Avdeling for skivebom

Skiløperen Marit Bjørgen og fotballspilleren Brede Hangeland publiserte i forrige uke en artikkel i Aftenposten, der de leverte et sterkt forsvar for sentrale verdier i norsk idrett. De pekte bl a på at de som er på toppen av idrettspyramiden tar idrettens samfunnsrolle stadig mindre på alvor, og at medienes overdrevne fokus på utøverne i toppen fører til at man lett glemmer både hvor toppidrettsutøverne kommer fra og hvilken betydning grunnfjellet har. "Dette leder til en voldsom egenfokusering blant toppidrettsutøverne som forplanter seg til yngre utøvere", skriver de to idrettsstjernene, noe som etter deres mening bidrar til en privatisering av utøvere og utøvelse på toppnivå, og ordninger hvor fellesskapet ikke lenger finnes. Det er de to i mot. De mener derfor at toppidrettsutøvere derfor bør gå i seg selv og sørge for å løfte fram og sikre det vesentligste ved idretten, idrettens samfunnsbetydning og de tusenvis av hverdagshelter som sjeldent blir nevnt.

Denne ytringen har falt enkelte tungt for brystet og blitt tolket slik at de går til angrep på bl a private lag i langrenn. En av løperne på et slikt lag, Jørgen Aukland, har levert et innlegg der han ut fra en slik forståelse polemiserer mot Bjørgen og Hangeland og hevder at private lag i langrenn beriker langrennssporten. Bjørgen på sin side mener de er blitt tolket feil.

Jeg skal ikke skifte sol og vind i denne disputten. Jeg synes faktisk både Bjørgen/Hangeland og Aukland begge peker på vesentlige momenter og argumenter i et viktig spørsmål for idretten og er kanskje ikke så sikker på at de er så veldig uenige.

Trener og TV-kommentator Johan Kaggestad går i dag ut i Aftenposten og bruker uttrykk som "vås" og "skivebom" om Bjørgen/Hangelands ytring. Det må han ha lov til å mene. Men Kaggestad gjør noe mer. Han hevder at dette har de to idrettsutøverne ikke skrevet selv. Innlegget er skrevet av kommunikasjonsrådgivere, vet Kaggestad, og disse bør nå gi Bjørgen og Hangeland en uforbeholden unnskyldning, skriver han.

Her tror jeg Kaggestads egen karakteristikk er passende: skivebom. Om så var at Bjørgen og Hangeland har hatt skrivehjelp da de laget sin artikkel, hva er galt i det? De to idrettsutøverne er da voksne mennesker som vet hva de mener og står for. Med rette kjenner Hangeland seg provosert av Kaggestads uttalelse og sier til Aftenposten: "Å insinuere at Marit og jeg vil "fronte" noe vi ikke fullt og helt mener, er en intellektuell fornærmelse av oss begge som får stå for Kaggestads regning". – "Etter mine mer enn 10 år i toppen av norsk fotball, hadde jeg håpet at jeg har gitt inntrykk av at jeg kan tenke og stå for noe selv", føyer han til. I et åpent brev til Kaggestad utdyper Hangeland sitt svar.

At folk på "på toppen" bruker skrivehjelp, er slett ikke uvanlig. Politikere med statsministeren i spissen, har endog egne folk som skriver for dem. Men er det noen som dermed mener at statsministeren ikke står for det hun uttaler, og at hun skal ha en offentlig unnskyldning fra skriveren hvis artikkelen/talen etter noens mening skulle inneholde noe dumt?

Ordfører tar Fotballforbundet i skole

Et høyt hurra for Bærums ordfører, Lisbeth Hammer Krog, en dame som åpenbart har bein i nesa. I Aftenposten i dag (papiravisen) tar hun Norges Fotballforbund (NFF) i skole. Bakgrunn: NFFs krav til stadionanlegg i toppfotballen. NFFs kriterier for at en klubb skal kunne få lisens inneholder bl a noen såkalte ”infrastrukturkriterier” som angir de krav forbundet stiller til det stadionanlegg klubben skal bruke. Det er ikke småtterier. Og rådyrt for eieren av anlegget, enten det er klubben selv eller kommunen som klubben leier anlegget av.

Spørsmålet er blitt aktualisert ved at Stabæk etter fiaskoen på Telenor Arena på Fornebu må flytte tilbake til Nadderud stadion, som eies av Bærum kommune. Og Nadderud holder ikke mål for de høye herrer i NFF, må vite. Stabæk mener kommunen må bevilge 28 mill. kroner til utbedring av Nadderud for at anlegget skal kunne tilfredsstille NFFs krav. Blant annet er ikke garderobeanlegget godt nok, hevdes det. Men banen er god nok for landskamper for kvinner. Bærumsordføreren stiller med rette et spørsmålstegn ved dette paradokset. Hun peker også på det urimelige i at NFF håver inn milliardbeløp for TV-avtaler for kamper som spilles på kommunale baner, for så å stille skyhøye krav til fasilitetene på de samme banene. Lisbeth Hammer Krog mener at NFFs krav ikke kan være strengere enn at fotballen selv kan stå for inntjening og drift. Det handler om å sette tæring etter næring, avslutter ordføreren. – Tiltredes!

Om Bærumordføreren når fram med sin berettigede reaksjon, står tilbake å se. Jeg har mine tvil. Mange ledere i toppfotballen har ikke akkurat vist at de beveger seg i samme verden som folk ellers. Fjorårets avsløring av den økonomiske triksingen i forbindelse med spilleroverganger avslører det med all ønskelig tydelighet. Etter at pressen fortjensfullt nok avslørte triksingen, fikk NFFs ledelse det plutselig travelt med å skulle granske de senere års spilleroverganger. Men den tvilsomme praksisen på dette feltet må ha vært kjent for NFFs president Yngve Hallén, som har selv vært klubbleder i en toppserieklubb. Han har selvsagt ikke vært ukjent med at tvilsomme overgangsordninger har vært gjort. Men det var altså først når pressen brakte saken opp i lyset at presidenten reagerte. Slikt inngir ikke tillit. Men kanskje kan en ikke vente bedre. NFF holder seg med en president som fant det for godt å stemme på Sepp Blatter som FIFA-president, en mann som har gjort alt han kan for å skjule korrupsjon i det internasjonale fotballforbundet.

Uverdig

Jeg slutter ikke å undre meg over hvordan topplederne i norsk idrett oppfører seg. I helgen har de vært samlet til idrettsting. Der har de oppført seg på en måte som får Aftenposten i en leder i dag til å skrive at de ”har vist seg frem for det norske folk med en pinlig uverdighet vi ikke hadde fantasi til å tenke oss var mulig i det høyeste organet i landets største og viktigste frivillige bevegelse”. Jeg gjør Aftenpostens overskrift ”Uverdig” til min.

Det verste er at det ikke er første gangen. Også ved forrige idrettsting opplevde vi noe lignende. Da hadde presidenten jukset med e-post og blir tvunget til å gå av. Etter å ha innrømmet jukset offentlig, lanserte han seg selv til gjenvalg som president, men trakk seg senere. Generalsekretæren i Idrettsforbundet visste at han løy det norske folk rett opp i ansiktet da han den gang stod i TV og sa at presidenten trakk seg av helsemessige grunner. Det var resten av idrettsstyret med på – også hun som da ble valgt til ny idrettspresident, og som unnskyldte seg med at det var av menneskelige hensyn hun var med på å servere folket en løgn. Hensynet til norsk idrett ble også blitt brukt som unnskyldning. Men de visste bedre. Så mye av intern maktkamp kom fram, at alle skjønte det var hensynet til dem selv som var den egentlige årsaken.

Denne beklagelige oppførselen av idrettens toppledere skjedde bare få år etter at den forrige presidenten og den forrige generalsekretæren blamerte seg ved å kjøre organisasjonen i grøfta økonomisk. At presidenten var en tidligere banksjef og generalsekretæren en tidligere Sp-statssekretær var tydeligvis ingen hindring. En arrogant idrettspresident ble den gang satt på plass av idrettsstatsråd Valgerd Svarstad Haugland.

I år opplevde vi at formannen i valgkomiteen rett før idrettstinget skulle samles gikk ut og antydet at den avgående idrettspresidenten hadde gjort seg skyldig i økonomisk kriminalitet, en beskyldning han måtte beklage. Så opplever vi også at representanter for særforbund oppfører som furtne småbarn når de ikke når fram med sine kandidater ved valgene.

Nytt idrettstyre ble valgt. Historien tilsier at den nye ledelsen bør følges med kritiske øyne. Som vanlig er de fleste medlemmene av idrettstyret ukjente for den store offentlighet. I enkelte andre sammenhenger snakkes det om ”demokratisk underskudd”. Idrettsbevegelsen organiserer 1,5 millioner mennesker i dette landet. Hvor mange av disse har deltatt i de prosessene som har ledet fram til valget av norsk idretts øverste ledelse?

Den mest fortjente

Grete Waitz var en av de største, kanskje den aller største, av våre mange store norske idrettsutøvere. Ikke bare på grunn av sine fremragende prestasjoner på idrettsbanen, men også fordi hun gjorde en helt enestående og banebrytende innsats for utviklingen av kvinneidretten. En av idrettshistoriens viktigste kvinnelige utøvere, sier hennes tidligere trener Johan Kaggestad. I dag måtte hun gi tapt etter å ha kjempet en lang kamp mot kreften. En hel idrettsverden sørger. Det sier mye om hennes internasjonale posisjon at New York Times har et stort oppslag om hennes bortgang.

Vi har etter hvert fått statuer av mange store idrettsutøvere her i landet. Den mest fortjente er av Grete Waitz utenfor Bislett.

Skifest for tredje gang

Gårsdagen var min dag i Holmenkollen. Jeg var der i 1966 og opplevde at Norge tok tredobbelt på 15 km. Det var Gjermund Eggens første av tre gull i det mesterskapet. Den gangen var jeg der alene. I 1982 hadde jeg med egne barn. Da var vi ute i Nordmarka og så femmila. Thomas Wassberg tok gull.

Denne tredje gangen var jeg sammen barnebarn. Barnas far var med som 12-åring i 1982. Nå har han selv en 12-åring, og ville gjerne at han skulle få den samme opplevelsen som han selv. Det kan jo bli lenge til neste gang vi får en slik skifest i Oslo.

Skifest har det vært, og avslutningsdagen med femmila blir vel den største festdagen av dem alle. Det snakkes og skrives mye om at ikke noe sted skapes det slik fest om skimesterskap som i Norge. Jeg tror ikke det er overdrevet. Akkurat dette med skirenn og folkefest omkring skirenn er noe vi kan i dette landet. Utlendingene ser ut til å være enige i det. Utenlandske skisprintere som ikke hadde noen som helst mulighet til å hevde seg i toppen, ville stille opp på 30 km for kvinner bare for å få oppleve den fantastiske stemningen rundt løypa.

Norge har tatt mange medaljer. De nordiske landene har dominert i langrenn denne gangen. Litt for mye, synes enkelte. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Det er ikke bra for idretten at noen få land dominerer for mye. Slik sett var det bra at Canada vant lagsprinten, selv om mange syntes det var bittert at Norge tapte gullet på det enkelte mener var en feildisponering av mannskapet da man ikke satte Northug på ankeretappen.

Samtidig kan det være grunn til å minne om at Østerrikes dominans i hopp er enda større. De har tatt nesten rubbel og bit, samtidig som de også har tatt begge gullene i lagkonkurransene i kombinert. Jeg noterer med en viss undring at dette ikke blir registrert i Sverige. I avisa Expressen skriver kommentatoren Tomas Pettersson om mesterskapet i Oslo som det beste gjennom tidene. Men resultatlistene får ham til å tenke på bandy, skriver han. Han er bekymret for at det bare er de nordiske landene som tar medaljene. Ikke et ord om hopping og kombinert. I Sverige er dette ikke-eksisterende øvelser. Eller som en TV-kommentator uttrykte det tidligere i uka da han ble spurt om hva han mente om neste dags hoppøvelse: ”Den struntar vi i.” – Til det er det vel bare å replisere: Det merker vi! Svenskene vil gjerne være en skinasjon, også i nordiske grener. Men to av de tre øvelsene de nordiske grenene består av, bryr de seg ikke om.

For en idrettsmann!

Andreas Thorkildsen gjorde det igjen. Suveren gullvinner! Han har en ro og en trygghet som imponerer. Thorkildsen går inn i norsk idrettshistorie som en av de aller største. Å vinne gull i internasjonalt mesterskap i friidrett er blant de aller største idrettsprestasjoner – tatt i betraktning friidrettens store utbredelse verden over. Riktignok er gull i en løpsøvelse større enn i kast, men spyd er en ekstremt krevende øvelse. Nå har Thorkildsen vunnet alle mesterskap og mangler bare verdensrekorden.

Sterkt av Norge å ta to medaljer i VM i friidrett. Det var målet. Ingen medalje til finnene i spyd. Med fire deltagere i finalen må det oppleves skuffende. Ingen av de andre nordiske landene har så langt tatt noen medalje i dette mesterskapet. Det sier mye om hvor høyt medaljene henger i friidrett.
Les også:
Ligner på Bolt
Best når det gjelder

Jeg gleder meg

Jeg må bare innrømme det. Jeg gleder meg stort til ettermiddagens spydfinale for menn i Berlin. Helt siden Egil Danielsen tok OL-gull i spyd i Melbourne i 1956 har jeg vært fascinert av akkurat denne øvelsen. Kanskje kommer et av at jeg selv var ei kløne når det akkurat gjaldt kastøvelser da jeg selv syslet litt med friidrett i unge år.

Men OL-gullet til Egil Danielsen gjorde inntrykk. Vi satt klistret til radioapparatene og lyttet til Halfdan Hegtuns rapportering i radio fra finalen 26. november 1956. Det gikk ikke så bra i de innledende kastene for Danielsen, og Hegtun begynte å miste troen på at Hamargutten ville gjøre det bra. Så smelte Danielsen til med 85,71, ny verdensrekord og gull. Det var stort. Norge gjorde det forresten godt i friidrettsøvelsene dette OL. Ved siden av gullet til Danielsen tok Ernst ”Kruska” Larsen tok bronse på 3000 m hinder og Audun Boysen bronse på 800 m. Disse framragende idrettsfolkene fikk aldri sjansen til å bli verdensmestere. VM i friidrett kom først i 1983. Men alle tre tok medaljer i EM.

Med sin to OL-gull og ett EM-gull hadde det nok smakt utrolig godt med et VM-gull i dag for Thorkildsen. Han kan bli historisk. Han skremte oss litt i kvalifiseringen. Men han kastet ikke spesielt bra i kvaliken i Beijing heller. Vi håper det beste. Men det kan bli hardt. Det deltar noen finner …

Idretten og fylla

Avisene har store oppslag en norsk undersøkelse som viser at mennesker som har drevet med idrett, og spesielt lagidrett, oftere kan fortelle at de har vært fulle enn andre. Undersøkelsen er foretatt blant ca 3200 ungdommer fra hele landet og resultatene er publisert i desembernummeret av det internasjonale tidsskriftet Addiction. Det som gjør denne undersøkelsen spesielt interessant, er forskerne har fulgt de samme ungdommene over flere år. De ble første gang spurt om sin alkoholbruk da de i 1992 var i alderen 13-19 år. Senere ble de fulgt opp med jevne mellomrom tre ganger, siste gang i 2006, da de var i alderen 27-33 år. Forskerne fant altså at når ungdommene var blitt voksne, var det en større andel blant dem som hadde vært engasjert i idrett, som hadde vært fulle enn blant de ikke-idrettsaktive.

Det er liten grunn til å bli overrasket over dette resultatet. Som forskeren selv peker på i et intervju i Aftenposten, er alkoholbruk i stor grad en sosial aktivitet, spesielt blant unge mennesker. Å drikke alkohol læres i sosiale sammenhenger. Idretten generelt og lagidrettene spesielt tilbyr et sosialt fellesskap som man kan trives i. Vi vet at alkoholbruk har en status og posisjon i vår kultur som knapt noe annet nytelsesmiddel. Ikke minst forbindes alkoholbruk med fest og moro. Innenfor enkelte lagidretter, og spesielt fotball, er øldrikking en viktig del av kulturen. At ungdom som har drevet med idrett, etter hvert drikker relativt mye alkohol, vitner derfor om at idretten bidrar effektiv til å sosialisere til den dominerende kulturen i vårt samfunn. Ingen holdningskampanjer eller aksjoner mot alkoholbruk fra idrettens egne organisasjoner klarer å overbevise unge mennesker når voksenkulturen i virkeligheten vitner om det motsatte. Alkoholbruk er et voksent privilegium. Når man så blir voksen, gjør man som de voksne.

Den samme undersøkelsen viser for øvrig en annen utvikling når det gjelder røyking og bruk av hasj. Utslagene er riktignok ikke så store, men ungdom som har bakgrunn i organisert idrett røyker mindre og bruker mindre hasj enn annen ungdom. Heller ikke det overraskende. Røyking er ikke lenger sosialt akseptert, og bruk av hasj har aldri vært det i vårt samfunn. Å drikke alkohol, er sosialt akseptert og en del av den dominerende kulturen i idretten som i samfunnet for øvrig. Røyking er ikke det. Idretten bidrar også her til å sosialisere til det som er normalt i samfunnet.

Personlig har jeg liten tro på at idrettens egne organisasjoner klarer å gjøre noe med idrettens bidrag til å øke fylla i befolkningen. Dertil er viljen blant idrettens ansvarlige ledere til å endre voksenkulturen i idretten for liten. Derimot har jeg tro på at det kan være mulig å skape motkulturer som er forankret i idealer som har en klar front mot den dominerende voksenkulturen på dette området. Kristen Idrettskontakt (KRIK) har vist at det er mulig. Det er tankevekkende at muslimske ungdommer som ønsker å drive idrett i et alkoholfritt miljø, må søke til dette kristne miljøet hvis de skal få det alkoholfrie idrettsmiljøet de ønsker.

Apropos:I Sogndal vil man slå et slag for en sunnere livsstil og forbyr derfor salg av brus på fotballkampene. For en tid siden uttrykte tidligere landslagskeeper i fotball Erik Thorstvedt bekymring for Norges muligheter til å få EM i fotball fordi prisen på øl i Norge er så høy.

En scoring vi aldri glemmer

Det finnes idrettsøyeblikk vi aldri glemmer. For min egen del er det særlig tre-fire øyeblikk som rager høyt. Dobbeltseieren i hopp under Lillehammer-OL i 1994 var stort. Å være til stede i Lysgårdsbakken, der jeg trådte mine barneski, var uforglemmelig. På veien hjem fra bakken fikk vi meldingen om norsk trippel i alpinkombinasjonen i Hafjell. For en dag! Rekdals straffespark som ga seier over Brasil i fotball-VM i 1998 var et stort fotballøyeblikk, skjønt jeg synes faktisk fotballjentenes OL-gull i Sydney i 2000 var nesten like stort. Og endelig, kanskje det mest magiske og uforglemmelig fotballøyeblikket, Ole Gunnar Solskjærs seiersmål to minutter for Manchester United på overtid i Champions League-finalen mot Bayern München i 1999.

Igjen er Manchester United i Champions League-finalen, fast bestemt på å forsvare tittelen. Solskjær er på plass i Roma. Men det er dessverre lenge siden han la opp. Ronaldo er god, men det blir liksom ikke det samme. Sammen med et barnebarn som er stor ManU-fan – og med pizzaen på plass, er vi selv på plass foran TV’en i kveld og håper på en stor finale. Men – noen Solskjær-reprise blir det ikke. Der får vi nøye oss med YouTube-snutten, som viser en mengde Solskjær-scoringer, med den største av dem alle helt til slutt.
Se også:
Derfor vinner Barcelona
Derfor vinner United
Drillo ikke imponert

Oppdatering: Pizzaen var god, kampen dårligere, syns nå vi da, som holdt med ManU. Men, det beste laget vant, ingen tvil.

Nytter det?

Den internasjonale olympiske komite (IOC) gir håndballen en betimelig advarsel om det må ryddes opp i korrupsjonen i håndballen. Hvis ikke forholdene forbedrer seg, kan håndball bli utestengt fra det olympiske programmet. Håndballskandalen var tema da IOC i forrige uke hadde styremøte i Denver i USA.

Mistanken om juks og korrupt dømming er sterke, og det finnes mange eksempler på at vi har å gjøre med mer enn mistanker. Det mest kjente er OL-kvalifiseringen der Kuwait slo Sør-Korea i den asiatiske kvaliken etter at de jordanske dommerne hadde gjort 38 beviselige feil, alle i favør av Kuwait. Kvaliken ble annullert. Det sier sitt at presidenten i det kuwaitiske forbundet er IOC-medlem og president i det asiatiske håndballforbundet. Herrefinalen i Beijing-OL ble dømt av to av dommere som nå har karantene etter at de ikke er i stand til å forklare de 50 000 dollarene som beslaglagt fra håndbagasjen til en av dem etter en europacupfinale for tre år siden.

Spørsmålet er om håndballen har ledere med evne og vilje til å rydde opp. Lederen av det internasjonale håndballforbundet (IHF) ser i hvert fall ikke ut til å ha sans for en ærlig idrett. IHF-presidenten, egypteren Hassan Moustafa skal ifølge Aftenposten ha visst om Kuwaitskandalen i fjor. Den svenske håndballpresidenten sier rett ut at Moustafa har klusset med reglene. New Zealands håndballpresident kaller ham en skam for sporten, og presidenten i det europeiske håndballforbundet, nordmannen Tor Lian, sier Moustafa er en belastning for håndballen. Moustafas forhold til de pengemidler han har ansvaret for å forvalte, utfyller bildet av en idrettsleder som ser ut til å fortjene karakteristikkene. Etter at han ble bedt om å forklare kjøp av flybilletter for 2,6 mill kroner, svarte han: ”Ingen har fortalt meg at bilag er nødvendig.”

Men det ser ut til at mannen sitter trygt. Alt tyder på at han blir gjenvalgt som president. Han støttes også av nasjonale ledere i europeiske håndballforbund, som ser ut til å ha sine svin på skogen når det gjelder korrupsjon og annet juks.

Håndballsporten er en fascinerende idrett. Det ville være trist om udugelige ledere skulle ødelegge sporten. Ikke minst for oss nordmenn som har hatt store opplevelser de siste årene gjennom damelandslagets serie av topprestasjoner i internasjonale mesterskap.

De største skiløperne

NRK-sportens kommentator i ski-VM, den tidligere storløperen Thomas Alsgaard, bruker å si at kombinertøvelsen i nordiske grener egentlig er en helt umulig kombinasjon. Det skal ikke gå an å være god i både hopp og langrenn på ski, fordi de to øvelsene krever så helt ulike fysiske forutsetninger. Kombinert er derfor en særdeles krevende øvelse. Vi må kunne si at det er her vi finner de største skiløperne. Ikke desto mindre lever kombinertøvelsen i skyggen av de andre øvelsene og har til tider hatt problemer med å få sponsorer.

Derfor stor ros til Japan som på fantastiske ski tok et særdeles overraskende gull i lagkonkurransen. Veldig overraskende at Moan ble slått i oppløpet. Men dette er åpenbart ikke Moans VM. Men bronse er tross alt en medalje i en øvelse der Norge har stolte norske tradisjoner i øvelsen. Særlig før i tiden dominerte Norge øvelsen. Selv husker jeg kanskje best Simon Slåttvik, som tok OL-gull i Oslo i 1952. Da stod Slåttvik på kulen mellom to de hoppene og tok seg en røyk! Ikke akkurat noe til etterfølgelse. Men Slåttvik var en stor idrettsmann – med en masse kongepokaler og den første kombinertløperen som hoppet over 100 meter.

Kjedelig disk

En av USAs deltakere i lagkonkurransen i kombinert i VM fant ikke startnummeret sitt da han skulle hoppe. Ifølge reglene skal han da diskvalifiseres. Og det ble han, noe som førte til at USA, som var en av medaljefavorittene i konkurransen, mistet poeng i ett av fire hopp. Selvsagt kan en hevde at en utøver bør holde orden på startnummeret sitt. Men det hele var en helt ubetydelig bagatell, som i fall den ville ha noe betydning for prestasjonen, bare ville virke negativt for utøveren.

Tidligere i vinter ble to nordmenn disket for akkurat det samme. Slik sett var vel diskvalifikasjonen av amerikaneren ikke til å unngå. Men med skiskytter-VM i friskt minne, der vi nordmenn var glade for at diskvalifikasjonen av Bjørndalen ble opphevet etter et ubetydelig regelbrudd, ville det vært uttrykk for god ”sportmanship” om Norge sammen med andre land hadde insistert på at amerikaneren måtte få hoppe. I hvert fall håper jeg vi slipper å høre floskelen ”en regel er en regel”. Det lyder så alt for kjent.

Store påkjenninger

Nasjonen opplever store påkjenninger. Mixstafetten i skyskyting-VM gikk skeis. I langrenn-VM har det vært noen nedturer. Og når Bjørndalen viser seg å være et menneske som kan stivne i bakkene han også, nærmer depresjonen seg i befolkningen – inntil det blir et nytt gull. Det kan skje før vi vet ordet av det. Men sølv til en offensiv Steira var kjempebra. De russiske damene vant skiskytingstafetten. "Men ingen vil gratulere oss", sier de. Uff da, ikke bra. Derfor: Gratulerer, Russland!

Anette Sagen skal ikke glemmes. En flott bronsemedalje til en flott idrettsutøver i et historisk hopp-VM for kvinner. Nå venter vi bare på at Heiberg & co skal slutte med unnskyldningene og slippe jentene til i Vancouver-OL. Døra til Vancouver er ikke bare lukket, sier Heiberg, den er spikret igjen. Normalt trengs det sju år på å få inn en ny øvelse, hevder han. Men bruker ikke jentene de samme bakkene som gutta? Det går an å skifte mening.

Oppdatering: Gratulerer til Russland med nytt gull, denne gangen på massestarten i kvinnenes skiskyting. Etter at to av deres beste ble tatt som juksemakere og sendt hjem fra skiskyting-VM, må det være hyggelig for det russiske laget at de som er igjen, lykkes. Men de norske skiskytterjentene har nok rett i at det må trenes mer, både når det gjelder skyting og langrenn.
VM i nordiske grener ser ut til å bli VM i bingo. Ikke rart at Anders Jacobsen er skuffet. Det har også storfavoritten Harri Olli grunn til å være. Men for å bruke en forslitt frase, det dreier seg om utendørsidrett. Surt må det likevel være at forholdene blir så ulike. Dermed ikke sagt at nordmennene rammes mer enn andre nasjoner. I det kombinerte hopprennet gjaldt det flere enn Moan.
Men skiskytingsgutta avsluttet med stafettgull, og Bjørndalen fikk en herlig revansj over østerikerne.

Blir det for mye?

Lars Gilberg, som etter min mening er den beste sportskommentatoren i norsk presse, skriver i avisa Vårt Land om folkesykdommen gullimi, som han kaller det. Det dreier seg om sportsidioter, som har det til felles med bulimikere at de fortsetter å konsumere lenge etter at de er mette:
”En stund er det ubehagelig, men etter ytterligere konsum, oppheves gjerne metthetsfølelsen. Intellektet og samvittigheten sier likevel at man burde stoppe – i det minste ta en pause. Men hvordan gjør man det så lenge det er mer mat i kjøleskapet og mer sport på TV?”

Det er utrolig mye sport på TV om dagen. Det går an å forstå at de som er lite interessert, synes det blir alt for mye. Mesterskapene står i kø. Det meste sendes i TV. Når en er sportsinteressert og synes overføringene av mesterskapene i ”norske” idrettsgrener er den beste TV-underholdningen en kan få, utfordrer Gilbergs artikkel til en aldri så liten selvdiagnostisering med tanke om man skulle lide av ”gullimi”. Tidligere holdt jobben meg frisk, men som pensjonist ligger alt til rette for å utvikle ”sykdommen”. Man har jo god tid til å følge med. Men – om diagnosen gjelder for meg, innbiller jeg meg selv at jeg lever jeg godt med den.

Spørsmålet om det blir for mye sport på TV, får medieredaksjonene vurdere. Så lenge stoffet er så populært, blir det sendt. Jeg har friheten til å slå av. Men Gilberg reiser en viktig idrettspolitisk debatt når han spør om det rett og slett blir for mange mesterskap. Han nevner skøyter som et godt eksempel – med tre VM hvert eneste år. I tillegg kommer EM. Ikke nok med det. Antall øvelser i mange av mesterskapene er blitt kraftig utvidet. I det første VM i skiskyting var det bare en offisiell individuell øvelse. I dag er det fire, pluss to stafetter. Vi ser det samme i langrenn, kombinert og hopp.

Med så mange øvelser kan man også spørre om gullmedaljenes verdi devalueres? Magnar Solberg tok to individuelle OL-gull i en tid da han fikk bare én sjanse i hvert mesterskap. I dag kan Bjørndalen ta fire individuelle gull i samme VM, pluss to i stafett. Bjørndalens fantastiske gullhøst skal ikke reduseres. Konkurransen i dag er utvilsomt større. Men det sier noe om at det ikke er lett å sammenligne idrettsutøvere over tid.

Blir det for mye gull? Selvsagt ikke når de vinnes av Norge, vil vi vel si vi som kaller oss nordmenn. Men når sant skal sies, gleden over medaljene blir unektelig mindre hvis en slik storeslem som den vi opplevde på sprinten i skiskyting for noen dager siden, gjentar seg for ofte. Etter at irritasjonen over en sørgelig etappebom på mixstafetten i dag var over (og det gikk faktisk fort), gleder jeg meg over at Frankrike vant, og enda mer over at Sverige klarte sølvet. Grattis til begge! Gratulerer også til Saarinen, som vant åpningsdistansen i Liberec, der det ble fall for Norge. Saarinen slo bl a Kuitonen, og bra var det. I motsetning til Kuitonen er Saarinen aldri tatt for doping. Men heller ikke hun er mer fremmed for dopmiljøet enn at hun har doptreneren Jarmo Riski som sin personlige trener, en trener som er utestengt av det internasjonale skiforbundet på livstid.

En ting er det i hvert fall helt sikkert blitt for mye av denne gangen -russisk doping og tøvete russiske unnskyldninger og beskyldninger i etterkant.

Jamen er VI gode

”VI er gode” – sier vi når Norge har gjort det godt i idrett. ”DE er dårlige” – heter det når Norge har tapt. Vi vil alle gjerne være på vinnerlaget. Taperne vil vi helst distansere oss fra. Derfor er det ”vi” når vi vinner, og ”dem” når vi taper. Det dreier seg om identifikasjon, en psykologisk prosess som går ut på å gjøre seg til ett med eller ha samfølelse med en annen person eller gruppe. Særlig i barne- og ungdomsalderen er dette en viktig prosess, som danner grunnlaget for mye viktig læring hos de unge. De identifiserer seg med voksne eller andre unge som betyr mye for dem, som de ser opp til og som de gjerne vil ligne. Bildene og plakatene på gutte- og jenterommet sier noe om hvem de vil være.

Ofte er det idrettshelter. Disse identifikasjonsfigurene deler barna ofte med de voksne. Ja, helt opp i høy alder er de gode idrettsfolkene våre helter. Derfor har vi store stunder foran TV-apparatet nå om dagen når VI gjør det så godt. VI fulgte opp firedobbelt i skiskyting med ytterligere et gull til Bjørndalen og bronse til Os, et gull som riktignok satt langt inne på grunn av arrangørtabbe, og som en jury med manglende kunnskap om regelverket holdt på å snyte en irritert Bjørndalen for. Og Bjørndalen viser at han ikke bare er en fremragende idrettsmann, men også et stort menneske. Etter alt bråket oppsøker han sine fire russiske konkurrenter på rommet deres og prater halvannen time med dem for å "skvære opp". Men de usportslige russiske lederne truer med rettssak, svenskene mener Bjørndalen burde vært disket og Dagbladets kommentator dokumenterer at han ikke klarer å lese innenat (dvs reglenes paragraf 7.1.3).

Skiskytterne er ikke alene. Aftenpostens sportskommentator summerer opp noe av det VI har gjort den siste tiden, slik som OL-gull i China, ishockeylandslagets og fotballandslagets framgang og Aksel Lund Svindal, for bare å nevne noe. Vi kan plusse på ytterligere framganger, bl a kom VI på pallen med to hoppere i skiflyging, noe som gir oss tro på at VI kan ta medaljer i VM. Så får vi heller glemme at det ikke gikk helt som vi håpet i laghoppingen. VI gjorde det også bra i sesongstarten i sykling i California, der Thor Hushovd fikk en god plassering. Men også Hushovd er i en idrett som står på kanten av stupet på grunn av et skandaløst forhold til doping. Her kan en i sannhet si at en beveger seg blant helter og skurker. Derimot var det ikke doping som felte sympatiske Andrea Henkel før jaktstarten. Hun glemte et øyeblikk at hun hadde patroner i børsa når hun ikke skulle ha det. Men dårlige utforferdigheter felte mange av de norske jentene.

Nå er det bare å se fram til normaldistansen, som beklageligvis også vil gå uten Emil Hegle Svendsen. Ingen tvil om at Bjørndalen, som Alexander Tikohnov nå ser på som sin sønn, vil studere løypa nøye før start!
(Innlegget er oppdatert.)

Tullete oppslag

Langrennstrener Åge Skinstad var ikke spesielt heldig med sin reaksjon på Øystein ”Pølsa” Pettersens utspill om spisevegring i idretten i forrige uke. I dag forsvarer han seg i et intervju i Dagbladet, og jeg synes han gjør det godt. Men Dagbladet bidrar til fullstendig feil fokus i en viktig debatt når det store oppslaget blir en tullete SMS Skinstad fikk under oppholdet i Russland i helga.

Det finnes mange ”tullinger” som har det med å sende vulgære tekstmeldinger til kjente folk. Hvis man oppfatter budskapet alvorlig, er det en sak for politiet. Hvis ikke, bør en holde det for seg, og mediene burde ha bedre ting fore enn å spre vulgære tullingers budskap videre.

Helbom av skytterpresidenten

Hvert fjerde år dukker en del idrettsfolk fram av mørket og får sin stund i solen. Slik også under dette OL. Skytterne er et godt eksempel. Gjennom tidene har skytterne tatt OL-medaljer i bøtter og spann, og de skuffet ikke denne gangen heller. Tore Brovold tok sølv etter en spennende omskyting i finalen. Han får sin fortjente mediehyllest, før han igjen dukker ned i glemselen – for så ganske sikkert å dukke opp igjen om fire år som medaljekandidat på nytt.

Det vil si – hvis han har råd til det. For skytterne er blant de olympiske lekers få amatører. Mens mange, mange andre OL-deltakere håver inn flersifrede millionbeløp på sin idrett, betaler Brovold og hans skyttervenner det meste selv. Han har fått noe støtte av Olympiatoppen, men oppsiktsvekkende nok har han ikke fått en krone i støtte fra sitt eget forbund. Der har man i stedet brukt millionbeløp på pistolskytterne, som ikke er gode nok til å delta i OL. Her er det noe som skurrer. Vi leser at skytterpresidenten ble valgt under sterk strid, og Tore Brovold var med i valgkomiteen som ikke foreslo ham. Dermed gjør man seg sine refleksjoner.

Skytterpresidentens oppførsel i Bejing gjør det ikke lettere å unngå spekulasjoner om at skytterpresidenten kanskje ikke har den innstilling til tillitsvervet som en må kunne forvente. I likhet med andre presidenter i forbund som har deltakere i Bejing, fikk også skytterpresidenten gratis tur til OL – betalt av Idrettsforbundet. Skytterpresidenten kvitterer med å glimre med sitt fravær når skytterne er i aksjon på skytterarenaen. Da to norske kvinner skjøt torsdag, hadde ikke presidenten tid til å møte opp. Derimot hadde han tid til å stille i en mottagelse i ambassaden samme kveld. Neste dag skjøt Brovold finale. Da var skytterpresidenten på tur på den kinesiske mur. Ikke rart at deltakere og andre reagerer med undring og sinne.

Skytterpresidentens unnskyldninger er nesten enda verre enn selve unnlatelsessyndene. Til TV uttaler han at dette var hans første besøk i China. Derfor måtte han benytte anledningen til å se den kinesiske mur. Til Aftenposten sier han at han er Olympiatoppens gjest, og at det ikke følger noen med noen forpliktelser. Det stod ikke noe om skytekonkurransene i det programmet han hadde fått for reisen, sier han. Dessuten måtte han ha stilt opp kl ni om morgenen, og det var ikke ordnet med skyss. For øvrig tror han ikke at skytterne har savnet ham.

Akkurat det siste kan det nok være at han har får rett i.

Idrettsledere kompromitterer seg selv

Toppledelsen i Norges største organisasjon, Norges Idrettsforbund, har oppført seg på en måte som ikke inngir tillit, og får med rette massiv kritikk. Presidenten har jukset med e-post og blir tvunget til å gå av. Etter å ha innrømmet jukset offentlig, lanserer han seg selv til gjenvalg som president. Ikke spesielt imponerende. Han hadde dog vett nok til å trekke seg igjen som kandidat.

Generalsekretæren var ikke bedre. Han visste at han løy det norske folk rett opp i ansiktet da han stod i TV og sa at presidenten trakk seg av helsemessige grunner. Det var resten av idrettsstyret med på – valgkomiteens nye presidentkandidat inkludert. Hun unnskylder seg med at det var av menneskelige hensyn hun var med på å servere folket en løgn. Hensynet til norsk idrett er også blitt brukt som unnskyldning. Men de vet bedre. Så mye av intern maktkamp har kommet fram, at alle skjønner det er hensynet til dem selv som er den egentlige årsaken. Den foreslåtte presidentkandidaten burde vise seg voksen nok til å trekke sitt kandidatur.

Denne beklagelige oppførselen av idrettens toppledere skjer bare få år etter at den forrige presidenten og generalsekretæren blamerte seg ved å kjøre organisasjonen i grøfta økonomisk. At presidenten da var tidligere banksjef og generalsekretæren tidligere Sp-statssekretær var tydeligvis ingen hindring. En arrogant idrettspresident ble den gang satt på plass av idrettsstatsråd Valgerd Svarstad Haugland. Denne gangen må det bli opp til idrettstinget å sette tingene på plass og velge inn helt nye folk.

Statssponset råkjøring i skogene

Jeg er sportsinteressert. Det har aldri hørt til mitt mosjonsprogram å hoppe over sportssidene i avisene. Men jeg må innrømme at det nærmest er på tross av kvaliteten i sportsjournalistikken. Her er enhver bagatell stor nok til å bli smurt ut over en helside. I Dagsrevyens avsluttende fem minutter med sport opplever vi stadig at alle mulige ikke-sportslige tema får plass, så sant de kan knyttes til en sportsstjerne.

Vårt Land er ikke akkurat kjent som et ledende sportsorgan – for å si det mildt. Jeg har likevel aldri vært blant dem som har klaget over avisas mangel på sportsnyheter. For Vårt Land holder seg med en fremragende sportskommentator, Lars Gilberg. I motsetning til det perspektivløse skvalderet vi ofte finner i andre medier, setter Gilberg idretten som regel inn i en større samfunnsmessig sammenheng. Ikke minst har han evne til å reise etiske problemstillinger i sine kommentarer.

Et godt eksempel er dagens kommentarartikkel, der Gilberg skriver om ”det store bilrøveriet”. Det er de kommende dagers rally-sirkus som får karakteristikken. Ikke et vondt ord verken om brødrene Solberg eller folks fasinasjon for en spektakulær sport. Det er heller ingen grunn til å misunne Petter Solberg hans 60 millioner i året for å kjøre fort. Da er det større grunn til å stille spørsmålstegn ved det faktum at en søkkrik engelskmann soper inn millionene NRK bruker for å vise oss råkjøringen i skogene.

Og med minst like god grunn spør Gilberg om det er greit at Stoltenberg sponser sirkuset med 23 millioner av våre skattekroner?

Hørt det før?

I idretten er det gutta som styrer. Knapt i noen annen sammenheng finner vi en større dominans av det ene kjønn enn i idrettens styrende organer. Visepresidenten i Norges Idrettsforbund, Eva Arnseth, foreslår derfor at det skal være 40% av det underrepresenterte kjønn i alle styrer og utvalg i norsk idrett, slik man har det i mange andre sammenhenger.

Men slikt blir det bråk av! Aftenpostens sportsredaktør slår til i tradisjonell stil i en kommentarartikkel i Aftenposten i dag. Jo da, han erkjenner at det er alt for få kvinnelige ledere i norsk idrett. Det er også ”lurt å ta grep for at idretten ikke skal forbli en Gutteklubben Grei-bevegelse”, får vi vite. Men kjønnskvotering? ”Nei, det blir alt for lettvint, alt for ambisiøst og fullstendig håpløst å tro at kvinnene skal kunne ta bakveien eller kjøkkenveien inn i styrerommene”, er meldingen fra sportsredaktøren.

Hørt det før? Ingen synes kvotering er noen ideell løsning. Men når landets største frivillige organisasjon ikke klarer å bryte med den nærmest totale mannsdominansen i styrende organer, må det radikale grep til skal man bryte den vonde sirkelen. Det har man gjort andre steder, og det bør så avgjort overveies også i idretten.

Hva er så sportsredaktørens løsning på det problem som han åpenbart erkjenner er der? Jo, kvinnene må skjerpe seg! lyder det med fete typer. De må ganske enkelt melde seg på, slår redaktøren fast, og presterer å sammenligne med at ingen idrettsutøver tar OL-gull gjennom kjønnskvotering!

Hørte dere, kvinner i idretten? Dere må skjerpe dere – og ikke tro at dere kan komme rett fra kjøkkenet og ta plassen fra gutta! Hørt det før?

Hva om mannfolkene i idretten skjerpet seg litt? Sportsredaktører likeså - og erkjente at ikke minst i den prestisjefylte virksomheten som idretten er, vokter mannfolkene sine posisjoner med nebb og klør. Både i næringslivet og i politikken ser vi at det er foretatt grep som bidrar til å sikre begge kjønn en rimelig representasjon i de styrende organer, påpeker Arnseth. Og hun kunne føyd til – også i kirken.

Av portrettet som pryder Aftenpostens artikkel på sportssidene går det fram at redaktøren er en relativt ung mann. Ikke noe galt i det. Men vi får bekreftet at man behøver ikke å være gammel av år for å være gammel i hodet.