10. juni 2011

Å slå barn er ukristelig

Lederen for sekten Churches of Christ har gått ut og forsvart at foreldre slår sine barn i oppdragelsesøyemed. Han kaller det ”en guddommelig rett”. Slik kan man misforstå og misbruke Guds ord.

Dette har ifølge Vårt Land fått barneombudet til å twitre håp om at andre kristne trossamfunn kommer på banen i et opprop mot Churches of Christ. Gjerne det. Skjønt jeg er i tvil om hvor nødvendig det skulle være. Jeg tviler på om det er særlig mange som tar slik forskrudde ytringer som denne sektlederen har kommet med, alvorlig. Og hva angår ansvarlige kristne trossamfunn i Norge, kan jeg ikke tenke meg at det er noen i dag som vil gå god for en slik praksis.

Det tror jeg barneombudet vet, eller han burde i hvert fall vite det. Ved å kreve en slik protest fra ”andre kristne trossamfunn” kan han bidra til å fyre opp under den fordom at juling som "oppdragelsesmiddel" er særlig utbredt i kristne sammenhenger i Norge, eller at faren for at barn blir slått, er størst i kristne hjem. Det tror jeg ikke er tilfelle, og en skal være forsiktig så en ikke skaper et slikt bilde. I den grad det fortsatt finnes foreldre som forsvarer julingstradisjonen i vårt land, finner man dem helst i helt andre miljøer. Sist vi hadde en debatt om saken i mediene, var i 2007. Da var det en del mannlige rikssynsere med Carl I. Hagen i spissen som syntes det er greit å bruke juling i oppdragelsen, og Aslam Ahsan, som av alle ting var leder for Ressurssenter for pakistanske barn, sluttet seg til. Se min bloggpost ”Om å slå barn” 26. oktober 2007.

Knapt noe er mer ufyselig enn når noen forsvarer å slå andre mennesker ”i Guds navn”. I så måte kan man aldri si ofte nok at den slags er å misbruke Guds ord. Barneombudet viser selv til Bispemøtet som har uttalt at ”vold og overgrep mot barn er ulovlig og ukristelig”. Det burde være klar tale.

Selv har jeg helt siden 1970-årene, da jeg var leder for en av landets største frivillige misjonsorganisasjoner, arbeidet aktivt mot slike holdninger, og tok det også opp på lederplass i organisasjonens eget blad og i mange foredrag. Jeg har også sammen med en kollega drøftet spørsmålet i en lærebok i Familiepedagogikk.

Å slå barn fortjener ikke navn av oppdragelse. Slik behandling av barn er ikke etter Guds vilje.

9. juni 2011

Ikke bevisjuks

Jeg har tatt meg bryet å lese hele rapporten fra Gjenopptakelseskommisjonens behandling av Treholtsaken. Det vil jeg anbefale alle som er interessert i saken, eller som ønsker å ha en mening om saken, å gjøre.

I kommentarene etter framleggelsen av kommisjonens avgjørelse, har mye dreid seg om det såkalte ”Fornebu-bildet” og de sakkyndiges ulike vurderinger av hva dette bildet viser og ikke viser. Særlig har Treholts advokat, Harald Stabell, og Aftenpostens Harald Stanghelle vært opptatt av at man burde ha holdt en offentlig høring der de ulike ekspertene kunne bryne seg på hverandre. Påstanden er at man på denne måten kunne komme til bunns i spørsmålet om hva Fornebu-bildet viser og offentligheten kunne selv bedømme saken.

Jeg tviler sterkt på om man slik ville komme noe nærmere sannheten i dette spørsmålet. Ekspertene ville fortsatt være uenige, og publikum ville være like kloke. Jeg synes derfor det er underlig at en slik høring skulle gjøre så stor forskjell. Det avgjørende er kommisjonen på en overbevisende måte dokumenterer at påstanden om bevisjuks ikke holder vann. Påstandene som ble framsatt i boka ”Forfalskningen”, blir rett og slett knust av Gjenopptakelseskommisjonen. Dermed blir også politietterforskerne som har fått grove beskyldninger rette mot seg, på en måte renvasket.

Likevel holder forfatteren av boka hardnakket fast på sitt. Og Treholt selv? Ja, han sier at han vet at det er jukset med bevis og hevder at siste ord ikke er sagt.

Det blir mer og mer tydelig at for Treholt dreier det seg ikke om å finne sannheten, men å vinne opinionen for den oppfatning at han hans grove lovbrudd, egentlig ikke var så ille. Det er et faktum Arne Treholt har hatt hemmelige, konspirative møter med høytstående KGB-offiserer. Han har overlevert hemmelig, gradert materiale til fremmed makt. Han har mottatt penger både fra Sovjetunionen og Irak. Materialet han overleverte, fikk han tilgang til som høyt betrodd tjenestemann i Utenriksdepartementet.

Treholt er altså ingen forfulgt uskyldighet.

I ettertid går det an å mene at han fikk en streng dom, noen vil mene for streng. Men nå er det fastslått at påstanden om at det ble jukset med bevisene for å få ham dømt, ikke holder.

8. juni 2011

LO og Frp finner hverandre

Frp har nå fått en mektig alliert i sin kamp mot den klimapolitikken resten av stortingspartiene står sammen om. LO-leder Roar Flåthen går ut i Aftenposten og melder til alt folket at LO ikke lenger støtter målsettingen om at 2/3 av de totale norske utslippskuttene skal tas på hjemmebane. Og begrunnelsen er at det koster for mye. Det koster for mye å gjennomføre store kutt i norske utslipp av klimagasser, mener LO-lederen.

Ikke rart Frp jubler og miljøorganisasjonene er skuffet. Partiet står utenfor klimaforliket de andre stortingspartiene ble enige om i 2008. Drakampen var den gangen stor mellom de rødgrønne partiene. SV investerte mye politisk prestisje når et gjaldt å ta det meste av klimagassutslippene i Norge. Ap og Stoltenberg ble med, antagelig for å berge regjeringssamarbeidet.

Krf’s leder Knut Arild Hareide peker med rette på at det burde være et kraftig signal til LO at det er FrP som jubler. SV er naturligvis lei seg, men kan lite gjøre. Det interessante nå blir hvor lenge det går før Ap snur. Ja, for ingen skal fortelle meg at ikke ”noen har snakket sammen”.


Biskop em Finn Wagle sier til Vårt Land at snuoperasjonen til LO er å stikke hodet i sanda. De totale utslippene er for store og må ned. Wagle benytter samtidig anledningen til å kritisere sine etterfølgere i bispekollegiet, som han mener er alt for lite synlige i debatten om ansvaret for Moder Jord. Han minner om at kirken spilte en langt mer aktiv rolle i dette spørsmålet på 1990-tallet da både Bispemøtet og Kirkemøtet viste et sterkt engasjement.

Oppdatering:
Ap-topp åpner for ny klimadebatt

6. juni 2011

Folkekirken

To av Menighetsfakultetets dyktige teologiske professorer, Oskar Skarsaune og Hans Kvalbein, går av med pensjon, og i sine avskjedsforelesninger retter de begge et kritisk søkelys på folkekirken. Forelesningene er referert i dagens Vårt Land (dessverre bare i papirutgaven). Skarsaunes forelesning kan leses i sin helhet her.
Det er stor enighet om at Den norske skal være en folkekirke. Det er endog nedfelt i kirkelovens formålsparagraf, der Den norske kirke blir omtalt som "den evangelisk-lutherske folkekirke i Norge". De fleste verdsetter en kirke som vil leve nær folket og folkets interesser, der kirken kan ha en viktig folkepedagogisk og samfunnsintegrerende funksjon, samtidig som den representerer tradisjon og kontinuitet i samfunnet. Verdien av en kirkeform der medlemskapet er preget av åpenhet - basert på barnedåpen - blir også vektlagt av mange, idet en kjenner det befriende at den teologiske og åndelige vekten blir lagt på troens og kirkens objektive side.

Ikke desto mindre er det bra at folkekirken blir debattert. Fra tid til annen kan vi i talen om folkekirken ane en folkekirkeideologi der kirken nærmest blir forstått som den religiøse dimensjon ved samfunnet, der dåpens omvendelses- og trosmotiv blir mer eller mindre glemt, og der begrepet åpen folkekirke blir så sterkt betont at kirken ikke framtrer som et egenartet samfunn i verden og bekjennelsen ikke rommer noen forpliktende norm.

Biskop em Georg Hille uttalte for en tid siden at vi snakker så mye om ”den åpne, inkluderende folkekirken at vi står i fare for at dette blir selve målet og budskapet. Ofte hører vi bare om at alt skal være varmt, godt og kjærlig, men lite eller ingenting om den sterke spenningen som ligger i Guds kjærlighet. Jeg ønsker mer fokus på det sentrale i evangeliet, og da hører også de sterke, dømmende og frigjørende ordene med”, sa biskopen.

Det kan være grunn til å minne om det folkekirkesyn som i årtier har ligget til grunn for reformarbeidet i Den norske kirke, og som kommer til uttrykk i viktige kirkelige utredninger. Her formuleres folkekirkesynet ut fra hva som er siktepunktet og målet for folkekirken. Som det heter i en kirkelig utredning fra 1969: "Folkekirketanken er ikke uttrykk for en faktisk identitet mellom folk og kirke, men et uttrykk for det siktepunkt at hele folket skal omfattes med evangeliets og sakramentenes tilbud." I sin bok "La kirken være kirke" har Andreas Aarflot uttrykt dette slik: "Kirken er folkekirke ikke etter sitt vesen, men etter sin intensjon".

Videre er det viktig at kirken framtrer i denne verden "både som et Åndens samfunn i Kristus av dem som tror på evangeliets ord og løfte, og som et organisert trossamfunn med sine sosiale strukturer", at ledelsen av kirken må utgå fra den kristne menighet og derfor prinsipielt må ligge hos kirken og ikke hos noen myndighet utenfor den, og at Den norske kirke i kraft av sin nådemiddelforvaltning framtrer som en sann Jesu Kristi kirke.

Enkelte ønsker å postulere et motsetningsforhold mellom folkekirke på den ene side og det aktive trosfellesskapet (den såkalte menighetskjernen) på den andre, idet man ser understrekingen av den personlige bekjennelse og trosfellesskapet som kirkelig terskelbygging. Det er liten tvil om at trosfellesskapet kan fungere slik at det isolerer seg fra verden omkring og hindrer at søkende mennesker våger seg inn i kirken. Men dette er en utfordring til kirken, og løsningen ligger ikke i å nedskrive bekjennelseskirken i betydningen en kirke av personer som bekjenner. Det ville snarere bety en katastrofe for folkekirken, fordi trosfellesskapet er en avgjørende forutsetning og referanse for folkekirkeligheten.

Det kjennetegner vår folkekirkesituasjon at folket i stor grad slutter opp om kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon og kirkelig vielse og begravelse. Utfordringen består i å trekke linjer inn mot gudstjenesten - fra de kirkelige handlinger til høymessen, fra døpefonten til nattverden. For kirken er ifølge vår bekjennelse et folk som samles, og som sammen bekjenner troen på Jesus Kristus som Herre og Frelser.

Målet må være at så mange som mulig av folkekirkens medlemmer skal bli hjulpet til med større mot å vedkjenne seg sin kirketilhørighet gjennom positiv deltagelse. Men dette forutsetter en skjerping av kirkens profil som trossamfunn, en sterkere understreking av kirkens subjektkarakter - større bevissthet om medlemsskapet og en bedre realisering av kirkens fellesskapskarakter.

Kirken kan ha funksjoner som samfunnsintegrerende element, som bærer av kulturell tradisjon, som religionsvesen, som gren av sosialstatens velferdstiltak osv. Det er i og for seg ikke noe galt. Men kirken er framfor alt kalt til å bekjenne troen på Jesus Kristus, og føre videre til nye generasjoner det profetiske og apostoliske vitnesbyrd i Den Hellige Skrift, slik vår kirke har formulert det i sine bekjennelsesskrifter. I den alminnelige debatt både i og utenfor kirken blir denne forpliktelsen ofte oversett. Derfor er folkekirken ikke folkets kirke i den forstand at det er folkemeningen som er høyeste autoritet i kirken. Bare så lenge kirken er seg bevisst hva den tror - og på hvem den tror, kan den gjøre sin egentlige gjerning i folket og for folket.

Den store utfordringen for folkekirken er å arbeide intenst og utholdende for at den tilhørighet folket føler til kirken, kommer til uttrykk i deltagelse i det som er sentrum i kirkens virksomhet - gudstjenesten. Spissformulert: det burde være atskillig mer anfektende for kirken at det er så få som samles til gudstjeneste enn at det er så få som deltar i de kirkelige valgene.