fredag 31. desember 2010

Toleranse

Ved starten av et nytt år kan det være nyttig å reflektere litt over et av tidens viktigste hedersord, men også et ord som blir mye misbrukt for å få makt over andre. Les hva professor Geir Afdal har å si om saken. Han har forsket på toleransebegrepet. Du finner intervjuet på HER.

torsdag 30. desember 2010

Blomst til generøs giver

Litt av en gladmelding fra Drammen i dag: En hjelpepleier vant 16 millioner kroner i Lotto og gav 10.000 kroner i julegave til hver av sine 53 kolleger ved ortopedisk avdeling på Drammen sykehus. Den Lottovinnende hjelpepleieren har nå råd til å kjøpe seg alle de blomster hun vil. Men jeg deler ut en ekstra symbolsk blomst til den generøse giveren.

onsdag 29. desember 2010

Foreldrerett og barnas rett

Historien om de tre barna som ble overlatt til seg selv i en iskald bolig, er rystende lesning. En 11-åring fikk ansvaret for seg selv og to mindre søsken da moren reiste til utlandet på lillejulaften.

Det hører med til de mange paradoksene i vårt samfunn at barn ikke sjelden blir utsatt for grov omsorgssvikt av sine egne foreldre. Dette aktualiserer et spørsmål som blir stadig mer påtrengende: Er vi så opptatt av å beskytte foreldreretten at vi glemmer å beskytte barna? Jeg har i mitt faglige arbeid vært opptatt nettopp av foreldreansvaret og foreldrenes førsterett til å bestemme når det gjelder egne barn og har også skrevet en bok om dette.

At det er foreldrene som først og fremst har ansvaret for omsorgen av barnet, og dermed førsteretten til å bestemme i barnets liv og oppdragelse, anses nærmest som en selvfølge. Det som blir kalt ’foreldreansvaret’ og ’foreldreretten’, er et prinsipp som en kan si gir seg selv ut fra den tankegang at det må være de som setter barnet til verden og bokstavelig talt får barnet i sine hender, som også må ha ansvaret for barnet og retten til å bestemme i barnets liv. I internasjonale menneskerettighetserklæringer er foreldreretten anerkjent som en menneskerett. I vår nasjonale lovgivning er foreldreansvaret og foreldreretten nedfelt i lov om barn og foreldre (”barneloven”). Prinsippet kommer også indirekte til uttrykk i annen lovgivning, for eksempel i opplæringsloven. 

Når loven bruker begrepet ”foreldreansvar”, er dette noe annet enn den ansvarsfølelse foreldre har og føler for sine barn. Foreldreansvar i lovens betydning er den rett og plikt foreldrene har til å gi barnet omsorg og omtanke for barnet og til å bestemme for barnet i personlige forhold. Med ”personlige forhold” menes her blant annet oppdragelsen av barnet, hvor barnet skal bo, valg av barnehage eller type skole osv. Denne plikten og retten skal utøves ut fra barnets interesser og behov.

Foreldreretten er et prinsipp det er all grunn til å kjempe for i et samfunn som har en tendens til å ete seg alt for langt inn i det som hører familien og familielivet til. Men foreldreretten må avbalanseres mot et enda viktigere prinsipp, hensynet til barnas beste. Foreldrerettsprinsippet betyr ikke at barnet er rettsløst utlevert til foreldrenes vilkårlige luner og innfall. I et demokratisk samfunn er det et alminnelig akseptert prinsipp at foreldreretten må ses i sammenheng med at barnet har sine egne rettigheter som har krav på beskyttelse fra samfunnets side - eventuelt også mot sine egne foreldre.

Og her er jeg redd for at vi, kanskje ut fra bekvemmelighetshensyn, har lett for å ta for lett på at også foreldre kan svikte. Da er det samfunnets ansvar å gripe inn. Samfunnets primære plikt er å beskytte den svakeste, og enkelte ganger må faktisk barn beskyttes mot sine egne foreldre. Muligens er barnevernet alt for forsiktige med å fjerne barn fra sine foreldre. Enkelte hevder at barnevern er mer et voksenvern enn nettopp barnevern. Jeg vet ikke. Men uansett, rystende historier av det slaget vi nå leser om, må få oss til på nytt å tenke igjennom om de svakeste blant oss har tilstrekkelig vern i praksis.

Oppdatering:
Blir politisak

fredag 24. desember 2010

Julens mysterium

Ordet ble menneske
I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.

Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
        
Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.

Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.

Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.

Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.

tirsdag 21. desember 2010

Besteforeldrene som historiefortellere

Et indiansk ordtak sier: "Det er to verdier vi bør gi våre barn. Det ene er røtter, det andre er vinger". Når det gjelder historisk tilknytning og røtter, har besteforeldrene en viktig rolle. I en tid da identitetsverdier er truet mer enn noen gang før, trenger barna og de unge å møte tradisjonsformidlende instanser som kan hjelpe dem til å finne røtter og feste som gir basis for å takle livet. Det er her besteforeldrene har en oppgave.

Besteforeldrene er ambassadører for fortiden. De er selv historie – og har vært vitne til historien. Ved å dele minner og historier fra tider som har vært, blir fortiden levende for barnebarna.
Til alle tider har besteforeldre fungert som et skattkammer av visdom og historie.

Barn i dag har en fantastisk tilgang til historisk kunnskap, ikke minst gjennom internett. Men det kan ikke erstatte den levende historien som besteforeldrene representerer. Barn elsker å høre besteforeldre fortelle. Ikke minst synes de er spennende å høre familiehistorien. Julen er en fin tid for å formidle nettopp familiehistorien for barna. I julen treffes gjerne generasjonene. Det er mer stillhet og ro enn ellers i året, og familien har tid sammen.

Å høre om hvordan det var da besteforeldrene vokste opp, hvordan de lekte, hva de gjorde, hvordan de bodde og hvordan foreldrene deres var, kan være spennende. Når besteforeldrene forteller om sine egne foreldre og besteforeldre, snakker vi om barnebarnas oldeforeldre og tippoldeforeldre. Mye kan synes rart og fremmed. Men historien om det som en gang var, gir nyttig lærdom om at alt er i forandring, og ingen ting skal tas for gitt.

Barna synes også det er spennende å høre om sine egne foreldres oppvekst, hvordan de var som barn og hva de gjorde. Foreldrene forteller nok selv også, men det gir et annet perspektiv å høre fra dem som var deres foreldre. Men fortellingen om foreldrene skal skje på en respektfull måte. Alt som fortelles bør være av en slik art at foreldrene selv kunne hørt på uten å føle seg utlevert.

På en av langveggene i Universitetets Aula i Oslo henger det et Munch-maleri, som bedre enn ord forteller hva det dreier seg om. Bestefar og den unge gutten. I det ytre er bestefarbildet det tradisjonelle. En gammel mann med langt og hvitt skjegg. Men budskapet er tidløst: Den eldre generasjon som forteller historien til den unge slekt. Landskapet er stort og vidt. Bestefar og gutten under det store eiketreet, som har stått der i generasjoner. Grenene hvelver seg over dem begge. De solide røttene stikker ned i jorda. Tilknytningen og forankringen i det som var etableres. En viktig del av identiteten dannes: "Jeg hører til i en sammenheng – med noe som har vært før meg, og som er viktig for hvem jeg er og hvem jeg skal bli."

søndag 19. desember 2010

Champions!

Sverige lykkes med sin taktiske gå-håndball i 1. omgang i EM-finalen, men i 2. omgang var det ingen tvil. Norge tettet igjen forsvaret og løp fra svenskene, som ikke hadde krefter til å henge med. Norge kastet bort en hel mengde baller framover. Med litt bedre konsentrasjon hadde de vunnet med ti mål. Men Sverige gikk ned med flagget til topps. Det svenske laget gjorde en flott innsats av Sverige i dette mesterskapet, tok et historisk sølv i damehåndball og var det eneste laget som slo Norge. Hvem skulle trodd på forhånd at Sverige skulle ta sølv, mens Danmark ikke en gang klarte å vinne bronsefinalen på hjemmebane? Og Norge? Tar sitt fjerde EM-gull på rad. Snakk om champions!

lørdag 18. desember 2010

Piping til besvær

Sjelden har jeg vel syntes at en norsk landslagsseier har smakt bedre en de norske håndballdamenes semifinaleseier over Danmark. Jeg innrømmer dette ikke minst har sammenheng med noen av de danske spillernes uttalelser før kampen og det danske publikumets oppførsel under kampen. Før kampen uttalte den danske spilleren Trine Troelsen til Jylland-Posten at Danmark skulle ”smadre” Norge, det norske laget skulle få ”føle at de er i Danmark” og møte en jernneve. ”Der skal bare knaldes igennem”. Pipingen mot det norske laget var like pinlig som Troelsens uttalelser. Trine Troelsen fulgte opp sine uttalelser med å spille en elendig kamp og scoret bare ett mål på åtte forsøk. Jernnevene ble gjort til silkehansker.

Uttalelser som dette og publikums piping tente åpenbart de norske damene med kaptein Hammerseng i spissen. Det som skulle være danskenes noe ufine våpen, fungerte stikk motsatt. Norge spilte skjorta av danskene, som ikke var i nærheten av å true det norske laget. Alt lykkes for Norge. Ikke rart kommentatorene nærmest var i ekstase. Det var liksom som det skulle være at spilleren som ble hentet inn på overtid, Linn Jørum Sulland, ble toppscorer.

Oppdatering: Igjen pep publikum - og igjen tapte Danmark.

fredag 17. desember 2010

Svikt i vurderingsevnen

Liten tvil om at Ellingsrud-presten som ville at en skoleelev skulle lese fra Koranen i julegudstjenesten har vist en overraskende stor svikt i vurderingsevnen. Redaktør Jon Magne Lund synes det mest overraskende ikke er selve saken, men at presten selv ble overrasket over at folk reagerte negativt på prestens tanke. Det viser bare ytterligere den store svikten i vurderingsevnen.

Det positive ved saken er nettopp reaksjonene fra foreldre og andre. Mange som hører til i Den norske kirke kan nok ha sine meninger om kirken. Men reaksjonene i denne saken kan tyde på at folk forventer at kirken skal være kirke, at budskapet som skal lyde i kirken er det kristne budskapet. Presten og dikteren Eivind Skeie, som er en av dem i kirken som har nådd lengst ut med sine tekster, skriver på bloggen sin at i en kristen sammenheng kan Koranen aldri bli lest slik en muslim vil lese Koranen. Det blir helt galt å lese Koranen som en slags “sidestilt” tekst til Bibelens juleberetning i en kristen gudstjeneste. “Det kan ikke på noen måte sies å være oppbyggelig å blande lesning fra Koranen med lesning fra Bibelen, hverken for kristne eller muslimer, fordi det dreier seg om to helt forskjellige typer hellige skrifter”, skriver Skeie. – Enig.

Dette gjorde også biskop Kvarme klart i Dagsrevyen. Han sa tydelig i fra om at tekstlesing fra Koranen som et ledd i skolegudstjenestens liturgiske opplegg, slik det var planlagt av Ellingsrud-presten, var uakseptabelt. Likevel klarer Siv Jensen å kritisere Kvarme. Men der i gården ser det ut til at man har bestemt seg for å kritisere Kvarme, uansett. Saken har fått Jensen til å vurdere å melde seg ut av Den norske kirke, sier hun. Hvis Frp-lederens kirkemedlemskap ikke er mer velfundert enn som så, blir det litt vanskelig å ta henne helt alvorlig. Men det er vel med dette utspillet som med mange andre fra Jensen. Det gjelder å surfe på det populistiske. Ellingsrud-presten synes ikke å være den eneste som svikter i vurderingsevnen.

torsdag 16. desember 2010

Mercedes er bra

Ros til Mercedes Benz-produsenten Daimler AG. Konsernet har svart positivthenvendelsen fra en gruppe norske stortingsrepresentanter om å vurdere sine forretningsforbindelser med faren til Farouk Abdulhak, som er mistenkt for drapet på den norske studenten Martine Vik Magnussen i London i mars 2008. Britisk politi tror at faren, Shaher Abdulhak, holder sønnen skjult. Shaher Abdulhak har enerett på importen av Mercedes i hjemlandet Jemen. Daimler AG signaliserer at de nå vil avslutte dette samarbeidet med den begrunnelse at de føler seg strengt forpliktet av etiske retningslinjer, og at de forventer det samme av sine forretningspartnere.  

Mercedes er bra, heter det. Utsagnet har fått ny betydning. Nå er det bare å håpe at andre store konsern som har fått brevet fra stortingsrepresentantene, følger opp og bryter samarbeidet med Shaher Abdulhak. Dette er antagelig det eneste språket multimilliarden i Jemen forstår.

onsdag 15. desember 2010

God jul, statsminister

Det går an å gjøre seg morsom på statsministerens bekostning etter at han tabbet seg litt ut i Stortingets spørretime i dag. Men han kjenner nok den mest betydningsfulle historie som er fortalt, når han bare får tenkt seg litt om. Og tar jeg ikke feil, kjenner han vel også en av de mest kjente sangene som forteller den samme historien, ja, jeg tenker på ”Et barn er født i Betlehem …”. For der var det altså det skjedde, den begivenheten som vi skal feire om en ukes tid. I Betlehem skjedde det, ikke i Jerusalem.

Vi ønsker vår statsminister god jul! Leser han juleevangeliet denne julen, vil han sikkert på nytt merke seg hvor det skjedde.

De tre vise menn gikk også feil

tirsdag 14. desember 2010

Velfortjent kritikk

Det vakte stor oppsikt da Carl I. Hagen i mai i år i en kronikk i Aftenposten skjelte ut sin tidligere svigersønn som deltok i NRK-TV-serien ”Jentene på Toten”. NRK lot svigersønnen framstå i programmet på en måte som gjorde ham lett å identifisere som Hagens tidligere svigersønn og far til hans barnebarn. I programmet brettet ekssvigersønnen ut interne familieforhold som hans tidligere kone og barn opplevde belastende.

Jeg hørte til dem som i en bloggpost stilte et spørsmålstegn ved NRKs handlemåte og de vurderinger som Aftenposten gjorde da de lot trykke Hagens kronikk. Det er derfor med tilfredshet jeg konstaterer at både NRK og Aftenposten får kritikk av Pressens Faglige Utvalg (PFU) etter at Hagens datter og hans tidligere svigersønn hadde meldt henholdsvis NRK og Aftenposten til PFU for brudd på god presseskikk. Grunnlaget for PFUs kritikk er Vær Varsom-plakatens paragraf 4.8 i, som sier at når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Kritikken er velfortjent.

Neppe alene

Mistanken om at Al-Qaida står bak terrorangrepet i Stockholm blir stadig sterkere. Som opplyst i VG skriver svenske aviser at selvmordsbomberen skal ha vært på treningsleir i regi av en av de ekstreme underavdelingene til Al-Qaida. Ifølge Svenska Dagbladet blir dette opplyst på to islamitiske websider. Sprengladningene som han bar var betydelig kraftigere enn hva som tidligere har vært kjent.

Ikke desto mindre skal politiets hovedteori fortsatt være at mannen opererte på egen hånd da han dro inn til Stockholm sentrum med bomber både rundt magen, i ryggsekken og i hendene sist lørdag. Men er det virkelig mulig at en mann skulle kunne gjennomføre et terrorangrep av denne typen helt alene? Det lyder etter min mening ikke særlig sannsynlig.

mandag 13. desember 2010

To imamer

Imamen i en moske i byen Luton tok et oppgjør med den svenske selvmordsbomberen da denne besøkte moskeen og forkynte sine ekstreme islamitiske meninger for moskeens ungdommer. Det førte til at selvmordsbomberen forlot moskeen.

I Sverige kan man høre en imam forkynne budskapet nedenfor. Dermed på ingen måte sagt at denne imamen er typisk for sin stand i Sverige. Men videosnutten og historien om imamen i Luton viser at imamers budskap og holdninger kan være svært så forskjellige.

søndag 12. desember 2010

Terroren har nådd oss

Alt tyder på at bombeeksplosjonen i en bil og den etterfølgende selvmordseksplosjonen i Stockholm sentrum var et terrorangrep. Den skriftlige advarselen i form av en e-post fra den antatte bombemannen til nyhetsbyrådet TT taler sitt tydelige språk. Her trues det med flere angrep mot svenske og europeiske mål. Det svenske sikkerhetspolitiet Säpo tror at selvmordsbomberen i Stockholm kan ha samarbeidet med flere, og det er vel neppe noen dårlig teori at Al Qaida står bak. Heldigvis var aksjonen mislykket. Antagelig gikk bomben av for tidlig, noe som sannsynligvis reddet mange uskyldige liv.

Hendelsen i Stockholm viser med all ønskelig tydelighet at også det fredelige Norden er en arena for den internasjonale terrorismen, om noen skulle ha vært i tvil om det. Ikke uten grunn blir det sagt fra politisk hold at lignende angrep også kan skje i Norge.

Slike grusomme aksjoner vekker avsky og sinne. Avskyreaksjoner er i aller høyeste grad på sin plass. Sinnereaksjonene er også naturlige, men farligere. Skal terroren kunne bekjempes på en effektiv måte, må både folket og ansvarlige myndigheter holde hodet kaldt. I Sverige blir regjeringen kritisert av sosialdemokratene for krisehåndteringen, spesielt fordi den første uttalelsen om saken fra regjeringen kom i for av en Twitter-melding fra utenriksminister Carl Bildt. Kanskje var ikke det særlig smart, men statsminister Reinfeldt har rett når han repliserer at det nå ikke er tid for partipolitisk krangling.  Hans formaning til sine medborgere er at en må ha tålmodighet med demokratiet og la rettsvesenet arbeide.  
Trussel-mailen
Hylles som martyr
Imam fordømmer
En verdensnyhet
På vei til Sentralbanestasjonen?
Dramatisk amatørvideo

lørdag 11. desember 2010

Regjeringen provoserer

I spørsmålet om datalagringsdirektivet star vi overfor en konflikt mellom to gode hensyn, hensynet til en viktig verdi som personvernet og hensynet til en effektiv bekjempelse av terror og annen alvorlig kriminalitet. Konflikten representerer en vanskelig avveining. Jeg synes ikke det er vanskelig å forstå de argumenter som Storberget framfører for å si ja til datalagringsdirektivet, og som har fått regjeringsflertallet (les Ap) til å legge fram Prop. 49 L (2010–2011) om gjennomføring av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett, et direktiv som innebærer at det vil bli påbudt å lagre alle trafikkdata om bruk av telefon, e-post og Internett i ett år. Men det samme gjelder argumentene som taler imot, og som har fått Sp og SV til å dissentere i regjeringen. Dissensen illustrerer med all ønskelig tydelighet at avveiningen er vanskelig.

Personlig heller jeg nok til at hensynet til personvernet må veie mest. Det er prinsipielt meget betenkelig å ta et så vidt stort skritt i retning av overvåkningssamfunnet som datalagringsdirektivet innebærer. Et ja til direktivet betyr dessuten av veien til kontroll med datainnholdet blir kortere. Jeg kan vanskelig akseptere at det ikke skulle finnes andre løsninger for å ivareta de sikkerhetshensyn som vitterlig foreligger.

Datalagringsdirektivet er meget omstridt både ute og her hjemme. Regjeringsdissensen betyr at Ap er avhengig av Høyres støtte i Stortinget. I Høyre synes meningene å være delte. Muligens vil Erna Solberg samle troppene om et ja til direktivet, dog under forutsetning av at Ap godtar en del endringer i forslaget, noe Ap ganske sikkert vil gjøre. Men vil virkelig Høyre redde Ap-regjeringen i en sak der partiet ikke bare er splittet, men som også kolliderer med liberalkonservative ideer om individets frihet? I Frp svinger Siv Jensen pisken for et nei. Også Krf og Venstre er imot.

Den tvilsomme oppslutningen om direktivet burde ha fått Ap til å droppe forslaget. For de to regjeringspartnerne må det være tungt å svelge at de skal bli overkjørt av Ap med støtte fra Høyre i et så viktig verdispørsmål. På lokalt SV-hold slås det til lyd for at saken burde få SV til å forlate regjeringen. Det ville i så fall være en god sak å gå på. Men partitoppene i SVer vel alt for glad i taburettene til at de vil bryte samarbeidet. Dertil kommer at EU nå evaluerer erfaringene med datalagringsdirektivet. Det er så langt dårlig dokumentert at direktivet virkelig har bidratt så positivt til kriminalitetsbekjempelsen som enkelte gjerne vil hevde. Regjeringen burde med andre ord i det minste ha ventet til den eventuelt hadde et bedre erfaringsgrunnlag å bygge på.

Innholdet i forslaget om datalagringsdirektivet oppfattes av mange som en provokasjon mot personvernet. Men også måten Ap går fram på provoserer mange, når partiet vil presse igjennom en sak som tvinger regjeringspartnerne til å ta dissens og som det muligens ikke er flertall for i Stortinget.

Åpenhet som lekkasje

Filosofen Einar Øverenget argumenterer i et innlegg i Aftenposten for at selv i et demokrati der åpenhet og offentlighet er helt grunnleggende størrelser, er hemmelige tjenester og en viss grad av hemmelighold en nødvendig forutsetning for å opprettholde og forsvare demokratiet og den vektlegging av åpenhet og innsyn som kjennetegner demokratiet. Han mener at et samfunn uten noen form for institusjonalisert hemmelighold, der absolutt all statlig informasjon er offentlig tilgjengelig, raskt vil utarte til samfunn der all informasjon om statens anliggender hemmeligholdes. Man vil da finne fram til måter å kommunisere på som holdes utenfor alle offentlige kanaler. Dermed vil det vokse fram et hemmelighold uten lovhjemmel.

Øverenget avslutter med noen utfordrende spørsmål til WikiLeaks og dets støttespillere. Han peker på at WikiLeaks handlinger er politiske i sin natur. ”Hvilke vurderinger legger WikiLeaks til grunn for sine handlinger?” spør Øverenget. ”De er i posisjon til å påvirke internasjonal politikk, er de villige til å gi oss innsyn i sine egne interne beslutningsprosedyrer? Er WikiLeaks villig til å legge egne interne dokumenter om beslutninger og fremgangsmåter ut på nettet? Hva om noen andre hadde fått tak i slike dokumenter – dokumenter som beskriver  forhold WikiLeaks ønsker holde for seg selv – er WikiLeaks villige til å legge slike dokumenter ut, ja, på WikiLeaks?”

fredag 10. desember 2010

Den tomme stol

Mye fint folk hadde tatt sete i Oslo Rådhus i dag. Men det vi kommer til å huske fra dagens Nobelprisseremoni, vil være en tom stol. I denne tomme stolen plasserte Torbjørn Jagland Nobeldiplomet og gullmedaljen som skulle vært tatt imot av en mann som sitter fengslet i Kina, og som etter alt å dømme ikke en gang fikk se hva som skjedde på TV. Den tomme stolen med Nobelprisen ble et symboltungt bilde. Et bilde på et diktatorisk og undertrykkende regime, som har oppnådd mye på det økonomiske område, men som har en lang vei å gå når det gjelder verdier som mennesket på sikt ikke kan leve uten.

Som Torbjørn Jagland pekte på i avslutningen av sin tale, er noen i disse dager mer opptatt av å telle sine penger og se hen til sine kortsiktige nasjonale interesser enn å bry seg om at noen med livet som innsats kjemper for frihet og menneskerettigheter. Men ingen skal være i tvil om at de verdier som Liu Xiaobo kjemper for i Kina, til syvende og sist vil vinne. Det tragiske er at dagens kinesiske makthaverne ikke ser dette, eller ikke våger å se det.
Fredsprisvinneren hyllet
Tom stol fikk applaus

torsdag 9. desember 2010

Fire år og nytt design

I disse dager er det faktisk fire år siden jeg startet denne bloggen. Det første blogginnlegget ble skrevet 11. desember 2006. I løpet av disse årene er det blitt over tusen innlegg, flest i fjor, da hadde jeg over 500 innlegg. Jeg benytter ”jubileet” til å endre litt på designet på bloggen. Noen nye elementer er det også blitt, blant annet faste sider, som en kommer til ved å klikke på fanene rett under bloggnavnet. 
Jeg synes det er morsomt å skrive blogg. Som jeg har skrevet før, er blogg en utmerket kanal for den som liker å ytre seg, og jeg hører til gruppen. Det er både utfordrende og morsomt å ytre meninger, og bloggens særpreg er at der kan det skje raskt og uten at en redaktør ”radbrekker” ytringen med saks. Denne friheten innebærer et ansvar for å utøve selvkritikk, både når det gjelder form og innhold. Men også her har bloggen en fordel, reaksjonene er gjerne der lynkjapt med rettelser og kritikk hvis du feilinformerer eller leverer et dårlig argument.

Mine følgere vil ha sett at jeg flyr både høyt og lavt, og jeg slår ned på mange forskjellige tuer i samfunnslandskapet. Jeg liker helst å kommentere aktuelle saker, og holder meg stort sett unna å fortelle om hva jeg spiste til frokost eller hva slags skjortemerke jeg liker best.

I personlige møter med kjente og ukjente får jeg mange tilbakemeldinger om bloggen. Det er hyggelig. Jeg setter også pris på lesernes bidrag i kommentarfeltet. Alt blir lest, selv om jeg ikke nødvendigvis svarer på alle kommentarer.

tirsdag 7. desember 2010

Vil Hansen gjenvinne tilliten?

Til tross for at fylkeslagene i Krf har signalisert at de ikke ønsker å gjenvelge Inger Lise Hansen til nestleder, vil hun ikke uten videre kaste inn håndkleet. Hun erklærer at hun har både lyst og vilje til å fortsette, og at hun vil møte valgkomiteens leder før hun vil ta standpunkt til hva hun skal gjøre. Muligens kan det tolkes slik at hun håper på et signal om at man ikke vil ha noe imot at hun tar opp kampen. Kanskje er det den sterke støtten hun nylig fikk fra Valgerd Svarstad Haugland, som har bidratt til kampmotet. Uansett vitner hennes holdning om at hun har bein i nesa og stor kampvilje. Det er bra. Hvis hun kan vise like stor klokskap, kan det kanskje tenkes at mange i partiet tross alt vil satse på henne videre.

I valgkomiteens leder møter hun et høyst oppegående menneske med lang partierfaring. Anne Marie Jøranli fra Øyer i Oppland har sans for ryddighet i organisasjonsarbeid, og hun var blant dem som reagerte aller sterkest på Hansens uryddige solospill tidligere i år. Da Hansen i september ville plassere Krf som et borgerlig parti og gikk inn for å samarbeide med Frp, slo Jøranli til med følgende replikk til Hansen: “Det er mange av oss som blir partiløse hvis partiet slår inn på den veien du peker på.”

Jeg antar at Jøranli vil forvente at Hansen gir sterke forsikringer om større lojalitet og færre soloutspill. Spørsmålet er om Hansen er villig til å avgi en overbevisende erklæring om det og erkjenne at hun har en vei å gå for å gjenvinne tilliten. Hvis ikke, tviler jeg på om det er mye å hente i en samtale med et så fornuftig partimenneske som Jøranli.

mandag 6. desember 2010

Kor til glede

Å synge i kor gir mange gleder. I oppveksten sang jeg i guttekor fra jeg begynte på skolen og til jeg kom i stemmeskifte. Brøggers guttekor var en institusjon i hjembyen Lillehammer. Vi hadde kun én opptreden i året. Det var da vi sang under gudstjenesten juleaften i Lillehammer kirke. Der framførte vi en julekantate skrevet av korets dirigent og leder, komponisten Reidar Brøgger. Det var stor stas nå vi samlet oss på galleriet i våre flotte korkapper på juleaften og avleverte vår kunstneriske prestasjon. Alle øvelsene var nok ikke like stor stas, og det kunne nok holde hardt for den tålmodige Brøgger å holde kustus på guttegjengen under øvelsene. Men det var lærerikt. Det skapte sans for korsang, og det gav mye god sosial læring.

Siden har jeg alltid satt stor pris på korsang. Adventtiden gir rikelige muligheter til musikalske opplevelser. Personlig foretrekker jeg korkonserter med amatørene. Ikke et vondt ord om de profesjonelle artistene som farter land og strand rundt og gir til beste ”Glade jul” og ”Mitt hjerte alltid vanker” i ulike varianter. Men den sanggleden som amatørkorene viser, kan popartistene ikke matche, slik jeg opplever det. I månedsvis har de jobbet og øvd for akkurat denne ene konserten. De tjener ingen penger på det de gjør. Tvert imot, betaler de som regel selv for å få det hele til å gå rundt økonomisk. Men de gjør det med glede, fordi de opplever at de selv får så mange gleder ved det de gjør sammen.

For min egen ble det lite korsynging etter guttekoret. I studietiden ble det litt synging i et studentkor, men så var det slutt. I mange år var det så mange andre ting som opptok tiden. Men så – i moden alder får en vel si, uten å overdrive – ble det jammen kor igjen. En gruppe kjente startet opp et kor tidlig på 90-tallet, og det lever fortsatt i beste velgående. Ambisjonene er ikke så store. La oss si, sånn akkurat passe. Men vi erfarer gleden ved å synge i kor. Selvsagt vil vi gjerne prestere. Og synes vi at vi lykkes sånn noenlunde, ja, så er gleden dobbelt stor, fordi vi lykkes sammen.

I går deltok vi i en aldri så liten adventkonsert sammen med andre kor. Aldri hadde jeg vel trodd at jeg skulle være med å framføre en sang av Carola Häggkvist. Men ”Himlen i min famn”, med tekst av Erik Hillestad, er flott, synes nå i hvert fall vi da. Og med dyktig dirigent fra Telemark klarte vi faktisk også å få skikkelig ”folkemusikk-sving” på adventsalmen ”Rydd veg for Herrens komme”. Vi gledet oss stort sammen. At noen som hørte på oss, også gledet seg over sangen, gjorde gleden ekstra stor.

fredag 3. desember 2010

Engelsk syting

I England er reaksjonene sterke på at landet ikke ble tildelt VM i fotball i 2018. Det er ikke måte på hvor ille det er at Russland ble foretrukket, skal vi tro de engelske søkerne og engelske medier. Også norske England-fans blander seg inn i klagekoret, med Arne Scheie i spissen. Etter det jeg forstår synes han det er ille at han ikke skal få oppleve et nytt VM i England etter at nasjonen er blitt opplyst om at han bodde i telt og så 1966-VM på fotballøya. Da har jeg atskillig mer sans for at Australia føler seg forbigått når et land som Qatar får mesteskapet i 2022. Da FIFA-granskerne gikk gjennom kandidatlandene for 202, fikk Qatar den dårligste vurderingen av alle søkerne.

Jeg har ikke mye til overs for FIFA-pampene med Sepp Blatter i spissen. Dertil foreligger det alt for mye indisier på at det er mye snusk som foregår i deres kretser. Men at det skulle være så himla galt at Russland får VM fremfor England, har jeg vanskelig for å forstå. Scheie hevder ifølge VG at England hadde den beste presentasjonen. Ja vel, det må han ha lov til å mene. Men har han satt seg inn i hele søknaden? David Beckham sier England kunne ikke levert en bedre søknad. Nei vel, men så var det beste de kunne prestere kanskje likevel ikke godt nok? England ble rundlurt, kan vi lese, visstnok fordi ett av FIFA-medlemmene på forhånd hadde lovet Beckham å stemme på England. Hvor mange FIFA-medlemmer hadde på forhånd lovet andre søkere å stemme på dem? Hvis England har basert sitt håp på den slags løfter fra FIFA-ledere, viser det vel bare hvor naive de har vært. Verden i sjokk, skriver Svenska Dagbladet. I Russland også? Noen skylder på engelske media. Ja, var det så enkelt?

Det var fire søkere. England falt dårligst ut av samtlige, og fikk bare to stemmer i første avstemningsrunde og var dermed den første søkeren som falt ut av avstemningen. Det tyder på at de to andre søkerne som heller ikke fikk mesterskapet, har vel så god grunn til å være skuffet og føle seg forbigått. Men det er bare klagingen fra England som blir slått opp. Engelsk fotball har en status her i landet som ikke står i noe forhold til den fotballen engelskmennene presterer. Landet har vunnet ett VM, det de selv arrangerte i 1966. Siden har de knapt vært i nærheten av å vinne noe som helst. Fotballkultur? Ja visst. Men det finner man da vitterlig også i den andre land. Minner om at f eks Spania også var søker. Og hvem vant siste VM?

onsdag 1. desember 2010

Over og ut for Inger Lise Hansen

Ikke et eneste fylkeslag i Krf sier de vil stille opp for Inger Lise Hansen når Krf skal velge ledelse igjen til våren. Hele 15 av 19 fylkeslag sier rett ut til Dagsavisen at de vil ikke ha med Hansen videre i ledertrioen. De fire siste ønsker ikke å svare på Dagsavisens spørsmål. Men det er svar godt nok. Dermed er det over og ut for Krf’s unge nestleder. Selv sier hun at hun har lyst til å fortsette og venter på henvendelse fra valgkomiteen. Spørsmålet er om hun ikke gjør klokt i å trekke sitt kandidatur. Budskapet fra fylkeslagene er tydelig nok. Hun er ikke lenger ønsket i ledertrioen, og hun ville antagelig tjene partiet best ved å ta konsekvensen av dette og slik bidra til å unngå unødig strid.

Personlig hilste jeg valget av Inger Lise Hansen velkommen, ikke minst fordi hun hadde markert seg som en iherdig talsmann for miljøsaken og for de fattige i verden. Men partileder Høybråten tok vel en smule feil da han i forbindelse med valget av Hansen våren 2007 beskrev henne som åpen og lyttende med evne til å samarbeide. Det er vel ikke minst her det har sviktet. I hvert fall er det blant annet hennes soloutspill som har fått mange fylkeslag til å reagere. Mange har nok også reagert på at hun knapt har vist noen vilje til å ta selvkritikk for måten hun har agert på. For min egen del har vært jeg enig med henne i mye av det politiske innholdet, men har reagert på den mangelen på lojalitet til sitt eget parti og partiprogram som hun har vist. Formen er ikke uvesentlig hvis man skal nå fram med sitt innhold. Jeg har også stusset over den naivitet hun viste i sin forklaring på den katastrofalt dårlige oppslutning hennes parti fikk blant de unge under siste stortingsvalg.

Både i pressen og blant bloggere finner at en enkelte nå er opptatt av å forklare hennes manglende oppslutning i partiet med at Krf ikke tåler en ung, moderne kvinne som endog framstår ”sexy” i blad på glanset papir. Men her tar man feil. Krf-folk har for lengst vent seg til å tåle slikt. Det er bare manglende kjennskap og fordommer overfor de miljøer Krf fortrinnsvis rekrutterer fra, som er årsaken til at endog politiske kommentatorer ikke har fått med seg det. Viljen til å satse ungt er stor i Krf, noe partiet tydelig viste ved siste stortingsvalg, da et forbausende høyt antall av partiets kandidater var unge. Men verken Inger Lise Hansen eller andre av de unge kandidatene maktet å få tilslutning blant unge velgere. Det må ha hatt noe med det politiske innholdet å gjøre. Slik sett har Hansen sin store del av ansvaret for det dårlige valgresultatet.

Ikke desto mindre synes jeg det er beklagelig at Inger Lise Hansen ikke klarte den lederrolle som Krfs landsmøte gav henne.

tirsdag 30. november 2010

Kaldt, sa du?

De som synes det er kaldt i Sør-Norge om dagen, bør ikke dra til Karasjok. Skjønt akkurat i dag er det faktisk kaldere i Oslo enn i Karasjok, og det ventes enda mildere vær der i dagene som kommer. Men bare vent til vi kommer til januar. Da ler de der nord av oss her som sør som klager over 10-15 kuldegrader.

I slutten av januar for snart 12 år siden noterte Karasjok århundrets laveste temperatur. Da viste gradestokken - 51.2 °C. Men det har vært enda kaldere. 1. januar 1886 hadde Karasjok den laveste temperaturen som noen gang er målt i Norge: - 51.4 °C. Men selv det er småtterier mot ”verdensrekorden”. Den ble satt i juli i 1983. Jo, du leste riktig: juli! Stedet var Vostok, Antarktis, og der ble det målt -89°C.

Jeg tror jeg foretrekker Norge, tross alt.

Interessant om RLE-faget

Menighetsfakultets utmerkede blad ”Lys og Liv” bringer i sitt siste nummer (5/2010) et intervju med Heid Leganger-Krogstad og Lars Laird Eriksen, begge førsteamanuenser ved fakultetet, Leganger-Krogstad i religiosnpedagogikk og Laird Eriksen i samfunnsfag og tverrkulturell kommunikasjon. Leganger-Krogstad har vært med i en ekspertgruppe i Europarådet som har undersøkt hvordan Europa kan komme til rette med religionsdimensjonen etter 11. september. Laird Eriksen har doktorgrad i sosiologi, og har forsket på religionsfaget i den offentlige skolen.

Begge har begrunnede meninger om RLE-faget i skolen (Religion, Livssyn og Etikk), og jeg siterer fra intervjuet:

Leganger-Krogstad:
”Det er et stort problem at RLE-faget neglisjeres i den norske offentlige skolen. Vi har fått et testtregime pga. det store fokuset på grunnleggende ferdigheter som skriving, lesing, regning og digitale ferdigheter osv. Dette presenteres som om det finnes ferdigheter som man kan oppøve uten dannelsesinnhold. Det er problematisk, fordi grunnleggende dannelseselementer, som for eksempel religions- og livssynskunnskap, faller utenfor dette ekstreme fokuset på målbare testresultater og rangering av skoler. KRL fikk et faglig løft etter 1997, men nå ser vi at faget erstattes av etiske debatter og nærmest tolkes som et samfunnsfag i stedet for et religionsfag.”

Laird Eriksen:
"Det er et paradoks at det faget som har hatt mest oppmerksomhet politisk og offentlig, har en så liten plass i skolen. Striden rundt faget har nok vært med på å skape berøringsangst: Lærerne er redd for å gjøre feil og bryte menneskerettigheter. Dette får til følge at skolene er forsiktige og ikke tør å være like pedagogisk varierte som de er i andre fag.”

En dyktig styreleder

Det har vært en tendens til at når politiske partier får regjeringsmakt, favoriserer de gjerne partifolk til viktige stillinger i samfunnet. Hvorvidt det er grunnlag for å hevde at slike ”partiutnevnelser” fortsatt er vanlig, vet jeg faktisk ikke. Det kan nesten virke som situasjonen er litt bedre i dag enn den var før. Men når det gjelder internasjonale verv, ser det ut til at partiene er mer rause. Da tenker man nasjonalt og er opptatt av å arbeide for at også dyktige nordmenn skal komme i internasjonale posisjoner – uansett partitilhørighet.

Bondevik 1-regjeringen jobbet for noen år siden knallhardt for at Gro Harlem Brundtland skulle bli valgt til generaldirektør for Verdens helseorganisasjon. Utenriksdepartementet, som da ble ledet av Knut Vollebæk, opprettet et eget kontor som arbeidet for saken, og Harlem Brundtland ble som kjent valgt. Vi har også flere andre eksempler på det samme.

Nå har Stoltenberg-regjeringen jobbet for at Dagfinn Høybråten skulle bli ny styreleder i den globale vaksinealliansen GAVI (The Global Alliance for Vaccines and Immunisation). Han ble enstemmig valgt under et møte i Kigali i Rwanda. Høybråten har sittet i styret siden 2006 og han etterfølger Irlands tidligere president Mary Robinson. Nelson Mandela har også vært styreleder. Det er med andre ord et prestisjetungt tillitsverv Høybråten har fått. GAVI har vært et hjertebarn for Stoltenberg. Han vet at i Høybråten får organisasjonen en dyktig leder med bred og relevant erfaringsbakgrunn for jobben. Det er bare å gratulere dem begge.

søndag 28. november 2010

Liten sans for WikiLeaks

Jeg hører ikke til dem som er så enormt begeistret for WikiLeaks-lekkasjene. Riktignok synes utenrikstjenestene i mange land, inkludert den norske, å hemmeligholde mer enn de behøver. Men jeg kan ikke se at det forsvarer den virksomheten som WikiLeaks bedriver. Jeg legger da avgjørende vekt på det som blir sagt fra forskerhold om at det vil bli vanskelig å drive utenrikspolitikk og forhandlinger med andre land hvis utenrikstjenesten må regne med at de blir kikket i kortene. Alle som følger litt med vil vite at mange innviklede floker og problemer land i mellom ofte blir løst gjennom hemmelige eller svært diskrete forhandlinger. Jeg kan ikke se at vi kan være tjent med at en skal legge kjepper i hjulene for slike bestrebelser. WikiLeaks klager nå over at noen prøver å sabotere nettstedet deres. Men dermed får de bare smake sin egen medisin. De har neppe skaffet seg dokumentene fra amerikansk UD på lovlig vis.

Oppdatering:
Personkarakteristikker ikke noe nytt.
Verdensdiplomatiets 11. september
Støre misliker WikiLeaks-dokumenter
Inndras passet?

Har kontroll

Den polske langrennsløperen Justyna Kowalczyk prøver å psyke ut Marit Bjørgen ved å si at Bjørgen er alt for tidlig i form. Hun er opptatt av å fortelle at hun selv ville vært urolig om hun hadde vært i like god form som Bjørgen på denne tiden av sesongen. Det gjør åpenbart ikke noe inntrykk på Bjørgen, som cruiset inn til sin tredje seier i Kuusamo og lot polakken & co konsentrere seg om plassene bak i forvissningen om at hun fortsatt har mye å gå på. Bjørgen kan dette gamet nå, og ser ut til å ha full kontroll. Hun har hatt ikke bare hatt medgang, men også motgang, og kjenner seg selv godt. Kowalczyk har en tendens til å hakke på Bjørgen . Det bør hun spare seg. Jeg tror både Kowalczyk og Bjørgens øvrige konkurrenter gjør klokt i å konsentrere seg om seg selv og sin egen formutvikling. Det gir som regel best resultat.

lørdag 27. november 2010

Tabbe av Kristin Halvorsen

Lite oppløftende meningsmåling for SV i Dagbladet i dag. På Synovates partibarometer får SV rekordlav oppslutning, bare 4,1 prosent. Så lav oppslutning har SV ikke hatt på 30 år. Derimot kan Krf denne gangen glede seg over en kraftig framgang, som imidlertid må ses på bakgrunn av svært lav oppslutning i forrige måned på den samme målingen. Denne gangen får partiet 6,2 prosent. Det er en framgang på 2,3 prosentpoeng, en framgang som imidlertid ikke viste seg på en måling Vårt Land publiserte for et par dager siden. Også Venstre og Sp er større enn SV på denne målingen, noe som gjør SV til Stortingets minste parti. Meningsmålingene varierer, og neste måling vil ganske sikkert gi et bedre resultat for SV. Men - når et parti først har begynt å "smake" på sperregrensen, vil en ofte fortsette å smake.

Kristin Halvorsens skifte fra Finansdepartementet til Kunnskapsdepartementet har vært lite vellykket. Valgforsker Frank Aarebrot treffer godt når han karakteriserer denne overgangen som en tabbe. Halvorsen har hatt en dårlig hånd med skole- og utdanningspolitikken, som jeg vil tro de fleste i skolen har merket seg. Hennes skoleprofil er uklar, og enkelte utspill og uttalelser vitner om dårlig vurderingsevne. Forskningspolitikken som partiet også har ansvar for, er lite å skryte av. Djupedal satte i sin tid en dårlig standard, og Tora Aasland har ikke maktet å rette opp ”hvileskjæret” på noen overbevisende måte.

fredag 26. november 2010

Tja, hva skal en mene?

Jeg liker å ha ta stilling. Blant annet derfor skriver jeg blogg. Men noen ganger vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal mene, eller rettere: jeg er ambivalent. Denne gangen gjelder det Pirate Bay-saken. I to rettsinstanser i Sverige er tjenesten Pirate Bay funnet skyldig i å ha understøttet ulovlig fildeling på en måte som medfører straffansvar for dem som har drevet tjenesten. De skyldige er idømt så vel fengselsstraff som en erstatningssum på hele 46 millioner svenske kroner.

Det er vel liten tvil om at Pirate Bay-gutta har begått lovbrudd. Men bør det de har gjort være ulovlig? Akkurat her vet jeg altså ikke helt hva jeg skal mene. Å lytte til dem som skulle vite mer, gjør en ikke akkurat klokere. Bare les debatten på Digitalbloggen. Bloggeren selv er åpenbart lite i tvil. Men sannelig møter hun også gode motargumenter. Debatten anbefales, (selv om språkbruken hos enkelte debattanter er lite anbefalelsesverdig).

Manglende respekt for studentene

Så har det skjedd igjen. En eksamensoppgave ved Universitetet i Oslo har 22 språkfeil. Denne gangen er det faget sosiologi ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet som er synderen. Oppgavebeskrivelsen på nynorsk av en eksamensoppgave i Sosiologi kvalitativ metode inneholdt ikke mindre enn 22 skrivefeil på like mange linjer. Det verste er at feilene er så utrolig simple, sier lederen i norsk studentmållag, Jens Kihl.

Nei, uansett om feilene er simple eller ikke, det verste er at slikt i det hele tatt forekommer. Jeg har mange års erfaring med å lage eksamensoppgaver ved universitetet, og jeg vil hevde at det er totalt unødvendig at slikt skjer. Jeg er enig med fungerende direktør i Språkrådet som sier at det er uholdbart når fakultetsdirektøren sier at fakultetet må heve sin nynorskkompetanse. Jeg nekter å tro at Det samfunnsvitenskapelige fakultet og Sosiologisk Institutt ikke har tilstrekkelig nynorskkompetanse til å lage eksamensoppgaver på nynorsk. Årsaken ligger åpenbart et helt annet sted: Man tar rett og slett ikke oppgaven alvorlig nok. En slik slapphet vitner om manglende respekt for studentene.

onsdag 24. november 2010

Ingen erkjennelse av uforstand

For en gangs skyld har Einar Gelius gjort noe fornuftig. Han har valgt å si opp sin stilling som sokneprest. Fra dags dato er han fritatt fra stillingens ansvar og arbeidsoppgaver, men beholder sin lønn fram til han fratrer stillingen 1. juli neste år.

Gelius har ”tatt konsekvensen av en uholdbar situasjon”, og ganske sikkert innsett, antagelig med hjelp fra sin advokat og sin fagforening, at han har en håpløst dårlig sak, og etter all sannsynlighet ikke ville ha nådd fram med noe søksmål i tilfelle han hadde blitt sagt opp. I en slik situasjon var han ikke minst selv best tjent med å innse realitetene og selv si opp stillingen. Men typisk nok finnes det ingen erkjennelse hos mannen om at han har opptrådt uforstandig i tjenesten. I stedet velger han å framstille seg selv som et offer. Jeg skjønner godt at andre prester reagerer på Gelius' forsøk på å framstille denne saken som om den skulle dreie seg om at biskopen ikke tåler prester med andre synspunkter enn ham selv. Det er positivt galt, og det vet Gelius meget godt.

Mange av hans støttespillere, inkludert enkelte politikere som burde vite bedre, har åpenbart ikke brydd seg om å sette seg inn i realitetene i saken. Blant disse vil det nå sikkert være noen som har behov for å etablere noen myter om at Gelius er presset ut av jobben. Det var å håpe at disse ville ta seg bryet med å sette seg inn i alle de punktene biskopene lister opp i brevet han sendte Gelius for noen uker siden. Da burde det være mulig å skjønne at dette ikke kunne fortsette og at det her var det mer enn nok grunnlag for arbeidsgiveren til å si ham opp. På alle andre arbeidsplasser ville en tilsvarende oppførsel for lengst ha ført til oppsigelse.

Oppdatering:
Ikke politisk støtte
Full lønn i over et år
Kjæresten støtter

tirsdag 23. november 2010

Riksrevisoren som ble rikssynser

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik var sterk i sin kritikk av Riksrevisjonen da han vitnet i pensjonssaken mot to av sine tidligere stortingskolleger. Jeg forstår ham. Han gjorde det en kunne forvente av ham da han skjønte at han hadde fått utbetalt for mye. Ikke desto mindre hengte Riksrevisjonen på urettmessig ut både ham og flere av hans kolleger som pensjonsjuksere. Tre ulike instanser vurderte Bondeviks pensjon. De ga tre ulike svar. Ikke desto mindre hevdet riksrevisor Jørgen Kosmo på en skråsikker måte at reglene var så enkle å forstå at alle burde ha skjønt at de hadde fått utbetalt for mye.

Saken har vist at Riksrevisjonen har tatt feil i mange av de sakene som har vært i søkelyset. Utvalget som har gransket saken, kom med knallhard kritikk av Riksrevisjonen, og Kosmo måtte bite i seg sine arrogante uttalelser. Utvalget uttalte at Riksrevisjonen selv misforstod nettopp de reglene som Kosmo hevdet var så enkle å forstå. Det viser at vi har en riksrevisjon vi ikke kan stole på. Bondevik har rett når han sier at Riksrevisjonens behandling var dårlig, og at de spilte rollen som riksynser, og ikke riksrevisjon.

Neppe krig

Et av verdens verste diktaturer driver et farlig spill. En kan undres over at de tør. Nord-Korea må føle seg rimelig sikre på at deres provokasjoner ikke vil føre til krig. For i en eventuell krig med Sør-Korea har de ikke en sjanse. Riktignok bruker diktaturstaten det meste av sine ressurser på militærmakten, mens de lar sitt eget folk sulte. Men bak Sør-Korea står verdens mektigste militærmakt, USA, og jeg tviler på at kineserne vil komme Nord-Korea til unnsetning hvis de tenner flammen.

Hvorfor driver de så en farlig lek med ilden? Jeg tror det har med maktskiftet å gjøre. Når Kim Jong-il nå tydeligvis er i ferd med å overdra makten til arveprinsen, Kim Jong-un, gjelder det å demonstrere for all verden at også en ny diktator har makt og styrke. Selv om granatene over Yeonpyeong er ille nok, er det med andre ord liten grunn til å tro at truslene fra nord er noe annet enn nettopp et farlig spill.

Men som den svenske analytikeren Jerker Hellström påpeker i Svenska Dagbladet, kan det også være at provokasjonene er et forsøk på å få USA og de andre partene tilbake til forhandlingsbordet og oppheve sanksjonene som er satt i verk mot Nord-Korea. - Hvis da ikke det hele er et uttrykk for indre maktkamp der de militære sjefene i så fall sannsynligvis er involvert. Da kan situasjonen fort komme ut av kontroll og bli virkelig farlig. Selv om en kan ha sympati med Sør-Koreas trusler om å slå tilbake, er det derfor all grunn til å advare mot eskalering av konflikten.

Oppdatering:
En misforståelse?
Obama rasende
Sør-koreaner i Norge: Overrasket
USA sender krigsskip
Enorm slagkraft
Nær grensen

Tilbake i superform

Tabloidene gjør sitt ytterste for å ryste nasjonen om dagen. Årsak? Petter Northug funker ikke. De verste scenarier males nå for våre øyne: Et ski-VM i Holmenkoller uten Northug. Selv svenskene synes det ville være for ille.

Bare én person ser ut til å holde hodet kalt i situasjonen. Dvs antagelig er det to, for jeg tviler på at Northug har fått panikk. Han er ikke syk. Den erfarne treneren Johan Kaggestad har sett mange liknende tilfelle i sin trenerkarriere, forteller han. Han ler av hysteriet. Litt nedjustering av treningsintensiteten og Northug vil være tilbake i kjempeslag, er Kaggestads konklusjon.

Jeg tror han vil få rett (fordi jeg håper han får rett!)

søndag 21. november 2010

Utvidet kulturbegrep?

Ifølge Dagbladet, som visstnok skal være en kulturavis, har det de siste årene vokst fram en stadig mer framtredende kulturelite i Norge. Den er Oslo-basert, og består nesten utelukkende av menn. I sentrum av det hele finner vi, fortsatt ifølge Dagbladet, blant andre Harald Eia, Aslak Nore, Magnus Rønningen, Asbjørn Slettemark, Thomas Seltzer og Fredrik Skavlan.

Riktignok snakkes det om et ”utvidet kulturbegrep”, men det får da være måte på utvidelse.

lørdag 20. november 2010

For stort kirkemøte

Etter å ha sittet sammen i sju samfulle dager med jobbing fra tidlig morgen til sene kvelden strakk tiden likevel ikke til for årets kirkemøte i Tønsberg. Møtets dyktige dirigent Dag Landmark, måtte ved møtets slutt bare beklage at man ikke klarte å komme gjennom hele sakslisten.

Gjennom årene har mange klaget over at kirkemøtet varer for lenge og at arbeidet under møtedagene er i overkant slitsomt. Av erfaring vet jeg at det jobbes knallhardt på kirkemøtet, og det har ikke vært lett å korte ned på møtets varighet. Nå er det blitt vanskeligere enn noen gang før. Når man ikke en gang klarer å gjennomføre sakslisten, sier det seg selv at alle tanker om kortere kirkemøte bare kan legges vekk.

Man høster nå fruktene av den uheldige ordningen som utvidelsen av antall delegater representerer. Tidligere hadde kirkemøtet 86 medlemmer. Fra og med årets møte er antallet utvidet til hele 115 medlemmer, dvs en økning på 34 prosent. I tillegg kommer ytterligere sju representanter fra henholdsvis Ungdommens kirkemøte og de teologiske fakultetene, ale med tale og forslagsrett.

Den store utvidelsen betyr naturligvis at debattene tar atskillig mer tid enn før, ved siden av at utvidelsen koster mye penger. Det er lett å forstå møtedirigentens sterke anmodninger til delegatene om å vise møtedisiplin, fatte seg i korthet og legge til side forslag som har fått lite tilslutning blant delegatene. Det har tydeligvis ikke hjulpet. Jeg har en viss forståelse for at det ikke har vært lett for delegatene. Når man først er valgt, vil man naturligvis gjerne delta aktivt ikke bare i komitémøtene, men også i plenumsdebattene, der det ikke er hyggelig stadig å bli avspist med en taletid på et minutt eller to. Kirkemøtets delegater representerer ikke partier, slik at en enkelt delegat kunne talt for flere. Dermed tar debattene tid.

Når Den norske kirke om ikke alt for lang tid selv kan avgjøre saken, bør en etter min mening så snart som mulig vurdere å kutte ned på antallet kirkemøtemedlemmer igjen.

En film jeg skal se

Det er vel ikke vanlig å planlegge et kinobesøk allerede to år i forveien. Men nå skjer det for mitt vedkommende. Som ihuga Abraham Lincoln-entusiast skal jeg garantert se filmen som Steven Spielberg skal lage om den største av alle amerikanske presidenter. Filmen planlegges å være ferdig høsten 2012. Med Spielberg som regissør og den doble Oscar-vinneren Daniel Day-Lewis i hovedrollen er det grunn til å ha store forventninger til denne storfilmen om den forunderlige Lincoln som reddet den amerikanske unionen og avskaffet slaveriet i USA.

Under diverse besøk i USA har jeg benyttet anledningen til å besøke alle de viktigste historiske stedene som er knyttet til Lincolns liv. I forbindelse med 200-årsjubileet for Lincolns fødsel 12. februar i fjor skrev jeg en lengre bloggpost om disse besøkene – med mange nyttige linker for interesserte.

torsdag 18. november 2010

Knalltall for kirken

Som vanlig er de fleste medier lite interessert i hva som foregår på Kirkemøtet, som er Den norske kirkes årlige “storting”. Derimot flommer mediene over av stoff om Einar Gelius, som har latt det gå sport i å lete etter grensen for hva en prest kan foreta seg, og nå endelig har funnet den, som en kommentator i Aftenposten uttrykker det. For kirkemøtedeltagerne må det være frustrerende å oppleve hvordan medieklovnen Gelius stjeler ”showet”. Kanskje kan Oslo biskop anklages for dårlig timing når det gjelder reaksjonen overfor Gelius. Det burde ikke overraske at et brev av den typen biskopen har sendt Gelius ville bli kjent, og da var tidspunktet rett før kirkemøtet uheldig.

Men når det er sagt, er det liten tvil om at biskopens initiativ var høyst rimelig. At en Ap-stortingsrepresentanten Arild Stokkan Grande og Sp-statssekretær Guri Størvold kan finne mening i å gå til massive angrep på Kvarme i denne saken, vitner om en mangel på dømmekraft som jeg ikke trodde var mulig av folk med så høye offentlige tillitsverv. Av folk i politiske posisjoner burde Oslo-biskopen snarere fått ros for å gjøre den jobben de selv har satt ham til, enn å skjelle ham ut med karakteristikker som er hinsides ethvert saklighetskrav. Når det gjelder Kvarme, ser det ut til at enkelte mener de kan tillate seg hva som helst. Sjefredaktør Helge Simonnes mener saken bør få etterspill i Arbeiderpartiet og i Senterpartiet. Det er gåtefullt at Sp-leder og statsråd Liv Signe Navarsete kan holde seg med en statssekretær som holder seg på et så lavt saklighetsnivå som Guri Størvold har vist i denne saken. For Størvold må det dessuten være pinlig at Sp's bispehelt, Gunnar Stålsett, to ganger under sin bispetid forsøkte å bli kvitt Gelius. Vil hun karakterisere Stålsett på samme måte som hun nå karakteriserer Kvarme?

Midt oppe i Gelius-sirkuset kommer en melding som må glede kirkens folk, og som også burde være en vekker for alle som nå finner det opportunt å rakke ned på de samme. En fersk undersøkelse i regi av Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) slår fast at befolkningen er mer fornøyd med Den norske kirke enn noen annen offentlig virksomhet. I den store Innbyggerundersøkelsen del 2, skårer Den norske kirke 80 av 100 poeng på den totale brukertilfredsheten, og er samlet sett best blant alle de 23 offentlige virksomheter har vært gjenstand for innbyggernes kritiske blikk og erfaringer. Blant annet får kirken 81 av 100 poeng på ”informasjonsstrømmen”, 85 poeng av 100 på ”evnen til å lytte” og 81 poeng for ”evnen til å møte behov”. Det er få som klager på kirkelige tjenester, men de som klager opplever at det er enkelt å komme fram med sin klage. På andre plass når det gjelder graden av tilfredshet kommer helsevirksomhetene, deretter følger oppvekst- og utdanningsvirksomhetene.

Kirkestatsråd Rigmor Aasrud karaktiserer resultatet som ”knalltall for kirken” og mener undersøkelsen viser at Den norske kirke behandler folk med respekt, har evne til å være imøtekommende, til å lytte og forklare beslutninger. Direktør Jens-Petter Johnsen i Kirkerådet har rett i at dette er en fantastisk attest til de ansatte i kirken.

Men i de dominerende mediene er tausheten om undersøkelsen overdøvende.

onsdag 17. november 2010

Ny – og “gammel” kirkerådsleder

Den nyvalgte lederen av Kirkerådet i Den norske kirke, Svein Arne Lindø, hadde høy puls under ledervalget på Kirkemøtet i Tønsberg i dag. Det forstår jeg godt. Han ble valgt med kun én stemmes overvekt, og én stemte blankt. Jeg kjenner igjen den følelsen Lindø beskriver. I sin tid ble jeg selv valgt til leder av Kirkerådet med to stemmers overvekt.

Kirkemøtet har gjort et godt valg. Lindø har viktig lederfaring og i det hele tatt den bredeste og mest relevante bakgrunnen for oppgaven, selv om Lånkes politiske erfaring kunne ha vært nyttig når det gjelder stat-kirke-saken. Men i likhet med Gunleiksrud har heller ikke han ledererfaring av noe omfang og betydning. Dessuten har Lindø framstått som den tydeligste kandidaten av de tre som aspirerte til oppgaven. Ikke minst har Gunleiksrud vært utydelig når hun har fått sjansen til å presentere hva hun måtte stå for.

Den norske kirke er inne i en viktig omstillingstid, og den nyvalgte lederen står foran utfordrende oppgaver som vil kreve mye. Den oppgaven han kanskje har minst erfaring med, er nok mediene. Jeg håper han ikke vil vike tilbake for å ta den utfordringen møtet med mediene representerer på en dristig og offensiv måte.

Lindø avløser Nils Tore Andersen, som i likhet med sine to forgjengere gir seg etter fire år som KR-leder. Andersen sier til Vårt Land i dag (papiravisen) at han ”begynner å bli utdatert”. Akkurat der er jeg ikke enig med ham. Nils Tore Andersen har vist at han i aller høyeste grad er oppegående og oppdatert som kirkeleder. Mange yngre i kirken, og kanskje ikke minst de som ynder å slå om seg med ”ageism”-uttalelser av typen ”gamle, sidrompa kirkeledere”, skal holde på en stund for å nå opp til Andersens nivå når det gjelder kunnskap og innsikt, og få slår ham når det gjelder frisk og skapende tenkning. Jeg er heller ikke like sikker på om de som skryter på seg kompetanse på grunn av alder alene, hadde klart å stå så oppreist som Andersen har gjort, når utskjellingene og usaklighetene hagler over ens hode.

Nils Tore Andersen har utvilsomt vært den beste og mest innsiktsfulle lederen KR kunne fått de siste årene. Han kunne fungert meget godt, og bedre enn de aller fleste, i fire år til. Men jeg forstår ham når han nå gir seg. Den norske kirke har stor grunn til å takke den avgående kirkerådslederen når han nå trer ut av sitt siste store tillitsverv i kirken. Få har gjort seg mer fortjent til takken.

søndag 14. november 2010

Grattis fra "ville vesten"

Noen ganger er timingen ekstremt dårlig. Patriot til tross, hvordan kunne en ane at laget i mitt hjerte, Strømsgodset, skulle komme til cupfinalen da en USA-reise ble planlagt for mange måneder siden?
Men å våkne tidlig en søndag morgen i en småby i New Mexico til en SMS fra Ullevål om at Godset vant finalen, gjør at en solrik dag skinner enda mer.
Mange gratulasjoner også her fra "ville vesten"!

lørdag 13. november 2010

Betalte tillitsverv i kirken?

Kirkerådet er antagelig det eneste offentlige organet på dette nivået som ikke honorerer lederen. Jeg hadde selv dette tillitsvervet i 8 år på 1990-tallet og mottok ikke en krone for arbeidet. Jeg fikk 350 kroner pr mnd til dekning av telefonutgifter. Jeg skal ikke klage, men vil gjerne støtte kravet om at de som legger ned utrolig mye arbeid i slike organer i kirken må få en rimelig godtgjørelse for arbeidet. Noe annet er urimelig, og uheldig hvis det skulle bli slik, som Nils-Tore Andersen sier, at bare pensjonister og folk med mye penger kan ta på seg tunge tilltisverv i kirken. Hvor stor godtgjølsen skal være, kan diskuteres. Men ingen skal fristes til å påta seg oppgaven for pengenes skyld.

I min tid i Kirkerådet fant jeg det ikke rimelig å gå inn for verken møtegodtgjørelse eller andre honorarer så lenge menighetsråd og bispedømmeråd ikke hadde tilsvarende. Etter min mening jobber mange i disse rådene like mye som medlemmer av Kirkerådet. I dag er situasjonen endret. Møtegodtgjørelse er etter det jeg vet, blitt vanlig, i hvert fall i bispedømmerådene, men fortsatt uvanlig i menighetsrådene. Under alle omstendigheter bør en passe seg så en ikke snakker foraktelig om frivilligheten i kirken. Den er av uvurderlig betydning.

lørdag 6. november 2010

Kostbart byråkrati

Byråkratiet koster. Og det koster stadig mer. Etter at de rød-grønne overtok i 2005 har administrasjonsutgiftene i kommunene og fylkeskommunene økt fra 16 milliarder til 22 milliarder kroner, dvs en økning på 34 prosent i løpet av fem år, ifølge VG.

Men kommunene har heller for liten administrasjon i forhold til oppgavene de er satt til å gjøre, enn for stor, kan en statssekretær fortelle. Ingen engstelse for sykdommen "byråkratitis" der i gården. Med andre ord, økningen vil fortsette.

fredag 29. oktober 2010

Bestialske forbrytelser – bestialsk straff

Dagens nyhetsbilde bærer bud om at humaniteten ikke bare står sterkt i Norge. En undersøkelse gjort av InFact for VG viser at en av fire nordmenn er for dødsstraff. Flere Frp-politikere – med stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen i spissen, er blant disse. Og politikere fra Frp og Høyre ønsker at forbudet mot proffboksing skal oppheves.

Argumentasjonen for å gjøre proffboksing lovlig er like besnærende som den er falsk.
Folk kaster seg ut fra fly flere tusen meter over bakken, det er lov å spenne på seg treplanker og hoppe 200 meter på ski og det er lov å sette utfor fossefall i en liten kano. Da må også proffboksing være lov, sier Frp’s Mette Hanekamhaug. Alt dette er farlig, meget farlig. Men forskjellen i forhold til proffboksing er vesentlig. Ikke i noen av de sportsaktivitetene Hanekamhaug nevner, er poenget det samme som i boksing, nemlig å skade motstanderen så mye at han/hun går bevisstløs i gulvet, ikke sjelden med døden som følge.

I en tid da stadig flere land avskaffer dødsstraff av etiske grunner, vil altså mange innføre den igjen. Det utføres mange bestialske handlinger. Noen begår terrorhandlinger som dreper hundrevis av mennesker. Eksemplene er mange. Det finnes knapt grenser for hva mennesket kan få seg til å gjøre. Men hvorfor skal vi som samfunn stille oss på det samme umenneskelige nivå? Da gjør vi oss alle lik de mennesker vi dømmer. Dødsstraff virker ikke mer avskrekkende enn andre straffeformer. Land som har avskaffet dødsstraffen får ikke økt kriminalitet. En henrettelse er overlagt drap, i prinsippet den samme gjerning som den drapsmannen har utført, og den er ugjenkallelig. Uskyldige er dømt for drap i Norge. I USA er mange uskyldige henrettet for mord. Hva sier dødsstrafftilhengerne den dagen vi her i landet har henrettet et menneske som senere viste seg å være uskyldig?

Ved henrettelser i USA ser vi pårørende, som sant nok har lidd et forferdelig tap ved den dømtes ugjerning, gi uttrykk for lettelse og nærmest glede over at gjerningsmannen endelig er henrettet. Slike holdninger og en slik praksis er ikke et sivilisert samfunn verdig. Ønsker vi å se dette i Norge? Frp bør gjøre det klart at Ulf Erik Knudsen og hans meningsfeller i Tromsø Frp er på klar kollisjonskurs med partiet i denne saken.

Det finnes mange bestialske forbrytelser. Men det blir ingen bedre verden ved at vi praktiserer en bestialsk straffeform. Sivil dødsstraff ble avskaffet i Norge ved straffeloven av 1902 (trådte i kraft fra 1905). Det er ingen grunn til å innføre den igjen over hundre år senere.

Oppdatering:
Halvparten av Frp-velgerne vil ha dødsstraff VG Vårt Land
Trist signal, sier Støre til Dagsavisen

mandag 25. oktober 2010

Den døve skomakeren som utvandret

Som så mange andre nordmenn har jeg mange fjerne slektninger i USA. Det er etterkommere etter søsken av min farmor, som vokste opp på Tretten i Gudbrandsdalen. For noen år siden ble jeg gjort oppmerksom på at hun også hadde en onkel som utvandret, men som få visste noe særlig om. Han hadde ingen barn som vokste opp, og mennesker uten etterkommere blir gjerne glemt. Da jeg fikk vite at han var døv – og utvandret alene, ble jeg interessert i å finne ut mer om mannen, som het Lars Guttormsen.

Lars ble født i 1845 og var antagelig døv fra fødselen av. Han fikk derfor ingen skolegang i hjembygda. Døve hadde verken rett eller plikt til opplæring på denne tiden. Men presten i bygda fikk amtet (fylket) til å bevilge penger slik at den fattige, men evnerike gutten kunne komme seg til et privat døveinstitutt i Kristiania. Der fikk Lars god opplæring slik at han både kunne lese, skrive og til og med gjøre seg noenlunde forståelig med talespråk. På døveinstituttet fikk han også opplæring som skomaker.

Etter noen år som skomaker i hjembygda, gjorde han som så mange andre, han utvandret til Amerika, nærmere bestemt til byen La Crosse i Wisconsin. Her fikk han seg jobb som skomaker i en skoforretning, og her levde han et langt og godt liv. Etter en tid traff han ei døv jente, som han giftet seg med i 1878. (Se bildet.) Hun var datter av en av byens fremste menn, men det var ikke grunnen til at bryllupet ble en stor sensasjon, som byens avis, La Crosse Tribune, beskrev i et langt referat på avisens forside. Årsaken til at byens største kirke var sprengfull og mange skuelystne ikke kom inn, var at ekteskap mellom to døve var helt uvanlig. Spesielt var det uvanlig at en døv kvinne giftet seg. Døve kvinner hadde ”daarlige Chanser i det ekteskapelige lotteri”, skrev den norske legen Vilhelm Kristian Uchermann i en doktorgradsavhandling på 1890-tallet om de døves situasjon i Norge. Han påviste i sin undersøkelse at bare 5 % av døve kvinner var gift. Situasjonen var neppe annerledes i Wisconsin. I byens avis, La Crosse Tribune, ble vielsen av den døve Louis Guttormson, som Lars nå kalte seg, og den døve Isabella Drake, som var brudens navn, karakterisert som ”en av de mest bemerkelsesverdige og interessante sosiale begivenheter som noen gang har funnet sted i denne staten”.

Det har vært en fascinerende oppgave å forske i Lars Guttormsens liv, og det er nesten utrolig hva det går an å finne ut om et menneske som ingen i utgangspunktet nesten ikke visste noe som helst om. I diverse arkiver og biblioteker både her hjemme og i USA, og med god hjelp av norsk-amerikanske entusiaster, har vi funnet fram til mye kunnskap om Lars og hans liv. Resultatet står å lese i en artikkel i siste utgave av ”Årbok for Gudbrandsdalen” (78. årgang, Dølaringen Boklag) som nylig er kommet ut.

fredag 22. oktober 2010

Godt kvalifisert preses

Biskopene i Den norske kirke har gjort et godt valg når de har valgt Helga Haugland Byfuglien til ny preses. Valget var ikke overraskende. Hun var favoritt til å overta den viktige oppgaven etter Olav Skjevesland. Haugland Byfugliens brede erfaringsbakgrunn både fra prestetjeneste, som toppleder Norges KFUK-KFUM, stiftskapellan og biskop i Borg siden 2005, gjør at hun kjenner kirken og norsk kristenliv meget godt, og hun nyter stor tillit i kirken. Det lover også godt for trosopplæringen i kirken at den nye preses er nettopp den blant biskopene som vet mest om dette viktige området etter å ha ledet styringsgruppen for trosopplæringsprosjektet i Den norske kirke.

Haugland Byfuglien bedyrer at hun med dette valget ikke dermed er selvskreven som den nye 12. biskopen som skal utnevnes om et års tid og bli fast preses. Det er naturligvis riktig, ettersom det er regjeringen som skal utnevne denne biskopen. Stortinget har dessuten i sin ”visdom” bestemt at det skal nomineres tre kandidater til stillingen, vel og merke blant de 11 sittende biskopene. Erfaringen har vist at det er vanskelig nok for biskopene å finne én som er villig til å påta seg den krevende oppgaven. Nå må de altså finne tre villige for at regjeringen skal kunne velge og vrake til en oppgave der biskopene tidligere alltid har valgt selv. Politikernes vilje til å utøve makt over trossamfunnet Den norske kirke er med andre ord fortsatt til stede i fullt monn.

Men hvis Helga Haugland Byfuglien er villig, blir hun ganske sikkert innstilt først av biskopene. Dermed får de den de selv ønsker. Jeg har vanskelig for å se hvem av biskopene for øvrig den sittende regjering vil foretrekke fremfor Helga Haugland Byfuglien.

Aftenpostens Dag Kullerud skriver i en kommentar at den nye preses, bergenser som hun er, er stor Brannpatriot og ikke får sjelero søndag kveld før Brann har vunnet sin kamp. I så fall får hun sjelden sjelero. Slik jeg kjenner Helga Haugland Byfuglien er hun i stand til å takle større påkjenninger enn som så. Det er hun da også nødt til.

torsdag 21. oktober 2010

Representanter som skifter parti

I min hjemby har to Frp-representanter i bystyret, hvorav den ene er varaordfører, og én Ap-representant nylig meldt seg ut av sine respektive partier og meldt seg inn i Høyre. Tidligere i høst gikk en representant fra Ap over til Høyre. Resultatet av disse partiovergangene er at Høyre plutselig sitter med rent flertall i bystyret. Også i andre kommuner ser vi eksempler på at medlemmer av kommunestyrer gjør det samme, selv om ikke alle melder seg rett inn i et annet parti.

Det er naturligvis greit å melde seg ut av et politisk parti. Det er også lov å melde seg inn i et annet. Men folk som er valgt inn i kommunestyre, fylkesting og storting har et spesielt ansvar. Vi har et politisk system her i landet som bygger på partier. Når vi stemmer, er det partiet og partiets program – mer enn personene på partilisten – vi stemmer på. Slik er det gjerne også ved lokalvalgene, selv om vi der har muligheten til å kumulere kandidater på stemmeseddelen.

På denne bakgrunn mener jeg den tendensen til å skifte parti midt i en valgperiode er betenkelig. Det er ikke bare uryddig, men et brudd på den avtalen som ble inngått med velgerne da man ble valgt. De velgerne som har stemt inn disse representantene, har grunn til å føle seg snytt. Holder man ikke ut lenger i det partiet man er valgt inn for, burde det være mulig å stille plassen til rådighet for en vararepresentant.

onsdag 20. oktober 2010

Ufattelig interessant

Så er skattelistene over oss igjen. Ikke alle er like glade for det. Direktør i Datatilsynet, Bjørn Erik Thon, mener offentliggjøringen av skattelistene har gått galt av sted, og i Advokatforeningen mener man at ”frislippet av personopplysninger i statlig regi” kan være et brudd på menneskerettighetene, ifølge Vårt Land.

Men tabloidene flommer over av meldinger om (kjent)folks inntekt og formue. Oppfinnsomheten når det gjelder nye innfallsvinkler for å opplyse vårt sinn om våre medborgeres økonomi ser ut til å være ubegrenset. ”Bildamene er gode for milliarden”, er ett av oppslagene i VG, som selv topper listen over antall oppslag om hva skattelistene rommer av informasjon. ”Snåsamannen har fått solid lønnshopp”, er visstnok også en nyhet. Omtrent like mange blir vel overrasket over å kunne lese at Petter Northug er suveren også på skattelistene. Dagbladet har funnet ut at en selger av bildekk har flere millioner i formue og at Norges rikeste kvinne er lektor. Akkurat det vil vel kanskje noen finne noe overraskende, inntil de leser at vedkommende er rederiarving.

Ufattelig interessant dette. For min egen del har funnet ut at skattelistene er et nyttig redskap når jeg bedriver en av mine hobbyer, slektsforskning. Her finner jeg nemlig fødselsåret til folk.

God lesning!

Medieklovnen Gelius slår til igjen

Etter at Einar Gelius til sin store skuffelse ble slått ut av ”Skal vi danse”, har det gått et par-tre uker da vi har sluppet å høre fra medieklovnen på Vålerenga. Men nå slår han til igjen. Denne gangen er han ute med en bok som visstnok skal dreie seg om sex i Bibelen. Etter omtalen å dømme dreier det seg fint lite om Bibelen, men desto mer om sex, ikke minst hans egne sexerfaringer. Man må vel være akkurat så selvsentrert og umettelig på medieoppmerksomhet som Einar Gelius er, for å tro at dette vil ha allmenn interesse.

Gelius proklamerer at han vil ta et oppgjør med det han kaller ”kirkens langvarige seksualfiendtlighet og de krefter i kristne sammenhenger som fremdeles ser på sex med skam og skyld”. Her slår han inn så vidåpne dører at han i sin ville ferd tryner langflat innenfor døra. Hans kirkelige sjefer må naturligvis ta saken en smule alvorlig. Gelius er tross alt prest i Den norske kirke. Men folk flest rister bare på hodet og slutter seg til Dagbladets anmelder, som treffer godt når han karakteriserer Gelius’ skriverier som fyllekjøring gjennom Bibelen.

Gelius' prestekollega Sunniva Gylver mener dette er noe Gelius kunne spart seg, og skriver på Verdidebatt.no at det ikke er presters oppgave å sementere fordommene om kirken. ”Som de tydeligste ansiktene for kirken utad, har vi et ansvar for å gi et sannferdig bilde av det fellesskap vi representerer”, skriver hun, og fortsetter: ”Det er ikke en presteoppgave å bidra til at tabloid-medias unyanserte og konfliktorienterte syn på kirken setter seg enda bedre fast. Heller da bidra til godt teologisk arbeid og skikkelige samtaler, som kan gjøre oss alle klokere, og gi mennesker i utkanten eller utenfor kirken en opplevelse av å føle seg sett og tatt på alvor.” – Vel skrevet, Sunniva!

Oppdatering: Ifølge Vårt Land klager Gelius over at han ikke får støtte fra prestekolleger og at han som prest føler seg sårbar i sjelesorgsituasjoner (!)
Biskop Kvarme: Denne boka kunne vi vært foruten.