Å slå barn er ukristelig

Lederen for sekten Churches of Christ har gått ut og forsvart at foreldre slår sine barn i oppdragelsesøyemed. Han kaller det ”en guddommelig rett”. Slik kan man misforstå og misbruke Guds ord.

Dette har ifølge Vårt Land fått barneombudet til å twitre håp om at andre kristne trossamfunn kommer på banen i et opprop mot Churches of Christ. Gjerne det. Skjønt jeg er i tvil om hvor nødvendig det skulle være. Jeg tviler på om det er særlig mange som tar slik forskrudde ytringer som denne sektlederen har kommet med, alvorlig. Og hva angår ansvarlige kristne trossamfunn i Norge, kan jeg ikke tenke meg at det er noen i dag som vil gå god for en slik praksis.

Det tror jeg barneombudet vet, eller han burde i hvert fall vite det. Ved å kreve en slik protest fra ”andre kristne trossamfunn” kan han bidra til å fyre opp under den fordom at juling som "oppdragelsesmiddel" er særlig utbredt i kristne sammenhenger i Norge, eller at faren for at barn blir slått, er størst i kristne hjem. Det tror jeg ikke er tilfelle, og en skal være forsiktig så en ikke skaper et slikt bilde. I den grad det fortsatt finnes foreldre som forsvarer julingstradisjonen i vårt land, finner man dem helst i helt andre miljøer. Sist vi hadde en debatt om saken i mediene, var i 2007. Da var det en del mannlige rikssynsere med Carl I. Hagen i spissen som syntes det er greit å bruke juling i oppdragelsen, og Aslam Ahsan, som av alle ting var leder for Ressurssenter for pakistanske barn, sluttet seg til. Se min bloggpost ”Om å slå barn” 26. oktober 2007.

Knapt noe er mer ufyselig enn når noen forsvarer å slå andre mennesker ”i Guds navn”. I så måte kan man aldri si ofte nok at den slags er å misbruke Guds ord. Barneombudet viser selv til Bispemøtet som har uttalt at ”vold og overgrep mot barn er ulovlig og ukristelig”. Det burde være klar tale.

Selv har jeg helt siden 1970-årene, da jeg var leder for en av landets største frivillige misjonsorganisasjoner, arbeidet aktivt mot slike holdninger, og tok det også opp på lederplass i organisasjonens eget blad og i mange foredrag. Jeg har også sammen med en kollega drøftet spørsmålet i en lærebok i Familiepedagogikk.

Å slå barn fortjener ikke navn av oppdragelse. Slik behandling av barn er ikke etter Guds vilje.

De som foreldre skulle være

To saker som begge handler om grove overgrep mot barn er oppe til behandling i norske rettssaler i disse dager. Begge forteller om rystende behandling av barn fra barnas egen familie. I saken som rulles opp i tingretten i Elverum handler det om en historie som det knapt er mulig å tro kunne være mulig. Men bevisene er tydeligvis så klare at vi bare må erkjenne at det knapt finnes grenser for hvor forferdelig barn kan bli behandlet av nettopp de som skulle være barnas aller fremste omsorgsgivere og forsvarere. Saken mot de fem familiemedlemmene som står tiltalt i den alvorligste tvangsgiftesaken i Norge noensinne, handler om det samme, om foreldre og familie som i stedet for å være barnas fremste vern mot alt vondt, ifølge tiltalen opptrer som grove overgripere ved at de tvangsgifter en mindreårig og overlater henne til en fetter som et hvilket som helst stykke ”eiendom”, som mannen åpenbart mener han kan behandle akkurat som han vil.

Sakene aktualiserer mange spørsmål, ikke minst barnevernets rolle. I tvangsekteskapssaken var det barneverntjenesten som slo alarm til politiet, og som fortjener honnør for det. I saken fra Alvdal tyder mye på at barnevernet har sviktet. I hvert fall hvis vi skal tro kommunens tidligere barnevernsleder, som var venninne av den hovedtiltalte moren – uten at hun mener det hadde noen betydning for hennes behandling av saken. Hun visste om en av overgrepsfilmene, men meldte ikke fra til politiet. I dag sier hun at hun er flau over at hun ikke meldte fra. Den samme barnevernslederen overprøvde for øvrig vurderingene til ekspertene som utredet barna. En av bistandsadvokatene sier hun er kritisk til vennskapet som oppsto mellom de to kvinnene. Når folk får makt og myndighet, er det viktig at de ikke ivaretar andre interesser enn de bør ivareta, sier bistandsadvokat Anne Kristine Bohinen til VG. - Det er ikke vanskelig å være enig.

Saken fra Alvdal har også aktualisert spørsmålet om hvor detaljert pressen skal referere fra alt det grusomme og forferdelige som blir fortalt i retten. Barneombudet mener pressen har gått for langt i sin detaljrikdom. Det er mulig. Men jeg noterer at den fornuftige og sindige bistandsadvokaten, Inger Johanne Reiestad Hansen, ikke synes pressen har gått i så mange detaljer. Dette er så avskrekkende at pressen har forstått at dette skriver man bare ikke om, sier hun.

Oppdatering:
Kritiserer barneombudet
Nekter for at han giftet seg
Faren forpliktet til å adlyde
Snakket for å hjelpe andre
Alle fem tiltalte dømt
De to hovedtiltalte i saken, stefaren og barnemoren, fikk begge forvaringsdom, henholdsvis 12 år og 11 år. Fra forsvarerhold blir det sagt at dette er den strengeste dommen som er avsagt i denne type saker. - Nettopp. Men så er det da også den styggeste saken av denne art som så langt er behandlet i en norsk rettssak. - Hjelpeapparatet i Alvdal får med rette sterk kritikk i dommen. Det er uforståelig at hjelpeapparatet ikke har fanget opp det som skjedde med de to søskenparene, heter det i dommen.

Om å si sannheten

Burde den katolske kirke sagt sannheten med en gang? Da den katolske biskopen i Trondheim plutselig gikk av i juni i fjor, var forklaringen samarbeidsproblemer i menigheten. Nå viser det seg at sannheten var en annen. Biskop Georg Müller måtte gå av fordi det kom for en dag at han for tjue år siden hadde forgrepet seg seksuelt på en ti år gammel altergutt. Det var offeret selv som fortalte om overgrepet etter å ha båret på hemmeligheten i rundt 20 år. Da var saken strafferettslig foreldet. Men i kirkeretten er det ingen foreldelsesfrist for biskoper, sier biskop Bernt Eidsvig.

Det kan vel ikke sies å være overraskende at avsløringen vekker oppsikt også utenfor landets grenser. Den katolske kirke skal ha ros for at den handlet raskt og resolutt da biskopens overgrep ble kjent for kirken. Müller ble sparket, han er blitt utelukket fra posisjoner kirken kan gi ham og vil aldri få noen posisjon i kirken mer. Offeret har fått den økonomiske erstatning han har bedt om, og etter det jeg forstår har han også fått annen adekvat hjelp og støtte.

Men hvorfor sa man ikke sannheten da Müller forlot bispeembetet i fjor? Det blir vist til at offeret verken ønsket at saken skulle bli offentliggjort eller meldt til politiet. Det er en begrunnelse man kan ha forståelse for. Likevel må en spørre om det var klokt? Problemet er at det neppe er mulig i lengden å holde en slik sak skjult for offentligheten. Før eller siden kommer sannheten fram. Kirken er vel i nærheten av å fortelle en løgn når Müllers avgang ble begrunnet med samarbeidsproblemer. Og kirken bør vel ikke lyve? Så vidt jeg vet var samarbeidsproblemene reelle nok. Men det var åpenbert ikke den egentlige grunnen til at biskopen gikk av. Dermed begynte ryktene å svirre. Og rykter er i lengden destruktivt. Når så ryktene blir bekreftet, har man et problem, med troverdigheten og omdømmet.

Jeg erkjenner at den katolske kirke var i et dilemma, noe også biskop Eidsvig påpeker. Hensynet til offerets ønske og hensynet til å fortelle sannheten. Jeg ser ingen grunn til å mistro kirken når den sier at det var hensynet til offerets ønske som veide tyngst da avgjørelsen om hemmelighold ble tatt. Likevel bør spørsmålene stilles: Hvor sterkt argumenterte man overfor offeret om at sannheten tross alt burde fram? Det er faktisk ikke gitt at det mest riktige her er å velge hemmeligholdet, selv om offeret ønsket det slik. Ikke minst hensynet til eventuelle andre som kan ha vært utsatt for det samme, tilsier åpenhet. Hemmelighold gjør det ikke lettere for eventuelle andre ofre å stå fram. Under alle omstendigheter kan ikke den katolske kirke nå la være å gå aktivt ut for å klarlegge om det finnes andre. Dette desto mer som det blir sagt at det har vært flere overgrepssaker i den katolske kirke i Norge. Det er ikke nok å vente på at eventuelle andre ofre melder seg selv, selv om det sikkert er blitt lettere når den avsatte biskopens overgrep nå er blitt kjent for offentligheten, og eventuelle andre vet at de ikke er alene.
Det siste er at politiet nå undersøker opplysninger om nytt overgrep.
Mer om saken: VG VG VG Vårt Land Vårt Land Aftenposten Dagbladet