27. april 2008

Hva går det av Rosenborg?

For en som ønsker at Rosenborg skal vinne sine kamper, bortsett fra de mot Strømsgodset, er det leit å følge laget om dagen. I går gikk Trondheimslaget på et nytt nederlag, denne gangen mot Tromsø.

Mens fotballekspertene legger ansiktet i alvorlige former og diskuterer fotballproblemene som om det gjaldt verdensfreden, undrer mange av oss andre fotballelskere oss på om det egentlig er så vanskelig å forklare det som mer og mer må oppleves som en skikkelig nedtur der oppe i Midt-Norges hovedstad. Etter at det i norsk sammenheng steinrike laget lenge satset på kontinuitet med en leder som fulgte en klar ”fotballfilosofi”, har man etter Nils Arne Eggens pensjonering skiftet trener så å si hvert eneste år. Det må naturligvis gå galt.

Hver gang et fotballag sparker en trener, og det skjer som kjent ofte, ikke bare i Rosenborg, spør jeg meg selv om det ikke var bedre at klubbens leder(e) gikk av. Men se, de blir aldri sparket. Ingen tvil om at her er det personer som vokter sine posisjoner, og som maktpersoner flest, kan de kunsten å legge skylden helt andre steder enn hos seg selv når det går litt på skeis med resultatene. Det er noe som heter å ta ansvar. Det burde gjelde også for fotballklubbledere.

19. april 2008

Journalisters kunnskap

Nylig kunne vi lese om en undersøkelse som avslører at forbausende mange journalister mangler elementær samfunnskunnskap. Mye tyder på at enkelte også mangler evne eller vilje til å sette seg inn i saker før de går ut med sine ”nyheter”.

Et eksempel opplevde vi i NRK’s morgennyheter torsdag, der NRK’s politiske redaktør, Kyrre Nakkim, fortalte at KrF i forslaget til nytt partiprogram for neste stortingsperiode kommer med en ny formulering om skattepolitikk, som ble hevdet å være helt i tråd med hvordan Jens Stoltenberg uttaler seg om samme sak. Nakkim tolket KrF slik at partiet med dette signaliserer at man ønsker å nærme seg Arbeiderpartiet i skattepolitikken. Denne ”nyheten” ble så lagt fram for Siv Jensen, som fnyste av KrF’s ”knefall for sosialistene”. Men som Aftenpostens Solveig Ruud påviser i dag, er forslaget til ny programformulering i sitt innhold identisk med den som står i partiets nåværende program, som ble vedtatt i 2004. Det Nakkim presenterer som en stor nyhet, er altså ingen nyhet i det hele tatt.

Er det for mye å forvente at NRK’s medarbeider tar seg bryet med å sette seg inn i saken før han går ut med sine ”nyheter”. Dette desto mer som saken dreier seg om programmet til et politisk parti – og medarbeideren bekler stillingen som ”politisk redaktør”?

10. april 2008

Sp-ordfører på jordet

Senterparti-ordfører Johan Arnt Elverum i Stjørdal gikk høyt opp på banen i morges og krevde at Senterpartiet heller må gå ut av regjeringen enn å akseptere at Kirken får overta utnevning av biskoper. ”Jeg forventer at Senterpartiet fullt og helt slutter opp om partiets entydige programformulering om at dagens folkekirke skal bestå”, sa Elverum.

Det er tydeligvis mye Sp-ordføreren ikke har forstått når det gjelder Den norske kirke. For det første kan kirken fortsatt være knyttet til staten selv om kirken overtar bispeutnevnelsene. Det viser dagens avtale mellom partiene. For det andre vil Den norske kirke selvsagt kunne bestå som folkekirke selv om båndene til staten blir løsere eller endog brytes fullstendig.

Ordføreren i landets største Sp-kommune har nå en jobb å gjøre for å få Sp ut av regjeringen. Er litt usikker på om jeg skal ønske ham lykke til eller ikke.

Kirkeavtale

Endelig har stortingspolitikerne mannet seg opp til å ta et standpunkt i stat/kirke-saken som tjener dem til ære. Det som for bare kort tid siden syntes umulig, kan nå bli en realitet. Avtalen som ble inngått for bare timer siden, er et avgjørende skritt i retning av at Den norske kirke kan bli det den må, skal og bør være – et fritt og selvstendig trossamfunn som styrer seg selv og ikke blir overstyrt av statlige myndigheter. Dermed kan også staten bli det den skal være. Det er all grunn til å gratulere både de politiske partiene og kirken, og gi politikerne stor honnør for arbeidet. Statsråd Giske skal ha sin rikelige del av denne rosen. Han har lykkes i få samlet regjeringspartiene og opposisjonspartiene til en løsning alle kan leve med, og retter dermed opp noe av den mildest talt dårlige posisjon han har hatt i kirkelige kretser.

I avtalen gjør partiene det klart at det skal gjennomføres i en demokratireform i Den norske kirke. På pressekonferansen som nettopp er avsluttet, ble dette punktet omtalt som en forutsetning for at de nødvendige grunnlovsvedtak skal bli gjort i 2012. Flere partiers talsmenn snakket om dette punktet nærmest som et ris bak speilet for kirken. Ikke minst gjaldt det Senterpartiet, som nok har vært nødt til å svelge et par kameler i denne saken. Samtidig understreket Giske – hvis jeg oppfattet ham riktig – at ikke noe enkeltparti skal kunne avgjøre kriteriene for hva som skal sies å være en tilfredsstillende demokratisk utvikling i kirken.

Vi må regne med at enkelte i årene fram mot grunnlovsvedtaket vil fortsette å anklage kirken for demokratisk underskudd – og muligens bruke dette argumentet mot å vedta endringene. Her må kirken vise seg tilliten verdig, hørte vi fra bl.a. Sp i dag. Hvem politikerne da tenker på, er mer uklart. Kirkens organer, med Kirkemøtet i spissen, vil ganske sikkert kunne enes om reformer i ordningene, og har allerede lagt fram konstruktive forslag. Det som imidlertid er klart, er at uansett ordninger, er det kirkemedlemmene, dvs. ”folk flest”, og dermed bl.a. mange av politikere selv, som har ansvaret. Verken kirken eller andre kan tvinge folk til å stemme ved kirkelige valg.

Det meste av debatten den siste tiden har gått på hvem som skal utnevne biskoper. Nå har endelig de politiske partiene blitt enige om å overføre dette til kirkelige organer. Like til det siste har det vært hevdet at hvis staten ga opp utnevningsretten, ville vi ikke lenger ha noen statskirke. For min egen del har jeg vært uenig i en slik forståelse, noe jeg flere ganger ga uttrykk for i mine åpningstaler på Kirkemøtet da jeg var leder av Kirkerådet på 1990-tallet. Jeg konstaterer at på pressekonferansen i dag var det ikke en eneste politiker som hevdet at vi nå får et totalt brudd mellom stat og kirke – til tross for at staten ikke lenger skal utnevne biskoper og proster. Om man så etter denne reformen vil kalle Den norske kirke en ”statskirke” eller ikke, blir kanskje en smakssak og betyr egentlig lite i forhold til at kirken blir vesentlig mer selvstendig i sitt forhold til staten.

Statsråd Giske får allerede til uka en mulighet til å vise om han er villig til å handle i samsvar med de prinsipper han nå har lykkes å få partiene med på. Ny biskop skal utnevnes til Møre. Der er det kirkelige votum krystallklart. Halvor Nordhaug fikk flere førstestemmer enn alle de andre kandidatene til sammen. Giske bør nå vise at han mener alvor.

9. april 2008

Urettferdig

Aftenposten kunne nylig fortelle om en bestefar som er fosterfar til to barnebarn. Sammen med sin kone har han i mange år hatt de to barnebarna boende hos seg. Etter at hans kone døde, valgte han som 65-åring å gå av med avtalefestet pensjon. Som AFP-pensjonist kan han ikke ha inntekt som overstiger 15 000 kroner i året uten å få pensjonen avkortet. Som fosterfar fikk han 60 000 kroner fra barnevernet, og dermed fikk han 20 000 kroner mindre i pensjon.

Bestefaren er ikke alene. Norsk Fosterhjemsforening (NFF) opplyser at de får mange henvendelser om avkortning av pensjon fra fosterforeldre, både fra uførepensjonister, alderspensjonister og folk på andre trygdeytelser. Generalsekretæren i NFF kan fortelle at de har et eksempel på en familie der mor var hjemme med barn og far ble arbeidsledig. De kom i en så vanskelig situasjon med avkortning, at de måtte velge mellom å selge huset eller å si opp fosterbarnet.

I de senere år har myndighetene fått et mer positivt syn på at besteforeldre og andre i barnets nære familie kan være fosterforeldre. Dermed kan man vente flere eksempler på urimelig avkortning av pensjon. Derfor bør myndighetene gjøre noe med saken fortest mulig. Regjeringen er gjort oppmerksom på situasjonen, men har foreløpig ikke foretatt seg noe. Skulle det være så vanskelig?

7. april 2008

Pinlig og uverdig fakkelstafett

De olympiske sommerlekene i Bejing er i ferd med å få skikkelig trøbbel. Årsaken er naturligvis at CIO klarte å gjøre den tabben å legge lekene til en by i et diktaturland uten å stille krystallklare betingelser om at menneskerettighetene skal respekteres. Ifølge en rapport fra Amnesty International har menneskerettighetssituasjonen i China ikke bare forverret seg etter at landet fikk OL, men situasjonen har forverret seg på grunn av OL.

Den forestillingen som nå utspiller seg i forbindelse med fakkelstafetten er både pinlig og uverdig. Helt siden fakkelen ble tent under demonstrasjoner i Hellas for en tid tilbake, har fakkelbærerne løpt mellom en mur av politifolk. Vi ser mennesker som demonstrerer for det tibetanske folkets soleklare rettigheter, bli slått rett i bakken av politifolk som verner fakkelen. I London i går lykkes mennesker som kjemper for menneskerettigheter for det tibetanske folk nesten å slukke den olympiske ilden. Nå ventes store demonstrasjoner når ilden kommer til Paris. Slik vil det ganske sikkert fortsette. Hvordan det vil bli når fakkelstafetten kommer til Tibet, tør vel arrangøren knapt tenke på. Det vil si, kanskje er det nettopp det de gjør, og planlegger det slike regimer har for vane, nemlig knallharde tiltak for å kneble alle meningsytringer som ikke behager makthaverne.

Ikke rart at idrettslederne som nå er samlet i Bejing begynner å tvile. Den norske idrettspresidenten ber IOC om å vurdere å stanse fakkelstafetten. Men hva mener hun selv? Mener hun den bør fortsette eller ikke? Det går an å mene - som Esten O. Sæther i Dagbladet - at OL-fakkelen bør gå videre som en daglig påminnelse til de kinesiske makthaverne om deres undertrykkelse av mennesker. På den annen side må en spørre: Skal vi oppleve at mennesker kanskje blir slått til døde i skyggen av en fakkelild? Hvem er det politiet beskytter under fakkelstafetten? Opplever vi nå at det er viktigere å beskytte den olympiske ild enn menneskeliv?

Situasjonen kaller på idrettsledere som våger å ta et standpunkt for mennesker som undertrykkes på det groveste. Også statsminister Stoltenberg ligger lavt. Det minste han kunne gjøre var å gå inn for en boikott av åpningsseremonien for slik i hvert fall å påføre de kinesiske makthaverne et prestisjenederlag som ville svi skikkelig.