31. mars 2012

Historisk møte hos Kongen

”I dag gjennomførte vi et historisk møte hos Kongen”, het det i en pressemelding fra kirkeminister Rigmor Aasrud i går. Bakgrunnen var at de tre prostene som ble utnevnt i går, var de siste prostene som ble utnevnt i statsråd. Fra nå av skal prostene bli utnevnte av kirken selv gjennom bispedømmerådene. Den siste bispeutnevnelsen i statsråd skjedde i oktober i fjor, da Atle Sommerfeldt ble utnevnte til biskop i Borg. Utnevnelsen av menighetsprester ble overført til bispedømmerådene for noen år siden.

At et trossamfunn selv skal utnevne sine ledere burde være en selvfølge i dagens samfunn. Men fortsatt sitter det langt inne for noen å akseptere dette. Denne uka ble det kjent at Senterpartiet bryter med kirkeforliket som er inngått i Stortinget og stiller sine stortingsrepresentanter fritt når det skal stemmes i stat-kirke-saken i Stortinget. Lundteigen har allerede gjort klart at han stemmer imot. Det dreier seg om en samvittighetssak, derfor stilles representantene fritt, heter det fra partiet. Så vet vi det.

Men ros til alle de andre partiene – og til dem fra Sp – som innser at den gamle stat-kirke-ordningen for lengst er moden for historiens skraphaug. Det har sikkert ikke vært like lett for alle politikere å gi opp sin makt over kirken. Fra min tid som leder av Kirkerådet husker jeg en kommentar fra en kirkestatsråd – gitt med et lite smil om munnen, men heller ikke uten et visst alvor: ”Ta ikke fra meg retten til å utnevne biskoper, Oddbjørn. Å utnevne biskoper er det morsomste jeg gjør!”

Det lå nok utenfor mitt domene å frata en kirkestatsråd den makten. Makten har ligget hos statsråden og hans/hennes politikerkolleger. Når jeg som kirkerådsleder hadde statsråder i tale, benyttet jeg derfor gjerne anledningen til å oppfordre dem til å arbeide for å redusere sin egen makt på dette området.

Da Jon Lilletun gjestet Kirkemøtet for første gang som kirkeminister i 1997, uttrykte jeg i min åpningstale glede over den nye regjeringens uttalelse om at den ville respektere Den norske kirkes frihet som et trossamfunn, og jeg fortsatte: ”Til denne friheten hører etter min mening også at kirken selv utnevner sine proster og biskoper. Det er naturligvis verken min rett eller oppgave å diktere regjeringen. Jeg tillater meg likevel i all vennskapelighet å antyde at det ikke burde være noen dårlig målsetting for en kirkestatsråd i Norge i slutten av 1990-årene at han – når en tid kommer – forlater statsrådstolen med mindre kirkemakt i den stolen enn da han satte seg i den!”

Jon Lilletun bidro med sitt, men det blir Rigmor Aasrud som får oppleve å sitte i statsrådstolen når staten endelig oppgir den kirkemakt som utnevnelsen av Den norske kirkes proster og biskoper innebærer.