Min gode kollega

Min gode kollega og venn, Dag Hallen, ville ha fylt 90 år 28. april 2026. Han døde 4. mai 2021, 85 år gammel. 

Dag og jeg hadde et nært samarbeid gjennom 35 år. Vi møttes som studenter ved Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo på begynnelsen av 1960-tallet. Instituttet, som nå heter Institutt for pedagogikk, holdt da til i Wergelandsveien 15, i det som på den tiden het Lektorenes Hus.

Allerede i studietiden ble vi begge ansatt som vitenskapelige assistenter hos instituttbestyreren, professor Johs. Sandven. Noen år senere ble vi begge universitetslektorer, og senere førsteamanuenser ved instituttet. Vi var begge samarbeidsorienterte, og da vi hadde de samme interessene innenfor faget, ble det naturlig for oss å samarbeide både om undervisning og forskning.

Dag var en usedvanlig god kollega og samarbeidspartner. Gjennom vårt lange og nære samarbeid hadde vi mange tøffe faglige diskusjoner, men jeg kan ikke huske at vi noen gang sa et vondt ord til hverandre. Dag var et varmt, raust og ydmykt menneske, aldri fordømmende. Han stod støtt på sine verdier, var nøktern i all sin ferd, ønsket ikke å stikke seg fram og reagerte på alle former for snobberi, både i og utenfor akademia.

Dag var en solid forsker, dyktig foreleser og en trygg og høyt verdsatt veileder for studentene. Han firte aldri på de faglige kravene, verken til seg selv eller andre. At faglig uenighet skulle skape splittelse og uvennskap, kunne han ikke forstå. Han viste en eksemplarisk toleranse overfor andres meninger og var totalt fremmed for faglig angstbiteri. På 1970- og begynnelsen av 1980-tallet var det store faglige stridigheter ved Institutt for pedagogikk. Dag søkte ikke striden, men stod i den når han måtte.

Gjennom årene gjennomførte Dag og jeg mange forskningsprosjekter, og vi publiserte en rekke bøker og artikler sammen. Den mest kjente boka vi ga ut, var «Barne- og ungdomspsykologi». Boka ble revidert flere ganger, og kom ut i 23 utgaver/opplag. «Evenshaug og Hallen», som studentene gjerne kalte boka, ble også oversatt og utgitt i Danmark og Sverige. Boka ble i flere tiår brukt i lærerutdanningen, pedagogikkstudier, helseutdanningen og flere andre utdanningsområder. Ifølge forlagets oppgaver ble den norske utgaven solgt i vel 108 000 eksemplarer, mens den danske og svenske utgaven ble solgt i til sammen ca 46 000 eksemplarer. Vi kunne ikke drømme om at den skulle bli så mye brukt, men det var selvfølgelig veldig hyggelig.

For oss var det viktig at boka skulle fungere innenfor en pedagogisk sammenheng. Derfor la vi vekt på å se barnets og den unges utvikling i en sosial og kulturell sammenheng, noe Dag var en ivrig talsmann for. I denne boka gjorde Dag en pionerinnsats med sitt kapittel om psykologiske aspekter ved barns forhold til religion. Gjennom dette arbeidet førte han også meg inn i det religionspsykologiske og religionspedagogiske fagfeltet, et felt vi kom til å arbeide ganske mye innenfor i flere år.

Et annet viktig fagfelt for oss var det familiepedagogiske, det vil spørsmålet om barns og unges utvikling og oppdragelse i familiesammenhengen. Her gjennomførte vi to store datainnsamlinger med intervjuer av småbarnsforeldre, der det var et viktig utgangspunkt å studere foreldrenes praktiske oppdragelseshverdag, og den implisitte teori som ligger bak deres oppdragelseshandlinger. Datamaterialet ga grunnlag for mange forskningsrapporter, og vi kunne tilby materiale også til studenters masterarbeid og doktorarbeid.

Vårt arbeid på disse områdene la på 1980-tallet det teoretiske grunnlaget for et familiepedagogisk støttetiltak, som vi begge var stolte av at vi også fikk anledning til å være med å realisere i praksis. Det var et prosjekt etter Dags hjerte. Han var svært opptatt av at kirken måtte tilby foreldre som bærer barna sine til dåpen, konkret hjelp til en kristen oppdragelse, som foreldrene sier ja til ved døpefonten. Det familiepedagogiske støttetiltaket var det kirkelige trosopplæringsprogrammet «Tripp Trapp» (Hjemmenes Dåpsring, IKO-forlaget), som ble støttet økonomisk av det daværende Kirke- og undervisningsdepartement. Det dreide seg om et omfattende opplegg for foreldre med barn i alderen 0-6 år, bestående av alderstilpasset materiell av ulik art, dukker, enkle instrumenter, kassetter med sanger, bøker av ulike typer figurer, puslespill formingsmateriell m.m., alt spesielt produsert for dette tiltaket. sendt til familiene i pakker tre ganger i året.

Med hver pakke fulgte en fire siders foreldreveiledning, som Dag og jeg skrev, der vi tok opp ulike sider ved barnets utvikling og oppdragelse i småbarnsalderen. Manuskriptene til de i alt 19 veiledningene ble utprøvd og revidert på grunnlag av evalueringer fra åtte «brukerpaneler», som bestod av småbarnsforeldre. Gruppene var spredt over hele landet, og hver gruppe ble ledet av en pedagogisk kvalifisert gruppeleder. Dette var et utrolig spennende og morsomt arbeid.

Vi skrev også en introduksjonsbok, «Barnet i våre hender». Det var en enkel og kortfattet bok, som var disponert i tre kapitler etter det første verset i Svein Ellingsens dåpssalme: «Fylt av glede over livets under, med et nyfødt barn i våre hender, kommer vi til deg som ga oss livet». Med utgangspunkt i disse tre innholdsrike verselinjene beskrev vi noen karakteristiske trekk ved spedbarnet, foreldreansvaret og spørsmålet om dåp og dåpsansvaret.

Menighetene i Den norske kirke responderte noe helt enormt på dette opplegget i siste del av 1980- og 1990-tallet. Svært mange menigheter organiserte grupper av mennesker som oppsøkte nybakte foreldre hjemme og ga dem boka «Barnet i våre hender» i gave. På denne måten ble boka i løpet av en 20-års periode spredt i 345 000 eksemplarer i Norge. Foreldreveiledningene ble senere bearbeidet og utgitt som bok. Både den og «Barnet i våre hender» ble oversatt til flere språk, og hele opplegget ble utgitt i Tyskland.

Etter det som lett kan oppleves som selvskryt, skal det nevnes at Dag og jeg også hadde et par skikkelige lagersuksesser. Det gjaldt først og fremt en forskningsrapport fra et foreldreopplysningsprosjekt, som vi var med å lage. Prosjektet bestod av en TV-serie om barns utvikling på NRK-TV, en bok som var tilpasset TV-serien og et korrespondansekurs. Etter at prosjektet var avsluttet, gjorde vi en evalueringsstudie, der vi undersøkte blant annet omfanget av deltagelsen, deltagernes vurdering m.m. Vi skrev en rapport fra undersøkelsen, som vi overtalte forlaget vårt til å utgi i bokform. Det overrasket nok verken forlaget eller oss at det meste av opplaget etter en tid havnet på dynga. Som forskningsrapporter flest ble den lest av bare en liten krets innenfor fagfeltet.

Når det gjelder større bøker, skrev vi hver våre kapitler og gjennomgikk utkastene sammen. Forskningsrapporter og noen mindre bøker ble til på en annen måte. Vi satte oss på mitt kontor, der jeg førte pennen eller trakterte PC’en. Dag satt ved siden av, og hvert eneste resonnement og setning ble grundig vurdert. Slik spilte vi en slags faglig ping-pong med hverandre. Dag utmerket seg seg her ved sine meget nøye og skarpe tolkninger og drøftinger av forskningsdata.

Mange har spurt hvordan Dag og jeg vi kunne klare å opprettholde et tett samarbeid over så mange år. Jeg tror det blant annet hadde sammenheng med at vi begge hadde sans for samarbeid og at vi hadde ulike personlige egenskaper, der vi utfylte hverandre på en god måte. Dessuten hadde vi et felles verdigrunnlag og en felles pedagogikkforståelse. Og ikke minst – Dag hadde en aldri sviktende tålmodighet med meg. Samarbeidet med Dag Hallen var en glede, og jeg er ham dypt takknemlig!  

Dag og jeg i unge år (1976)