23. februar 2007

Lønnsforskjell i særklasse

Generalsekretæren i Norsk Luthersk Misjonssamband har fått et lønnstillegg som gir ham en årslønn på 450.000 kroner. Jeg skal ikke blande meg opp i debatten om han har fått for stort tillegg i forhold til den lønnen andre ansatte i organisasjonen har. Det vi kan slå fast, er at organisasjonen holder seg til et lønnsnivå generelt som er meget beskjedent, og som ikke skal få noen til å anklage organisasjonens ansatte for å sko seg på innsamlede midler – for å si det mildt.

Sambandsgeneralens lønnsnivå settes i relieff når vi samtidig kan lese i avisen at generalsekretæren i en annen frivillig organisasjon, Kreftforeningen, hever en årslønn på 926.000 kroner – over det dobbelte av hva misjonsorganisasjonens øverste leder får i lønn, og mer enn en statsrådslønn.

Det hører med til historien at misjonsorganisasjonens generalsekretær leder et arbeide som i omfang og kompleksitet har vesentlig større dimensjoner enn det Kreftforeningen generalsekretær leder. Refleksjonene gjør seg selv.

Kreftforeningen gjør en viktig jobb, og det er all grunn til å støtte foreningens arbeide. Likevel må det være lov å antyde at organisasjonen - ikke minst i respekt for sine givere - hadde stått seg på å vise litt moderasjon.

21. februar 2007

Folkekirkens mann

Kong Harald holder seg kontinuerlig oppdatert om politikk og om Forsvaret gjennom ukentlig samtaler med politikere og Forsvarets sjefer. Med rette blir det hevdet at han følgelig sitter inne med en særdeles god innsikt på det politiske og forsvarsmessige område.

Her kunne kirken føyes til. Riktignok møter han ikke biskopene så ofte som generaler og utenriksministeren. Men han gjør noe som er enda viktigere – han går til gudstjeneste. Gunnar Stålsett treffer godt når han i en enquete i Vårt Land i dag peker på at kong Harald på ett punkt skiller seg ut fra de fleste i folkekirken: Han deltar svært ofte i gudstjenester og kirkelige begivenheter.

Da jeg var leder i Kirkerådet, hadde jeg flere ganger gleden av å treffe ham. I en samtale under en lunsj en gang ytret han en mening om salmesangen i norske kirker generelt. Et øyeblikk tenkte jeg – du verden, har du meninger om det? Så slo det meg at ingen har et bedre erfaringsgrunnlag for å ytre seg om salmesangen i norske kirker enn nettopp kongen. Noe jeg også sa til ham. Hvem har vært til gudstjeneste i flere kirker her i landet enn kong Harald? Neppe noen.

Han ønsket å starte sin kongegjerning med å bli signet under en gudstjeneste. Han innledet 70-årsfeiringen sin i dag med gudstjeneste – på en onsdag. Søndag formiddag er han gjerne der vi alle skulle være – i kirken til gudstjeneste. Slik også hans far brukte å være.
Kong Harald er i sannhet en folkekirkens mann.

20. februar 2007

Bør kirken mene?

Diskusjonen om hvorvidt kirken bør mene noe om aktuelle stridsspørsmål i samfunnet er et stadig tilbakevendende tema. Satt på spissen er holdningen ofte denne: Hvis kirken ytrer en mening jeg er enig i, er det storartet at kirken ytrer seg. Hvis ikke, bør kirken holde munn. Politikere kan ha en påfallende tendens til å vise denne holdningen.
Bispemøtets preses drøfter spørsmålet i en kronikk i Aftenposten. Med forankring i luthersk teologisk tenkning viser biskopen at her er det viktig både i skille og skjelne. Gud styrer både i det ”verdslige rom” (i samfunnslivet, der mennesker fungerer som Guds medarbeidere i det godes tjeneste) og i det ”åndelige rom” gjennom Ordet, tolket og forkynt. Dermed blir det for enkelt å si at kirken har alle svarene, slik det blir for enkelt å si at kirken skal holde seg unna de kontroversielle samfunnsspørsmålene.
Les Skjeveslands kronikk. Den er til å bli klok av. I det hele tatt, preses Skjevesland framstår som en meget reflektert kirkelig deltager i den offentlige debatt – med innsiktsfulle og velformulerte meninger, der vanskelige spørsmål aldri blir behandlet lettvint.

16. februar 2007

De uunnværlige

Radio- og TV-kanalenes nyhets- og debattprogrammer er en viktig arena i samfunnsdebatten. En type innslag som er blitt stadig mer vanlig, er at redaksjonene henter inn ”eksperter” utenfra til å kommentere nyhetene.

Selv holder jeg meg for det meste til NRK radio og TV og TV2. Her lytter og ser jeg til gjengjeld ganske mye. Tre ting slår meg når det gjelder ekspertene og deres kommentarer:
For det første er det stort sett de samme som går igjen. Skal man tro radio- og TV-redaksjonene ser det ut til at noen nærmest er uunnværlige. Blant disse hører åpenbart Harald Stanghelle og Arne Strand til de aller mest uunnværlige. Jeg har ikke gjort noen systematisk opptelling, men i løpet av de siste dagene har jeg notert at mandag så vi Stanghelle i Redaksjon En, onsdag deltok Stanghelle i Tabloid og Strand i Redaksjon En. Torsdag hørte vi Strand i NRK2/Politisk kvarter og Stanghelle på Frokost TV, Dagsnytt 18 og Tabloid. Og i morges (fredag) møtte vi Strand igjen på Frokost TV. Listen er sikkert ikke uttømmende for disse dagene, men tilstrekkelig til å illustrere mitt poeng.

For det andre slår det meg at de uunnværlige gjerne sier det samme. Når samme person vandrer fra kanal til kanal samme dag og uttaler seg om samme sak, hører vi naturlig nok det samme gjentatt om igjen og om igjen, til dels med nøyaktig de samme formuleringene. Mer overraskende er det at de ulike kommentatorene også har en tendens til å si det samme. Og når de opptrer sammen, er de sjelden uenige.

For det tredje har de uunnværlige ekspertene en tendens til å uttale seg svært så skråsikkert. Her blir ”sannheten” slått fast, enten det dreier seg om SV’s regjeringspine eller pressens arbeidsmetoder. Ekspertene framstår med en autoritet som i praksis nærmer seg det autoritære.

Mange spørsmål melder seg. Mediemangfoldet skal være et gode. Man snakker i festtalene om verdien av den differensierte presse. Men hvor blir den av med en slik praksis? Det er liten geografisk avstand mellom redaksjonene. Det er lettvint å taue inn ”eksperter” fra naboen. Man kjenner hverandre godt, og faren for at man begynner å "digge" hverandre er til stede. Men finnes det virkelig ikke vettuge folk andre steder? Rett nok, det hender det dukker opp en kommentator fra en redaksjon som ikke er lokalisert til Oslo sentrum, eller for den saks skyld fra meningsbærende aviser som Vårt Land og Klassekampen. Men det skjer bare så alt for sjelden. Skråsikkerheten har antagelig med den pålagte ekspertrollen å gjøre. Eksperten kjennetegnes ved at han/hun vet noe som få andre vet. Greit nok når det gjelder saker man virkelig kan si noe sikkert om. Men sakene dreier seg som regel om politiske og ideologiske spørsmål der i prinsippet enhver av oss er ”ekspert”.

Stanghelle og Strand er bare nevnt som eksempler. De er begge dyktige pressefolk, og gjør det de blir bedt om. Kritikken vender seg mot redaksjonene. Så vel prinsippet om den differensierte presse som hensynet til demokratiet tilsier at disse må utfordres til å søke atskillig videre ut enn det vi ser praktisert. Jeg etterlyser større bredde og variasjon i personutvalget og en rolle mindre preget av ”ekspertkommentator”.

14. februar 2007

Statssponset råkjøring i skogene

Jeg er sportsinteressert. Det har aldri hørt til mitt mosjonsprogram å hoppe over sportssidene i avisene. Men jeg må innrømme at det nærmest er på tross av kvaliteten i sportsjournalistikken. Her er enhver bagatell stor nok til å bli smurt ut over en helside. I Dagsrevyens avsluttende fem minutter med sport opplever vi stadig at alle mulige ikke-sportslige tema får plass, så sant de kan knyttes til en sportsstjerne.

Vårt Land er ikke akkurat kjent som et ledende sportsorgan – for å si det mildt. Jeg har likevel aldri vært blant dem som har klaget over avisas mangel på sportsnyheter. For Vårt Land holder seg med en fremragende sportskommentator, Lars Gilberg. I motsetning til det perspektivløse skvalderet vi ofte finner i andre medier, setter Gilberg idretten som regel inn i en større samfunnsmessig sammenheng. Ikke minst har han evne til å reise etiske problemstillinger i sine kommentarer.

Et godt eksempel er dagens kommentarartikkel, der Gilberg skriver om ”det store bilrøveriet”. Det er de kommende dagers rally-sirkus som får karakteristikken. Ikke et vondt ord verken om brødrene Solberg eller folks fasinasjon for en spektakulær sport. Det er heller ingen grunn til å misunne Petter Solberg hans 60 millioner i året for å kjøre fort. Da er det større grunn til å stille spørsmålstegn ved det faktum at en søkkrik engelskmann soper inn millionene NRK bruker for å vise oss råkjøringen i skogene.

Og med minst like god grunn spør Gilberg om det er greit at Stoltenberg sponser sirkuset med 23 millioner av våre skattekroner?

9. februar 2007

Politikerspråket

Politikerspråket er et interessant fenomen. Vilma Bijeikien ved Universitetet i Bergen disputerer i dag for doktorgraden på en avhandling der hun legger fram resultatet av en undersøkelse av hvordan henholdsvis kvinnelige og mannlige politikere snakker.
Hovedformålet med undersøkelsen var å finne ut i hvilken grad mannlige og kvinnelige politikere bruker indirekte språklige uttrykk. Det har vært vanlig å anta at indirekte uttrykk er et karakteristisk trekk ved kvinners språk, og at kvinners språk derfor egner seg dårligere i den offentlige debatten enn menns språk.
En type indirekte språk som det hevdes er mer typisk for kvinner enn for menn, er bruken av spørresetninger for å sette fram påstander. F. eks.: ”Vil statsministeren fortsette å føre en miljøpolitikk som er i strid med det alle klimaekspertene advarer mot?”
Undersøkelsen viser at en slik språkbruk slett ikke er mer typisk for kvinner enn for menn, tvert imot. Bijeikiens analyse av politikerspråket i britiske parlamentetsdebatter viser at menn brukte spørresetninger for å sette fram påstander dobbelt så ofte som kvinner!
Det er liten grunn til å tro at det er særlig annerledes i vårt land. Og uansett om menn er verre enn kvinner når det gjelder slik språkbruk, så kan vi slå fast at dette er en uskikk. Personlig irriterer det meg stadig at politikere og andre deltakere i den offentlige debatt bedriver dette forsøket på debattjuks.
Jeg opplever det som en sterk undervurdering av lyttere og seere å bruke slikt språk. Hvorfor kan man ikke stille spørsmålene på en mer redelig måte – og overlate til den som skal svare selv å si hva han eller hun mener?

7. februar 2007

Hørt det før?

I idretten er det gutta som styrer. Knapt i noen annen sammenheng finner vi en større dominans av det ene kjønn enn i idrettens styrende organer. Visepresidenten i Norges Idrettsforbund, Eva Arnseth, foreslår derfor at det skal være 40% av det underrepresenterte kjønn i alle styrer og utvalg i norsk idrett, slik man har det i mange andre sammenhenger.

Men slikt blir det bråk av! Aftenpostens sportsredaktør slår til i tradisjonell stil i en kommentarartikkel i Aftenposten i dag. Jo da, han erkjenner at det er alt for få kvinnelige ledere i norsk idrett. Det er også ”lurt å ta grep for at idretten ikke skal forbli en Gutteklubben Grei-bevegelse”, får vi vite. Men kjønnskvotering? ”Nei, det blir alt for lettvint, alt for ambisiøst og fullstendig håpløst å tro at kvinnene skal kunne ta bakveien eller kjøkkenveien inn i styrerommene”, er meldingen fra sportsredaktøren.

Hørt det før? Ingen synes kvotering er noen ideell løsning. Men når landets største frivillige organisasjon ikke klarer å bryte med den nærmest totale mannsdominansen i styrende organer, må det radikale grep til skal man bryte den vonde sirkelen. Det har man gjort andre steder, og det bør så avgjort overveies også i idretten.

Hva er så sportsredaktørens løsning på det problem som han åpenbart erkjenner er der? Jo, kvinnene må skjerpe seg! lyder det med fete typer. De må ganske enkelt melde seg på, slår redaktøren fast, og presterer å sammenligne med at ingen idrettsutøver tar OL-gull gjennom kjønnskvotering!

Hørte dere, kvinner i idretten? Dere må skjerpe dere – og ikke tro at dere kan komme rett fra kjøkkenet og ta plassen fra gutta! Hørt det før?

Hva om mannfolkene i idretten skjerpet seg litt? Sportsredaktører likeså - og erkjente at ikke minst i den prestisjefylte virksomheten som idretten er, vokter mannfolkene sine posisjoner med nebb og klør. Både i næringslivet og i politikken ser vi at det er foretatt grep som bidrar til å sikre begge kjønn en rimelig representasjon i de styrende organer, påpeker Arnseth. Og hun kunne føyd til – også i kirken.

Av portrettet som pryder Aftenpostens artikkel på sportssidene går det fram at redaktøren er en relativt ung mann. Ikke noe galt i det. Men vi får bekreftet at man behøver ikke å være gammel av år for å være gammel i hodet.