29. august 2008

Klare regler - Kosmo?

Riksrevisor Jørgen Kosmo har gjentatt til det kjedsommelige at reglene for stortingsrepresentantenes pensjon er helt klare og ikke til å misforstå. Arne Strand i Dagsavisen, som var først ute med saken, går igjen i mediene og sier det samme. Hvis reglene er klare, må en kunne si at stortingsrepresentantene selv er usedvanlig trege i oppfattelsen. Eller hva skal man si til uttalelsene fra lederen og sekretæren i Stortingets Pensjonsstyre i Aftenposten i dag?

Det heter i reglene at man kan ha sporadiske eller usikre inntekter på si, men disse kan i sum ikke overstige det man får i pensjon, det vil si ca. 430 000 kroner. Ifølge Ågot Valle (SV), sekretær i styret, skal inntekter fra styreverv i både næringsliv, helseforetak og politikk betraktes som "sporadiske inntekter". Styrelederen Sigvald Oppebøen Hansen (Ap) derimot, sier det stikk motsatte: Man kan ikke ha inntekter i privat næringsliv ved siden av pensjonen, samme hvor lite man tjener.

I 2003 ble det laget en utredning i Stortinget om saken. Den legges nå til grunn for tolkningen. Inge Lønning, som var i utvalget som laget utredningen, sier at spørsmålet ble berørt i noen setninger. Han opplyser at utvalget i svært liten grad drøftet spørsmålene knyttet til hva man kunne tjene på siden av pensjonen. Han skvatt i stolen da han så hvordan dette arbeidet nå blir anvendt. ”Det er vel ikke utenkelig at det kan ha kommet noen elementer av tilfeldighet i den tolkningen som nå legges til grunn”, sier han. - Det må unektelig sies å være et skikkelig understatement.

28. august 2008

Pressestøtten

Frp har annonsert at de vil kutte ut den direkte pressestøtten hvis de kommer til makten. Høyre har antydet at de vil erstatte den direkte pressestøtten til drift med en såkalt etableringsstøtte. Begge forslag vil bidra til avisdød i Norge. Forslagene vil ramme viktige meningsbærende aviser som Vårt Land, Klassekampen, Nationen og Dagsavisen. Den siste mottar den største pressestøtten.

Enkelte anfektes av det faktum at nevnte aviser mottar støtte fra staten. Også i de andre, store avisene, som ikke mottar direkte støtte, mumles det fra tid til annen om at disse mindre avisene ”holdes oppe av staten”. Men det man sjelden sier, er at de store avisene støttes mer av staten enn de små. Avisene har nemlig fritak fra momsen. Gjennom dette avgiftsfritaket bidrar altså fellesskapet til at både Aftenposten og VG kan holde seg oppe med en god økonomi. Og med momsfritaket støttes i realiteten avisene mer jo større de er.

Til sammen utgjør den direkte støtten og momsfritaket en pressestøtte på i alt 1,6 milliarder kroner, kan Klassekampen fortelle. Av dette beløpet er bare 400 millioner direkte støtte til de små avisene. Resten går til momsfritak. For en avis som Aftenposten innebærer momsfritaket at avisen indirekte sponses av staten med 1 ¼ million kroner pr dag, et beløp som utgjør kostnaden avisen ville hatt om den skulle ha betalt moms på 25% uten å øke utsalgsprisen. VG tjener ca 850.000 kroner pr dag på momsfritaket.

På denne bakgrunn lyder kritikken av den direkte pressestøtten til de små avisene temmelig hul.

27. august 2008

Pensjonsjuks?

Riksrevisjonen har meldt fra til Stortinget om at seks tidligere stortingsrepresentanter har fått utbetalt pensjon de etter Riksrevisjonens oppfatning ikke har vært berettiget til fordi de har hatt andre inntekter. Dagsavisen har kommet over rapporten som var unntatt offentlighet, og dermed blir de aktuelle personene hengt ut i mediene som juksemakere.

Som vanlig maler mediene med bred penn – alt for bred penn. Går man nærmere inn i saken, oppdager man at det er meget stor forskjell på sakene. Ikke minst har Kjell Magne Bondevik all grunn til å føle seg urettmessig hengt ut. Den tidligere statsministeren har gjort nøyaktig det han skulle gjøre. Da han gikk inn i lønnet stilling sommeren 2006, meldte han selv straks i fra til Stortingets administrasjon både muntlig og skriftlig og ba om at pensjonsutbetalingen ble stoppet. Da utbetalingene likevel fortsatte, betalte han tilbake det han fikk beskjed om. Hva mer kan en forlange?

Hallgrim Berg er også hengt ut som juksemaker. Han kan fortelle at hans inntekt utenom storingspensjonen dreier seg om en bokroyalty, som han har anledning til å fordele på tre år, noe som tilsier at han ikke kommer over grensen for lovlig inntekt i tillegg til pensjonen. Den tvers igjennom hederlige Drammenspolitikeren Erik Dalheim, sier han har vært meget nøyaktig med å følge reglene og mener Riksrevisjonen opererer med feil tall. Derimot holder det ikke når Torbjørn Berntsen sier at han bare har tatt imot det han har fått. Selv om han ikke er noen juksemaker, blir en slik holdning alt for sløv. I likhet med oss andre dødelige, plikter også han å følge med.

Riksrevisjonen har kun foretatt stikkprøver. De plukket ut 15 av de mange som mottar stortingspensjon, og de fant det de mener er feil blant seks av disse. Dermed er det god grunn til å tro at det er mange flere det hefter feil ved. Disse kan prise seg lykkelig over at de ikke ble plukket ut og slik slapp å bli hengt ut.

Riksrevisjonens kritikk går primært på manglende kontrollrutiner. Dermed forekommer det meg at Stortingets Pensjonsstyre burde få noen kritiske spørsmål. Hvorfor har de ikke sørget for, eller tatt initiativ til bedre kontrollrutiner? Muligens vil de svare at hele pensjonsordningen for stortingsrepresentanter nå er under utredning av et utvalg ledet av tidligere statsråd Sigbjørn Johnsen. Men hva med det forhold at det samme pensjonsstyret allerede i april i år fikk en foreløpig orientering av Riksrevisjonen om disse sakene? Hvorfor informerte de ikke da de personene saken gjaldt? Eller da Riksrevisjonens endelige rapport kom i slutten av mai? Da hadde hederlige folk sluppet å bli hengt ut urettmessig som juksemakere. Jeg synes det var realt gjort av visepresident Carl I. Hagen når han i TV 2’s Tabloid i kveld på Stortingets vegne ba om unnskyldning. Han kunne for øvrig fortelle at verken han eller president Torbjørn Jagland var informert av Stortingets administrasjon om saken.

SV-representanten Aagot Valle prøver å slå politisk mynt på saken. Men hun sitter selv i Pensjonsstyret, ja, hun er til og med sekretær i styret. Hun er med andre ord ansvarlig for å påse at reglene blir fulgt. Hvorfor reagerte hun ikke da Riksrevisjonen meldte i fra allerede for et halvt år siden? På spørsmål i Tabloid unnskyldte hun seg med at hun ikke hadde vært til stede på styrets møte i juni da saken ble tatt opp! Ja vel? Men styret har vel en protokoll, eller et referat? Lederen av Pensjonsstyret står fram i mediene og sier at han nå har satt i gang full gransking av alle stortingsrepresentantene som mottar pensjon. Greit nok, men hvorfor måtte det en stor mediesak til for at han og Valle skulle våkne?

Ikke desto mindre – alle kan være enige om at Stortingets pensjonsordning trenger å bli endret. Den er rett og slett for god i forhold til hva andre har. Sigbjørn Johnsens utvalg skal legge fram sine forslag i januar neste år. Da kan Stortinget selv forhåpentligvis rydde opp og vedta en pensjonsordning som både de og det folket de representerer kan leve med.

25. august 2008

En Gud for de svake

Kronikken i Aftenposten i dag er verdt å lese. Den er skrevet av teologen Eskil Skjeldal, nåværende masterstudent i faglitterær skriving. Kronikken handler om abort i lys av Bibelens menneskesyn. I en bibelsk forståelse av menneskelig liv er det umulig å argumentere for abort, skriver Skjeldal. ”For livet begynner med celleklumpen”.

Han peker på at Bibelen har en ekstremt høy vurdering av mennesket. Det kan umulig tolkes vekk, uansett hvordan man går fram. Menneskets ukrenkelighet og gudbilledlikhet er den røde tråden i Bibelen. Derfor er det umulig for en kristen å ikke trekke Bibelen inn i diskusjonen om abort, skriver Skjeldal. Det må kristne ha frimodighet til å gjøre, selv om det skulle avføde latter, hån og mørkemannsstempel. Også andre argumenterer ut fra ”skrift”. Det gjelder ikke minst de som bruker menneskerettighetsargumenter, men også feminister, sosiologer m.fl.

Det er ingen grunn til skam, selv om det er politisk ukorrekt å bruke Bibelen i debatten i forsvaret for den svakestes rett til liv. Alternativet er verre, sier kronikkforfatteren: Å delta i et samfunn som ikke verner om de aller svakeste.

21. august 2008

Klokt av Baasland

Biskop Ernst Baasland er begjært personlig konkurs som følge av at hans kone har prøvd å hjelpe en sønn som var kommet i økonomisk uføre. Ifølge Rogaland Avis har sønnen hatt store tap på IT-investeringer i utlandet. En slektning som har gitt moren lån, går nå til tingretten i et forsøk på å få pengene tilbake. Biskopen har kausjonert for ett av lånene.

Saken er tragisk for familien Baasland. Det er ikke hyggelig å bli brettet ut over hele forsiden på VG på grunn av en slik sak. Men selv om saken dreier seg om biskopens private økonomi og ikke angår Baaslands bispeembete, vil det naturligvis være umulig å holde den utenfor offentligheten. Når saken bringes inn for en rett, er den offentlig. Dertil dreier det seg om en person i et høyt embete i kirke og stat. Alle forsøk på å hevde at dette burde mediene ikke ha skrevet om, er derfor forfeilet. En annen sak er at man selvsagt kan diskutere dimensjoneringen i mediene. I tabloidene er den som vanlig overdimensjonert.

En stund kunne det se ut som Baasland ville unngå full åpenhet om saken. I går valgte han å stå fram og fortelle det som det er. Det var klokt. Dermed unngår han unødige spekulasjoner og ryktespredning. Selv om saken er dramatisk nok for familien, fikk han likevel ”avdramatisert” den, og alle vil bare føle sympati med foreldre som ville hjelpe en sønn, men som nå rammes beinhardt i sin private økonomi.

Baasland er en dyktig biskop, som har stor tillit langt utover sitt bispedømme. Selv om saker av denne art uunngåelig rammer en offentlig persons omdømme, er det ikke verre enn at han kan gå videre og utøve sin gjerning i vissheten om at han fortsatt blir møtt med tillit.

19. august 2008

Helbom av skytterpresidenten

Hvert fjerde år dukker en del idrettsfolk fram av mørket og får sin stund i solen. Slik også under dette OL. Skytterne er et godt eksempel. Gjennom tidene har skytterne tatt OL-medaljer i bøtter og spann, og de skuffet ikke denne gangen heller. Tore Brovold tok sølv etter en spennende omskyting i finalen. Han får sin fortjente mediehyllest, før han igjen dukker ned i glemselen – for så ganske sikkert å dukke opp igjen om fire år som medaljekandidat på nytt.

Det vil si – hvis han har råd til det. For skytterne er blant de olympiske lekers få amatører. Mens mange, mange andre OL-deltakere håver inn flersifrede millionbeløp på sin idrett, betaler Brovold og hans skyttervenner det meste selv. Han har fått noe støtte av Olympiatoppen, men oppsiktsvekkende nok har han ikke fått en krone i støtte fra sitt eget forbund. Der har man i stedet brukt millionbeløp på pistolskytterne, som ikke er gode nok til å delta i OL. Her er det noe som skurrer. Vi leser at skytterpresidenten ble valgt under sterk strid, og Tore Brovold var med i valgkomiteen som ikke foreslo ham. Dermed gjør man seg sine refleksjoner.

Skytterpresidentens oppførsel i Bejing gjør det ikke lettere å unngå spekulasjoner om at skytterpresidenten kanskje ikke har den innstilling til tillitsvervet som en må kunne forvente. I likhet med andre presidenter i forbund som har deltakere i Bejing, fikk også skytterpresidenten gratis tur til OL – betalt av Idrettsforbundet. Skytterpresidenten kvitterer med å glimre med sitt fravær når skytterne er i aksjon på skytterarenaen. Da to norske kvinner skjøt torsdag, hadde ikke presidenten tid til å møte opp. Derimot hadde han tid til å stille i en mottagelse i ambassaden samme kveld. Neste dag skjøt Brovold finale. Da var skytterpresidenten på tur på den kinesiske mur. Ikke rart at deltakere og andre reagerer med undring og sinne.

Skytterpresidentens unnskyldninger er nesten enda verre enn selve unnlatelsessyndene. Til TV uttaler han at dette var hans første besøk i China. Derfor måtte han benytte anledningen til å se den kinesiske mur. Til Aftenposten sier han at han er Olympiatoppens gjest, og at det ikke følger noen med noen forpliktelser. Det stod ikke noe om skytekonkurransene i det programmet han hadde fått for reisen, sier han. Dessuten måtte han ha stilt opp kl ni om morgenen, og det var ikke ordnet med skyss. For øvrig tror han ikke at skytterne har savnet ham.

Akkurat det siste kan det nok være at han har får rett i.

15. august 2008

Endelig handling

Så skjedde det endelig noe i Murmansk-saken. Det ble rett og slett for pinlig for Helga Pedersen og regjeringen. Stoltenberg har ganske sikkert grepet inn og reddet sin fiskeriminister fra den store skandalen. Noe annet hadde ikke vært til å leve med for regjeringen. Det er valg neste høst, og det er allerede mange nok som sier de vil stemme Frp.

Regjeringen lover nå at vraket skal heves. Man vet riktignok ikke hvor mye det vil koste, men det skal ifølge fiskerministeren ikke stå på pengene. Dermed feires Helga Pedersen som en dronning i det høye nord. Det er vel unt. Men mange vil huske at det måtte et medieoppslag til for å vekke opp den ansvarlige statsråden og minne henne om valgløftene.

6. august 2008

Uten handlekraft

Fiskeriminister Helga Pedersens håndtering av ”Murmansk-saken” er ikke egnet til å imponere. Mangelen på handlekraft er forbløffende. Til tross for at hun under valgkampen engasjerte seg sterkt i saken, virker det som hun i to-tre år som statsråd nærmest har glemt hele greia. Det måtte et medieoppslag til for å få henne til å våkne. I sitt forsvar faller hun i den grøfta som bare gjør saken verre – å unnskylde seg med å vise til de som før henne ikke har gjort nok for å rydde opp. Slike unnskyldninger har aldri vært særlige vellykkede når man selv mangler handlekraft.

Helga Pedersen ble lansert som ”the coming woman” i Arbeiderpartiet. Da hun ble valgt til nestleder i Ap, snakket noen om den nye Gro. I mediene framtrer hun som en sympatisk kvinne. Men det er neppe nok til å bli Ap’s leder når Jens Stoltenberg en gang gir seg.