En film jeg skal se

Det er vel ikke vanlig å planlegge et kinobesøk allerede to år i forveien. Men nå skjer det for mitt vedkommende. Som ihuga Abraham Lincoln-entusiast skal jeg garantert se filmen som Steven Spielberg skal lage om den største av alle amerikanske presidenter. Filmen planlegges å være ferdig høsten 2012. Med Spielberg som regissør og den doble Oscar-vinneren Daniel Day-Lewis i hovedrollen er det grunn til å ha store forventninger til denne storfilmen om den forunderlige Lincoln som reddet den amerikanske unionen og avskaffet slaveriet i USA.

Under diverse besøk i USA har jeg benyttet anledningen til å besøke alle de viktigste historiske stedene som er knyttet til Lincolns liv. I forbindelse med 200-årsjubileet for Lincolns fødsel 12. februar i fjor skrev jeg en lengre bloggpost om disse besøkene – med mange nyttige linker for interesserte.

”Hvis været tillater …”

TV-kanalen C-SPAN som har spurt 65 historikere om å bedømme Barack Obamas 42 forgjengere i presidentembetet. I likhet med tidligere rankinger kommer 200-årsjubilanten Abraham Lincoln på topp med George Washington og Franklin D. Roosevelt på de neste plassene. Lincoln skårer best på fem av de ti målene som er brukt i vurderingen, og er nr to eller tre på de øvrige. Neppe mange blir overrasket over at nylig avgåtte George W. Bush ligger på nederste del av listen med bare seks presidenter etter seg. Men kanskje stusser noen over at en president som Harry S. Truman er nr fem på listen, bare slått av de tre nevnte samt Theodore Roosevelt, men foran John F. Kennedy. Truman var visepresident og måtte overta da Franklin D. Roosevelt døde i april 1945.

Jeg har alltid hatt sans for Harry S. Truman. Han er den eneste presidenten etter 1896 som ikke har hatt collegeutdannelse, og ble av mange betraktet som et kjedelig ”gudsord fra landet” da han overtok etter den velutdannede Franklin Roosevelt som førte amerikanerne ut av depresjonen og ledet nasjonen under 2. verdenskrig. Men det Truman manglet i høyere utdannelse, tok han igjen i folkelighet, handlingskraft og effektiv administrasjon.

I 1934 ble bondesønnen fra Missouri senator i Washington og i 1944 Roosevelts visepresidentkandidat da Roosevelt gikk for sin fjerde presidentperiode. Roosevelt ble gjenvalgt, men døde få måneder senere. Truman var fullstendig uforberedt på oppgaven. Han hadde snakket med Roosevelt bare to ganger etter at han tiltrådte som visepresident. Han sa han følte det som om månen, stjernene og alle planetene hadde falt ned over ham. I 1948 stilte han til valg som ordinær presidentkandidat. Ingen levnet ham den minste sjanse. Det var opplest og vedtatt at republikanernes kandidat, den populære New York-guvernøren Thomas E. Dewey, ville vinne lett. Mens Dewey førte en heller slapp valgkamp, klemte Truman til med en 50 000 km lang ”whistlestop”-turne (jernbanekampanje). Fra togets plattform holdt han kraftfulle og intense taler i et saftig og folkelig språk til folk som møtte opp på stasjonene.

Etter valgdagen forkynte The Chicago Herald Tribune over hele forsiden: ”Dewey Defeats Truman”. Men opptellingen viste at Truman hadde vunnet 39 stater mot Deweys 16. Bildet av Truman der han med sitt bredeste glis holder Chicago-avisen opp for fotografene, er ett av amerikansk politikks mest kjente. Bildet er gjengitt både på frimerke og på en Truman-statue.

Da Truman i 1952 forlot Det Hvite Hus, var hans popularitet blant velgerne helt på bånn. Han skåret faktisk lavere på popularitetsmålingene enn Richard Nixon gjorde da han gikk av i skam i 1974. Men hvis det kan være til noen trøst for George W. Bush, så rangerer altså ettertiden Truman blant de aller beste presidentene. Rehabiliteringen startet allerede i 1960-årene, og fra 1999 har han inntatt femteplassen på C-SPAN-rangeringene.

Truman flyttet tilbake til hjembyen Independence i Missouri. Huset han bodde i er nå museum. I Independence ligger også “Harry S. Truman Presidential Library and Museum”, som Truman arbeidet for å reise etter at han hadde gått av. Museet inneholder en unik samling av dokumenter og gjenstander fra Trumans liv og særlig fra hans viktige presidentår. Her finnes også dokumentsamlingene etter flere av hans statsråder og andre medarbeidere. Noe av det jeg minnes best etter et besøk for noen år siden, er noe så prosaisk som et lite kort med svar på en invitasjon. Da Truman skulle innsettes i presidentembetet januar 1949, fant Washington-byråkratiet i sin visdom ut at invitasjonskortet som gikk ut til alle gjestene, også skulle sendes til den nyvalgte presidenten. En mann med mindre sans for humor enn Truman, hadde vel funnet dette noe fornærmende. Men Truman udødeliggjorde episoden ved å sende et svarkort med påskriften: "Weather permitting, I hope I attend".

Abraham Lincoln – den største

Naturlig (!) nok feirer mange i dag at det er 200 år siden Charles Darwins fødsel. For min egen del er jeg i likhet med over 300 millioner amerikanere mer opptatt av at det i dag også er 200 år siden en av mine store helter, Abraham Lincoln, ble født. Som ung gutt kom jeg over en stor biografi over den amerikanske presidenten, som ledet USA gjennom landets største interne krise noen gang, den amerikanske borgerkrigen, bevarte unionen og avsluttet slaveriet. Hans historie og livsverk gjorde et uutslettelig inntrykk. Takket være en gymnaslærer som skapte en oase i den kjedelige gymnasundervisningen, fikk jeg anledning til å skrive to særoppgaver om denne merkelige mannen, som vel må sies å være en av verdenshistoriens største personligheter.

Senere har det nesten vært et ”must” for meg å oppsøke de ulike stedene i USA hvor han bodde og virket. Det startet allerede på 1970-tallet, da jeg under et besøk i Washington kunne besøke bl a det monumentale ”Lincoln Memorial” på ”The National Mall”, stedet der Martin Luther King i 1963, på årsdagen for slaveriets avskaffelse, holdt sin berømte ”I have a Dream”-tale. I 1939 holdt en av hundreårets største sangerinner, den fargede Marion Anderson, en omstridt konsert på samme sted. Det skjedde på initiativ av presidentparet Roosevel i protest mot at en patriotisk amerikansk kvinneorganisasjon hadde nektet Marion Anderson å synge i et konsertlokale like ved.

Ved siden av Lincoln Memorial er naturligvis både Det Hvite Hus og Kongressen obligatoriske besøkssteder når man er i Washington. Ikke så mange oppsøker Ford’s Theatre, der Abraham Lincoln ble myrdet 14. april 1865, som den første av flere presidenter som har lidd samme skjebne. Det skjedde bare få dager etter at Sørstatene kapitulerte og den amerikanske borgerkrigen var over. Lincoln hadde gitt livvakten fri, slik at den mislykkede skuespilleren og fanatikeren John Wilkes Booth uforstyrret kunne gå inn i presidentlosjen og skyte Lincoln i hodet. Rett over gata ligger The Peterson House, der den døende presidenten kunne legges i en seng, og hvor han utåndet noen timer senere. Huset er nå museum og en kan besøke rommet der presidenten døde.

Nord for Washington, i staten Pennsylvania, ligger Gettysburg, åstedet for det blodigste og mest avgjørende slaget i den amerikanske borgerkrigen i juni 1863. Her holdt Lincoln noen måneder senere en tale ved åpningen av en krigskirkegård. Denne ”Gettysburgtalen”, som er meget kort, representerer et høydepunkt i Lincolns berømmelige talekunst. Hele teksten står innskrevet i veggene på Lincoln Memorial i Washington, og begynner med de berømte ordene:
“Four score and seven years ago our fathers brought forth on this continent a new nation, conceived in Liberty, and dedicated to the proposition that all men are created equal.”
En kopi av en av flere av Lincolns håndskrevne kopier av talemanuskriptet var en naturlig suvenir fra besøket på ”The Gettysburg Battlefield”, der jorder og bakkekammer er fulle av minnesmerker fra det blodige slaget.

Under et lengre opphold i Indiana på slutten av 1980-tallet og ved senere besøk fikk jeg anledning til å farte rundt i statene lenger vest der Lincoln levde det meste av sitt liv. Like ved den lille byen Hodgenville i nåværende LaRue County i Kentucky bygde man bare 30 år etter Lincolns død opp igjen en kopi av den lille ettroms hytta der han ble født. Bare 7 år gammel flyttet han med foreldrene litt lenger nord til Spencer County i Indiana. 22 år gammel dro han hjemmefra med kano på elven og kom til den lille byen New Salem i Menard County i nabostaten Illinois. Her startet han karrieren med å føre en lastepram med varer på Mississippi helt ned til New Orleans (en by jeg fikk anledning til å besøke i forbindelse med en pedagogisk fagkongress. En båttur på Mississippi står høyt på ønskelisten over reiseopplevelser!) Lincoln bodde i New Salem i seks år og jobbet bl a som butikkbetjent, soldat, postmester og oppsynsmann. Ingen dårlig erfaringsbakgrunn for den som president skal bli. Deler av den lille landsbyen er rekonstruert slik den var på Lincolns tid (”Lincoln's New Salem State Historic Site”). Et besøk anbefales.

I 1834 ble han valgt inn i Illinois’ delstatsforsamling og begynte å studere juss på egenhånd. Han flyttet til Springfield og begynte å arbeide som advokat. Han bodde i Springfield resten av sitt liv bortsett fra årene i Washington. Et besøk i Springfield er en sterk opplevelse for en Lincoln-entusiast. Her kan man se Lincolns hus slik det var da han og familien bodde der. Man får omvisning i alle rom. Ikke mange kvartaler unna finner man bygningen med Lincolns kontor rekonstruert. På kontoret ser man dog ikke all skitten som lå så tjukk på skapene at det begynte å gro der! I Springfield er også Lincolns grav.

Like ved Lincolns kontor ligger ”Old State Building”, delstatsforsamlingens bygning. Her holdt Lincoln i 1857 den berømte talen der han uttalte de berømte ordene om at et hus som er i splid med seg selv aldri vil kunne bestå. Bygningen ble i sin tid tatt ned stein for stein og bygd opp igjen med en stålkonstruksjon fra grunnen av. I ”Old State Building kan man også se kontoret som fungerte som hovedkvarter for republikanernes valgkamp i 1860. Med Obamas valgkamp i friskt minne er det pussig å tenke på at Lincoln selv knapt drev noen valgkamp etter at han ble nominert på Illinois' republikanske partis delstatsmøte i mai 1860. Valgkampen ble ført av medarbeidere i de statene det var aktuelt å drive valgkamp. Det var praktisk talt ikke drevet valgkamp for Lincoln i Sørstatene. Han var ikke engang kandidat i ni av Sørstatene, og vant bare i Nordstatene. Han vant mot et splittet demokratisk parti, og ble den første republikanske presidenten – og den største av alle amerikanske presidenter.