26. januar 2007

Det nytter å hjelpe

”Selv de som kommer aller skjevest ut i livet, kan hjelpes. Foreldre kan hjelpe. Sosiale myndigheter kan hjelpe. Det er aldri håpløst. Men hjelpen må være av rette slaget: Nær, langvarig, tålmodig og personlig.”

Det er Stein Ringen som skriver dette i en kronikk i Aftenposten i dag. Stein Ringen er professor i sosiologi og sosialpolitikk ved Universitetet i Oxford. Han er en fremragende forsker og forskningsformidler. Jeg hadde gleden av å arbeide sammen med ham i styringsgruppa for Verdikommisjonen. Sjelden har jeg møtt en mer fascinerende samfunnsforsker. Ikke minst har jeg sans for hans uhyre interessante og tankevekkende synspunkter på familien som samfunnsinstitusjon. I bøker som "Reformdemokratiet" (1997) ”The family in question” (1998) og ”Veien til det gode liv” (2000) argumenterer han sterkt og overbevisende for å styrke familiens betydning både i økonomien og i samfunnet.

Men tilbake til hans kronikk. Den omhandler en avhandling som i dag forsvares for dr.polit.-graden ved Universitetet i Oslo. Avhandlingen – som Stein karakteriserer som et ”mesterstykke” – er skrevet av pedagogen Ingeborg Marie Helgeland og dreier seg om hjelpetiltak for ungdom på skråplanet. Helgeland har studert utviklingen til 85 ungdommer med alvorlige rus- og kriminalitetsproblemer som på begynnelsen av 1980-tallet var henvist til et statlig initiert barnevernsprosjekt (det såkalte Buskerud-prosjektet). Det spesielle ved Helgelands undersøkelse – og som gjør resultatene så interessante og viktige – er at hun har fulgt disse ungdommene over en femten års periode, fra de var 14-15 år til 30 år gamle. Helgeland spør: Hvordan kan man få ungdom med alvorlige atferdsvansker inn i et positivt spor?

Det vil føre for langt å gå nærmere inn på resultatene, men hovedkonklusjonen er populært oppsummert i Steins ord innledningsvis. Doktorandens egen, korte oppsummering av resultatene kan leses her.

Undersøkelsen viser bl a at familien er en veldig sterk institusjon. "Familieforankringen består selv der det kan se ut til at en sønn eller datter har brutt båndene”, skriver Stein Ringen. Helgelands resultater ”gir en veldig oppmuntring til foreldre som kommer i det helvete å se sine barn gå mot avgrunnen. Hvis de klarer å holde sammen og ikke gi opp, er det gode sjanser for at barna kommer på fote igjen.”

25. januar 2007

Arverett for samboere

Justisdepartementet foreslår at arveloven endres slik at samboere får rett til arv direkte i kraft av loven. I dag må samboere skrive et testament hvis de vil at de skal arve hverandre. Mange lever i dag i samboerforhold og opplever det urettferdig at de ikke er likestilt med ektefolk i dette spørsmålet.
Forslaget høres rimelig ut. Likevel melder motforestillingene seg. I dag er samboerforhold sosialt akseptert. Vi lever i et liberalt samfunn med stor personlig frihet. Ingen tvinges til å gifte seg for å kunne bo sammen og få barn sammen. Noen velger å leve sammen som ugifte, andre velger ekteskapet. Man velger fritt.
Jeg synes i utgangspunktet ikke det burde være forskjell på å være samboer og å være gift”, sier en samboer som intervjues i Aftenposten, og gir sin helhjertede støtte til forslaget. Men her svikter logikken. Hvis det ikke skulle være forskjell på ekteskap og samboerskap, hvorfor gifter man seg da ikke? Når man aksepterer ulike samlivsformer i et samfunn, så må vel poenget være at det skal være forskjell mellom dem? Velger man å ikke gifte seg, må det vel nettopp være fordi man ikke ønsker den lovreguleringen av forholdet som ekteskapet innebærer?
Det regjeringsoppnevnte ”Samboerutvalget” utredet på slutten av 1990-tallet spørsmålet. (Jeg var selv med i utvalget. Se min kronikk i VG om saken.) Utvalget gikk enstemmig imot det forslaget som nå legges fram, og viste til at det er enkelt for samboere å opprette testament der de kan tilgodese hverandre. Ønsker man ytterligere regulering av forholdet, kan man inngå kontrakter der man avtaler hva man vil. I sin prinsipielle begrunnelse pekte utvalget på at det er problematisk å likestille samboere med ektepar når samboere faktisk har latt være å gifte seg, og dermed kan ha et bestemt ønske om å forbli utenfor ekteskapet. Motivene for valgene kan være forskjellige både innenfor et samboerforhold og mellom samboerpar. Å lage et regelverk som passer for alle, blir umulig, skriver Samboerutvalget (NOU1999:25).
Konklusjonen bør derfor være: Staten bør ta folks frie valg på alvor. Å velge samboerskapet, betyr at man har sagt nei takk til den ”juridiske pakken” som staten gir når man inngår ekteskap. Staten bør respektere det frie valg og ikke tre den lovgivning man har sagt nei til ned over hodet på folk. Og folk bør selv respektere sine egne valg og være voksne nok til å ta konsekvensen av dem. (Jfr. Trine Skei Grande i Aftenposten i dag.)
Annerledes er det når det er barn inn i bildet. Samfunnet har plikt til å beskytte den svake. Barna har ikke valgt samlivsform. De er hjelpeløst utlevert til foreldrenes mer eller mindre fornuftige valg. Derfor må barn sikres rettigheter også der hvor foreldrene ikke er gift. Det er et helt annet spørsmål enn at voksne mennesker skal beskyttes mot sine egne frie valg. Endringen i barneloven som sikret barna rett til en sosial far – uansett foreldrenes samlivsform – er et godt eksempel. Det samme argumentet kan brukes om regjeringens forslag om at dersom samboerne har, har hatt eller venter barn sammen, skal den gjenlevende samboeren ha rett til å sitte i uskifte med felles bolig og innbo.

24. januar 2007

Barnebarn -en dessert?

I en bok om besteforeldre og barnebarn som kom ut for noen år siden, ble barnebarn kalt ”livets dessert”, noe som også var bokens undertittel. En skjønner at det er godt ment. Man ønsker å uttrykke at det er deilig å ha barnebarn.

Og likevel må en spørre: Hva slags tenkning om barn er dette? Barn – en dessert? Hva slags syn på barn som avspeiles – og skapes – når barn omtales på denne måten? Denne språkbruken er ikke bare uttrykk for den romantiserende og til tider lett klissete oppfatningen av barn og forholdet mellom besteforeldre og barnebarn som preger vår tid. Den avspeiler også noe langt mer alvorlig – et syn på barnet som i sin ytterste konsekvens truer barnets livsrett og menneskeverd.

Barns verdi i seg selv avsvekkes når de omtales som gjenstand for tilfredsstillelse av de voksnes behov. Resultatet blir lett at barn blir oppfattet som noe vi skaffer oss for vår egen nytelse. Når barn ensidig blir verdsatt ut fra den verdi de kan ha for andre, er det fare på ferde.
Det er godt at barn er elsket. Men det er ikke uviktig av hvilken grunn barnet er elsket: Om hun og han er elsket for sin egen skyld, eller for den voksnes skyld.

Holdningen til barn preges i dag i stor grad av forbrukersamfunnets verdier. Barn blir lett oppfattet som ”kosedyr” for de voksne. Som alt annet blir barn noe man skaffer seg hvis man har lyst og råd – på linje med andre goder man kan ønske seg i forbrukersamfunnet. Derfor skal barn kunne bestilles – nærmest med varegaranti. Den moderne genteknologien gir muligheter til å levere det barnet man ønsker, og skulle barnet vise seg ikke å tilfredsstille behovet – enten det gjelder kjønn eller andre egenskaper, bør det kunne avbestilles. Barnet skal være plettfritt og uten feil. For noen år siden ble det født ca 65 barn årlig med Downs syndrom i Norge. I dag er tallet nede i 15.

Vi lever utvilsomt i paradoksenes tid – også når det gjelder vårt forhold til barn. Aldri før er det investert mer følelsesmessig i barn. Aldri før har bekymringen over barns ve og vel vært større. Men samtidig truer våre forbrukerholdninger og vår livsstil ikke bare barnas levekår, men rett og slett også deres livsrett og menneskeverd.

12. januar 2007

"Pusekatt" Valla

Debatten omkring Valla – Yssen-striden i LO var ikke gammel før noen begynte å gjøre et nummer av det her dreier seg om en strid mellom to kvinner. Så glemmer man at de langt fleste konflikter av denne art går mellom menn.
I et kjønnsperspektiv synes jeg det er mer interessant å spørre hvorfor kvinnelige ledere ikke i større grad lar det som tradisjonelt har vært oppfattet som feminine verdier, prege deres lederstil. I pressekonferansen i går var det viktig for Valla å slå fast at hun ikke er noen ”pusekatt”. Hun har ”killerinstinkt”, heter det. Kunne det tenkes at vi var bedre tjent med ledere som var preget av mykere verdier?
Valla ønsker å bli oppfattet som ”tøff” – og viste til tidligere LO-ledere som Ynge Hågensen og Tor Aspengren. Og sant nok, disse herrene var ikke akkurat kjent som noen ”pusekatter”. De tøffe gutta er hennes idealer.
Pusekattens kjennetegn er at den er varm og myk. Når hun bruker pusekatten som bilde, må det nettopp være for å distansere seg fra disse kvalitetene. Er det rart det blir konflikter?

9. januar 2007

Menighetssplittelse

Det har skjedd før. En menighet som har opplevd stor og rask vekst under nærmest ”diktatorisk” ledelse av en karismatisk pastor, splittes. Menigheten ”Levende ord” i Bergen startet i 1992 av et team under ledelse av en pastor som fikk vedtektsfestet vetorett i menighetsrådet. Det burde ikke overraske noen at slikt går galt. Bare 14 år senere ender det med strid og splittelse. I strid med hovedpastorens vilje vedtar menighetsmøtet nye vedtekter, og hovedpastorens støttespillere bryter ut og danner ny menighet.

Det er forskjell på at en menighet splittes og at den deles. At en menighet som har vokst seg stor, deler seg, kan være et klokt strategisk trekk hvis man tenker kirkevekst. Splittelse er tragisk. Stor maktkonsentrasjon hos en karismatisk leder i en frittstående lokal menighet kan på kort sikt føre til vekst – stor vekst. På lang sikt går det sjelden bra. At en lokal menighet eller forening har stor frihet, kan være fornuftig. Men det er alltid både sunt og nyttig å være tilknyttet en større organisatorisk sammenheng. Og enda viktigere – den lokale enheten må være organisert slik at lekfolket har styringsansvar. En daglig leder – enten det dreier seg om åndelig eller administrativ ledelse, må stå til ansvar for den menighet de skal tjene.

Tittelbruk

Kunnskapsminister Djupedal har advart forskere mot å bruke titler når man undertegner opprop eller uttaler seg om spørsmål som ikke har noe med eget fagområde å gjøre.

Fra en side sett kan jeg forstå advarselen. Jeg mener å ha sett alt for mye snobberi og irrelevant bruk av titler ved ytringer i det offentlige rom. Nå skal det sies at det ofte er mediene som er opptatt av titler. De tauer stadig inn folk med titler til å uttale seg der de like gjerne - og kanskje heller – burde spurt vettuge mennesker uten flotte titler. Men hensikten er den samme – man prøver å skape inntrykk av at meningsytringen har større vekt enn den egentlige har. Det skal også sies at advarselen ikke bare bør gjelde forskere. Jeg husker godt en tidligere politiker som ytret seg offentlig om et tema der erfaring fra stortingets presidentskap hadde null relevans. Ikke desto mindre undertegnet han innlegget ”Tidl. lagtingspresident”.

På den annen side kan verken Djupedal eller andre hindre folk i å bruke titler. Sant å si tror jeg heller ikke det er så farlig. Jeg tror folk flest har nok vett til både å avsløre snobberiet og forsøket på å late som man har mer kompetanse enn man faktisk har. Og viktigst av alt – det er svært viktig at alle deltar i den offentlige debatt – uansett titler. Viktigere enn å advare mot bruk av titler er det min erfaring etter nærmere 40 år som forsker ved Universitetet i Oslo at forskere heller bør oppfordres til å komme seg ut av det akademiske elfenbenstårnet og bidra i samfunnsdebatten.

5. januar 2007

Hets av funksjonshemmende

Justisministeren varsler forbud mot trakassering av funksjonshemmede, kan Vårt Land fortelle i dag. Storberget sier dette i en kommentar til opplysningen om at et nettsted har drevet grov sjikane av barn og unge med Downs syndrom. Et utmerket initiativ av justisministeren, som her viser en helt annen holdning enn den regjeringskollega Bekkemellem demonstrerte da hun før jul sa at hun ville ta abort dersom hun bar et foster som hadde en kromosomfeil.

Rådyre skilsmisser

Nå har man regnet ut at samlivsbruddene er rådyre for næringslivet. Bare for de to siste årene koster samlivsbruddene næringslivet over 5,7 milliarder kroner, viser en undersøkelse. I tillegg til dette – og langt viktigere er all den menneskelige lidelsen samlivsbruddene skaper, ikke minst for barna. Det er knyttet mange andre kostnader til samlivsbrudd utover det rapporten dokumenterer, sier psykologiprofessor og samlivsekspert Frode Thuen, som mener bedriftene bør ta de ansattes samlivsproblemer like alvorlig som rusmisbruk.

Kunnskapen om hva samlivsbruddene koster står i grell kontrast til den manglende viljen til å satse på forebyggende tiltak. I høst foreslo regjeringen å kutte på allerede meget beskjedne bevilgninger til samlivskurs i regi av frivillige organisasjoner. KrF sørget for at det ble plusset på 6,1 mill. Mye for dem det gjelder, men i den store sammenhengen en dråpe i havet.

Forholdet til våre nærmeste er etter alt å dømme det som betyr mest i livet for de aller fleste av oss. Hva kan det da komme av at dette påkaller så utrolig liten interesse og manglende vilje til prioritering både blant politikere og næringslivsledere flest?

2. januar 2007

En ansvarlig klimapolitikk

Menneskeskapte klimaendringer er en av de største utfordringene i vår tid. Mottiltakene har vært beskjedne og ikke særlig effektive. Verken på nasjonalt eller internasjonalt plan synes våre politiske ledere å ha godt nok grep om situasjonen. Etter alt å dømme står vi igjen overfor en utfordring der vi trenger folkelige bevegelser og en sterk folkelig opinion på tvers av politiske og andre skillelinjer for at noe effektivt skal skje.

Derfor gleder jeg meg over at en del kjente personer har tatt initiativ til et opprop der man krever en troverdig klimapolitikk basert på anbefalingene fra FNs klimapanel. I oppropet etterlyses politikere fra alle partier som med mot, alvor og energi går løs på vår tids største etiske og globale utfordring. Klimaproblemet er voksende. Det haster!

Initiativtakerne er alle besteforeldre. Slik settes oppropet inn i det rette perspektiv: Det er hensynet til våre barnebarn og kommende slekter som her må være det overordnede. Oppropet et flott uttrykk for den tanke at en av de viktigste oppgavene til oss som har levd noen år, er å ta ansvar for den oppvoksende slekt. Som det heter i oppropet: ”Det kan innebære vanskelige omstillinger, inkludert restriksjoner på vårt personlige forbruk. Det vil vi selvsagt akseptere – for våre barnebarns skyld, og så lenge byrdene blir rettferdig fordelt.”

Jeg oppfordrer deg til å skrive under oppropet.

Statsådenes "godbiter"

Vi konstaterer at landet fikk et budsjett også for dette året. Men igjen har vi sett at regjeringen med statsministeren i spissen underveis i budsjettprosessen lekker ut sine ”godbiter” uten at vi får se helheten. Man selger ut biter av budsjettet til mediene for slik å sikre seg både en bredere og mer positiv omtale. Strategien er åpenbart at de mindre populære sidene ved statsbudsjettet skal drukne den dagen hele budsjettet presenteres.
Denne uverdige strategien er ikke bare i strid med reglene. Den representerer også en manipulering med opinionen. Mediene klager over at man på denne måten hindres i å drive kritisk journalistikk. Men her ligner tårene på dem krokodillene feller. For mediene har faktisk makt til å stoppe uvesenet. De kan la være å hoppe når statsrådene sier hopp. De kan rett og slett nekte å la seg bruke ved å vente med å skrive til hele statsbudsjettet foreligger.

Spørsmålet blir derfor: Hvorfor gjør de det ikke?