

Snakk om revansj!

Endelig gull til Norge! Marit Bjørgen hadde egentlig ikke tenkt å gå sprinten i OL. Men formen er god, og hun stilte opp. Hun var suveren i prologen, og fortsatte å dominere i kvartfinalen og semifinalen. Finalen ble tøffere, men dette var et løp hun ville vinne! Bjørgen var overlegen i stakingen på oppløpssiden vant et suverent gull. Snakk om fortjent gull, og for en revansj for jenta som har hatt så mye motgang de siste årene! Bare fjerde plass til svenskene.

De norske gutta gjennomførte en solid prolog. Alle kunne se at de hadde ristet av seg depresjonen etter den elendige åpningsdistansen, og vi satt med en bestemt følelse av at i dag hadde de bestemt seg for å revansjere seg. Northug gikk en kontrollert prolog, gikk rolig ut og satte opp farten etter hvert. Det virket overbevisende. Jønsson var favoritt, og da jeg så hvordan han gikk ut i prologen, var det vanskelig å forstå hvem som skulle kunne hamle opp med ham i denne OL-sprinten.

Men de norske sprintgutta Hattestad og Northug knuste Emil Jønsson i semifinalen og slo ut storfavoritten! Finalen ble underlig. Nordmennene lot seg fullstendig overrumple av de to russerne som gikk knallhardt ut, og når et par av nordmennene så ble involvert i kazakstanerens fall, hadde de ingen sjanse til gullet. Men Northug reiste kjerringa og tok bronsen. Northug er på gang. Litt av en nedtur for svenskene, som ikke hadde en eneste mann i finalen. Sterk laginnsats av Norge, som hadde til sammen fem løpere i de to finalene.

Igjen opplever vi en fryktelig arrangørtabbe. I en skarp sving i damesprintløypa hadde arrangørene unnlatt å sikre et meget farlig område. Nettopp der skled favoritten Petra Majdic utfor under oppvarmingen og slo seg kraftig da hun falt langt ned i ei kløft der det var beinhardt. Majdic gjennomførte prologen og klarte å kvalifisere seg. Alle kunne se at hun hadde store smerter, men stilte likevel opp videre, kjempet seg til finalen med et nødskrik. Etter å ha klart bronse, ble hun båret ut av stadion. Bittert for en løper som har vært suverent best de siste årene.

Utur hadde også Anja Persson i utfor. Hun gjorde en stor feil like før mål, falt stygt og mistet antagelig en sølvmedalje. Men som en må si også om den norske snøbrettkjøreren Helene Olafsen, som falt fra en medalje i går - det gjelder å holde seg på bena!

Svenskene gikk på en stjernesmell også i ishockey, der det damelaget tapte hele 13-1 mot Canada.

Islamsk ekstremisme i Norge?

Det er all grunn til å reagere på de avskyelige uttalelsene Mohyeldeen Mohammad fra Larvik har kommet med den siste tiden. Hans såkalte advarsel om at vi kan få et 11. september også i Norge, lignet mye på en trussel, og hans uttalelse om at det er greit med steining av homofile er så ufyselig at en knapt tror sine egne øyne når en leser at han skal ha sagt noe slikt. Han er anmeldt til politiet for uttalelsen om homofile, men om den rammes av straffeloven er vel noe uklart. I hvert fall strides ”ekspertene” om det. Dagbladets kommentator Egeland stilte seg tvilende i Dagsnytt 18 i går.

Men i dag har Dagbladet selv gått til anmeldelse av den samme Mohyeldeen Mohammad etter at han gjentatte ganger skal ha framsatt trusler mot journalister fra Dagbladet om at det er folk på vei hit for å skyte dem. Mannen er pågrepet etter at han oppsøkte politiet for å innlevere anmeldelse for trusler mot ham selv. Påtalemyndighetene får en jobb å gjøre de når de skal ta standpunkt til om dette er over grensen for hva som er tillatt å ytre i dette landet, og retten får eventuelt ta den endelige avgjørelse. I mellomtiden får vi alle reflektere over i hvilken grad studenten fra Larvik representerer et signal om at islamsk ekstremisme har slått rot i Norge, eller om mannen bare er en litt for nidkjær shariastudent, som er ute etter å høste applaus blant sine medstudenter og lærere ved Det islamske universitetet i Medina i det reaksjonære Saudi-Arabia, der han studerer.

Forstanderen i Det islamske forbundet mener at den muslimske studenten er umoden og trenger skolering i islam. Det kan godt være, selv om jeg tviler jeg på om det vil hjelpe. For meg framstår mannen som en nærmest patetisk tåpe. Men uansett, umoden eller dum, det dreier seg om en voksen mann, som selv er ansvarlig for sine uttalelser og handlinger. Og historien viser at selv tåper kan vise seg å bli farlige mennesker i et samfunn. Derfor må også denne mannen tas alvorlig. Men i den debatten saken reiser, er det neppe noen særlig konstruktiv tilnærming venstrepolitikeren Abid Q. Raja velger når han forsøker å slå partipolitisk mynt på saken ved å hevde at det er de rødgrønne som må ta ansvaret for at vi nå opplever islamsk ekstremisme også i Norge, fordi man ikke har stilt krav til de nye som kommer til landet.

16. februar 2010

Grattis igjen, Sverige!

Tro det eller ei, jeg tippet faktisk gull til Bjørn Ferry jaktstarten, og slik ble det. Ferry gikk et meget solid løp, sikker skyting og sterk i langrennet. Franskmannen hadde ikke en sjanse på sisterunden. Ferry har vært syk, men igjen viser det seg at sykdom en tid før et stort mesterskap ikke behøver å ødelegge, hvis en gjør det riktige for å bli frisk igjen. Veldig flott at de norske løperne sier det var hyggelig at Ferry og vant og unnet ham seieren! Bjørndalen gikk også et fantastisk løp, tok igjen de fleste og var med i medaljekampen. Men innhentingen på de første rundene kostet for mye, og det ble bom på siste skytingen. Surt, syntes Bjørndalen, men var likevel fornøyd med løpet, og konkurrentene skal gå fort og skyte godt hvis de skal slå ham på fellesstarten.

Også Tora Berger gikk et fantastisk løp på jaktstarten for kvinner. Fra en håpløs posisjon langt bak fosset hun fram og var nummer fire i mål. Men svenske Anna Carin Olafsson-Zidek fikk trekk i tiden fordi hun ble holdt igjen i starten. Svenskene kom til at protest ikke hadde noen hensikt.

At en slik arrangørtabbe skal skje i et OL går rett og slett ikke an. Når det så gjentar seg i jaktstarten for herrer, blir en bare oppgitt. Blant annet en canadier ble sluppet av gårde alt for tidlig. Bjørn Ferry gjorde faktisk oppmerksom på feilen, uten at arrangørene reagerte. Løpet burde selvfølgelig ha blitt stoppet med en gang og startet på nytt.

Vancouver-OL framtrer mer og mer som et dårlig arrangement, noe også Heiberg framholder. Arrangørene tåler nå ikke flere tabber.

15. februar 2010

Lund Svindal skuffer aldri

Aksel Lund Svindal gjorde det igjen. Han er en idrettsmann som har en fabelaktig evne til å skjerpe seg når det virkelig gjelder, og er en mann for de store anledninger. Slik også denne gangen. Sju hundredels sekund skilte ham fra gullet i utfor, nesten like nær som Kjetil Andre Aamodt var under Lillehammer-OL, da Tommy Moe slo Aamodt med bare fire hundredeler. Men du verden, sølv i alpinsportens Formel1 var utrolig bra, Norges fjerde i OL-utfor. Favorittene fra Østerrike og Canada lykkes ikke. Sveits fikk sitt andre gull i dette OL ved Didier Defagos seier. Hyggelig for Defago, men personlig synes jeg det hadde vært enda hyggeligere om Didider Cuche hadde vunnet. Det ville ha vært høyst fortjent. Det amerikanske uromomentet Bode Miller tok bronsen, bare fire hundredeler bak Lund Svindal. Uhyre jevnt, altså.

Tre medaljer så langt til Norge. Men mange venter nok nå på det første gullet. Canada slapp å vente lenge. Vertsnasjonen fikk sitt første OL-gull på hjemmebane i dag ved Alexandre Bilodeau i kulekjøring.

Grattis Sverige!

Grattis til Charlotte Kalla og Sverige med gull på 10 km fristil. Kalla har en strålende flott teknikk som det er en nytelse å se på, og hun vant en fortjent seier. Svensk presse er med god grunn høyt oppe. Marit Bjørgen tok bronsen og er sikkert fornøyd med det, tatt i betraktning hvor mye hun har slitt de siste par årene. I likhet med Kalla vil hun sikkert være med å kjempe om medaljene også i de andre øvelsene. Hvordan det er mulig for Kristina Smigun-Vähi enda en gang å dukke opp og ta medalje uten å ha deltatt særlig mye de siste årene, kan en bare undre seg over. Sverige tok også 4. plassen ved Anna Haag og kommer til å bli sterke i stafetten.

Krf-debatten

Ikke overraskende går debatten høyt i Krf for tiden, og motsetningene kan synes store. Jeg tror ikke det gjør så mye, snarere tvert imot. I den vanskelige situasjonen som partiet nå er, hadde det vært atskillig verre om det hadde vært helt stille og bare fryd og gammen. Men det Krf nå ikke trenger, er tillitsvalgte som går ut i media og signaliserer at de vurderer sitt medlemskap. Det er helt greit å melde seg ut av et parti, men det bør skje uten trusler. Alt snakk om å ”utestenge” er også særdeles lite konstruktivt, i likhet med anbefalinger til meningsmotstandere om å finne seg et annet parti. Både under valgkampen i høst og under de siste ukenes debatt har vi sett uttalelser i den retning både fra den såkalte ”liberale” østlandsfløyen og den ”konservative” vestlandsfløyen (les: bedehusfolket). Den slags opplever jeg for min del rett og slett for dumt og vitner om en umodenhet i debatten, som jeg i hvert fall ikke venter av folk i lederposisjoner.

Når det gjelder den aktuelle debatten, kan man selvfølgelig framholde at programmet er fastsatt og alle er bundet av det. Ut fra en slik tankegang bør ikke Inger Lise Hansen være alt for forundret over at hun møter kritikk. Men den formelle kritikken er naturligvis ikke uavhengig av det saklige innholdet. De som kritiserer på formelt grunnlag, er som regel saklig uenig, og de som forsvarer meningene, er ikke så opptatt av det formelle. Derfor vil sikkert også undertegnede rammes av den samme kritikken når jeg har sagt at jeg på enkelte punkter er enig med Hansen, samtidig som jeg vil mene at debatten er alt for viktig til at den skal stoppes på formelt grunnlag. Uansett hvor dårlig timingen til Hansen måtte sies å være, er det et faktum at hun målbærer synspunkter som deles av mange, antagelig ca halvparten av Krfs medlemmer og velgere, litt avhengig av hvilken sak det gjelder. Da er det fåfengt og lite konstruktivt å prøve å stoppe debatten.

Personlig tror jeg knapt noen av de standpunktene Hansen har framført, vil bety flere stemmer for Krf. Dertil er de alt for konforme med ”mainstream” i norsk politikk og representerer derfor ikke noe alternativ. Det potensielle Krf-velgere etterspør, slik jeg oppfatter det, er framfor alt et alternativ til de andre partiene, og det får man ikke ved å mene det samme som alle andre. Riktignok får du klapp på skuldrene, mindre latterliggjøring og fordomsfull utskjelling i mediene, men neppe flere stemmer. Det Krf derfor bør anstrenge seg for å bringe fram, er etter min mening en politikk som vel og merke med tydelig forankring i partiets verdigrunnlag virkelig representerer noe annet enn det de andre partiene tilbyr oss. En slik politikk ville i dagens kulturelle og verdimessige klima slett ikke appellere til alle velgerne, men gjør det noe?

Heller ikke en endring av bekjennelsesplikten ville etter min mening gjøre så stor forskjell. Jeg tror likevel en slik endring er nødvendig rett og slett fordi den har overlevd seg selv. Det blir stadig vanskelige for folk å forstå at regelen skulle være nødvendig, og det kan være en fare for at den skygger for politikken. Dessuten innebærer den ingen garanti for at politikken virkelig har den forankring partiet vil være forpliktet på. Det blir mer og mer viktig å tydeliggjøre at det forskjell på politisk parti og menighet, og da er det paradoksalt at man opererer med en sterkere bekjennelsesplikt for tillitsverv i et politisk parti enn i en kristen menighet. Tilslutning og lojalitet til partiets verdigrunnlag og den til den enhver tid vedtatte politikk bør være nok i et politisk parti. Dertil kommer at enhver valgforsamling som utpeker tillitsvalgte, ut fra demokratiske prinsipper velger hvem de vil og på eget ansvar.

Debatten i Krf bryter på dypt vann. Derfor blir det en avsporing når det nå slås til lyd for en debatt om noe som i den store sammenhengen er så uviktig som hvor partikontoret skal ligge.

14. februar 2010

Urettferdige forhold

En gledelig norsk medalje til Hegle Svendsen i skiskyting, der Bjørndalen var en av de få som bommet tre ganger på liggende. Han bommet også på stående. Sjelden kost for fenomenet fra Simostranda. For en gangs skyld feilvurderte Bjørndalen forholdene på standplass og valgte feil. Langrennet var imidlertid så bra at ingen skal avskrive Bjørndalen i resten av mesterskapet. Heller ikke Hegle Svendsen skjøt fullt hus, men klarte seg med én bom. Med tidlig startnummer fikk han gå det meste av løpet før snøværet satte inn, og kom seg inn til sølv. Vi får håpe det betyr at det vil løsne for våre deltagere. Dagens resultat gjør i hvert fall Hegle Svendsen til storfavoritt på jaktstarten.

Snøværet ødela føret fullstendig for de fleste skiskytterne. De som startet sent, hadde ikke en sjanse. Som på kvinnesprinten i går ble det en overraskende vinner i franskmannen Vincent Jay. Han var den antatt dårligste franskmannen, men hadde i likhet med de andre medaljevinnerne flaks som startet tidlig. Når han dertil skjøt feilfritt, ble det gull. Bronsevinneren var også en overraskelse, kroaten Jakov Frak har ikke mye å vise til av meritter tidligere i vinter, men hadde i likhet med de andre medaljevinnerne flaks med startnummeret. Hyggelig med overraskelser selvfølgelig, men fryktelig trist at forholdene skal bli så urettferdige.

Heller ikke i dag lykkes svenskene. Deres fremste håp, Bjørn Ferry, ble riktignok nr 8, men som medaljekandidat, er han neppe fornøyd. Han skjøt feilfritt, og syntes selv han gikk et bra langrenn, første runde under bra forhold, men så kom snøværet og alle muligheter for medalje forsvant i snøen. I likhet med Bjørndalen kan Ferry komme sterkt igjen både på jaktstarten og 20 km. Om de tyske herrene kommer tilbake, er kanskje mer tvilsomt. Dagens resultater var lite imponerende. Plasseringene 19, 21, 23 og 37 er vel for en katastofe å regne den store skiskytternasjonen. Heller ikke russerne så vi mye til. Bestemann ble nr 10, og det er nok ikke godt nok for en nasjon som aspirerer til gull.

Hoppbakken i Vancouver er tydeligvis ingen lykkearena for våre deltagere. Heller ikke kombinerthopperne fikk det til. I likhet med spesialhopperne har kombinertløperne hoppet bra under prøvehoppingen, men i konkurransen gikk det dårlig. Mangler det noe på den mentale treningen i den norske leiren? Vårt store håp, Magnus Moan, skylder aldri på forholdene, men hadde utvilsomt uflaks med vindforholdene og ble nesten sist. Med et hav av tid å ta igjen, var sjansene forspilt. Moan gikk som vanlig et godt langrenn, tok igjen en skokk med løpere, men det holdt bare til niende plass. Franskmannen Chapuin vant fortjent etter en imponerende spurt. En stor overraskelse også i kombinert - bronse til en italiensk junior. Når skal en vi få en skikkelig overraskelse også fra en norsk utøver?

Bingoforholdene under kombinertrennet demonstrerte med all ønskelig tydelighet at tiden er overmoden for å innføre et mer rettferdig system i hopping. Et slikt system er utviklet, men håpløst konservative idrettsledere har ikke villet ta det i bruk i OL.

13. februar 2010

Nesten er ikke nok

Hvis det er slik at en god åpning er avgjørende for et godt OL, blir det neppe mange medaljer i disse lekene. Det var ikke bare stang ut, men rett og slett langt unna det vi hadde håpet på av de norske. Anders Jacobsen hadde en alle tiders sjanse til medalje etter meget god prøvehopping, men presterte bare ett godt hopp. Med to hopp av samme kvalitet ville det blitt medalje. Men nesten er ikke nok. Vi fikk en påminnelse om hvor viktig det mentale er i en OL-konkurranse. På skiskyttersprinten var Tora Berger langt unna sitt beste og havnet langt bak i køen. Bare Ann Kristin Flatland presterte til godkjent, men også for henne ble det bare nesten. På 5000 tok Kramer fortjent det gullet alle ventet han skulle vinne, men var ikke var så suveren som de fleste nok hadde regnet med. Bøkko havnet der en nesten kunne ha ventet – utenfor pallen. Fryktelig synd for den koreanske overraskelsen at han ikke satte inn støtet litt tidligere, så kunne han kanskje ha truet Kramer.

Pallen i hopp hadde ingen overraskelser. Men på skiskyttersprinten fikk vi en kjempeoverraskelse. Storfavoritten Neuner fra Tyskland bommet, men tok likevel sølvet. Bommet gjorde også slovakiske Anastasia Kuzmina, men hun tok gullet etter en usannsynlig sisterunde. Svenskene hadde store forventninger til sine deltagere. I svensk presse ble det tippet gull til Anna Carin Olofsson-Zidek. Men både Olofsson-Zidek og Helena Jonsson skuffet stort, og ble slått bl a av norske Ann Kristin Flatland. Men svenskene kan trøste seg med ishockeyjentene som slo Sveits 3-0. Håpet om svensk rekord i gull i vinter-OL fikk likevel en knekk, på samme måte som vi nok også i Norge antagelig må justere våre optimistiske forventninger en smule.

Men for all del, det er lenge igjen, og allerede i morgen er det nye muligheter både for Norge og for Sverige. Og både Bøkko og hopperne er revansjesugne.

12. februar 2010

OL i mitt hjerte

Jeg innrømmer det gjerne, jeg er vinter-OL-entusiast. Ikke noen idrettsopplevelse kan måle seg med vinter-OL. Interessen stammer fra barndommen. Som 10-åring levde jeg med i vinter-OL i St Moritz i 1948, som om jeg skulle ha vært der. Lite ante jeg da at OL 46 år senere skulle komme nettopp til min lille hjemby ved nordenden av Mjøsa.

Jeg satt klistret til radioen og hørte sendingene fra St Moritz. Skolen var den gang så viselig ordnet at vi gikk annenhver dag. Men så ville tilfellet at favorittøvelsen, hopp, gikk på en dag jeg skulle på skolen. Aldri har jeg vært så glad for å få en aldri så liten forkjølelse. Jeg la nok på en smule da jeg skulle beskrive sykdomssituasjonen for min mor, åpenbart tilstrekkelig til at jeg fikk bli hjemme. Det er det nærmeste jeg kom skulking i løpet av 12 års skolegang. Med hodet omtrent inne i den gamle radioen, som tyskerne nærmest hadde slitt ut da de konfiskerte den under krigen, hørte jeg Petter Hugsted, Birger Ruud og Thorleif Schelderup ta alle medaljene, mens kanskje den beste av dem alle, Georg Thrane, måtte følge konkurransen fra tribunen. Han ble satt ut av laget dagen før til fordel for Birger Ruud. Dramatikk var det også da gullvinneren på 5000 skøyter, Reidar Liaklev, sprakk på 10.000. Han var storfavoritt, men klarte ikke høyden, måtte bryte løpet og gullet gikk til en svenske, Åke Seyfarth, slik det – til vår store ergrelse – så ofte har skjedd også senere. Men la gå, vi vant også 500 og 1500 i St Moritz, så skøytegutta innfridde. Verre var det i langrenn, der var svenskene suverene.

Samme året var det NM på ski i Lysgårdsbakken i hjembyen Lillehammer. Det var stort å få se de store gutta på nært hold. Da vant en annen av Ruud-gutta, Asbjørn, seniorklassen, og en Trondheimsgutt vi skulle få se mer til, Arnfinn Bergmann, juniorklassen. Vintersportsbyen Lillehammer ga i det hele tatt rikelig anledning til nærkontakt med de store vinteridrettsutøverne, ikke minst skøyteløperne. ”Sporsen” på Lillehammer hadde alltid god is tidlig på vinteren, og både de norske og mange utenlandske stjerner, bl a amerikanerne med gullvinneren på 500 i 1952, Ken Henry i spissen, lå der og trente. Her var også engelskmannen Johnny Cronshey, som presterte å bli nr to etter Hjallis i VM i 1951. Stjernene var den gang ikke finere på det enn at de slapp oss smågutta nært inn på livet, og de ble i sannhet både våre helter og venner. Ja, Hjallis, som ofte trente på Lillehammer, var ikke snauere enn at han instruerte oss i skøyteteknikk. Og vi møtte dem på kafeene og i gatene, der de slo av en prat både med smågutter og voksne.

Da OL kom til Oslo i 1952, kunne ikke lykken vært større. Og for et OL! Norge ble beste nasjon med sju gull. Jeg tror jeg fortsatt kan regne opp de fleste medaljevinnerne fra disse lekene, og da ikke bare de norske! Da Simon Slåttvik skulle sloss om gullet i kombinert, samlet alle elevene ved Søre Ål skole seg ved radioen. Simon, som var nordlending, hadde flyttet til Lillehammer, og bodde i skolekretsen vår, og der ble han boende til han døde i 2001. Simon tok gullet foran sin gode venn, gullvinneren fra 1948, finnen Heikki Hasu, som var en fremragende langrennsløper, men som på langt nær kunne matche Slåttvik i bakken.

Oslo-OL var nær, men likevel var reisen for lang til at vi kunne være til stede på arenaene. Men hva gjorde det når vi hadde den legendariske Finn ”Niff” Amundsen ved radiomikrofonen på Bislett og Kirkvaag og Halfdan Hegtun i Holmenkollen. Ingen som hørte det, kan glemme ”Niffs” beskrivelse av rundetidene til Hjallis og hans ”bevarremegvel!” når Hjallis gikk i mål, slik vi heller ikke glemmer Kirkvaags ”der kommer han, dere!” da Brenden dukket opp ved mål tidlig nok til å ta gullet på 18 km.

Ingen ting kunne overgå dette, trodde vi. Men så var det nettopp det som skjedde. Hadde noen sagt til oss på begynnelsen av 1950-tallet at vinter-OL skulle komme til Lillehammer, ville vi vel trodd at vedkommende var ”gæ´ærn”. Men det umulige ble gjort mulig. Når en har trådt sine barneski i Lysgårdsbakken, kan ingen idrettsopplevelse måle seg med det å få være til stede i Lysgård´n 25. februar 1994 da Norge tok dobbeltseier i hopp ved Espen Bredesen og Lasse Ottesen. En historisk dag for alle nordmenn som liker vinteridrett. Etter konkurransen dro jeg rett ned til postkontoret i Lillehammer, klistret et OL-frimerke på billetten og fikk datostemplet med OL-stempel. Slik sikret jeg meg en skikkelig sportslig-filatelistisk godbit!

Jeg er ikke i Vancouver, og samme kan det være. Jeg har opplevd mitt OL. Men jamen skal jeg følge med – på TV denne gangen. Riktignok lager ikke TV så gode bilder som dem jeg fikk ved radioapparatet i 1948, men det får være. Interessen er nesten like stor.

Vancouver – jeg er klar. OL kan begynne!

P.s. For dere som er mine ”følgere” og ikke er så interessert, ber jeg om forståelse for at det kan bli litt mer blogging om OL i dagene framover. For å si det med en liten omskriving av pave Johannes Paul II, av alt uviktig her i livet er vinter-OL det viktigste.






11. februar 2010

En dag verdt å minnes

I dag er det 20 år siden Nelson Mandela ble satt fri.
En dag verdt å minnes!

For slappe reaksjonsmåter

Jeg gleder meg veldig til vinter-OL, men merker også at jeg blir litt sint og arg. Årsaken er dagens melding om at hele 30 utøvere er blitt nektet start i OL etter å ha testet positivt i dopingkontroller. Idrettspresidenten tror ikke det er noen nordmenn blant de som er tatt. La oss håpe hun har rett. Men saken er like trist for det, selv om det blant de 30 kanskje også er noen som har hatt for høye blodverdier som har naturlige årsaker. Samtidig er jeg enig med Dagbladets Esten O. Sæther, som skriver i en kommentar at hver eneste avsløring er gledelig, fordi det viser det viser at man er på rett vei i jakten på jukserne.

Enkelte har før OL sagt at de håper på et dopingfritt OL. Utestengelsen av de som nå er tatt før OL, vil hjelpe, Men det ville være naivt å tro at det ikke finnes deltagere som har dopet seg. Det satses store ressurser på å bekjempe svineriet, men tydeligvis ikke nok. Senest i går hørte vi sveitsernes norske langrennstrener fortelle at laget hans ikke har vært testet på lang tid, og han ønsket seg flere kontroller. Vi får håpe grunnen er at man først og fremst satser på å kontrollere de som det erfaringsmessig er størst grunn til å mistenke.

Men et hovedproblem er at det fortsatt mangler mye på at lederskapet i idretten, spesielt i enkelte land, har sterke nok antiholdninger til juksingen. Dessuten har man etter min mening for svake reaksjonsmåter. To års utestengelse er naturligvis alt for lite til å virke tilstrekkelig skremmende. Noen vil antagelig aldri la seg skremme fra å prøve, spesielt fordi det alltid vil finnes fagfolk som er villige til å gjøre det de kan for å være i forkant i utviklingen av nye dopingmetoder. Men maksimalt streng reaksjonsmåte ville utvilsomt skremme flere. Dessuten ville alle som holder seg unna juksingen og alle vi andre, slippe å se juksemakerne mer som aktive på arenaene. For øvrig forstår jeg heller ikke hvorfor man ikke tar fra alle som blir tatt for doping, alle de medaljer og titler de har vunnet, uansett om de er vunnet lenge før de ble tatt for å jukse. Mika Myllylä er et eksempel, han vi alle hyllet under ski-VM i Trondheim, men som senere viste seg å være en juksemaker. Det ville være en reaksjonsmåte som virkelig ville svi og som utvilsomt ville få mange til å tenke seg om mange ganger før de prøver seg.

Oppdatering:
Gerhard Heiberg sier at ingen av de 30 utøverne har testet positivt, men IOC har bedt dem om å ikke stille til start fordi de mistenker at de kan være dopet.
Se også:
En russisk leder sier at ingen russere er involvert.
Vi får se.
Lite konkret fra WADA
Forvirring etter dop-pressekonferanse

10. februar 2010

Professoral synsing

Det er ikke måte på hvilket ”raseri” NRK utsettes for om dagen. ”Professor raser mot NRK” for å sende alt for mye OL-stoff og ”TV2 raser mot NRK” fordi statskanalen tar inn for mange millioner i sponsorinntekter. Alt ifølge dagens nettaviser (se f eks VG og Vårt Land). (Floskelbruken i journalistenes språk lever tydeligvis i beste velgående.)

Til det professorale ”raseriet”: Før var det kristne med ”mørkemannstempel” som spilte raserirollen i debatten om innholdet i NRK. I dag er rollen tydeligvis overtatt av psykologer med en Trondheimsprofessor i sosialpsykologi i den ledende rollen. Alt OL-stoffet er skadelig for befolkningen, får vi høre. Virkningen er den samme som for narkotika, skal vi tro professoren. Hvordan vet han det? Påstandene framsettes uten forsøk på dokumentasjon. Det opplyses at han har studert ”effekten på folket” av det som kalles "OL-feberen", men jeg kan ikke se at han har levert noen studie som dokumenterer skader på folks helse. Derimot har professoren levert interessante, verdiorienterte og kritiske analyser av sportens funksjon i dagens samfunn, se bl a en kronikk i Dagbladet for mange år tilbake.

Et lite råd til professoren og andre som bekymrer seg over påstått sammenheng mellom mediebruk og folks helse, et råd som tidligere er gitt til alle som gjennom årene har klaget på ”skadelig” påvirkning fra NRK: det finnes en ”av-og-på” knapp på hvert eneste TV-apparat. Det er lov å bruke den, spesielt hvis en ikke har oppdaget at NRK har kanaler uten noe OL-stoff og at det dessuten finnes en haug med andre kanaler.

9. februar 2010

Krf - et politisk alternativ?

Nettopp hjemkommet fra 12 dager i utlandet uten tilgang til norske aviser har jeg gått igjennom avisbunken og med interesse lest om debatten i Krf etter nestlederens utspill i Aftenposten forrige søndag. Bølgene går høyt, forstår jeg. Hovedpersonen angrer ikke på noe og ser ut til å ta situasjonen med stor ro, selv om hun innrømmer at den siste uka har vært strevsom. Men jeg synes nok det grenser til utillatelig naivitet når en nestleder i Krf blir overrasket over at hennes utspill, og kanskje ikke minst måten hun gjør det på, vekker stor oppmerksomhet.

Det får så være, alle trenger erfaring i lederposisjoner, og Inger Lise Hansen har sikkert lært mye den siste uka. Det er nyttig for et stort politisk talent som Inger Lise Hansen utvilsomt er. Personlig er jeg enig, om ikke i alt, så i mye av det Hansen sier i intervjuet i Aftenposten. Men enig eller uenig i hennes meninger, i Krf bør en være glad for at man kan rekruttere dyktige unge ledere som er villige til å kjempe politisk på Krf’s verdigrunnlag. Derfor er jeg enig med Kjell Magne Bondevik når han går ut og advarer Krf mot å skyve Inger Lise Hansen fra seg. Selv om det går an å kritisere Hansen for måten hun gikk ut på, har Bondevik rett i at takhøyden i et politisk parti må være stor nok til å tåle debatt og uenighet, så sant man kan stå sammen om de ideene og verdiene som partiet tufter sin virksomhet på.

Nettopp her er det at Inger Lise Hansen, i stedet for å bli krevd avsatt, bør utfordres til debatt. Personlig mener jeg at man skal tåle mye uenighet. Men ikke minst de som fremmer kontroversielle standpunkter bør føle et spesielt ansvar for å begrunne sine meninger nettopp ut fra verdigrunnlaget. Her har Krf et særlig ansvar, fordi partiet gjerne vil forstå seg selv som et idé- og verdiparti. Inger Lise Hansen er opptatt av at Krf må samle seg om å stå på sitt kristne verdigrunnlag. Men da må hun utfordres til å vise hva dette verdigrunnlaget betyr i praksis. Det gjelder spesielt i de sterkt verdiladede sakene. Her kan Hansen gjerne begynne med å klargjøre hvordan den nye ekteskapsloven representerer en konkretisering av det kristne verdigrunnlaget. Flere enn jeg vil gjerne se hvordan hun vil gjøre det.

Mange har hevdet at Hansen med sitt utspill har gitt et viktig bidrag til en fornyelse av Krf. Jeg vil ikke avvise at det kan vise seg å være riktig. Men jeg setter likevel et spørsmålstegn ved påstanden, og da ut fra samme tankegang som Ottar Brox gjør i en kommentar i Klassekampen (referert i Vårt Land i dag). De standpunktene Hansen flagger i Aftenposten-intervjuet er ”nye” i Krf, men lite nye i det totale politiske bildet. Ja, de er i virkeligheten svært så konforme med de dominerende politiske meninger og holdninger i Norge i dag. Jeg ser ikke bort fra at standpunktene kan bidra til å høvle ned noen av de barrierene som gjør at mange aldri kunne tenke seg å stemme Krf. Men det behøver ikke bety at flere faktisk vil gjøre det. For hvorfor skulle man det, når de fleste andre partier mener akkurat det samme? Hvor riktig en fornyelse av standpunktene på ett eller flere av de områdene Hansen nevner enn måtte være, tror jeg neppe dette alene representerer den store fornyelsen som kan få flere slutte opp om partiet.

Ottar Brox minner om at hvis demokratiet skal fungere, må velgerne stå overfor valget mellom ulike alternativer. Derfor må Krf med Høybråten, Inger Lise Hansen og Dagrunn Eriksen i spissen gjøre klart hvilken alternativ politikk Krf vil stå for, og ikke nøye seg med bare å si hva man er enig med de andre partiene i, selv om det er viktig nok. ”Mellompartiene – med klare og ulike interesser og prinsipp-programmer – har en viktig og konstruktiv rolle å spille i vårt demokrati. Vi får bare håpe at slike politiske entreprenører som Inger Lise Hansen og hennes tvillingsjeler i Venstre og Senterpartiet ikke får gjort dem irrelevante”, skriver Brox. - Jeg kunne ikke vært mer enig.

Jeg tror også Harald Stanghelle treffer godt når han i en kommentar i Aftenposten peker på det paradoksale i at i en tid der religionene tiltar seg en stadig mer dominerende plass i flere og flere samfunnsrom, så ser det ut til at Norges eneste religionsbaserte parti er i ferd med å miste fotfestet. Et like stort paradoks ser Stanghelle i det faktum at mens diskusjonen om bio- og genteknologi kontra menneskeverd opptar stadig flere, makter ikke KrF å sette seg i debattens verdiførersete, slik partiet heller ikke maktet å ta ledelsen i prinsippdebatten om den nye ekteskapsloven. Jeg tror Stanghelle har rett når han ser noe av forklaringen i redselen for å bli stemplet som et mørkemannsparti. ”Et merke som de mange intolerante tolerante har satt på partiet og dets leder”, skriver Standhelle, og fortsetter: ”Slikt kan føre til at man lar være å snakke høyt om egne standpunkter av frykt for å støte noen fra seg. I så fall kan man fort ende med å devaluere seg selv som et politisk alternativ.” – Igjen, jeg kunne ikke vært mer enig. Krf burde ikke være redd for at f eks åtte av ti velgere var uenige i partiets politikk, hvis de resterende var enig og stemte på partiet. Ja, for 20% oppslutning ville man vel være fornøyd med?

Se også:
Inger Lise Hansen har fått fanklubber
Høybråten: Ikke kast Hansen