29. april 2010

Rått og brutalt

Jeg har sett enkelte av programmene i TV 3-serien ”Luksusfellen” og slutter ikke å forundre meg over hvor langt enkelte klarer å rote seg inn i økonomisk elendighet gjennom bl a bevisstløs bruk av kreditkort. Uten å ville frata enkeltindividet ansvar for sitt eget liv og egne økonomiske disposisjoner, synes jeg nok eksemplene som hentes fram, aktualiserer spørsmålet om bankenes praksis er etisk holdbar. Meget fortjensfullt tar mediene også opp denne siden ved saken, senest Vårt Land, som med ukeavisa Mandag Morgen som kilde, kan fortelle at norsk forbruksgjeld er femdoblet siden 1997, og at mer enn halvparten av alle nordmenn mellom 20 og 60 år har forbrukslån i en eller annen form.

Kåre Willoch gikk i et TV-progam for en tid siden ut med knallhard kritikk mot bankenes kreditkort-praksis, og antydet vel nærmest at ordningen burde vært forbudt. Som han også erkjente er nok det en urealistisk tanke, men noe mer ansvarlighet kunne en vel kanskje forvente av bankene? I papirutgaven i dag opplyser Vårt Land at tilbyderne av forbrukslån og kreditkort med DnBNOR i spissen bare i fjor tjente 2,5 milliarder kroner på uvesenet, en økning på over en milliard fra 2008. En forsker ved BI karakteriserer disse lånene etisk sett som ”bånn i bøtta” og at de høye rentene som bankene tar for disse lånene er å ”utnytte folk”. Det er et faktum at disse låneproduktene meget lett gjør folk til gjeldsslaver.

Informasjonsdirektøren i DnBNOR svarer på kritikken med at ”alle de andre gjør det samme”. Det vitner ikke akkurat om høyt etisk refleksjonsnivå. Han sier også at banken ikke gir lån til de som ikke kan betale og at så mye som 80-90 prosent av de som søker, får avslag. Ikke desto mindre er det mange som ikke kan betale, men av en eller annen grunn ønsker informasjonsdirektøren ikke å oppgi hvor mange dette er. Til tross for direktørens forsikringer er det altså en del som føres ut i ulykken, og det burde direktøren erkjenne i stedet for nærmest å bortforklare det.

Særlig ille er det at det først og fremst er ressurssvake mennesker som blir utnyttet av bankene på denne måten. Det er ytterligere en grunn til at bankene burde vurdere sin praksis. Toppsjefen i DnBNOR heter Rune Bjerke. Han er sønn av en tidligere LO-økonom, og er selv Ap-mann, tidligere finansbyråd i Oslo kommune og nær venn av Jens Stoltenberg. Banken som rått og brutalt skor seg på menneskers svakheter, ledes med andre av en mann med bakgrunn og tilhørighet i en bevegelse som en gang i tiden var opptatt av de ”små” og ”ressurssvake” i samfunnet.

26. april 2010

Dårlig signal

Ifølge opplysninger P4 har hentet inn om lederlønninger i humanitære organisasjoner, har f eks lederne for Røde Kors og Plan Norge begge en årsinntekt i millionklassen. Ja, Børge Brende i Røde Kors har så mye som 2,2 mill i årslønn, skal vi tro Dagbladet. For et par år siden ble det dokumentert at generalsekretæren i Kreftforeningen også hadde ca en million i årslønn. Andre eksempler på høye lederlønninger i organisasjoner som lever av private gaver, kunne sikkert vært nevnt.

Jeg er enig med ekspert på lederlønninger Ole Skalpe, som sier at humanitære organisasjoner som gir sine ledere så høye lønninger, sender et dårlig signal til sine givere. Han etterlyser noe mer idealisme i disse organisasjonene, og det er ikke vanskelig å være enig. Typisk nok ønsker de aktuelle organisasjonene ikke å kommentere saken, eller man velger den vanlige floskelen om at lønna ”er riktig i forhold til det enorme ansvaret som ligger til stillingen”.

Jeg foreslår at de nevnte organisasjonene tar en titt i retning av misjonsorganisasjonene, som også lever av gaver fra enkeltpersoner. For eksempel har generalsekretæren i den største misjonsorganisasjonen i Norge, Norsk Luthersk Misjonssamband, en lønn som ligger omtrent på det halve av hva f eks generalsekretæren i Plan Norge har. (Begge er for øvrig teologer.) Misjonsorganisasjonens generalsekretær leder et arbeid som i omfang og kompleksitet har vesentlig større dimensjoner enn det f eks Plan Norges og Kreftforeningens generalsekretær leder. Misjonsorganisasjonene driver også et omfattende humanitært arbeid, til dels med de samme metodene som f eks Plan Norge, eksempelvis fadderordninger. Det samme gjelder for øvrig Kirkens Nødhjelp. Der hadde også generalsekretæren i 2008 en årsinntekt på en halv million kroner.

24. april 2010

Behov for demokratireform i regjeringen

Etter mye indre uenighet og strid har Regjeringen endelig mannet seg opp til å legge fram stortingsmeldingen om det nye presesembetet i Den norske kirke. Resultatet ble som mange fryktet, regjeringen overkjører glatt kirkens ønske, som har kommet til uttrykk gjennom demokratiske prosesser i kirkelige organer. I stedet lar man Senterpartiets symbolpolitikk få det avgjørende ordet for resultatet.

Følgende kommentarer gir en god karakteristikk av den farsen regjeringen har gjort denne saken til. Først Dagrun Eriksen, Krf:

”Regjeringens overkjøring av kirkens demokratisk valgte organer viser at regjeringen har større behov for en demokratireform enn Den norske kirke har. - Hvorfor i all verden skal folk engasjere seg i kirkedemokratiet når de vet at regjeringen ikke forholder seg til det likevel?”

Aftenposten på lederplass:
”Presessaken byr seg fram som et ypperlig studieprosjekt for alle som ønsker å avdekke hulheten i Liv Signe Navarsetes retorikk om elitearroganse og maktkonsentrasjon i Oslo.”

21. april 2010

Klar tendens

Dagens politiske meningsmåling i VG bekrefter den siste tidens tendens: Høyre har etablert seg på et nivå som truer Frp som landets nest største parti. På denne målingen går Frp så vidt mye tilbake at Høyre er klart større enn Siv Jensens parti, samtidig som Erna Solberg har en økende tillit i folket. Samtidig viser også denne målingen at Ap ikke akkurat har gode tider. Partiet presses hardt om dagen, ikke minst på grunn av en statsminister som får mye pepper for manglende tilstedeværelse både på den ene og den andre måten. Stoltenberg virker rett og slett grå og kjedelig om dagen, nesten som om han har gått litt lei. Det gjør ikke saken bedre at Kristin Halvorsen, av alle, oppsiktsvekkende nok snakker om at regjeringen mangler sprut. Den slags fra en samarbeidspartner i regjeringen kan ikke være spesielt hyggelig å lese for regjeringens leder. Det er en dårlig trøst for Stoltenberg at Kristin Halvorsen selv kanskje er den som aller tydeligst viser at hun har mistet ”spruten”.

Krf får en etterlengtet opptur på denne målingen med en framgang på hele 2,7 % fra forrige måling, til en oppslutning på 6,6 %, godt over det partiet oppnådde ved stortingsvalget i høst, men fortsatt langt unna det nivået partiet gjerne vil være på. Tiden vil vise om dette bare er et blaff, eller om Høybråten & co er i ferd med å vinne tilbake tapte skanser. Kanskje det mest spennende ved de neste målingene er om Venstre vil kunne få framgang etter at Sponheim har forlatt skuta og partiet har fått ny leder. Dagens måling gir i hvert fall ingen grunn til glede for partiet.

20. april 2010

Blir det tiltale?

Økokrims etterforskning i Stortingets pensjonsskandale har endt opp med at de anbefaler Riksadvokaten å ta ut tiltale mot de to tidligere stortingsrepresentantene Anders Talleraas (H) og Magnus Stangeland (Sp) for trygdebedrageri. Alle de andre som riksrevisor Kosmo og mange andre forhåndsdømte som kjeltringer, er nå ute av saken, noe enkelte mener de ikke burde vært. Talleraas og Stangeland er fortsatt ikke tiltalt. Tiden vil vise om Riksadvokaten vil følge Økokrims anbefaling. Det er ikke sikkert. Riksadvokaten er ofte meget streng i sin vurdering av om man sitter med tilstrekkelig sikre bevis.

Men om resultatet skulle bli tiltale av de to, står vi foran en interessant og nesten enestående rettssak. De to tidligere stortingsrepresentantene hevder med styrke at de ikke har opptrådt i strid med noe regelverk, men har opptrådt i samsvar med de opplysningene de fikk av Stortingets pensjoniststyre og administrasjon. Slik sett er det forståelig at de må føle det bittert å bli mistenkt for å være kjeltringer og bli så forhåndsdømt i mediene og opinionen som de har opplevd siden denne saken ble kjent.

På den annen side, etter de opplysningene som har kommet fram, er det ikke urimelig å spørre om de har vært tilstrekkelig aktpågivende, slik de to tidligere statsministrene Harlem Brundtland og Bondevik åpenbart har vært. Regelverket har vært særdeles uklart, og Stortingets eget pensjoniststyre og administrasjon må ha sovet ganske godt når de har beskjeftiget seg med disse sakene. Det taler til Stangelands og Talleraas’ forsvar. Men – mange vil nok si at det også er lov å tenke selv, ja, det har man faktisk plikt til.

18. april 2010

Toppkamp?

Rett før kampstart i Bergen annonserte ”NRK radiosporten” Tippeligaoppgjøret mellom Brann og Vålerenga som ”toppkamp”. Hallo! Vålerenga lå før kampen på femteplass på tabellen. Og Brann? Bunnlag! At dette kan beskrives som en toppkamp, skyldes kun medienes fordommer, nærmere bestemt den fordomsfulle oppfatning at noen lag i Tippeligaen nærmest pr definisjon forstås som topplag – uansett prestasjoner. Ser en på det som ble prestert på Brann stadion, bekreftes inntrykket. Dette var ingen toppkamp, men en høyst ordinær Tippeligakamp, som endte uavgjort. Så feigt som Vif spilte i andre omgang, fortjente de knapt det poenget de fikk.
Og Brann er bare opptatt av å klage på dommeren.

Nei, toppkampen i denne runden fikk vi på Marienlyst stadion i Drammen, og det burde vært forutsett. Her møttes to av de lagene som så langt i årets Tippeliga har spilt den mest underholdende fotballen. Kampen på Marienlyst var en flott fotballkamp, med bl a en kjempescoring av Nordkvelle. Godset presterte årsbeste og viste igjen at på hjemmebane nekter laget å gi fra seg poeng. Denne gangen var det Start som med sitt gode lag måtte reise hjem tomhendt etter at Godset vant fullt fortjent 3-1. Godset-trener Deila mener Start er det beste laget Godset har møtt hjemme i år.

Med uavgjort mot Vif har Brann fem poeng etter sju kamper og er fortsatt et bunnlag. Til sammenligning har f eks Haugesund ni poeng etter å ha klart uavgjort mot LSK på bortebane. Hønefoss har fremdeles ikke klart å ta et eneste poeng, men viste tross alt brukbare takter i kampen mot Viking. Men styret i Hønefoss tror, som så mange fotballstyrer før, at problemet kan løses ved å sparke treneren. Før eller senere tar også Hønefoss poeng. Kanskje skjer det i neste serierunde. Men at det eventuelt vil skyldes at de sparket treneren, er vel bare å lure seg selv.

16. april 2010

Vil savne Sponheim

Lars Sponheim har holdt sin siste tale som Venstreleder og går ut av politikken. Mye er blitt sagt om Sponheim, og det meste er sant. For Sponheim har mange sider. Han har vært en fargerik politiker blant mange grå politikere. Han har satt farge på politikken Og takk for det! Ingen har kunnet forholde seg likegyldig til Sponheim. Det kan ikke sies om alle politikere.

I likhet med sin nære politiske venn og sjef da han satt i regjering, Kjell Magne Bondevik, tar han selvkritikk for at han ikke har gjort nok for de fattigste i blant oss, særlig de rusavhengige og fattige barn. Det er bra, fordi den selvkritikken er berettiget. Så er det bare å håpe at Stoltenberg lærer av andres feil, slik at ikke også han må ta den samme selvkritikken om noen år. Men da må han skynde seg, for foreløpig har han lite å vise til på dette området.

Sponheim advarte i sin avskjedstale mot populismen, som han karakteriserte som den mest smittsomme sykdommen i politikken. Riktig sett og godt sagt. Denne sykdommen er utbredt både til høyre og til venstre. Derfor trengs det et sterkt sentrum, vil Sponheim mene, og jeg er enig. Sponheim skal ha honnør for at han så konsekvent har holdt fast ved sentrumstanken i politikken. Det har ikke vært spesielt populært den siste tiden. Desto mer fortjenstfullt av Sponheim å stå fast.

Jeg vil savne ham.

14. april 2010

Avsporing

Etter at halve Norge visste hvem den katolske presten i Porsgrunn siktet til når han fortalte at han for noen år siden som ung student hadde vært utsatt for forsøk på seksuelle overgrep av en veileder, navngir Kjell Arild Pollestad seg selv i en artikkel i Aftenposten i går. Pollestad kaller sin artikkel ”Noen oppklarende ord”. Pollestad har rett til å forsvare seg når han blir anklaget, men det er vanskelig å se at han ”oppklarer” noe som helst, annet enn at han har hatt en bitter konflikt med enkeltpersoner innenfor katolske kirkes administrasjon i Norge. Spørsmålet er om ikke professor Bernt Torvild Oftestad, treffer godt når han i Aftenposten i dag karakteriserer det Pollestad har skrevet som ”et virvar av ukontrollerbare ”informasjoner” fra det lukkede rom og ingen oppklaring”.

Pollestad er kjendis. Dermed er det duket for en debatt som er godt egnet til å avspore fra det tragiske utgangspunktet, nemlig katolske presters seksuelle overgrep mot barn. I stedet får vi nå en opphetet debatt for eller imot Pollestad. Bloggene er fulle av ukvalifisert synsing, og i Vårt Land (papirutgaven) i dag står det å lese en lang artikkel av en ung mann som hyller sin gode venn, Kjell Arild Pollestad. Han kan fortelle at har bare gode erfaringer med ham og at Pollestad aldri har forgrepet seg på ham. Nei vel, ingen har vel påstått at Pollestad har forgrepet seg på alle unge menn som måtte være hans venner. Men en ung prestekollega har anklaget ham for forsøk på overgrep, og han er etter det jeg forstår blitt trodd av sine overordnede. Muligens dreier det seg her om en totalt ulik forståelse av virkeligheten. En eventuell politietterforskning kan muligens avklare om det er hold i anklagen. Vitnesbyrdet fra en venn som bare har gode erfaringer med Pollestad, kan sikkert suppleres av mange andre, slik vi ser et eksempel på i Lars Roar Langslets uttalelser om Pollestad. Men de beviser vel ikke nødvendigvis at Porsgrunn-presten farer med løgn.

Som professor Trygve Wyller fortjenstfullt påpekte i Dagsnytt 18 i går kveld, er det viktig nå å skille mellom sakene, som er mange: overgrepene mot barn og hvordan slike saker skal behandles, seksuelle utilbørligheter (eventuelt overgrep) mellom voksne, bitre konflikter innenfor den katolske kirke, og den katolske kirkes noen ”lukkede” tradisjon når det gjelder konflikter o.l. Alt er viktig nok, men utgangspunktet, overgrepene mot barn, er her det langt viktigste og det som debatten først og fremst bør dreies seg om, nærmere bestemt hvordan slike saker skal behandles og hvordan overgrep skal forhindres. At saken mot tidligere biskop Müller henlegges som foreldet, bør ikke avslutte denne viktige debatten.

11. april 2010

Unggutta imponerer

Strømsgodset har det yngste laget i Tippeligaen. I mangel av penger til å kjøpe etablerte spillere har Jostein Flo og Ronny Deila vært nødt til å satse på unge spillere. Det har på ingen måte slått uheldig ut. Tvert imot. 18-19-åringene på Godsets lag viser en friskhet og oppfinnsomhet i spillet som alle fotballelskere må glede seg over. I forrige hjemmekamp ordnet de med målene mot Viking. I kampen mot Sandefjord, som måtte reise hjem med 2-4 tap, skåret unggutta alle fire målene. Til og med forsvarsspilleren Lars Sætra, som ennå ikke er fylt 19 år, scoret med en nydelig heading. Den samme Sætra, som så vidt rakk å debutere i Tippeligaen på tampen av fjorårsesongen, har i år framstått som en forsvarsklippe. Han viser en sikkerhet i sitt forsvarsspill som vanligvis bare eldre og rutinerte midtstoppere viser fram, samtidig som han er offensiv i tenkningen. Slik sett er det logisk at han også scorer. Riktignok sviktet han ved den siste Sandefjord-scoringen, men da var kampen allerede avgjort.

Pengekrisen i fotballen behøver slett ikke være noen ulykke. Snarere tvert imot. At lagene må satse på unge spillere, gjerne fra egen stall, er bare fint. Det beviser blant annet Godset.

Brann og Viking hører med til de klubbene som har større budsjett enn de fleste. Men de fortsetter å skuffe. Viking tapte nylig for Godset, og i denne serierunden fikk de bank av Aalesund, som heller ikke har på langt nær så stort budsjett som Viking. Brann er også et økonomisk ”storlag”, men det synes ikke å hjelpe. Tap på hjemmebane mot Start, riktignok knepent, men fire baklengs på hjemmebane sier sitt.

Oppdatering: Sannelig stiller ikke også Rosenborg med en unggutt som smeller til i Tippeligaen. Markus Henriksen, som bare er 17 år, knallet inn to mål mot Odd og sikret 3-1 seier for RBK mot Odd. Imponerende og morsomt. Det er vår i fotball-Norge.

10. april 2010

Pinlige skolenedleggelser

Aftenposten kan fortelle at den rødgrønne regjeringen har lagt ned 230 skoler. Det er en dobling fra tiden med Bondevik-regjering. Det er ikke alltid like lett å få liv og lære til å gå i hop. Heller ikke for den rødgrønne regjeringen. Jeg skal ikke påstå at alle skolenedleggelsene går inn i et mønster av brutte løfter, men det må vel kunne sies at de brutte løftene etter hvert begynner å bli mange.

Å nedlegge skoler kan noen ganger være både riktig og nødvendig. Her vil meningene være delte. Men da de overtok makten i 2005, skrev de rødgrønne partiene i Soria Moria-erklæringen at regjeringen ”vil opprettholde en desentralisert skolestruktur”. Nå vil de tre partiene sikkert hevde at det har vi fortsatt i Norge. Men hvis skolenedleggelsene skal fortsette i den rødgrønne takten, skal det vel etter hvert godt gjøres å kunne hevde at man har levd opp til løftet fra 2005.
Ikke minst for Sp må saken være ytterst pinlig.

8. april 2010

Bra av riksadvokaten

Mange undret seg og reagerte på at moren til Christoffer Kihle Gjerstad ikke ble tiltalt sammen med guttens stefar, som ble dømt til åtte års fengsel for å ha mishandlet den åtte år gamle gutten til døde i 2005. Det denne forsvarsløse gutten ble utsatt for fra dem som skulle være hans beste vern og forsvar, var så hjerteskjærende grovt at det er vanskelig å finne ord. Det verste i denne saken er det totale sviket Christoffer opplevde fra mors side, uttalte aktor i saken mot stefaren. Det er lett å være enig. Desto mer uforståelig at anmeldelsen av guttens mor for omsorgssvikt og mulig medvirkning ble lagt bort. Få er i stand til å forstå at hun skulle være fullstendig uvitende om ektemannens ugjerninger og ikke kunne gjort noe for å hindre det. Saken mot moren ble henlagt etter bevisets stilling, som det heter.

Når riksadvokaten nå omgjør henleggelsen og beordrer ytterligere etterforskning av moren, gjør han det eneste rette. Ingen er skyldig før de er dømt. Det gjelder også denne moren. Men hensynet til rettferdighet for lille Christoffer og for rettsfølelsen hos folk tilsier at alt må gjøre for å klarlegge morens rolle i saken.

Oppdatering 23. juni 2011:
Riksadvokaten tar ut tiltale mot moren.

7. april 2010

Om å si sannheten

Burde den katolske kirke sagt sannheten med en gang? Da den katolske biskopen i Trondheim plutselig gikk av i juni i fjor, var forklaringen samarbeidsproblemer i menigheten. Nå viser det seg at sannheten var en annen. Biskop Georg Müller måtte gå av fordi det kom for en dag at han for tjue år siden hadde forgrepet seg seksuelt på en ti år gammel altergutt. Det var offeret selv som fortalte om overgrepet etter å ha båret på hemmeligheten i rundt 20 år. Da var saken strafferettslig foreldet. Men i kirkeretten er det ingen foreldelsesfrist for biskoper, sier biskop Bernt Eidsvig.

Det kan vel ikke sies å være overraskende at avsløringen vekker oppsikt også utenfor landets grenser. Den katolske kirke skal ha ros for at den handlet raskt og resolutt da biskopens overgrep ble kjent for kirken. Müller ble sparket, han er blitt utelukket fra posisjoner kirken kan gi ham og vil aldri få noen posisjon i kirken mer. Offeret har fått den økonomiske erstatning han har bedt om, og etter det jeg forstår har han også fått annen adekvat hjelp og støtte.

Men hvorfor sa man ikke sannheten da Müller forlot bispeembetet i fjor? Det blir vist til at offeret verken ønsket at saken skulle bli offentliggjort eller meldt til politiet. Det er en begrunnelse man kan ha forståelse for. Likevel må en spørre om det var klokt? Problemet er at det neppe er mulig i lengden å holde en slik sak skjult for offentligheten. Før eller siden kommer sannheten fram. Kirken er vel i nærheten av å fortelle en løgn når Müllers avgang ble begrunnet med samarbeidsproblemer. Og kirken bør vel ikke lyve? Så vidt jeg vet var samarbeidsproblemene reelle nok. Men det var åpenbert ikke den egentlige grunnen til at biskopen gikk av. Dermed begynte ryktene å svirre. Og rykter er i lengden destruktivt. Når så ryktene blir bekreftet, har man et problem, med troverdigheten og omdømmet.

Jeg erkjenner at den katolske kirke var i et dilemma, noe også biskop Eidsvig påpeker. Hensynet til offerets ønske og hensynet til å fortelle sannheten. Jeg ser ingen grunn til å mistro kirken når den sier at det var hensynet til offerets ønske som veide tyngst da avgjørelsen om hemmelighold ble tatt. Likevel bør spørsmålene stilles: Hvor sterkt argumenterte man overfor offeret om at sannheten tross alt burde fram? Det er faktisk ikke gitt at det mest riktige her er å velge hemmeligholdet, selv om offeret ønsket det slik. Ikke minst hensynet til eventuelle andre som kan ha vært utsatt for det samme, tilsier åpenhet. Hemmelighold gjør det ikke lettere for eventuelle andre ofre å stå fram. Under alle omstendigheter kan ikke den katolske kirke nå la være å gå aktivt ut for å klarlegge om det finnes andre. Dette desto mer som det blir sagt at det har vært flere overgrepssaker i den katolske kirke i Norge. Det er ikke nok å vente på at eventuelle andre ofre melder seg selv, selv om det sikkert er blitt lettere når den avsatte biskopens overgrep nå er blitt kjent for offentligheten, og eventuelle andre vet at de ikke er alene.
Det siste er at politiet nå undersøker opplysninger om nytt overgrep.
Mer om saken: VG VG VG Vårt Land Vårt Land Aftenposten Dagbladet

4. april 2010

Kristus er oppstanden


Jesu oppstandelse.
Altertavle i Sinsen kapell. Laget av billedhugger Maja Refsum Nygaard-Nielsen.