onsdag 30. desember 2009

Uansvarlig statsrådkjøring

I november avslørte TV2 at statsråd Giskes regjeringsbil hadde bedrevet råkjøring på en tur på E18 fra Lillesand til Kristiansand. TV2 la seg på hjul, og målte en fart på nærmere 140 km i timen i en 100-sone. Politiet har vurdert farten til 120 km i timen. Agder politidistrikt har nå gitt en bot på 3600 kroner både til Giskes sjåfør og TV2-sjåføren.

Begge sjåførene innrømmer å ha kjørt for fort, men bare TV2-sjåføren erkjenner straffeskyld. Hvorfor Giskes sjåfør ikke gjør det, sier politiet ikke noe om. Derfor kan vi bare spekulere. Kan det ha noe med at Giske forsøkte å bortforklare sjåførens råkjøring? I stedet for å beklage hendelsen fleipet han med den og presterte å benekte at en fart langt over fartsgrensen kunne karakteriseres som uansvarlig kjøring.

Protest fra pensjonist

Einar Lunde slutter i NRK etter 40 år i statskanalen. Ifølge Dagbladet slutter han i protest fordi han ikke får fortsette å ta oppdrag for Temareiser Fredrikstad som foreleser på turer til Sør-Afrika. Ifølge TV2 og VG vil det antagelig innebære at han tas av luften med øyeblikkelig virkning. Han skal visstnok ha blitt truet med sparken hvis ikke dette arbeidsforholdet opphørte. NRK avviser at han er truet med å bli sparket.

NRK sier det ikke er problematisk at han som NRK-journalist holder foredrag på reiser. Det problematiske er at han fungerer som reiseleder. Når du bare holder et foredrag, er du ikke den som har regien på arrangementet. Som reiseleder låner du ut ditt navn og NRKs navn til en kommersiell aktør på en helt annen måte, sier direktør for nyhets- og programdivisjonen i NRK, Per Arne Kalbakk.

NRK viser til at man har et personalreglement som sier klart at medarbeidere i nyhetsavdelingen ikke skal påta seg slike oppdrag som Lunde gjør. I så fall regner jeg med at reglementet også gjelder for Lunde. At oppdragene for Temareiser ifølge Lunde selv har vært en ”bærebjelke” for hans familieøkonomi, kan vel heller ikke være avgjørende for at NRK skal gi ham særbehandling.

Det opplyses at Lunde skal slutte i september neste år. I mars fyller han 67 år, en helt vanlig alder for å tre inn i pensjonistenes rekker.

Oppdatering: Lunde vil ikke bli tatt av skjermen straks. Lunde har etter en skriftlig refs beklaget saken, og fortsetter som planlagt til og med 27. september neste år.

mandag 28. desember 2009

Privatlivets fred

Som et apropos til julens nyheter om familievold både her og der, kan det være på sin plass å sitere kong Haralds ord i NRK-intervju søndag kveld: ”Det hører ikke til privatlivets fred å slå barn”. Og vi kan føye til – heller ikke å knivstikke sin ektefelle.

søndag 27. desember 2009

Fornuftig kongepar

Verken kong Harald eller dronning Sonja har lest Märthas ”englebok”, kunne de opplyse i et intervju i NRK-TV søndag kveld.
Godt å høre at kongeparet har fornuftigere ting å gjøre.

Tiåret da staten ble gal

Vil de første ti årene av det 21. hundreåret gå over i historien som tiåret da den norske staten gikk fra forstanden?
Morten Strøksnes i BT mener det i en kommentar på bt.no i dag.
Hans artikkel anbefales.

fredag 25. desember 2009

Fredsfyrsten

Det folk som vandrer i mørket,
får se et stort lys;
over dem som bor i skyggelandet,
stråler lyset fram.
Du lar dem juble høyt
og gjør gleden stor.
De gleder seg for ditt åsyn
som en gleder seg i kornhøsten,
som en jubler når hærfang skiftes.
-
For et barn er oss født,
en sønn er oss gitt.
Herreveldet er lagt på hans skulder,
og hans navn skal være:
Underfull Rådgiver, Veldig Gud,
Evig Far og Fredsfyrste.
Så skal herreveldet bli stort
og freden være uten ende
over Davids trone og hans kongerike.
Han skal gjøre det fast og holde det oppe
ved rett og rettferdighet
fra nå og til evig tid.
Herren, Allhærs Gud, skal gjøre dette
i sin brennende iver.
Jesaja 9, 2-3, 6-7

onsdag 23. desember 2009

En regjering vi fortjener?

Sjelden er vel en valgseier blitt fulgt opp på en dårligere måte enn det den rødgrønne regjeringen har gjort i høst. Dette avspeiles i de politiske meningsmålingene. På disse taper nå de rødgrønne oppslutning, spesielt Ap. På den siste målingen, i Vårt Land i dag, faller Ap med 2,5 prosentpoeng. Sp faller med 1,5 prosentpoeng til like over sperregrensen. Høyre går kraftig fram. At Høyre vinner og Ap taper, har vært trenden på flere målinger, bl a i en måling TNS Gallup har gjort for TV2. Samtidig faller Stoltenbergs popularitet. ”Aldri har noen statsminister falt så dypt så kort tid etter et gjenvalg som Jens Stoltenberg”, skriver Dagsavisens Arne Strand, tidligere Ap-statssekretær. Viktige årsaksfaktorer summeres opp av en annen kommentator i samme avis i overskriften ”En duft av diesel og råtten fisk”.

Stoltenberg har selvfølgelig rett i at det viktigste er å vinne valg, og meningsmålingene svinger. Stoltenbergs rødgrønne koalisjon fikk fornyet tillit ved valget. Slik sett kan vi si at vi har fått akkurat den dårlige regjeringen vi fortjener. Men det fallet i tillit som meningsmålingene avslører er så vidt markant, at det burde være en tankevekker både for regjeringen og for dem som gjenvalgte den.

mandag 21. desember 2009

De som forlot landet

Utvandringen til Amerika har fascinert meg. Derfor har jeg lest Sverre Mørkhagens bok ”Farvel Norge. Utvandringen til Amerika 1825-1975” med stor interesse. Boka er den første av et to-bindsverk. Mørkhagen beskriver i de ulike fasene av den store folkeflyttingen fra Norge til Amerika gjennom 150 år. Særlig interessant er det at vi får et møte med en rekke enkeltskjebner og årsakene til at så mange brøt opp og forlot landet. I det andre bindet som kommer i 2011, vil han følge deres skjebne i deres nye hjemland.

Min interesse har nok bl a sammenheng med at jeg i likhet med så mange andre her i landet har slekt der borte. Allerede på 1860- og -70-tallet utvandret søsken av min oldemor, og tretti år senere reiste fire av min farmors søsken fra Tretten i Gudbrandsdalen. Også min farmor var klar for å dra, men så traff hun en kar fra Trøndelag som kom til Gudbrandsdalen for å delta i byggingen av Dovrebanen, og dermed ble det et liv i Norge for henne. Også min morfar var klar til å dra. I stedet ble det ekteskap med en gårdarving for husmannsgutten. Godt at noen ble igjen, må vi vel si vi som nå lever i dette landet, ellers hadde det vel ikke vært noe liv.

For vel 20 år siden besøkte jeg for første gang noen av disse utvandrernes etterkommere, som altså er mine fjerne slektninger. Skjønt ikke fjernere enn tremenninger. Blant amerikanere er man ”cousin” - uansett. Siden er det blitt flere besøk i Wisconsin, der mange av dem bor. Det er like trivelig hver gang. De ”norske” amerikanerne er opptatt av forfedrenes og formødrenes hjemland, og noen av dem er nærmest umettelige når det gjelder opplysninger om slekten i Norge.

Jeg for min del er like interessert i skjebnen til de mange som utvandret og søkte lykken på den andre siden av havet. En av disse var min oldemors bror. Han var døv og utvandret alene som ung i 1872. Han har ingen etterkommere og vi har ikke visst særlig mye om ham. Men med god hjelp av bl a en tremenning der borte har det lykkes å etterspore hovedtrekkene i hans liv. Det viser seg at han har en interessant historie, som vil bli fortalt en bokartikkel neste år.

lørdag 19. desember 2009

Sprintere i støtet

Sirkus Northug er for lengst i gang igjen. På en dag da de norske spesialsprinterne skuffet, viste Petter Northug på nytt sin klasse. Han har allerede vunnet distanserenn i World Cup i år, men oppvisningen i den klassiske langrennssprinten i slovenske Rogla, var det virkelig sus over. Med sin første sprintseier i klassisk brøt Northug en ny barriere. Northug behersker mann-mot-mann-kampen som få andre. Ikke minst taktisk er han ganske så suveren. Han vet alltid å posisjonere seg for en innspurt han vet han behersker. Slik også denne gangen. I oppløpet var konkurrentene sjanseløse. Men det skal sies at det var ei løype som nok favoriserte distanseløperne.

Men enda mer gledelig var Marit Bjørgens sprintseier, hennes første på tre år. Taktisk gikk også hun et nærmest prikkfritt løp, mens favoritten Petra Majdic, rotet seg helt bort og aldri var med i teten i finalen. Måten Bjørgen svarte med kraftfull staking da Justyna Kowalczyk tok teten i oppløpet, bør gi henne stor selvtillit. Kanskje bør hun revurdere sin plan om ikke å gå sprinten i OL? Og hva med Northug? Kommer han til å gå sprinten i OL?

onsdag 16. desember 2009

Den gode bestefarpedagogikken

Allerede fra tidlig barnsben av ble jeg sterkt knyttet til min bestefar på morssiden. Det er mer enn 44 år siden han gikk bort over 90 år gammel. Men fortsatt er min følelsesmessige tilknytning til mannen og det han stod for, like stor. Han er et av de store idealer i mitt liv. Ikke mange har betydd mer for meg enn han. Det var noe med den genuine interessen for den unge slekt. Ikke slik at han idylliserte barndomstiden. Dertil var hans egen alt for mye preget av husmannsguttens slit og mangel på barndom. Men han idealiserte barnebarna sine på en måte som økte vårt velvære og bidro til å skape et godt selvbilde.

Selv hadde han bare tre måneders skolegang årlig på omgangsskole. Kanskje var det derfor han fulgte barnebarnets skolegang med argusøyne. Han koketterte med at han knapt kunne skrive. Brev jeg har gjemt, motbeviser påstanden. Det skapte sensasjon i hjembygda da han som husmannsgutt ble stilt først på kirkegulvet ved konfirmasjonen. Han snakket med stor respekt om kapellanen som vågde å gjøre dette, og som dermed gikk glipp av både gris og sau, slik honorarskikken var blant bøndene den gang.

Han var selvsagt ikke feilfri. Barn av sin tid som han var, hadde han klare autoritære trekk. Men i omgangen med meg og de andre barnebarna, var han mildheten selv, dog uten noen som helst sans for det pysete. Han fortalte om harde oppvekstvilkår. Tolv år gammel flyttet han til en gård langt unna barndomshjemmet og arbeidet full tid som gårdsgutt. På konfirmasjonsdagen fikk han låne en hest av bonden og red alene til kirken. Ingen av familien var der.

Bestefar fortalte om oppveksten uten snev av den ufyselige «den-gang-jeg-var-ung»-tonen som får unge mennesker til å sperre av for enhver kommunikasjon med den eldre generasjon. I det hele tatt, bestefars beretning om sin egen oppvekst var uten romantisering av fortiden. Den var realistisk og sann, og gjorde desto større inntrykk i det unge sinn.

Jeg traff ham ikke så ofte, stort sett bare i sommerferien. Samværene dreide seg sjelden om lek. Bestefar kjente den vel ikke i teorien, men praktiserte den desto mer, den genuine bestefarpedagogikken: Vi gjorde ofte noe sammen. Barn elsker å bli tatt med i de daglige gjøremål. På den måten opplever de at det er bruk for dem. Hvis barnas nærmeste ikke har bruk for dem, hvem har det da? Fra forskningen vet vi at dette er viktig for utviklingen av såkalt prososial atferd hos barna, dvs. positiv atferd som for eksempel å hjelpe, dele og samarbeide med andre.

Bestefar tok meg med i alle de nyttige gjøremål han drev med, og det var ikke lite, for dette var på en bondegård. Selvfølgelig hadde min bestefar her en stor fordel. Han fikk bestefarpedagogikken så å si gratis. På en bondegård er det alltid noe å holde på med som barn synes er morsomt å få være med på, særlig når barnebarnet er bygutt. I dag må bestefar som regel være mer bevisst på hva han gjør sammen med barnebarna, slik oppdragelsesoppgaven er blitt en mye mer bevisst oppgave for foreldrene. Barn har ikke i samme grad som tidligere anledning til å lære av livet selv. Desto viktigere blir det å benytte alle anledninger til å ta dem med inn i livet. De formelle skole- og opplæringssituasjonene blir det alltids nok av. Her har bestefar sin store oppgave og mulighet.

tirsdag 15. desember 2009

En blunder

Jeg slutter ikke å undre meg over hvor liten bakkekontakt Jens Stoltenberg har – bokstavelig talt. Å bruke privatfly til København-konferansen tyder på at han er utstyrt med en velutviklet evne til å begå blundere. Særlig bommer han i miljøsakene. Jeg har forståelse for at også en norsk regjeringssjef noen ganger må bruke privatfly for å få gjort jobben sin på en effektiv måte. Men det er ufattelig at Stoltenberg og hans rådgivere ikke forstår hvilken negativ symboleffekt bruk av privatfly til København har når det går 17rutefly fra Oslo til Danmarks hovedstad. Hans stabssjef, som nå har fått statsrådstatus, kan prøve å forklare nødvendigheten av privatfly så mye han vil. Reisemåten er så umusikalsk som den kan få blitt. Ikke rart opposisjonen klasker til med sterke karakteristikker. Statsministerens handlemåte bidrar bare til ytterligere å forsterke den negative holdningen befolkningen har fått til Stoltenbergregjeringen etter valget. I morgen vil Høyre grille regjeringen på klima i Stortinget.

Den gang lykken var en sykkel

Jeg har nettopp publisert en artikkel i årets utgave av årboka for Fåberg og Lillehammer Historielag. Med ”sykkel” som gjennomgangstema skriver jeg om oppvekst på Lillehammer i årene etter 2. verdenskrig. Dette var en tid da det var mangel på det meste. Når familiens økonomi dessuten var meget beskjeden, forble sportsutstyr og det meste av alt annet en gutt ønske seg, bare en drøm. Mest av alt ønsket jeg meg en sykkel. Jeg ble fort klar over at drømmen bare kunne bli en realitet hvis jeg tjente pengene selv. Heldigvis var skolen den gang så viselig ordnet at vi bare gikk annenhver dag. Det ga muligheter. Jeg fikk meg jobb som visergutt, først hos en baker, senere i en kolonialbutikk.

Følelsen som svulmet i brystet da jeg kunne trille hjem på nyinnkjøpt sykkel, kan ikke beskrives med ord. Det kan heller ikke følelsen da jeg første gang svingte inn i skolegården og gutta strømmet til for å beundre nyervervelsen. I årene som fulgte var ett av årets store øyeblikk den dagen om våren da en kunne ta fram sykkelen. Den dag i dag når jeg kjenner lukten av vår, minnes jeg den herlige følelsen det ga å kunne sette seg på sykkelen i vårvarmen og tråkke av gårde. Spesielt nydelig var det å suse av sted på de få veiene som var asfaltert. Sykkelen utvidet aksjonsradiusen og dermed friheten og følelsen av å beherske verden.

Sykkelen ble aldri låst, rett og slett fordi jeg ikke hadde noen lås på den. At noen skulle stjele en sykkel, var like utenkelig som at noen skulle ta den nøkkelen alle visste lå under dørmatta og låse seg inn i annen manns hus. Å sette fra seg en sykkel ulåst i dag, vil være det samme som å henge på den en plakat med teksten ”Vær så god å ta den!” Forskjellen gir grunnlag til refleksjoner over hva slags samfunn vi egentlig har skapt vi som vokste opp i etterkrigstiden, da den materielle velstanden var liten, men samholdet og respekten for andres eiendom var desto større.

En opplevelse fra mine egne barns oppvekst illustrerer endringen. Min eldste sønns sykkel ble stjålet. Sykkelen ble meldt stjålet, vi fikk utbetalt forsikringspengene og ny sykkel ble anskaffet. En dag neste vår oppdaget min sønn en gutt som syklet på den stjålne sykkelen. Han fulgte etter ham og merket seg hvor gutten bodde. Sammen oppsøkte vi foreldrene og la fram fakta. Reaksjonen var overraskende: ”Har ikke dere fått erstattet sykkelen av forsikringsselskapet?” Jo, vi hadde da det, men .. . ”Hva er det dere da bråker med?” – Vi måtte gå med uforrettet sak. Sykkelen ble ikke utlevert før vi fikk politiet til å ringe faren og true med at de ville komme og hente den.

Men historien stopper ikke der. Sykkelen var jo erstattet av forsikringsselskapet. Derfor telefon til selskapet om at sykkelen kunne hentes hos oss. Det viste seg vanskelig. Forsikringsselskapet var åpenbart ikke interessert i sykkelen som vitterlig tilhørte dem. Gjentatte anmodninger var nytteløse. Min yrkesbakgrunn tilsa at en pedagogisk vri var forsøket verd: Hva vil dere jeg skal si til min sønn, som jeg etter beste evne har forsøkt å forklare at sykkelen ikke lenger er hans? Heller ikke det gjorde inntrykk. Enden på visa ble at vi skulle sende forsikringsselskapet en sum penger for en sykkel vi ikke trengte. Vår sønn undret seg over moralen i de voksnes verden, og vi som foreldre fikk en leksjon i hvordan verden hadde forandret seg siden vår egen oppvekst.

mandag 14. desember 2009

Plutselig hastverk

Finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) varsler nå full gjennomgang av skatteavtalene for ansatte i internasjonale organisasjoner, forteller VG. Leder av Stortingets finanskomité har også funnet ut at det er nødvendig å endre avtaler av den typen som gir Jagland skattefrihet.

Greit nok. Men det er med respekt å melde litt for typisk at ansvarlige politikere nå plutselig har fått hastverk når gjelder disse ordningene, og nærmest gjør Jagland til syndebukk for en ordning både Sigbjørn Johnsen og andre politikere har visst om lenge. Ordningen er ikke ny. Tvert imot, dette er en ordning som har vært gjeldende i årtier for en mengde nordmenn i internasjonal tjeneste. Nå er den plutselig blitt gal. Det hele minner om den barnlige og umodne form for moralsk tenkning som kjennetegnes ved at noe blir galt først når det blir oppdaget. Her: en gal og urettferdig ordning er OK så lenge folk ikke er oppmerksom på den, men straks mediene gjør den kjent, blir den gal.

Carl I Hagen: Jagland bløffer

søndag 13. desember 2009

Fornuftig ordning?

VG-oppslaget om at Thorbjørn Jagland ikke betaler skatt av lønnen han har som generalsekretær i Europarådet, er velegnet til å nære opp under småligheten i våre sinn. Få gidder å sette seg nærmere inn i saken. Heller ikke VG har klart å få fakta riktig, til tross for at hele førstesiden i dag brukes på denne saken. Jagland har 2,2 mill kroner i årslønn, forteller avisen, men Jagland selv opplyser at han har 1,6 millioner. Jeg regner med at Jagland vet hva han tjener.

Kritikken som nå rammer Jagland, er urettferdig. Det er ikke han som har laget reglene, og reglene er heller ikke spesielle for hans situasjon. Jagland minner også om at han nå er utmeldt av den norske folketrygden, og han er heller ikke med i sosiale ordninger i sitt nye hjemland Frankrike. Han må derfor ha en egen privat helseforsikring. I tillegg minner han om at kona er der uten lønn, og at hun heller ikke er medlem av folketrygden lenger.

Både Skattebetalerforeningen og Lundteigen bør derfor modere seg noe i sine sterke uttalelser om saken, spesielt Lundteigen, som bør være kjent med ordningen, og som lenge har hatt god mulighet til å ta den opp med tanke på å endre den. Muligens har verken han eller andre gjort det, fordi ordningen når alt kommer til alt er den mest fornuftige.

Men når det er sagt, synes jeg nok Jagland uttaler seg noe ubeskyttet når han sier at det ville vært vanskelig å få folk til å ta disse jobbene, hvis man skulle betale skatt. Husker jeg ikke feil, var det svært viktig for Jagland å få denne jobben, og atskillige norske skattekroner ble brukt i arbeidet for hans kandidatur. Jeg kritiserer ikke noe av dette. Men hans uttalelse røper en tenkning som ligner litt for mye på den vi kjenner fra næringslivshold når urimelig høye lønninger og frynsegoder skal forsvares.

lørdag 12. desember 2009

Ny sjefredaktør i Aftenposten

Aftenpostens nytilsatte sjefredaktør Hilde Haugsgjerd, forsikrer at hun står fullt og helt på Aftenpostens politisk-ideologiske plattform, og at hun er meget bekvem med å skulle forvalte avisens grunnsyn, konservativt-liberalt. Spørsmålet om hvordan en person med fortid på den ytterste politiske venstrefløy kan være sjefredaktør i Aftenposten, er ikke urimelig. Hilde Haugsgjerd var for 30 år siden aktiv i AKP-ml og var i tre år leder av Rød Valgallianse. Hun meldte seg imidlertid ut av disse organisasjonene i 1982.

Hadde noen for bare få år siden sagt at en leder av Rød Valgallianse skulle bli sjefredaktør i Aftenposten, ville vedkommende blitt regelrett ledd ut. Ansettelsen av Haugsgjerd sier mye om utviklingen i mediene, men den sier nok enda mer om en person som har tatt et kraftig oppgjør med sin egen fortid. Hun ber om forståelse og respekt for at hun har gjort opp med sin AKP-tid, og sier at hennes refleksjoner over tiden hun tilhørte en totalitær bevegelse har gjort at hun setter verdiene i Aftenpostens grunnsyn svært høyt: Toleranse og respekt for andres meninger, ytringsfriheten og frihet for individet.

Det er lov å skifte mening, og Hilde Haugsgjerd framstår som troverdig. Og hun er utvilsomt dyktig.

Også andre sider ved denne ansettelsen er interessant. Haugsgjerd er den første kvinne som blir sjefredaktør i Aftenpostens 150 år lange historie. Redaktørbransjen er en av de siste mannsbastionene i vårt samfunn. Jeg har lenge undret meg over hvor trege avisene har vært når det gjelder å slippe kvinnene til i toppstillingene. Men nå begynner det å hjelpe.

Mange som har kommentert ansettelsen har oversett det interessante poenget både Haugsgjerd og Hans Erik Matre, som hun avløser som sjefredaktør, begge har vært ansatt i Vårt Land. Som så mange andre dyktige avisfolk var det i det kreative miljøet i Vårt Land hun trådte sine journalistiske barnesko og lærte faget. På den tiden hun arbeidet i den kristelige avisen, var hun for øvrig fortsatt aktiv AKP’er. Egentlig er vel det minst like oppsiktsvekkende som at hun i dag blir ansatt som sjefredaktør i Aftenposten.

Haugsgjerd går ikke til jobben med de store programerklæringer, men understreker at målet er kvalitetsjournalistikk som gir leserne økt innsikt og skaper engasjement. Et ønske fra min side er at denne målsettingen også vil gjelde kirkejournalistikken, som etter min mening lenge har vært stemoderlig behandlet i Aftenposten. På dette området har Aftenposten de siste årene vært en skuffelse. For en del år siden hadde Aftenpostens redaksjon en kirkeavdeling som leverte kirkelig kvalitetsjournalistikk. En kommentarartikkel nylig av en avisens medarbeidere er ett av flere eksempler på en mangel på kvalitet som Aftenposten ikke kan være bekjent av.

fredag 11. desember 2009

En fredspris som vil bli husket

Den store Nobeldagen er over. Prisvinneren er reist hjem, og alle ser ut til å være fornøyde. Fredsprisen til Obama har vært møtt med kritikk. Både her hjemme, i USA og andre steder i verden har det vært hevdet at han ikke har fortjent en, at den ”kom for tidlig”. Etter at ikke minst aviser i redaksjonelle kommentarer, har gjentatt påstanden til det kjedsommelige, har man fulgt opp med meningsmålinger der man har spurt folk om Obama har fortjent fredsprisen. Som man spør, får man svar, flertallet har svart nei.

Jeg skrev etter tildelingen at pristildelingen til Obama lar seg forsvare, og Jaglands tale under seremonien i Oslo Rådhus bekrefter etter min mening at dette er en vurdering som står seg. At pristildelingen er ”premature” og ”kommer for tidlig”, er egentlig en pussig påstand. Skal prisen primært være en påskjønning for lang og tro tjeneste? Vi har sett mange eksempler på at folk har fått fredsprisen for ting de har utrettet mange år tilbake. Men ifølge Nobels testamente skal prisen tildeles den som det siste året har gjort mest f eks for internasjonal forbrødring. At Obama har gjort mye nettopp for internasjonal forbrødring, er hevet over tvil. Hvem har gjort mer ”det siste året”? Spørsmålet er stilt mange ganger. Jeg har ikke sett at noen av kritikerne har forsøkt å svare.

Allerede nå ser det ut til at noen av kritikerne har forandret mening, muligens fordi de etter Jaglands tale i har fått mer innsikt i begrunnelsen, og hva intensjonen med prisen egentlig er. Jeg noterer også at Obamas tale blir godt mottatt i USA. Men det er klart, hvis Obamas videre bestrebelser for å nå sine gode mål, mislykkes, vil kritikere komme tilbake. I så fall er vi i samme situasjon som for mange andre prisvinnere, som har mislykkes i sitt arbeid. Men hva som måtte skje i framtida, kan ikke brukes som begrunnelse for verken det ene eller det andre.

Tre år med bloggen

I avdelingen for selvopptatthet: I dag er det tre år siden jeg opprettet denne bloggen og skrev min første bloggpost. I løpet av disse tre årene er det blitt vel 800 poster, hvorav noe over halvparten er skrevet det siste året. I min selvpresentasjon sier jeg at jeg helst blogger om aktuelle spørsmål i kirke og samfunn (og litt annet, bl a fotball og annen idrett, som interesser meg). Den første posten for tre år siden dreide seg om mediekritikk. Helt siden jeg i gymnastiden daglig besøkte oppvekstbyens folkebibliotek og leste alle riksavisene, har jeg vært en ivrig avisleser, TV-seer og radiolytter. Jeg har også lenge vært opptatt av mediekritikk, spesielt fordi mediene selv etter min mening har alt for lite fokus på dette. Derfor er det blitt en god del poster innenfor dette temaet.

Den andre posten for tre år siden dreide seg programmatisk om et kirkelig tema, og slike er det rimeligvis blitt mange av. Jeg har vært mye engasjert i kirkelige arbeid, bl a gjennom tillitsverv på topplan både innenfor den såkalte rådsstrukturen i kirken og i frivillig organisert kirkelig arbeid. Ikke minst innenfor dette saksområdet opplever jeg derfor noe av det samme som andre også kan berette om etter at de er ute av posisjonene, nemlig friheten til å kunne ytre seg aldeles fritt og uavhengig uten å måtte ta mange av de sidehensyn som posisjonene vanligvis krever. I det hele tatt mener jeg folk som har levd noen år og har lang erfaring, gjerne må delta i samfunnsdebatten også etter at de er ute av stillinger og posisjoner. Bloggen gir en god anledning for alle.

Bloggen er i det hele tatt en utmerket kanal for den som liker å ytre seg, og jeg hører til gruppen. Det er både utfordrende og morsomt å ytre meninger, og bloggens særpreg er at der kan det skje raskt og uten at en redaktør ”radbrekker” ytringen med saks. Denne friheten innebærer et ansvar for å utøve selvkritikk både når det gjelder form og innhold. Men også her har bloggen en fordel, reaksjonene er gjerne der lynkjapt med rettelser og kritikk hvis du feilinformerer eller leverer et dårlig argument. – Og takk for det!

torsdag 10. desember 2009

Jonathan Mann på Karl Johan

Stod på Karl Johan i dag og hørte litt på CNN’s Jonathan Mann, som hadde plassert seg i krysset Karl Johan – Universitetsgaten og rapporterte fra fredsprisutdelingen. Snappet opp at han latterliggjorde Obama fordi han ikke stilte til lunsj hos Kongen. Skuffende populistisk av en så berømt reporter. Fikk lyst til å motsi ham, men det hadde vel ikke akkurat passet seg.

Noterer for øvrig at mange - etter å ha hørt Obamas tale – er mindre tilbøyelige til å mene at han ikke fortjente den. Selv ble han nesten overbevist etter å ha hørt Jaglands begrunnelse! Men den overbeviste nok ikke Jonathan Mann.



onsdag 9. desember 2009

En dom som ventet

Kvinnen som lånte Bjarte Baasland 26,6 millioner kroner, må ha dårlige rådgivere, eller så hører hun ikke på dem. Muligens er det siste nærmest sannheten. I hvert fall er det kommet fram at hun av sine økonomiske rådgivere ble frarådet å fortsette å låne Baasland penger, ettersom det ikke fantes noen sikkerhet og uten at det ble innhentet dokumentasjon på prosjektene pengene angivelig skulle gå til. Muligens har hun heller ikke hørt på juridiske rådgivere. Hvordan kunne noen tro at banken skal være ansvarlig når långiveren selv gjør så lite for å sikre seg?

Hun fikk da heller ikke medhold i Oslo tingrett i søksmålet mot DnBNOR, der hun hevdet at DnB NOR burde slått hvitvaskingsalarm. Tingretten mener at reglene om hvitvasking ikke kan brukes i saken og at mangemillionæren selv må ta ansvaret.

Jeg tror retten her er i godt samsvar med rettsfølelsen hos folk. Man kan føle med et menneske som taper så mye penger. Nå kommer saksomkostningene på 286.800 kroner i tillegg. Det er fortjenstfullt å ha et hjelpsomt hjerte. Men det er lov å bruke hodet.

Treffende karakteristikk

Både den svenske og den norske regjeringen sier nei til å gi statsgaranti til et svensk-norsk fotball-EM i 2016. Dermed har de norske og svenske fotballedernes planer havnet der de hører hjemme, i søppelbøtta. Og takk for det! De politiske myndighetenes avgjørelse var ikke uventet etter at ekspertene som skulle kvalitetssikre prosjektet, slaktet planene i en rapport som ble lagt fram tirsdag.

Allerede på side 1 i rapporten kommer den drepende konklusjonen: ”Den lave grad av modenhet og realisme i Norges Fotballforbunds (NFF) planer gir liten trygghet for at statlige tilskudd og garantier vil sikre suksess for et norsk/svensk EURO 2016.” Kåfjord og hans drabanter har gjort et fortvilt forsøk på å hevde at det ikke er grunnlag for rapporten konklusjoner, men de har knapt overbevist noen. Faktum er vel at rapportens konklusjon ikke bare er en god beskrivelse av EM-planene og de sviktende økonomiske forutsetningene som de bygger på, men den gir også en god treffende karakteristikk av fotballederne selv. Nettopp mangel på modenhet og realisme preger mange av disse. Det dokumenterer de ikke bare i dette spørsmålet, men i den uansvarlige økonomiske styringen av norsk fotball som de har drevet med i mange år. Det sier sitt at de fleste toppklubbene egentlig skulle vært slått konkurs for lengst.

Fotballforbundet presterer å si at et EM vil øke fotballinteressen kraftig og mange flere vil ønske å spille fotball. Tom Staavi har rett når han minner om at omlag hvert eneste barn prøver seg en eller gang på fotballbanen. ”Min påstand er at vi ikke går glipp av et eneste talent på grunn av fravær av fotballinteresse.

Det går naturligvis an å forstå kommende landslagssjef, Ståle Solbakken, som synes det er leit at det ikke ble noen fotball-EM i Norge, for da hadde vi jo som arrangør vært sikre på å være kvalifisert! Men 5,7 milliarder kroner er kanskje en vel høy pris å betale for å komme gratis til et EM.

tirsdag 8. desember 2009

Unødig syting

Et par PR-rådgivere besværer seg i VG over hvor ille det er at Obama ikke stiller opp på flere av de mange arrangementene som holdes i Oslo i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris. Særlig ille er det visstnok at fredsprisvinneren ikke deltar på barnearrangementet på Rådhusplassen og ikke spiser lunsj på Slottet. Obama framstår som ”en arrogant gjest, Nobelkomitéen er ”ydmyket”, og det er ”krisetider for Nobels fredspris som institusjon”, får vi høre, intet mindre.

Du verden, sier jeg. Fredsprisvinneren er verdens mektigste mann. Han står f.t. oppe i enorme utfordringer både på hjemmebane og utenriks, og har faktisk en del andre ting også å tenke på, bl a klimakrisen. Han møter på klimakonferansen i København, og det er viktigere. I Oslo stiller Obama der han først og fremst skal møte opp, i Rådhuset for å ta imot prisen, og han deltar på banketten om kvelden. Dessuten gjør han det en statsleder skal gjøre når han er gjest i et annet land. Han møter vertslandets statsoverhode og verstlandets øverste politiske leder. De fleste av de andre arrangementene som det er så ille at han ikke stiller opp på, og som blir kalt ”tradisjonsrike poster” av dem som ojer seg, er påfunn fra Nobelkomitéen fra de senere år og slett ikke gamle i fredsprisens historie. Alt dette er greit nok for prisvinnere som har god tid. Obama har det ikke, og det bør respekteres. Jeg er tilbøyelig til å være enig med dem som sier at denne sytingen vitner om at vi nordmenn har lett for å bli fornærmet.

Likestilling i kirken

Det har vært en yndet sport å framstille kirken som en sinke når det gjelder likestilling mellom kjønnene. Men enda en gang får vi dokumentert at dette er en myte. Det endelige resultatet av kirkevalget i høst viser bl a at av de 81 folkevalgte medlemmene av Kirkemøtet, er det 46 kvinner og 35 menn. Det betyr at 57 % av Kirkemøtets folkevalgte medlemmer er kvinner. Blant biskopene og representantene for de øvrige geistlige ansatte og for leke kirkelig ansatte er imidlertid mennene i flertall, slik at Kirkemøtet totalt vil bestå av 59 menn og 55 kvinner, med andre ord ganske nær halvparten av hvert kjønn totalt. Også når det gjelder ungdomsrepresentasjon har man nådd det målet man satte seg. Mer enn hvert femte medlem av Kirkemøtet er under 30 år. Gjennomsnittsalderen er ca 46 år.

For et par år siden gjorde avisa Vårt Land en undersøkelse som viste at kristne organisasjoner og kirkesamfunn er helt i Norgestoppen når det gjelder likestilling. Andelen kvinnelige styreledere og styremedlemmer er høyere i kristen-Norge enn i næringslivet, idrettsorganisasjonene, kommunestyrene og på Stortinget.

Mange har latt seg overraske av tallene. De betyr ikke at alt er bare vel og bra. Men alle som kjenner kristne organisasjoner og kirkesamfunn, har lenge visst at den gjentatte påstanden om at kirken og kristne organisasjoner er verstinger når det gjelder likestilling, bygger på mangelfull kunnskap og fordommer. Det er et interessant faktum at kvinner fikk stemmerett i en av de store indremisjonsorganisasjonene før kvinner fikk allmenn stemmerett ved politiske valg i Norge. Og en organisasjon som KFUK-KFUM har rett og slett vært en pioner når det gjelder likestilling i praksis.

Betegnende nok vekker slike fakta liten eller ingen oppmerksomhet i de dominerende mediene. Der vil man helst dyrke fordommene og mytene om kirken.

mandag 7. desember 2009

En kan jo håpe

IOC-topp Gerhard Heiberg sier til VG at det ikke vil bli spart på noe for å ta mulige dopere i Vancouver-OL. IOC-president Jacques Rogge ble valgt på nulltoleranse for doping, og jakten på doperne vil derfor bli hardhendt, er budskapet. Det vil bli testing døgnet rundt, også i større grad enn før om natten, får vi høre.

Utmerket! Vi kan jo håpe – og ønske lykke til. Men hva så når doperne blir tatt? Et par års utestengelse, og så er de tilbake igjen. Etter alt å dømme vil det stille utøvere i Vancouver som er dømt for doping. De burde aldri ha fått være der. Nulltoleranse burde bety at de som er tatt for doping burde utelukkes for alltid fra å delta i OL og andre internasjonale mesterskap.

Heller ikke en slik regel ville vel hindre enhver fra å prøve seg. Men det ville utvilsomt skremme noen flere fra drive med svineriet. Dessuten ville både konkurrenter og publikum slippe å se på idrettsarenaen folk som har prøvd å jukse seg til seier.

Johan Kaggestad har sagt at hvis ondet skal bli tatt ved roten, bør livstidsstraff gjelde. I vinter tok en rekke skiskytternasjoner også til orde for livstids utelukkelse av dopingtatte utøvere. Idretten blir ikke helt troverdig i sin kamp mot doping før dette forslaget blir gjennomført.

søndag 6. desember 2009

Endrede holdninger

Fra 1. januar 2010 er det forbudt å ha sigaretter, tobakk og snus synlig i hyllene. Butikker, kiosker, bensinstasjoner osv. er nå i ferd med å ”ommøblere” hyllene for å oppfylle forbudet, kan VG fortelle. Akkurat som da røykeloven ble vedtatt er det også nå noen som skriker og bærer seg og slynger ut påstander om bakstreverske og idiotiske moralister som skal styre andres liv. Men som før, vil de aller fleste etter hvert se at dette er fornuftig.

Utviklingen av holdningen til røyking er nesten utrolig. Det er ikke mange årtiene siden at en mann av det gode borgerskap gjerne skulle ha en sigarett mellom fingrene når han skulle portretteres hos fotograf. I dag ville de fleste bare le hvis noen skulle finne på noe slikt. På 1970-tallet kunne studentene på Blindern sitte og røyke under seminarene. Ja, ikke bare studentene, selvfølgelig. De som har levd noen år, husker også hvordan forelesere kunne dampe på en sigar når de underviste. Fra barndommen husker jeg mannfolk med pipe kunne fylle lufta i 8-mannskupéene på toget med tobakksrøyk så en knapt kunne se. Til og med om bord i fly var røyking tillatt. I det hele tatt var det for bare få år siden en selvfølge at røykere skulle ha full frihet til å forpeste den lufta alle puster i med sin helseskadelige tobakksrøyk.

Jeg hørte selv til dem som ikke reagerte spesielt sterkt på dette. Tvert imot, som de fleste andre oppfattet jeg det slik at dette var som det skulle være. Men på enkelte områder er de fleste av altså i stand til å endre våre holdninger slik at verden blir et bedre sted å leve.

lørdag 5. desember 2009

Fjesbok-manien

I serien av latterlige vielser, se hvordan Fjesbok-manien kan slå ut også foran presten. Før han kunne kysse bruden, måtte han oppdatere statusen:

fredag 4. desember 2009

Rydde selv?

En mor har ryddet rommet til sin voksne sønn og kastet Heimevernsvåpenet hans på søppeldynga. Ansatte på Grinda gjenvinningsstasjon i Larvik trodde knapt sin egne øyne da de fant en fullt fungerende AG-3 i i beholderen for jern- og metallavfall. Moren hadde glemt at sønnen var i Heimevernet og sier hun trodde det var et lekegevær.

Det står til troendes, for den 62-årige moren er ikke så godt kjent med våpen, sier hun. Men kanskje hun skulle vurdere å la sønnen rydde rommet sitt selv?

Inhumant menneskesyn

Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund (HEF), Kari Vigeland, har vakt oppsikt med sine uttalelser om at de eldste på norske sykehjem på et tidspunkt må slutte med pillene og dø fremfor å ta ressurser fra unge generasjoner. Hun anbefaler derfor de politiske myndighetene å sette tak på bevilgningene til legende og livsoppholdende behandling for de aller eldste. Det er i en artikkel på nettstedet Fritanke.no Vigeland lanserer denne tenkningen, som Human-Etisk Forbund finner grunn til å distansere seg fra. Nåværende generalsekretær i HEF, Kristin Mile, sier i en kommentar at Vigeland ikke uttaler seg på vegne av Human-Etisk Forbund. Mile har behov for å presisere at Vigeland uttaler seg stikk i strid med det menneskesynet Human-Etisk Forbund står for.

Vigeland spør i sin artikkel: ”Hvordan vil jeg selv oppleve situasjonen som redusert og hjelptrengende 90-åring? Dersom jeg blir ute av stand til å yte noe tilbake til mine nærmeste, men en klart belastning for dem, hvordan vil jeg da oppleve mitt menneskeverd?”

Hva slags menneskesyn er dette? Skal virkelig mitt menneskeverd være avhengig av hva jeg kan prestere? Stortingsrepresentant Laila Dåvøy treffer godt når hun karakteriserer humanetikerens utspill som ”inhumant”.

Oppdatering: Inge Lønning kommenterer saken i Vårt Land i dag og sier bl a at Vigeland gjør en fatal feilkobling når hun kobler sammen diskusjonen om ressursbruk i helsevesenet med hvordan man skal møte eldres behov.

torsdag 3. desember 2009

Forventet tøv

Resultatet av ankesaken i Kongo ble som ventet. Retten opprettholder dommen fra første rettsrunde for både Tjostolv Moland og Joshua French. Begge ble dømt til døden flere ganger. Domstolen fant ingen formildende omstendigheter. French er overrasket over at retten ikke har klart å moderere seg, mens deres norske bistandsadvokater ikke er overrasket over dommen.

Få – om noen her hjemme – har forutsetninger for å si noe sikkert om hva som skjedde da den kongolesiske sjåføren ble skutt. Derimot har referatene fra det som har skjedd i den kongolesiske rettssalen vært tilstrekkelige til å kunne si at rettsprosessen har vært en farse.

Domstolen fant det også opportunt å dømme den norske stat og French og Moland til å betale en erstatning på i alt 500 millioner dollar til Kongo for skade som skal være påført landet gjennom de to nordmennenes påståtte spionasje for Norge.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre klarer ikke å skjule sin irritasjon over dette tøvet. Han nølte da heller ikke med å karakterisere påstanden om at Norge har drevet spionasje overfor Kongo som nettopp ”tøv” ved siden av at han selvfølgelig tok avstand fra dødsdommene. Den kongolesiske utenriksministeren vil nå få dette i klartekst fra vår utenriksminister.

Men spillet fortsetter. Neste etappe blir ankesak i høyesterett, forhåpentligvis i Kongos hovedstad Kinshasa. Det slås nå til lyd for at Norge bør sende juridisk ekspertise til Kongo når ankesaken kommer opp. Hvorvidt ytterligere en domstolsbehandling vil føre til noe annet enn inflasjon i dødsstraffer og milliardkrav, gjenstår å se. Men Støre har antagelig rett i at det må foreligge en rettskraftig dom før Norge kan starte arbeidet med å få en dialog med myndighetene i Kongo om hva som skal skje videre.

Latterlig vielse

Morsomt å gifte seg.
Se: Årets mest latterlige vielse.

Petter Dass-prisen til Svein Ellingsen

Under en seremoni i Kulturkirken Jakob i Oslo i går ble salmedikteren Svein tildelt Petter Dass-prisen. Ifølge statuttene deles prisen ut årlig til ”en person eller organisasjon som gjennom sitt arbeid har bidratt til å forene folkeliv og tro på Gud og til å sette den kristne tro på dagsorden i vårt samfunn på en jordnær og folkelig måte i beste Petter Dass-ånd”.

I en spøkefull kommentar til tildelingen sier Ellingsen at det var på tide at han fikk prisen. Vi kan droppe det spøkefulle og si i fullt alvor at det ikke var noe for tidlig at Svein Ellingsen fikk denne prisen. Når en ser på rekken av prisvinnere siden den ble delt ut første gang i 1995, kan en bare undre seg over at juryen så lenge har klart å unngå Svein Ellingsen. Denne gangen tror jeg faktisk en kan si at prisvinneren gir prisen lik stor ære som prisen gjør ære på ham.

”Svein Ellingsen er vår tids Petter Dass. Han regnes som den fremste salmedikter i vår tid”, sier juryen bl a i sin begrunnelse. Hans salmer kjennetegnes ikke minst ved et folkelig og enkelt språk, som avspeiler levd liv. Vi kjenner igjen vårt eget liv i hans salmer. I en tale ved utdelingen sa Eivind Skeie at han salmer på en unik måte kombinerer den moderne livserfaringen med Bibelens språk og en dyp samklang med det som skjer i gudstjeneste og liturgi. Hans salmer representerer ”det himmelvendte svar på det himmelsendte budskap”.

Den samme Skeie har for øvrig nettopp gitt ut en biografi om sin venn og salmedikterkollega Svein Ellingsen. Her får vi et innblikk i et liv som ikke bare har vært lett. Skeie fører oss inn i hvordan Ellingsens salmer ble skapt, samtidig som han setter hans salmediktning inn i en større kulturell sammenheng.

onsdag 2. desember 2009

Snepperten

Jeg er eier av et lite instrument som har det pussige navnet ”sneppert”. Hørt navnet før? Ordet kommer av tysk ”schnappen”, som betyr snappe, springe tilbake. Det er sikkert ikke mange som har hørt om denne dingsen, men i tidligere tider var den velkjent. Det dreier seg om et 6 cm langt instrument med et fjærbelastet knivblad av stål i den ene enden, formet nærmest som ei lita øks. Når en spenner fjæra og utløser den, hugger snepperten til.

Den ble brukt til å hugge hull i ei blodåre den gang tapping av blod, såkalt årelating, var en populær behandlingsmåte ved sykdom. Gjennom århundrene helt fram mot 1900-tallet var årelating det mest brukte botemiddel mot nærmest alle mulige lidelser og sykdommer både i skolemedisinen og i folkemedisinen. Troen på metoden hadde sin bakgrunn i den klassiske greske læren om at sykdom skyldtes ubalanse mellom kroppsvæskene, og tapping av blod gjenopprettet balansen og kroppen ble frisk.

Metoden var ikke ufarlig. Spesielt fordi man skulle holde på med blodtappingen til en var nær ved å besvime eller besvimte. Det ble oppfattet som et bevis på at behandlingen var effektiv. Men det kunne gå galt. Kanskje det meste kjente ”offeret” for metoden er USAs første president, George Washington. Det fortelles at han i 1799 hadde sår hals som utviklet seg til en akutt hals- og lungebetennelse. På egen anmodning ble han behandlet med årelating. Hvorvidt han brukte sneppert for å åpne blodåren, vites ikke. Det endte i hvert fall galt. Washington ble i løpet av et døgn tappet for 1,7 liter blod, og sjokket på grunn av blodtapet var etter alt å dømme en viktig del av årsaken til at han døde.

Mitt eksemplar av snepperten tilhørte min oldemor, som bodde i Melhus i Sør-Trøndelag. Redaktøren av ”Melhusbyggen”, årsskriftet til Melhus Historielag, ba meg skrive en artikkel om snepperten og min oldemors forhold til dette blodige instrumentet. Artikkelen står å lese i årets utgave av det utmerkede årsskriftet (8. årgang). Min oldemor skal etter sigende ha vært vel mye opptatt av sykdom, og snepperten ble flittig brukt. Hvorvidt årelatingen noen gang helbredet henne, vet jeg ikke. Kanskje, det er så rart med trua.

tirsdag 1. desember 2009

Respekt for trosfriheten

Resultatet av den sveitsiske folkeavstemningen om å forby minareter vekker naturlig nok oppsikt over hele verden. Over 57 % stemte for forbudet, et resultat som kom overraskende på de fleste fordi meningsmålinger i forkant hadde vist et knapt flertall mot forbudet. Men meningsmålinger fanger neppe opp stemninger av den typen som ligger til grunn for flertallsvedtaket i en sak som denne.

Noen hadde kanskje ventet at Frp ville juble over det sveitsiske vedtaket. Men Frp’s innvandringspolitiske talsmann Per-Willy Amundsen sier at han er imot at tradisjonelle bønnetårnene på moskeer skal forbys. Derimot vurderer Fremskrittspartiet å foreslå et forbud mot heldekkende religiøse plagg i Norge, fordi man mener disse plaggenes eneste funksjon er å undertrykke kvinner.

Generalsekretæren i Norsk Misjon i Øst, Bjørn A. Wegge, sier i en kommentar til Vårt Land at han tar avstand fra det sveitsiske vedtaket, men han håper vedtaket kan bli en vekker for verdens muslimer. Han håper dette kan føre til at de erkjenner hvor vanskelige forhold de kristne i Midtøsten og Nord-Afrika lever under.

Når Wegge sier at vedtaket i Sveits gjør at den muslimske verden nå risikerer å få smake sin egen medisin, kan det misforstås, hvis uttalelsen tas ut av sin sammenheng. Det er viktig å understreke at vi aldri må gå på akkord med våre egne verdier om demokrati og religionsfrihet fordi om disse krenkes andre steder. Wegges poeng er naturligvis å benytte anledningen til å minne om den fryktelige religiøse diskrimineringen og forfølgelsen som foregår i flere muslimske land, og som han med rette hevder får liten oppmerksomhet både her hjemme og i vesten for øvrig. Det er godt dokumentert at flere muslimske land hører med til verstingene når det gjelder å respektere trosfriheten. Se f eks listen over ”Countries of Particular Concern”, som utgis av den amerikanske Trosfrihetskommisjonen.

De norske muslimske lederne som kommenterer saken i Vårt Land, burde derfor ikke avfeie og bagatellisere Wegges anliggende ved å hevde at Wegge ikke er informert og overdriver hvor vanskelig minoritetenes forhold er i den muslimske verden. Wegge har lang erfaring med misjon i muslimske land og vet meget godt hva han snakker om. Norske muslimer skal ikke gjøres ansvarlig for undertrykkelse og mangel på respekt for trosfriheten i en del muslimske land. Men vi må ha lov til å vente at ikke minst deres ledere erkjenner de faktiske forhold og er villige til å stå sammen med Wegge og andre ildsjeler som kjemper for at kristne i muslimske land skal møtes med den samme respekt som vi prøver å gjøre i Norge.

Oppdatering: Påtroppende generalsekretær i Kirkenes Verdensråd, Olav Fykse Tveit, kritiserer Wegges uttalelse.