30. april 2011

Klar tale fra Krfs landsmøte

Jeg har i en tidligere bloggpost støttet Krf-ledelsens forslag om å skifte ut partilovenes såkalte bekjennelsesparagraf med en forpliktelsesparagraf. Forslaget har vakt stor debatt i partiet, og enkelte har forsøkt å mobilisere mot forslaget, blant annet med utgangspunkt i påstanden om at partiets eksistens er alvorlig truet hvis kravet om at tillitsvalgte må være bekjennende kristne fjernes Jeg har ikke klart å se at den nye paragrafen skulle svekke partiets identitet som et kristelig folkeparti. Tvert imot mener jeg de nye paragrafene bekrefter og forsterker partiets kristne verdiforankring og tydeliggjør det kristne verdigrunnlaget partiets tillitsvalgte skal fronte og arbeide aktivt for. 

Jeg konstaterer at et stort flertall på partiets landsmøte er av samme oppfatning. Partiledelsens forslag fikk hele 80 % av stemmene. Det er klar tale, og viser at påstanden om at ledelsen her var på kollisjonskurs med partimedlemmenes ønsker var feil.

Det er å håpe at det nå bli ro om denne saken og at alle kan samle seg om å utmeisle og realisere en politikk som bygger på det grunnlaget partiet er forpliktet på. Partiets nyvalgte leder, Knut Arild Hareide, fortjener full ”backing” fra hele partiet.

28. april 2011

Mangel på dømmekraft

Feil signal å sende, sier Karoline Burdahl Teien i DNT Ung om Den Norske Turistforenings sponsing av en russebuss. Hun mener det finnes bedre måter å bruke pengene på, og protesterer på DNT-markedssjefens forsøk på å framstille dette som en satsing på ungdom.

Tiltredes! Spesielt når det dreier seg om russebussen til datteren av Turistforeningens generalsekretær, Kristin Krohn Devold. Markedssjefen sier at Krohn Devold ikke har vært involvert i avgjørelsen om å sponse russebussen. Nei, men hun snakker vel med datteren sin og er blitt informert den veien om markedssjefens mangel på dømmekraft? Dermed har hun vel også hatt anledning til å overprøve en avgjørelse som er et godt bidrag til å skape et dårlig omdømme.

Oppdatering:
Turistforeningen trekker sponsingen av russebussen til Krohn Devolds datter. Det måtte kraftige reaksjoner til, bl. a. fra mange medlemmer, før Turistforeningens ledelse skjønte at de ikke leder en privateid bedrift.

25. april 2011

Topplag og toppkamp

Etter fem serieomganger har bare ett lag fire seire i Tippeligaen - Strømsgodset, som dermed topper tabellen. Ett lag har ikke tapt – Tromsø, som ligger på andreplass. I neste serierunde går den desiderte toppkampen ikke på Lerkendal, ikke på Ullevål, ikke på Åråsen, ikke på Røkkeløkka, ikke på Brann stadion, men på Marienlyst i Drammen. Det er med andre ord verken Rosenborg, Vif, LSK, Brann, Molde eller Start som skal spille toppkampen i denne serierunden.
Jeg bare nevner det.

21. april 2011

Sent – men godt

Jeg har alltid trodd på Jostein Gaarders forsikringer om at han aldri mente å uttrykke antijødiske holdninger i Aftenposten-kronikken i 2006, en kronikk som vakte stor oppmerksomhet og debatt. Gaarder ønsket å rette kritikk mot staten Israel, og det går det an å forstå. Men i likhet med mange andre reagerte jeg kraftig på måten han uttrykte seg på og på formuleringer som både var sterkt usaklige og i aller høyeste grad var egnet til å bidra til jødehets. Dette ble påpekt i en rekke innlegg i den etterfølgende debatt, ikke minst fra jøder i Norge. I et innlegg ei uke etter publiseringen av kronikken prøvde Gaarder seg på det han kalte et forsøk på klargjøring, uten at det var særlig vellykket.

Nå – fem år senere – og etter samtaler med representanter for det jødiske miljøet i Oslo, har Gaarder i et innlegg i Aftenposten endelig kommet med en utvetydig beklagelse. Han skriver bl a:

”Vi må aldri uttrykke oss slik at legitim kritikk av staten Israels politikk på noe vis kan forveksles med en illegitim og på alle måter utålelig hets mot jøder eller jødedom. Den første til å trekke konsekvensene av denne erkjennelse bør være jeg. Min hensikt var å lede oppmerksomheten mot krigens ofre og den israelske stats ansvar. Dessverre innså jeg ikke tidsnok at jeg i den forbindelse kom til å formulere flere tankeløse og tvetydige utsagn, og dette beklager jeg.”

Gaarder skal ha ros for at han har klart å komme fram til denne erkjennelsen og for at han våger å vedstå seg den offentlig og samtidig beklage sitt feilgrep. Det eneste en kan undre seg over, er at det skulle ta fem år. Men det viktigste er at den kom. Det er ikke vanskelig å være enig med forstander Ervin Kohn i Det Mosaiske Trossamfund, som sier til Vårt Land at det Gaarder nå gjør, er det altfor lite av i norsk offentlighet. ”Jeg har aldri sett noen som har gjort noe tilsvarende”, sier Kohn. ”Gaarder klarer å beklage det han har gjort, og nøyer seg ikke med å si at han beklager at noen føler seg forulempet. Dette er unikt, og mange har noe å lære.”

19. april 2011

Den mest fortjente

Grete Waitz var en av de største, kanskje den aller største, av våre mange store norske idrettsutøvere. Ikke bare på grunn av sine fremragende prestasjoner på idrettsbanen, men også fordi hun gjorde en helt enestående og banebrytende innsats for utviklingen av kvinneidretten. En av idrettshistoriens viktigste kvinnelige utøvere, sier hennes tidligere trener Johan Kaggestad. I dag måtte hun gi tapt etter å ha kjempet en lang kamp mot kreften. En hel idrettsverden sørger. Det sier mye om hennes internasjonale posisjon at New York Times har et stort oppslag om hennes bortgang.

Vi har etter hvert fått statuer av mange store idrettsutøvere her i landet. Den mest fortjente er av Grete Waitz utenfor Bislett.

16. april 2011

Gråtemesterne

”Mesternes Mester” har de nødvendige ingrediensene til å bli et populært program. Gamle idrettshelter, som mange synes det er morsomt å møte igjen, er ikke ”eldre” enn at de fortsatt kan prestere i ulike typer konkurranser, som krever både fysisk styrke og mental styrke. Programmet har en hyggelig atmosfære, vi tror faktisk på at deltagerne har det fint sammen. Dessuten er programlederen dyktig. Det eneste som trekker ned, er all banningen. Her burde de programansvarlige ha satt noen standarder. Noen vil vel også synes at det til tider kan bli vel mye gråt og sterke følelser. Men slikt gjør seg jo unektelig godt. Vi gråter med gråtemesterne.
Foran kveldens episode klarte Dag Erik Pedersen å skape en forventning som antagelig førte til rekordtall i seeroppslutning. Og det er nettopp det følelsesmessige som ble gjort til trekkplaster. "Uten tvil noe av det sterkeste jeg har vært med på”, sa Pedersen på forhånd. Ja, han gruet seg rett og slett til å se programmet, kunne han fortelle. Selv om den nok var litt drøy, bidro det naturligvis til at store og små benket seg rundt TV’en for å få med seg den følelsesmessige ”grøsseren”.

”Grøsseren” bestod i at Frode Rønning valgte å trekke seg fra konkurransen. Det var vel sant å si ikke så overraskende. Tidlig i konkurransene avslørte han at han i dag verken har rygg eller bein til å tåle sterke påkjenninger. Likevel har han klart seg rimelig bra.

Men gråt ble det, i store mengder. Og dermed var alle fornøyd. Særlig i NRK.

1. april 2011

Store nyheter på en spesiell dag

På en dag da man nok bør være spesielt skeptisk til medieoppslagene, varter to aviser opp med et par ”nyheter” som slår godt an hos en som både er kirkelig interessert og fotballinteressert.

VG kan fortelle at den danske avisen B.T. i dag bringer ”nyheten” om at Drillo skal overta som trener for det danske fotballandslaget. For dumt til å være sant, mener vel de fleste dansker, men jeg utelukker ikke at noen har tatt en telefon til det danske fotballforbundet for å protestere.

Hvorvidt Kirkerådet har fått mange telefoner med protest – evt tilslutning – til Vårt Lands ”nyhet” om at man må dokumentere minst tre gudstjenestebesøk for å kunne stemme ved kirkevalget til høsten, vet jeg ikke. Men det skulle ikke forundre meg.

Klarspråk takk!

Statsråd Rigmor Aasrud har utstyrt seg med et hjelpemiddel jeg tror hun vil få mye bruk for, et stempel med teksten ”Trenger klarspråk!” kan Vårt Land fortelle i dag. Dokumenter som kommer inn på hennes departementale bord med utydelig og kronglete språk, blir stemplet ”Trenger klarspråk!” og returnert til medarbeideren som har skrevet teksten. Vi får håpe det hjelper.

Jeg sitter som så mange andre i glasshus. Mitt yrke har i stor grad bestått i å formidle kunnskap gjennom skrift og tale. Når en så også skriver blogg, utsetter en seg jo daglig for å synde mot kravet om klart språk. Derfor tar jeg oppfordringen til meg, slik alle i samme situasjon burde gjøre. Det blir etter min mening produsert alt for mange tekster med uklart, kronglete og dårlig språk. Jeg har tidligere gitt ros til Per Egil Hegge, som i sin daglige språkspalte i Aftenposten driver språklig folkeopplysning av beste merke. Alle slike tiltak som kan bidra til bedre språk, hilser jeg med glede.

Samtidig kan et være grunn til å understreke at enkelte klager over språket kan være ubegrunnede. Særlig gjelder det kritikk mot bruk av fagspråk. Dessuten kan selve saken være så kompleks at saksframstillingen nødvendigvis kan være vanskelig å forstå. På nettstedet klarsprak.no blir begrepet ”klarspråk” definert som ”korrekt, klart og brukertilpasset språk”. Det betyr blant annet at å uttrykke seg klart ikke nødvendigvis betyr å forenkle språket for enhver pris. For eksempel kan ikke alle tekster være enkle og ikke alle tekster kan være fri for fagspråk. Tekster kan variere med hensyn til hvem som er mottaker. Det viktige er at teksten er tilpasset mottakeren.

Når det er sagt, er det min erfaring at vi alle med fordel kan ta til oss kravet om å bruke et enklere språk. Som universitetslærer opplevde jeg at det har mye med kunnskap, trygghet og erfaring å gjøre. For eksempel er jeg overbevist om at jeg i min undervisning uttrykte meg mer kronglete og vanskelig da jeg var ung enn jeg gjorde da jeg hadde fått noen år på baken. Studenter bekrefter ofte dette. Unge forelesere snakker ofte vanskeligere enn eldre og mer erfarne forelesere. Usikkerheten skjules bak et vanskelig språk. En har lett for å tro at en signaliserer mye kunnskap og innsikt ved å snakke så vanskelig at tilhørerne har problemer med å forstå hva en sier. Som en student en gang uttrykte det da han ble spurt hva en foreleser hadde snakket om: ”Det var sikkert noe viktig, for han snakket så vanskelig!”