Endelig ferdig

Det ser ut til at Knut Storberget nå endelig skal få slippe fri fra den bedrøvelige hijabsaken, som nærmest tok knekken på ham i vinter. Alt tyder på at Stortingets kontrollkomité vil droppe tanken om å forfølge saken med en høring i Stortinget, slik det ble antydet tidligere. Etter at kontrollkomitéen nå får svar på de spørsmål som komitéen stilte Storberget i brev før han ble syk, vil saken etter alt å dømme bli lagt død. Med mindre Storberget kommer med oppsiktsvekkende nyheter i sitt svar, vil det være en klok avgjørelse.
Oppdatering:
Storberget tar selvkritikk og innrømmer i sin redegjørelse til kontroll- og konstitusjonkomiteen at det ble gitt et feilaktig inntrykk av at en beslutning var fattet i hijab-saken. Men han ønsker ikke å si noe om hvem som la ut den famøse pressemeldingen på departementets hjemmesider, eller andre interne forhold som omhandler selve saksbehandlingen.

Nytter det?

Den internasjonale olympiske komite (IOC) gir håndballen en betimelig advarsel om det må ryddes opp i korrupsjonen i håndballen. Hvis ikke forholdene forbedrer seg, kan håndball bli utestengt fra det olympiske programmet. Håndballskandalen var tema da IOC i forrige uke hadde styremøte i Denver i USA.

Mistanken om juks og korrupt dømming er sterke, og det finnes mange eksempler på at vi har å gjøre med mer enn mistanker. Det mest kjente er OL-kvalifiseringen der Kuwait slo Sør-Korea i den asiatiske kvaliken etter at de jordanske dommerne hadde gjort 38 beviselige feil, alle i favør av Kuwait. Kvaliken ble annullert. Det sier sitt at presidenten i det kuwaitiske forbundet er IOC-medlem og president i det asiatiske håndballforbundet. Herrefinalen i Beijing-OL ble dømt av to av dommere som nå har karantene etter at de ikke er i stand til å forklare de 50 000 dollarene som beslaglagt fra håndbagasjen til en av dem etter en europacupfinale for tre år siden.

Spørsmålet er om håndballen har ledere med evne og vilje til å rydde opp. Lederen av det internasjonale håndballforbundet (IHF) ser i hvert fall ikke ut til å ha sans for en ærlig idrett. IHF-presidenten, egypteren Hassan Moustafa skal ifølge Aftenposten ha visst om Kuwaitskandalen i fjor. Den svenske håndballpresidenten sier rett ut at Moustafa har klusset med reglene. New Zealands håndballpresident kaller ham en skam for sporten, og presidenten i det europeiske håndballforbundet, nordmannen Tor Lian, sier Moustafa er en belastning for håndballen. Moustafas forhold til de pengemidler han har ansvaret for å forvalte, utfyller bildet av en idrettsleder som ser ut til å fortjene karakteristikkene. Etter at han ble bedt om å forklare kjøp av flybilletter for 2,6 mill kroner, svarte han: ”Ingen har fortalt meg at bilag er nødvendig.”

Men det ser ut til at mannen sitter trygt. Alt tyder på at han blir gjenvalgt som president. Han støttes også av nasjonale ledere i europeiske håndballforbund, som ser ut til å ha sine svin på skogen når det gjelder korrupsjon og annet juks.

Håndballsporten er en fascinerende idrett. Det ville være trist om udugelige ledere skulle ødelegge sporten. Ikke minst for oss nordmenn som har hatt store opplevelser de siste årene gjennom damelandslagets serie av topprestasjoner i internasjonale mesterskap.

Dårlig forbilde

Fotballspilleren Erik Mykland, som er i ferd med å gjøre come back i Start, har fått dom for narkotikakriminalitet. Oslo Tingrett har idømt ham 140 timers samfunnsstraff, tilsvarende 5 mndrs fengsel, for besittelse og bruk av kokain. Han har tilstått at han har kjøpt 50 gram kokain, som han selv har brukt. Det skjedde i 2006. ”Myggen” sier han klarte å slutte etter fire måneder.

Enkelte spør om dette bør få konsekvenser for hans fotballkarriere. Jeg synes ikke det. Tar han sin straff og avstår fra gjentagelse, bør han være ferdig med saken. En annen sak er at han med en slik atferd framstår som et dårlig forbilde i idretten. Kanskje ønsker han ikke selv å være noe forbilde for andre, men som spiller på et godt fotballag og idrettshelt, velger han ikke selv om han vil være forbilde. Han er det – enten han vil det eller ikke. Det bør både han og Start erkjenne.

På plass igjen

Justisminister Knut Storberget er tilbake på jobb etter fire ukers sykefravær. Han markerer begivenheten med å invitere pressen til frokostmøte for å fortelle hva som skjedde da han ble syk og hvordan han har hatt det under sykdomsperioden.

Det er all grunn til å uttrykke glede over at Storberget er friskmeldt og tilbake i funksjonen som justisminister. Storberget er en dyktig politiker, men til tider kanskje litt for ivrig og på tuppa. I så måte har perioden han nå har bak seg, sikkert lært ham mye.

Det er fornuftig av Storberget å snakke om hva som skjedde for å unngå alle spekulasjoner. Han takker for velfortjent støtte og bomsterhilsener. Jeg merker meg at Storberget, som er kjent for sin evne til å skape oppmerksomhet om seg selv og det han driver med, ikke har opplevd all oppmerksomhet under sykmeldingsperioden like positiv. Han sier noen har forsøkt å gjøre dette til en politisk sak i media.

Jeg tror faktisk at Storberget hadde stått seg på å droppe denne beskyldningen. I hvert fall burde han konkretisere den ved å fortelle hva han sikter til. Ellers blir den stående som en generell beskyldning om ufine metoder fra meningsmotstandere.

Jeg konstaterer at Storberget er på plass igjen – også i mediene. Og ikke før er hans på plass før han kommer i klammeri med politiet igjen.

Store ambisjoner?

Et øyeblikk trodde jeg mannen hadde store ambisjoner. ”Drillo går for 30 på rad uten tap”, lyder overskriften i Dagbladet. Høy målsetting, tenkte jeg. Selv for et landslag som ligger på en imponerende 45. plass på FIFA-rankningen skal det vel noe til ikke å tape på 30 kamper på rad.
Men så var det altså en kreativ journalist som har funnet ut at det norske landslaget på 1990-tallet spilte 29 kamper på rad på Ullevål uten tap med Drillo som trener. Unngår Norge tap mot Finland onsdag, vil det bety at Drillo har 30 kamper på rad på Ullevål uten tap. Så vi får håpe i det minste på uavgjort. Jeg tror landslaget skal være fornøyd om de klarer det etter den bedrøvelige forestillingen mot Sør-Afrika lørdag. Finland kommer med 2-0 seier over Wales i EM-kvalik. Det var atskillig mer imponerende. Til og med mer imponerende enn Drillos solbriller.

”Presesbiskop” og lokalisering

Biskopene i Den norske kirke har fått politisk gjennomslag for at bispekollegiet bør styrkes med en ny biskop som får ansvaret for den såkalte presesfunksjonen. Ved siden av fullt ansvar for eget bispedømme har preses i dag en rekke oppgaver å ivareta på nasjonalkirkens vegne, oppgaver som i hvert fall tar minst halvparten av arbeidstiden. Til tross for at biskopene i sin utredning om saken på alle måter reserverer seg mot at den nye biskopen skal bli en slags ”overbiskop” eller ”sjefsbiskop”, er det nettopp slik enkelte ynder å beskrive stillingen. Den nye ”presesbiskopen” skal ikke kunne instruere eller korrigere en annen biskops handlemåte. Han skal fortsatt ikke være noe annet enn ”den første blant likemenn”.

Likevel omtales den nye biskopen i mediene nettopp med det høyst misforståelige betegnelsen ”overbiskop”. Spesielt i Trondheim ynder man å bruke uttrykket, og tanken går dermed lett til ”erkebiskop”, noe det altså slett ikke dreier seg om. En slik språkbruk passer når man ønsker å gjøre spørsmålet om en høyst tiltrengt styrking av bispekollegiet til et spørsmål om lokalisering, slik vi nå ser det skjer i Trondheim. Det startet med at Nidaros biskop tok en politisk hensiktsmessig markeringsdissens da alle de øvrige ti biskopene gjorde det krystallklart at den nye biskopen må plasseres i Oslo. Nå følger lokalpolitikere i Trondheim opp med krav om at Trondheim må bli det de kaller ”nytt hovedsete for landets biskoper”. Biskop Laila Riksaasen Dahl sier at hvis den nye biskopen ikke blir plassert i Oslo, kan man like godt droppe hele ordningen. Nåværende preses, Olav Skjevesland, sier: ”Slik Bispemøtet har begrunnet forslaget om en tolvte biskop, er det opplagt at denne må være i Oslo. Det er de funksjoner som skal ivaretas som må bestemme lokaliseringen. Sentralkirkelige organer må være samlokalisert.”

Det er tragisk at en viktig kirkesak atter en gang skal bli gjenstand for et politisk spill, der standpunktene i stor grad er styrt av andre hensyn enn kirkens egne ønsker og behov. Det må også oppleves provoserende i kirkens lederskap at politikere nok en gang uten blygsel vil demonstrere sin styringsmakt over kirken. Jeg noterer meg at heller ikke Krfs førstekandidat i Sør-Trøndelag ved valget til høsten, Øivind Håbrekke, synes å ha forstått at politikerne nå bør begynne å venne seg til å holde fingrene av fatet. Riktig nok er vi enn så lenge fortsatt der at det er Stortinget som skal bestemme i et kirkelig spørsmål. Men det hadde vært fullt mulig for politikerne å gjøre det klart at de vil gå inn for den ordningen som kirkens ansvarlige organer ønsker, i dette tilfelle først og fremst Bispemøtet. Håbrekke taler med to tunger når han på ene siden sier at kirken selv bør få avgjøre plasseringen, men på den annen side sier han er sikker på at både kirken og politikerne i Trøndelag nå vil kjempe for at Nidaros skal vinne lokaliseringskampen.

Intet galt om Trondheim, der vår fremste nasjonalhelligdom, Nidarosdomen, ligger. Med sin Nidarostradisjon er Trondheim historisk sett et kirkelig sentrum av stor betydning både for Den norske kirke og for nasjonen. Etter min oppfatning bør alle gode krefter i Trondheim og Nidaros bispedømme gjøre det de kan for å styrke det åndelige kirkelivet både i byen generelt og i Nidarosdomen spesielt. Her er oppgaver nok, og så langt har ikke Trondheim kommune eller fylkespolitikerne i Trøndelagsfylkene imponert noe mer enn i andre byer og regioner når det gjelder å ha omsorg for kirkens ve og vel.

Borten Moe på rovdyrjakt

Ola Borten Moe må ha blitt skikkelig skremt av kritikken han fikk på Sps landsmøte for sin kritikk av SV. Noe annet kan ikke forklare hans måte å karakterisere sine politiske motstandere på. Fremskrittspartiets folk blir beskrevet som farligere rovdyr enn ulv, gaupe, jerv og bjørn, roper han. Tatt i betraktning at Sp er det partiet som er mest ivrige på å ta livet av rovdyr, sier ikke det lite. Den politiske kampen sammenligner han med slaget ved Stalingrad, et av de aller blodigste slagene under 2. verdenskrig.

Det er mulig slikt slår an på Sps landsmøte, skjønt jeg håper Sps folk har mer folkeskikk enn som så. Det som er i hvert fall er sikkert, er at Borten Moe med en slik retorikk ikke skremmer noen av sine motstandere. Til det er slik tale alt for dum og slår tilbake på han som bruker den.
(Les mer om Sps landsmøte: VG, VG, VG og TV2-nyhetene.)

Totalt og komplett kaos

”Kaos” må være journalistenes yndlingsord. Straks de skal beskrive ett eller annet som er litt galt, brukes ordet, nesten uansett hvor liten saken er. Det vil si – ordet ”kaos” alene er ikke nok. Det må forsterkes, slik at det heter ”totalt kaos” eller ”komplett kaos”.

Jeg så på jaktstarten i skiskyting i Khanty Mansijsk i dag. Der fikk arrangørene noe kluss med nedtellingsklokka ved startportene. Den sluttet å fungere, slik at arrangørene måtte stoppe rennet. Fire-fem løpere som hadde startet, måtte snu og komme tilbake. Løperne smilte og tok det meget pent. Etter noen minutter startet rennet på nytt og ble avviklet på best mulig måte. Ingen dramatikk, ingen skandale, og norsk dobbeltseier.

På Dagbladets nettside fører dette til oppslaget ” Totalt kaos under jaktstarten”. I teksten under kommer varianten ”komplett kaos under skiskytter-jaktstarten”.

Jeg synes det er rart ikke journalistene selv ser hvilken språklig forflatning de bidrar til. Enda mer rart er det at de som redaktører kalles, ikke ser det.

Verdiorientert nestleder i Sp

Senterpartiets landsmøte valgte den 30-årige gårdbrukeren Trygve Slagsvold Vedum fra Stange i Hedmark til ny annen nestleder i partiet. Slagsvold Vedum har markert seg som en verdiorientert politiker. Blant annet er han opptatt av å sikre foreldre fleksibilitet og valgfrihet med hensyn til omsorgen for egne barn. Han er derfor tilhenger av å beholde kontantstøtten. Slagsvold Vedum sier til Vårt Land før valget at hans viktigste bidrag til å løfte Sp opp fra dagens lave nivå er en verdiorientert politikk. På bakgrunn av Sps lite heldige utspill i diverse verdispørsmål den senere tid kan en bare ønske Slagsvold Velsand lykke til. Når en ser hvor mye kjeft Ola Borten Moe fikk på landsmøtet for sitt verdipolitiske oppgjør med SV, har den nye nestlederen utvilsomt en jobb å gjøre.

Slagsvold Vedum har markert seg i med klare standpunkter i kirkepolitikken. I debatten om kirkeforliket i fjor gikk han sterkt inn for å beholde statskirken ut fra en varm omsorg for folkekirken. Dessverre lever også Slagsvold Velsand i den misforståelse at statskirken er en forutsetning for folkekirken. Det er en myte som kun bidrar til å skulle legitimere statens makt over kirken. Jeg synes det er underlig at en verdiorientert politiker som Slagsvold Velsand ikke ser at hans statskirkestandpunkt kolliderer med forståelsen av religionsfrihetsprinsippet i et moderne samfunn.

Innrømmelse fra Sp

Jeg er blant dem som har kritisert forvaltningen av Oljefondet. Ikke alle har vært enige i kritikken. Jeg noterer at Sp nå som det første regjeringspartiet innrømmer at politikerne og Norges Bank har tatt en altfor høy risiko ved å plassere for mye av oljeformuen i aksjer. I ettertid er det lett å se at dette ikke var det aller smarteste vi har gjort, sier Sp-leder Liv Signe Navarsete. Sps finanspolitiske talsmann, Per Olaf Lundteigen, sier til Aftenposten: Vi politikere må innrømme at vi gjorde en feil, at vi gamblet og tapte. I Senterpartiet var vi skeptiske, men lot oss overtale.

Hverken statsminister Jens Stoltenberg eller finansminister Kristin Halvorsen innrømmer at det er gjort noen feil og er ikke villig til å ta noen selvkritikk for en forvaltning som Lundteigen karakteriserer som en tabbe. På spørsmål om hvorfor Sp lot seg overtale til å plassere mer i aksjer, svarer Lundteigen at det er grenser for hvor mange ganger en kan ta dissens når en sitter i Regjeringen. Sant nok. Men det er kanskje også grenser for hvor mange kameler man skal sluke for å beholde taburettene?

”Lynende klart”?

Sp-leder Liv Signe Navarsete sier i sin åpningstale på Sps landsmøte at Sp kan ikke akseptere åpning av Lofoten og Vesterålen for oljeboring i neste periode. Det går en grense, og den grensa går ved Lofoten og Vesterålen, sier Navarsete.

Vel, hva ”grensa” egentlig betyr, står tilbake å se. I likhet med Kristin Halvorsen våger hun i hvert fall ikke å gjøre spørsmålet avgjørende for regjeringssamarbeid med Ap, som etter alt å dømme meget gjerne vil sette i gang med oljeutvinning i nord. Sp og SVs standpunkter er altså ikke så ”lynende klare” som enkelte i pressen vil ha det til.

Hvis et nei til oljeutvinning i nord en så viktig miljøsak som Navarsete og Halvorsen sier, burde de gjøre det ”lynende klart” at de ikke kommer til å delta i en regjering som setter i gang med oljeutvinning utenfor Lofoten og Vesterålen. Men Sp våger ikke å ta et prinsipielt standpunkt. De holder åpent at det kan bli oljeutvinning etter kommende fire-årsperiode. Slik skaper Sp usikkerhet om sitt standpunkt.
Oppdatering: Navarsete likte dårlig at "kronprins" Ola Borten Moe skrev det mange - også i Sp - mener om SVs intolerante politikk. Først beklaget hun at Borten Moe kritiserte SV, så leste hun kronikken, og syntes det var lite å beklage. Det hun egentlig ikke likte, var vel at Borten Moe stjal oppmerksomhet fra henne selv.

Ingen overraskelse

Det burde ikke overraske noen at ikke alle er ferdige med Josef Fritzl-saken. Mange undret seg over at politiet og påtalemakten i Østerrike syntes å vise liten interesse for Fritzls kone. Jeg har skrevet det før og gjentar det gjerne – hvordan har det vært mulig for Fritzls kone å være helt uvitende om hva mannen drev med i kjelleren i 24 år?

En tysk advokat stiller samme spørsmål, og mener både ektefellen og den 44-årige sønnens uvitenhet er så vidt usannsynlig at han stevner dem begge for østerriksk rett ut fra opplysninger han sitter på som angivelig skal bevise at det umulig kan ha gått familiemedlemmene hus forbi at datteren Elisabeth og etter hvert tre barn ble holdt som fanger i kjelleren.

Advokaten undrer seg over at man i løpet av den lange og møysommelige etterforskningen ikke har satt søkelyset på «de åpenbare medskyldige» i familien. Mange undrer seg sikkert med ham – også over det faktum at den anmeldte sønnen var den eneste av familiemedlemmene, bortsett fra den mishandlede datteren, som vitnet i straffesaken mot Fritzl. Men også han slapp å møte fysisk i retten, men avga i stedet forklaring via video.

For øvrig kan VG opplyse at Fritzl har lyst til å skrive bok. Han sier han vil prøve å forklare hvorfor han oppførte meg som han gjorde. Boken skal ikke være for offentligheten, kun for datteren Elisabeth, sier han. Han skammet seg da han så henne i retten, kan han fortelle. Hvis mannen har noen som helst skam i livet, noe jeg betviler, burde han forsvinne både ut av datterens liv og ut av offentligheten.

Venstre lever farlig

Venstre får bare 3,7 prosent oppslutning på en politisk meningsmåling som er gjort for avisen Vårt Land. Det er en nedgang på 2,2 prosent i forhold til tilsvarende måling i februar. Venstre ser ut til å tape først og fremst til KrF, som har en framgang på 2,1 prosent til 7,3 prosent. Endringene er større enn feilmarginen. Resultatet avspeiler dermed antagelig reelle endringer i velgermassen.

Venstre lever med andre ord farlig. Hvis dette hadde vært resultatet ved stortingsvalget, ville Venstre ha kommet tilbake med bare to mandater. Men arrogante ønsker fra selvgode Ap-folk om at vi kanskje kan bli kvitt Venstre på Stortinget, blir neppe oppfylt. Jeg kan ikke tenke meg at oppslutningen på valgdagen blir så liten at det tradisjonsrike partiet blir så redusert. I hvert fall håper jeg ikke det. NTBs gjennomsnittsberegning av ni landsdekkende meningsmålinger for mars gir Venstre en oppslutning på 5 prosent.

Personlig kunne jeg ønske andre standpunkter fra Venstre i en del verdispørsmål. Men jeg mener likevel vi trenger Venstre i stortingspolitikken. Det sitter mange Ap-representanter på Stortinget som har atskillig mindre der å gjøre enn de fleste av Venstres representanter. Ap hevder å representere arbeiderne. Ap burde derfor gå litt stillere i dørene når faktum er at partiet langt på vei har mistet en stor del av nettopp de såkalte arbeidervelgerne, noe som ifølge Siv Jensen skyldes at Ap er elitistisk og høyt hevet over folket.

En glad gutt og et godt menneske

Popmusikk har liksom ikke vært min ”greie” i livet. Men jeg har da fått med meg de mest populære låtene gjennom årene, selv om kunnskapen både om musikken og artistene har vært heller liten, for å si det mildt. Jeg kjenner likevel et visst vemod når meldingen når oss om at Arne Bendiksen er gått bort.

Jeg hørte ham allerede som ung gutt i min barndomsby da Arne Bendiksen selv var helt ung. Den glade tjuagutten fra Bergen som sang countrysanger og spilte på gitar og munnspill, gjorde inntrykk i småbyen der lite skjedde på 1950-tallet. Ikke lenge etter opplevde jeg ham på konsert i nabobyen med The Monn Keys. Utrolig artig. Jeg stemmer på ”Davy Crockett” som den hitlåten jeg likte best blant hans mange.

Jeg tror Arne Bendiksen var den første popartisten jeg opplevde ”live”. At det siden ikke er blitt så mange andre, er en annen sak. Men kanskje nettopp derfor har han hatt en plass i mitt ikke alt for store pophjerte. Senere har jeg fått med meg at mannen ikke bare var en gladgutt, men også hadde et stort hjerte for andre mennesker, og ikke minst for sine kolleger, ja, at han rett og slett var et godt menneske.

Kjendispopen

Enig med Muff-blogg som etter min mening sier det som bør sies om kjendisstylist Jan Thomas’ forsøk på å slå penger på noe han ikke kan.

Siste sportsnyhet

Dagbladet melder at Erik ”Panzer” Hagens bikkje er blitt borte. Det spekuleres i om den er bortført. ”Tragisk”, sier Drillo fra Frankfurt, der fotballandslaget trener før landskampen i Sør-Afrika.
Godt at vi blir oppdatert på de siste sportsnyhetene.
Oppdatering: VG vil ikke være noe dårligere når det gjelder sportsnyheter. Les den store nyheten om hvordan Drillos sjøstøvler er fornyet.

Dødsdom over en avis

Kulturrådet tar i dag sikte på å avsi dødsdommen over en avis som et utvalg under Kulturrådet ikke liker. Les hva konkurrentene Klassekampen og Vårt Land synes om det!

Banning i det offentlige rom

Jeg stiller meg ved siden av bygdekvinnene i Østfold som skyteskive for latterliggjøring. Ja, for latterliggjøring er en meget forutsigbar reaksjon når noen gjør noe så formastelig som å klage på den tiltagende banningen i TV-kanalene – NRK medregnet. Tenk å være så prippen! Men i Østfold bygdekvinnelag er det noen modige kvinner. De våger å bli latterliggjort og sender en klage til Kringkastingsrådet, vel vitende om at det ikke vil føre til noe som helst, til tross for at nåværende NRK-sjef i sin tid som programdirektør gjorde det helt krystallklart at NRKs programledere skal avholde seg fra banning.

Men vi er altså fortsatt noen i dette landet som reagerer på banning i det offentlige rom. Vi er fortsatt noen som opplever banning som ukultur. Jeg snakker ikke da om den banning som brukes som et kunstnerisk virkemiddel og ikke kan sees løsrevet fra den helheten den hører til. Vi er faktisk også noen som opplever banning som misbruk av Guds navn og som mener vi har lov til å vente at det kan vises noe mer respekt for det når man ytrer seg i det offentlige rom. Men det er vel for mye forlangt.

Jeg hører Trond Viggo Torgersen, som på sine gamle dager også har lagt seg til banning i sine moroprogrammer, si i NRKs nyhetssendinger at han banner fordi folk synes det er så morsomt. Derfor – så lenge folk ler av banningen hans, fortsetter han. Jeg må gi ham rett i at mange åpenbart synes det er ustyrtelig morsomt når moromenn og morokvinner, idrettsfolk og andre, setter i en kraftig ed når de skal si noe. Men er virkelig humoren avhengig av et slikt språk? Selv synes jeg det bare er pinlig.

For øvrig opplever jeg det som noe paradoksalt at i en tid da det nærmest er et tabu å ta Guds navn i sin munn når man ytrer seg offentlig, bortsett fra når man misbruker Guds navn, blir det mer og mer vanlig å påkalle djevelen når man skal si noe.

Det er lov å gjøre dumheter

Noen hisser seg opp over at Politiets Fellesforbund bruker samme informasjonskonsulent som Frp. Tor Mikkel Wara er ikke bare tidligere stortingsrepresentant for Frp, men regnes som en av partiets viktigste strateger som Siv Jensen hører på. Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund sier at Wara er en av mange som gir ham råd. I høst fikk Wara nesten 90.000 kroner for råd i forbindelse med den store politiaksjonen. Riktig nok er informasjonskonsulenter kjent for å ta seg rimelig godt betalt, men med et slikt honorar antar jeg Wara er en meget viktig person i politiforbundets rådgivergruppe. Det har derfor litt karakter av roøvelse når Johannessen prøver å bagatellisere Waras rådgiverrolle.

Men hva så? Noen ser ut til å mene at Waras dobbeltrolle er problematisk. Ja, kanskje det. Men for hvem? Ulovlig er det ikke. Etisk betenkelig? Tja. Skjønt når forholdet er kjent, er jeg heller ikke så sikker på det. Derimot er jeg overbevist om at i hvert fall Politiets Fellesforbund gjør noe dumt når de velger en strategirådgiver med en så nær tilknytning til et politisk parti. Det gjør i hvert fall meg skeptisk til politiforbundets argumenter, og bidrar neppe til å øke sympatien for politiforbundets kamp i de andre partiene.

Det er lov å opptre dumt. Jeg skjønner litt bedre hvorfor Politiets Fellesforbund ikke har vært spesielt heldig med sine aksjoner det siste året.

Urettferdig

Nedsettelsen av den norske styringsrenta til rekordlave 2,0 prosent vil ganske sikkert bli etterfulgt av at bankene ganske omgående vil kutte ned på boligrenta. Muligens vil styringsrenta komme ned på ett-tallet til høsten. Det betyr at alle som har boliglån vil få mer penger å rutte med. Vi er i en paradoksal situasjon: Alle som har sikker jobb og store boliglån, vil spare en masse penger på den krisen. Samtidig øker arbeidsledigheten kraftig, og vi har etter alt å dømme bare sett begynnelsen på økningen i ledigheten.

Mens noen altså høster store fordeler av krisen, må andre – dvs de som mister jobben - betale dyrt. Fryktelig urettferdig. Regjeringen bør få all mulig støtte for sin oppgave nummer én – å redusere økningen i ledigheten så mye som bare mulig. De kronene folk med penger i banken taper på den lave renten, er for innen ting å regne mot de problemer som arbeidsledigheten skaper.

Ingen reaksjon gir sterk reaksjon

Det reageres sterkt på at de aller fleste av voldsdemonstrantene som nærmest gjorde Oslo sentrum til en krigssone under opptøyene i Oslo i begynnelsen av januar, ikke blir rettsforfulgt. Politiet opplyser at av 122 sakene er alle henlagt - med unntak av ti saker. Bare to er domfelt eller tiltalt, åtte er under etterforskning. En representant for Oslo Handelsstands Forening mener det er helt uakseptabelt at voldshandlingene og hærverket ikke får følger.

Jeg forstår reaksjonen, selv om voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk sikkert har et poeng når hun sier at viktigere enn straffen er det at demonstrantene blir fulgt opp med tiltak som gjør at de kommer ut av problemene de har. Men Bjørnebekk sier også at for noen kan det å ikke få en reaksjon og samtidig ha opplevd opptøyene som spennende, være en trigger til å delta i nye aksjoner. De kan ha fått et kick, og hvis det ikke kommer en reaksjon i etterkant, kan det bidra til at de gjør det samme igjen. Problemet er at allmenheten ikke alltid føler seg like overbevist om at den oppfølgingen voldsforskeren mener er så viktig, virkelig skjer.

Uansett – den manglende strafferettslige oppfølgingen av lovbrudd som vi stadig opplever, er et problem i vårt samfunn. I mitt lokalmiljø har vi nå en sak som dessverre er litt for typisk. En kjøpmann tok en tyv på fersken. Mannen knuste ølflasker, begikk annet hærverk og stjal varer. Tyveriet ble videofilmet. Han ble stoppet med tyvgodset, men nektet. En vekter var vitne til det som skjedde. Politiet ble tilkalt og fikk bevismaterialet. En måned senere fikk kjøpmannen melding fra politiet om at saken er henlagt ”etter bevisets stilling”. Du leste riktig: etter bevisets stilling.

Politiet begrunner avgjørelsen med at de har så mye på denne mannen fra før at en ulovlig handling fra eller til ikke gjør noen forskjell med hensyn til en eventuell straffeutmåling. Men politiet erkjenner at begrunnelsen ”etter bevisets stilling” kanskje ikke var den mest vellykkede. Det kan man jo være enig i. Og man forstår kjøpmannen som spør om det har noen hensikt å anmelde slik forhold når det ikke fører til noen verdens ting.

Rødgrønt sprik

I to viktige skolesaker er det nå full sprik mellom de rødgrønne partiene. SV går til frontalangrep på friskolene og vil avvikle disse. Ap og Sp er krystallklare på at det er de uenige i. Ap og Sv vil innføre heldagsskolen. Sp går imot, etter at Liv Signe Navarsete fikk flertallet i partiets sentralstyre med på å vrake innstillingen fra sin egen programkomité, som i likhet med Ap og SV vil ha en heldagsskole fra 5. til 10. klasse. Navarsete vil heller øke lærertettheten og sikre kvaliteten i de skoletimene vi allerede har. Et fornuftig synspunkt, spør du meg. (Les om innvendinger mot heldagsskolen.)

Spriker gjør regjeringspartiene også i spørsmålet om norske styrker i Afganistan. SVs landsmøte vedtok at norske styrker skal trekkes ut. Jonas Gahr Støre har gjort det helt klart at det ikke kommer på tale. Også i SVs andre store hjertesak, nei til boljeutvinning utenfor Lofoten og Vesterålen, spriker regjeringspartiene.

Vi går mot en interessant valgkamp. Men det kan bli noe slitsomt å lytte til påstandene de rødgrønnes enhetlige og samlende politikk.

Hyggelig for Stoltenberg

Over 44 prosent av velgerne ønsker å gi de rødgrønne ny regjeringstillit, viser en ny meningsmåling fra Sentio. Dette er en økning fra vel 38,6 prosent i en tilsvarende måling i desember i fjor. Vel 41 prosent sier de ville foretrekke en borgerlig regjering. Dette er en tilbakegang fra desember, da hele 48,4 prosent ønsket seg en borgerlig regjering.

Resultatet må være hyggelig lesning for Stoltenberg og hans regjeringspartnere. Men det er lenge igjen til valget og mye kan skje. En svakhet ved målingen er at det ”borgerlige” alternativet ikke er nærmere spesifisert. Valgforsker Hanne Marthe Narud peker også på at vet-ikke gruppen er forholdsvis stor, og at gjerdesitterne kan bli avgjørende for hvilken av blokkene som går av med seieren.

Jeg merker meg også at målingen er utført på oppdrag av Arbeiderpartiet. Uten at jeg skal insinuere at Sentio lar dette påvirke metodene, er det likevel et faktum at vi er en del som ville ha større tiltro til politiske meningsmålinger som blir utført på oppdrag fra mer uavhengige instanser enn de politiske partiene selv.

SV appellerer til irrasjonell frykt

Jeg kommer tilbake til SVs antifriskolevedtak, som jeg også kommenterte på bloggen i går. Det overrasker ikke at menneskerettighetsekspert og tidligere leder av Institutt for menneskerettigheter, Asbjørn Eide, sier at SVs vedtak om å avvikle alle religiøse og pedagogiske alternativer til den offentlige skolen er på kant med menneskerettighetene. Eide viser bl a til FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Artikkel 13, pkt 3 i denne konvensjonen tåler å bli sitert i sin helhet:
”Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres og, når det er aktuelt, formynderes frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter (understr her), forutsatt at førstnevnte oppfyller eventuelle minstekrav til undervisningsstandard fastsatt eller godkjent av den enkelte stat, og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med deres egen overbevisning.”
Også andre menneskerettighetskonvensjoner som slår fast foreldrenes pedagogiske primat og religionsfriheten, kunne nevnes. Som jeg påpekte i et radiointervju om saken i dag: Jeg er rimelig overbevist om at hvis SVs vedtak ble norsk politikk, ville vi ganske snart få en menneskerettighetssak som Norge ville tape så det suser i en internasjonal menneskerettighetsdomstol. Høyst fortjent får SV pepper og motbør fra alle kanter etter sitt vedtak, som vitner om en autoritær og intolerant holdning jeg trodde vi ikke skulle oppleve av et politisk parti i 2009. Det er overraskende at SV fortsatt henger fast i et antikvert sosialistisk tankegods om at all oppdragelse av barn skal være i offentlig regi.

For øvrig synes jeg det er vanskelig ikke å se vedtaket i lys av den senere tids islamdebatt. En kommentator til posten min i går kaller vedtaket ”et forsøk på å hente ut politisk gevinst av islamfrykten på SV-måten”. Jeg tror han har et poeng, og det gjør saken enda styggere. Mange går rundt med en mer eller mindre irrasjonell frykt for islam, og enkelte frykter muslimske skoler ut fra en slik irrasjonell frykt. Det vet SV meget godt, og de vet også – eller bør i hvert fall vite – at et vedtak som det partiet nå har gjort på landmøtet, bygger opp om denne angsten. Jeg trodde faktisk SV ville holde seg for god til å bruke slike virkemidler i valgkampen.

Nå er det ikke særlig stor sjanse for at SVs vedtak skal bli noe annet enn et demonstrasjonsvedtak. Begge regjeringspartnerne tar klart avstand fra forslaget. På bakgrunn av det friskoleforliket som den rød-grønne regjeringen inngikk for bare et par år siden, vitner vedtaket om at SV ikke er helt til å stole på. Kunnskapsminister Solhjell vred seg da også i stolen da han skulle kommentere forslaget og fossrodde det han kunne.

Fint med nye vinnere

Selvsagt skal en ikke trekke for mange konklusjoner etter bare to runder i Tippeligaen. Men tabellen antyder en utvikling som etter min mening ikke bare er overraskende, men også gledelig. Jeg har alltid reagert på at det nærmest er opplest og vedtatt at det er noen bestemte klubber som er best og som skal ha det meste av oppmerksomheten. Jeg tenker da bl a på lag som Vålerenga, Brann, Rosenborg, Viking og Lillestrøm, etter hvert også Stabæk. På den annen side har vi lag som oppfattes slik at de er med for å fylle opp nedre halvdel av tabellen. Så langt er Molde på topp og Brann og Vålerenga på bunnen av tabellen. Nedrykkstippede lag som Sandefjord, Odd, Start og Aalesund ligger på øvre halvdel, alle foran Lillestrøm. Fint, selv om jeg personlig hadde håpet Strømsgodset hadde tatt litt flere poeng i de to første kampene.

Jeg håper denne sesongen fortsetter å bringe overraskelser. For meg må gjerne Molde eller Odd vinne serien. Det er bra for idretten at stadig flere hevder seg i toppen og at det ikke bare er noen få som veksler om å ta gullet. Derfor var det i grunnen helt OK at Dario Cologna vant World Cupen i langrenn, selv om vi nordmenn naturligvis håpet på Northug. Sveits har aldri vunnet dette troféet i langrenn tidligere. Det er bra for langrennssporten at en ny nasjon hevder seg i toppen. Da blir det bare ekstra morsomt neste gang Northug vinner.

Hva er SV redd for?

Landsmøtet i SV går inn for at pedagogiske og religiøse alternativer til den offentlige skolen skal avvikles på sikt. Partiet mener at de som ønsker et alternativt skoletilbud, skal få dette i den offentlige skolen. Kunnskapsminister Solhjell sier at SV skjerper partiets holdning til private skoler. Samtidig bedyrer han at vedtaket ikke betyr at SV sier nei til Steinerskoler og andre pedagogiske alternativ, men sier at tilbudene skal skje innenfor offentlige rammer.

Det er ikke lett å forstå hva SV og Solhjell egentlig mener. Også i dag skjer friskoledrift innenfor ”offentlige rammer” i den forstand at det legges klare pedagogiske krav til privat skoledrift. SV kan vel ikke mene at staten skal drive det som i dag kalles ”friskoler”? Det kan faktisk se sånn ut. Partiet har åpenbart ikke forstått at hele poenget med en friskole nettopp er at den ikke skal drives av det offentlige, selv om staten legger visse rammer for skolevirksomheten, noe alle aksepterer.

Hvorfor har SV så mye imot friskoler? Hva er det SV er redde for? Det er ikke grunnlag for partiets velkjente retorikk om at flere friskoler vil øke de sosiale forskjellene i samfunnet og svekke den offentlige skolen. Det pussige er at vi ikke behøver å gå lenger enn til Danmark for å finne et land som har lang tradisjon for atskillig flere friskoler enn hos oss, uten at noen der snakker om at disse skolene svekker den offentlige skolen eller skaper sosiale forskjeller. Prinsipielt er SVs syn helt forkastelig. Det hører så avgjort med til et fritt samfunn at friskoler skal ha livets rett. Dette burde være helt selvfølgelig i et demokratisk samfunn og i et samfunn som vil respektere foreldrenes førsterett når det gjelder den undervisning og oppdragelse barna deres skal få.

SVs holdning er skuffende. Jeg må gi Venstres Dørum har rett når han sier at SV med dette viser at partiet er redde for mangfold og at partiet går rett inn i en autoritær tradisjon der de som er alternativer til det bestående, skal knebles. SV sier at partiet ikke vil være noe støtteparti for Ap. Men hva vil Ap? Regjeringen har en relativt populær sjef som har gått på Steinerskolen. Kan han være med på en politikk som den SV her legger opp til?

La biskopen bli seniorprest

Tidligere biskop i Nidaros, Finn Wagle, har slått til lyd for en ordning som kan gi biskoper muligheter for en mer tilbaketrukket tjeneste etter fylte 60 år. Finn Wagle ble selv biskop i relativt ung alder (49 år) og har erfart på kroppen at en lang bispeperiode tar på. Å være biskop er en hard jobb. Det har jeg hatt anledning til å se på nært hold. Utsiktene til en 20 års tjeneste eller mer i stillingen ser ut til å skremme bort yngre bispekandidater, kanskje særlig kvinner.

Det kan derfor være en god ide å legge til rette for kortere bispetjeneste. Wagle foreslår at en ordning for ”seniorbiskoper”, etter modell av ordningen med seniorprester. Han tenker seg at biskoper som har fylt 60 år kan tilbys en noe enklere og mindre krevende bispetjeneste uten ansvar for et bispedømme og med andre arbeidsoppgaver enn før, f eks funksjoner som mentor og rådgiver for andre kirkelige medarbeidere o l.

Jeg forstår intensjonen, men har liten sans for forslaget. En slags ”biskop light” har etter min mening lite for seg. Det finnes en mye mer nærliggende løsning som ville ivareta Wagles anliggende. Det er at biskoper som synes de har hatt lang nok bispegjerning, men fortsatt har noen år igjen i aktiv tjeneste, går tilbake til vanlig prestetjeneste, gjerne som seniorprest. I en slik stilling kan de også fungere som rådgivere og mentorer, slik Wagle ønsker.

Det er ikke ofte man ser eksempler på at folk ”går ned” på rangstigen i det yrkesmessige hierarkiet. Men etter min mening burde det bli mer vanlig, i alle sammenhenger. Det ville faktisk være meget passende om biskopene her kunne gå foran og vise vei med sitt eksempel. Dette desto mer som det nettopp er prest biskopen er. Hensynet til prestisje og status burde ikke være noe argument, aller minst i kirken.

Sandberg igjen

Med Veronica Orderud på første benk presenterte Tore Sandberg det han mener er nye, avgjørende bevis i Orderudsaken. Det skjedde på Skup-konferansen i Tønsberg. Med sin innsats for å få dobbelt-drapsdømte Fritz Moen frikjent har Tore Sandberg rimeligvis et meget interessert publikum når han på nytt kaster seg over en sak og så mener å kunne presentere nye opplysninger. Sandberg vet også å skape interesse for sine teorier. Han porsjonerer ut hva han har funnet i passende doser, slik at interessen skal holdes ved like.

Foreløpig overbeviser han ikke en erfaren politimann som Finn Abrahamsen. Ikke meg heller, for den saks skyld. Men de ubesvarte spørsmålene i saken er så mange at ingen bør være skråsikre. Saken er så spesiell at jeg våger i hvert fall ikke å avskrive muligheten for at Sandberg også i denne saken vil klare å overraske oss alle. Men han har en meget lang vei å gå – antagelig for lang.
Oppdatering: Nå antydes det imidlertid at det påståtte kulehullet som Sandberg presentert, kan være plantet.
Per Orderuds fetter, som sier han fant kulehullet, finner antydningen fra Orderudetterforskerene om at kulehullet kan være kan være plantet så ærekrenkende, at de anmelder etterforskerne til politiet.

Et tydelig SV?

SV vil bli tydeligere, sier Kristin Halvorsen, men var nøye med å være utydelig nok i spørsmålet om oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen i sin tale på landsmøtet. Det samme gjaldt en av partiets kronprinser, Audun Lysbakken. Kristin Halvorsen sier at oljeutvinningssaken er en av de viktigste sakene for SV. Det går ikke an å si tydeligere enn det jeg har gjort hvor viktig denne saken er for SV, sier hun.

Jo da, det går an. For eksempel har Lars Sponheim gjort det krystallklart at Venstre ikke vil være med i en regjering som starter oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen. Det sier ikke Kristin Halvorsen. Derfor stemmer det rett og slett ikke når Stein Ørnhøi sier at Kristin Halvorsen har løst døra og kastet nøkkelen i denne saken. Hun har ikke stilt noe ufravikelig krav for fortsatt regjeringssamarbeid, men tvert imot lagt opp til en mulighet for å prioritere regjeringstaburettene framfor sakene. Hvordan Lysbakken kan si at taburettene betyr ingen ting for SV, mens resultatene betyr alt, er ikke lett å forstå.

Klimakrisen er en av vår tids aller største utfordringer, proklamerer SV – og med rette. SVs Inga Marthe Thorkildsen sier at i klimapolitikken er det er et hav av avstand mellom SV og Ap. Men nettopp Ap er det SV klamrer seg til et regjeringssamarbeid med. Thorkildsens uttalelse forsterker bildet av et SV som i praksis ikke er så tydelig som man sier at man vil være.

Høyre i fritt fall

Det er neimen ikke lett å være Høyre om dagen. Frp fosser fram på målingene i takt med Siv Jensens populistiske utspill i islamdebatten. Høyre famler og finner verken sin plass eller sin vei, og må svi på meningsmålingene. Ikke dermed sagt at denne islamdebatten alene representerer årsaken. Høyre framstår ikke akkurat som så veldig spennende for tiden med en leder som har liten appell.

På partibarometeret som InFact har utført for VG, får Høyre bare 13,4 prosent oppslutning. Det er en tilbakegang på hele 5,3 prosentpoeng i forhold til målingen i februar. Frp går fram med samme antall prosentpoeng til 27,2 prosent. I en annen måling tidligere denne uken, fikk Høyre også bare 13,2 prosent. Ap går også tilbake – med 1,7 prosent til 32,2 prosent. KrF, V, Sv og Sp har alle noe framgang.
Oppdatering: Høyres tilbakegang bekreftes på en måling Synnovate har gjort for Dagbladet. På denne målingen får Høyre en oppslutning på bare 11,5 prosent. Det er en tilbakegang på hele 4,1 prosent i forhold til tilsvarende måling i februar.

Medier på sitt verste

Elisabeth Fritzl er en ung kvinne som sammen med sine barn har vært utsatt for de mest grusomme overgrep fra sin egen far, en mann som for øvrig knyttes også til uløste drapsgåter. Det er nesten umulig å tenke seg hvor vanskelig det må være for denne unge kvinnen og hennes barn å skulle komme seg tilbake til et normalt og godt liv med god helse. Alle gode krefter burde bidra til at hun og barna får en sjanse til det.

Enkelte medier synes imidlertid ikke å ville høre med til disse gode krefter. Etter at rettssaken er over og overgriperen har fått sin rettferdige dom, kaster medier seg over Elisabeth Fritzl og hennes barn. Deres hemmelige hjem er blitt avslørt, og de må legge ut på rømmen for å slippe unna medias søkelys, skriver VG.

Mediene bruker å begrunne sin virksomhet med at de tjener samfunnets interesser. Hvilke samfunnsmessige interesser ligger bak en virksomhet som gjør livet ytterligere vanskelig for en ung kvinne og hennes barn som er påført lidelser som ingen av oss er i stand til å fatte?

Dette må være medier på sitt aller verste.

Ny partisekretær "utnevnt"

Den tidligere SV´eren, Raymond Johansen er av valgkomitéen i Arbeiderpartiet innstilt som ny sekretær i partiet etter Martin Kolberg. Dagbladet skriver at han er ”utnevnt” til partisekretær. Det er nok presist uttrykt, ettersom partiets landsmøte, som skal velge partisekretær, i praksis ikke er noe annet enn et sandpåstrøingsorgan.

Landet som skjuler sitt ansikt

Josef Fritzl har fått sin dom. Østerrikes rettsvesen gjennomførte hurtig og effektivt rettssaken. Litt for hurtig og effektivt, vil nok mange mene. Det virker underlig at en så stor sak skal kunne skuffes unna på så kort tid. Noen mener hele rettssaken har vært en farse. Mange spørsmål står ubesvart. Et eksempel er hvordan Fritzls kone kan ha vært helt uvitende om hva mannen har drevet med i kjelleren i 24 år. Et annet spørsmål er hvordan myndighetene i byen kan ha unngått å fatte mistanke. Ingen er blitt avhørt om dette. Vitneavhørene under rettssaken har begrenset seg til to. Saken har stort sett vært ført for lukkede dører. Dermed er det vanskelig for offentligheten å vite om etterforskningen har vært god nok.

Man kan ikke la være å spørre om Østerrike har vært litt for opptatt av å skjerme sitt ansikt slik Fritzl selv gjorde. I så fall går det inn i et mønster for hvordan landet opptrer. Heller ikke den fryktelige Natascha Kampusch-saken klarte landet å gjennomføre på en måte som vekker tillit. En gransking har vist at det ble begått grove tabber. Mange vil mene at Østerrike aldri har tatt et skikkelig oppgjør med sin fortid knyttet til nazitiden. Østerrike var landet som valgte Kurt Waldheim som president, etter at mannen hadde skjult sin fortid som offiser i SA-rytterkorpset under 2. verdenskrig og klart å stige helt til topps i FN.

Bispestøtte på ”Fjesboka”

Vi opplever nå et nytt innslag i debatten om hvem som skal bli ny biskop. To av de bispenominerte i Stavanger har fått egne støttegrupper på Facebook. Ikke før var nominasjonen klar før en støttegruppe for Erling Pettersen var dannet. Ludvig Bjerkreim har også fått sin. Så langt har støttegruppen for Bjerkreim 3-4 ganger så mange medlemmer som Pettersens. Også i den uhøytidelige avstemning på Vårt Lands nettsted har Bjerkreim størst oppslutning, med Kjetil Aano på annen plass.

Det er sikkert ikke alle som er noe særlig begeistret for slike aksjoner. Jeg synes det er liten grunn til opphisselse. Å gå ut med støtte til kandidatene er en real sak, og Facebook-grupper er en mer åpen form for aksjoner enn f eks den telefonaksjoneringen vi har hatt eksempler på foran enkelte tidligere avstemninger.

Kanskje kommer det støttegrupper også for de andre kandidatene. Skjønt det begynner å haste, hvis man ønsker å påvirke dem som skal stemme. De kirkelige instansene har frist til 27. april med å stemme. Skjønt, det er slett ikke sikkert slike støttegrupper på ”Fjesboka” har noen innvirkning på dem som skal stemme. En sosiologiprofessor sier til Vårt Land at han tviler på at slike støttegrupper har stor effekt. Hvorvidt han forskningsbasert kunnskap for dette, sier han ikke noe om. Det er mulig han har rett i det. Facebook er først og fremst en arena for ganske unge mennesker som bare i liten grad er med blant dem som skal stemme. På den annen side kan nok slike aksjoner gi relativt ukjente kandidater mer oppmerksomhet og dermed kanskje bidra til å gjøre dem mer aktuelle for dem skal stemme. Men jeg tviler vel på om særlig mange blir overbevist av de argumentene som framføres i slike aksjoner. De er gjerne forholdsvis overflatiske.

Ap rett i Frp-fella

Arbeiderpartiet bør håpe de ikke får stor framgang på neste politiske gallup. Etter partisekretær Martin Kolbergs famøse uttalelser om radikal islam og terrortrussel kan de får et forklaringsproblem. Partisekretæren sparket inn vidåpne dører med sine uttalelser, som vanskelig kan forstås på annen måte enn at han har fått litt panikk etter Frps suksess med sine utspill i den senere tid. Det er egnet til forundre at Kolberg vil legge seg på Frp-retorikken i islamdebatten. Etter at Kolberg skadet seg i sitt forsøk på å avdekke ”Frp-koden”, gikk han rett i Frp-fella med sine islam-uttalelser. Ikke overraskende vekker hans uttalelser stor oppsikt i Ap, også fordi statsministeren stilte seg bak uttalelsene.

Thorbjørn Jagland, som har en atskillig mer utviklet evne til prinsipiell tenkning enn partiets øverste ledere, påpeker med rette partisekretærens uklare begrepsbruk. Kolberg bør også vite at Politiets sikkerhetstjeneste nylig i sin trusselvurdering at trusselen i Norge er lav og de ekstreme gruppene få. Det kan ikke forstås på annen måte enn at sikkerhetstjenesten har dette under kontroll. I sin reaksjon på Jaglands uttalelse viste en Kolberg en arroganse som ikke er egnet til å vekke tillit.

Monster eller menneske

Josef Fritzl viste sin makt ved at han med åpne øyne og ut fra iskald beregning begikk de verste grusomheter som tenkes kan overfor sine aller nærmeste. I møte med sine dommere våger han ikke å vise sitt ansikt. Han feller heller ingen tårer for sine ofre. Han gråter kun over sin egen skjebne.

Det er ikke lett å tro forsvareren når han hevder at Fritzl har vist anger i 24 år. Josef Fritzl er en mann uten evne til å vise anger. Da er det lettere å følge forsvareren når han sier at mannen ikke er et monster, men et menneske. Monster-betegnelsen på et menneske som har begått de verste grusomheter, kan bidra til at vi lukker øynene for den realitet at det nettopp er mennesket som kan begå slike grusomheter. Tilfellet Josef Fritzl forteller oss at vi bærer i oss muligheten for den verste ondskap.

Og utenfor rettslokalet sikler en svigerinne etter å gjøre penger på tragedien.

Ut med eksamen

Jeg har aldri vært noen svoren tilhenger av eksamen slik vi kjenner fra skolen og de høyere studieinstitusjonene. Den tradisjonelle eksamensformen der elevene sitter noen timer og svetter med en oppgave uten tilgang til noen hjelpemidler og der samarbeid er juks, er en situasjon som bare ligner på seg selv, fjernt fra virkelighetens verden. Min erfaring som universitetslærer har lært meg at en slik prøveform er lite egnet til å dokumentere om en student har tilegnet seg faglig kompetanse. Når en hvert semester, dvs to ganger i året, gjennom flere tiår har vært nødt til å bruke en stor del av sin arbeidstid til å sensurere studenters forsøk på å gulpe opp fra hukommelsen kunnskap som skal avleveres i en særdeles stresset og nervøs situasjon, er man blitt overbevist om at det finnes atskillig mer produktivt arbeid man kunne bruke tiden til.

De nye prøveformene som de siste årene er innført ved de høyere lærestedene, representerer et klart framskritt. Her erstattes den tradisjonelle eksamen med vurdering av ulike typer arbeidsprestasjoner gjennom hele studieåret. Det er prøveformer av denne typen kunnskapsministeren nå vil prøve ut også i skolen. Det vil være et framskritt. Elevene jubler – og jeg med dem.

De uprofesjonelle

Brann har tapt en fotballkamp. Det skal visst ikke skje. I hvert fall ikke hvis treneren heter Steinar Nilsen. Branntreneren karakteriserer spillerne sine ved å kalle dem "uprofesjonelle". Denne floskelen er er en av de mest brukte i fotballverdenen. Man er "uprofesjonell" hvis man taper. Det vil si, det er vel helst bare noen lag som da er "uprofesjonelle". Hadde Sandefjord tapt 3-1 mot Brann, hadde neppe noen kalt Sandefjord uprofesjonelle. For da hadde visst alt vært slik det skulle være. Og hadde Sandefjord spilt litt dårligere, og Brann hadde hatt litt flaks og vunnet 1-0, hadde Nilsen neppe karakterisert spillerne sine på denne måten.

Pussig hvordan det nærmest er opplest og vedtatt at det er noen Tippeligalag som liksom skal være best - uansett. Brann er blant disse. Taper ett av disse lagene, er hundre og ett ute. Da er de ikke lenger "profesjonelle". Kanskje burde både noen trenere og enkelte "ekspertkommentatorer" begynne å belage seg på at det slett ikke er sikkert at de såkalte store lagene nødvendigvis vil dominere i årets Tippeliga. Vi ser også at helt nye spillere som få har regnet med markerer seg som rundens beste. Enkelte tegn kan tyde på at det blir overraskelser. Det kan bli tungt i svelge for den Nilsen og andre "profesjonelle".

Juss og pedagogikk

La det være klart – bruk av fysisk og psykisk vold og annen behandling som krenker barnets menneskeverd er forkastelig og fortjener ikke navn av oppdragelse. Det er ingen unnskyldning å si at det skjer i oppdragelsesøyemed. Slik behandling av barn er ikke oppdragelse, men nedverdigelse,. Jeg har skrevet om temaet i boka ”Familiepedagogikk. Oppdragelsens hva, hvordan og hvorfor” (Gyldendal) og referert fra denne i en tidligere post, der jeg begrunner dette.

Regjeringen foreslår nå et tillegg i barnelovens paragraf 30 for å få presisert at all bruk av vold mot barn, både fysisk og psykisk er forbudt, også når volden brukes som virkemiddel i oppdragelsen. Bakgrunnen er at Høyesterett i 2005 fastslo at det ikke er straffbart hvis foreldre i oppdragelsesøyemed tildeler barn lettere klaps. Hvorvidt slike ”klaps” skal være tillatt, har vært et diskusjonstema helt siden den såkalte ”refselsesretten” ble opphevet i norsk rett i 1972. Dette var en lovbestemmelse som ga foreldrene rett til å anvende ”maadeholden legemlig refselse”. Det er ingen tvil om at denne refselsesretten bidro til å legitimere mye grovkornet fysisk vold mot barn i hjemmene. En del av holdningene som preget denne julingtradisjonen i behandlingen av barn, sitter nok fortsatt igjen hos enkelte. Det er tankevekkende at en ikke-vitenskapelig meningsmåling på VGs nettside i 2007, der over 35000 lesere avga stemme, viste at nær halvparten svarte ”Ja, i mild form” på spørsmålet om det er akseptabelt å gi barna sine ris. Selv om julingtradisjonen i behandlingen av barn ikke er så sterk som den var tidligere, tror jeg ikke vi skal ha noen illusjoner om at fysiske og psykiske overgrep mot barn fortsatt finner sted begrunnet i ønsket om å disiplinere barna.

Jeg er derfor i utgangspunktet positiv til alt som kan bidra til å få slutt på all bruk av vold mot barn – også den som merkelig nok av enkelte begrunnes med at den er til ”barnets beste”. På den annen side mener jeg det er vel verdt å diskutere hvor langt man egentlig når ved å bruke barneloven for å oppnå dette. Ingen kan straffes etter barneloven. Hvor stor holdningsdannende virkning den har, kan diskuteres. Jeg tror imidlertid det er viktig å gjøre det klart for folk at straffeloven verner ikke bare voksne, men også barna. Barn er ingen ”eiendom” foreldre eller andre voksne kan behandle akkurat som de vil. Barn er mennesker som rettssamfunnet verner akkurat som det verner voksne. Lovavdelingen i Justisdepartementet mener det ikke er noen tvil om at barn har det akkurat det samme strafferettslige vern mot fysisk avstraffelse som voksne. Når det gjelder departementets forslag om å ta inn begrepet psykisk vold i barneloven, innvendes det fra juridisk hold at departementet innholdsbestemmer begrepet på en måte som gjør at det faller utenfor forståelsen av voldsbegrepet i straffeloven. Advokatforeningens leder sier at ordlyden ”psykisk vold” inneholder et helt nytt voldsbegrep uten at departementet har foretatt en prinsipiell drøftelse av denne utvidelsen. Også Riksadvokaten er skeptisk.

Noen mener Høyesteretts kjennelse fra 2005 skapte en utydelig rettstilstand når det gjelder en fysisk reaksjon som lettere ”klaps”. Sammen med uklarheten når det gjelder begrepet ”psykisk vold” tilsier at grensene bør klargjøres ved eventuelt å se på om straffeloven skal endres.

Når jeg nærer en viss skepsis mot å tro at endringer i barneloven vil gjøre store forskjellen, har det sammenheng med at jeg ikke tror så mye på at man kan regulere ”gode oppdragelse” gjennom lovbestemmelser. Barneloven kan ikke gjøres til noen lærebok i den gode oppdragelse. Man bør ikke gjøre juss til pedagogikk – eller omvendt. Den gode oppdragelse skapes ikke i skyggen av loven, men gjennom kunnskap om barn, pedagogisk opplysningsvirksomhet og holdningsdannelse. Når departementet finner det nødvendig å si at det vil være tillatt å løfte med seg en treåring med makt hvis han har slått seg vrang i butikken, eller at det skal betraktes som nødverge og dermed være tillatt å bære med seg barnet sitt inn hvis det har gått ut i snøen i tynne klær, tror jeg man bør besinne seg på hva som egner seg for lovregulering. Lover bør ha bakkekontakt for at de skal forstås av befolkningen og bli respektert.

Så vi samme kampen?

Det er lov å være skuffet, og det har sannelig Martin Andresen grunn til etter at Vålerenga ble utspilt av Rosenborg i går kveld. Men en viss selverkjennelse bør en kunne vente av en manager, selv i nederlagets stund. Etter kampen sier Martin Andresen at de ikke var 3-0 dårligere enn Rosenborg. Vålerenga var uheldige som fikk mål mot seg rett før pause, sier han, og Trond Olsen var heldig med det Martin Andresen kaller et ”vådeskudd”. Jeg må spørre, så vi samme kampen? 3-0 var så avgjort ikke for mye. Snarere tvert imot. Rosenborg hadde et tosifret antall målsjanser. Vålerenga ingen. Et nytt tap i neste kamp mot Aalesund og eksperimentet med Martin Andresen som spillende manager er antagelig over. De som trodde på eksperimentet, bør gå i seg selv.

Var dette skyflyging?

Kjedelig å se på et slikt "skiflygingsrenn". Jeg droppet 2. omgang. Skjønner godt at hopperne er skuffet, og Vikersund-arrangørene har enda større grunn til å være lei seg. Gregor Schlierenzauer er naturlig nok fornøyd. Han fikk det som han ville. Bare så synd at han bidro til å ødelegge rennet for de andre og for tilskuerne med sutringen sin etter fallene i går. Men han er best, uansett.

Fotball eller håndball?

Tippeligastarten med kampen mellom Stabæk og Lillestrøm ble vel akkurat så kjedelig og preget av dårlig fotball som en kunne frykte. Fotballsesongen starter rett og slett for tidlig. Verken spillerne eller publikum er innstilt på norsk toppfotball så tidlig på året – og før de tradisjonelle vinteridrettene har avsluttet den internasjonale sesongen.

Og Lillestrøms Arild Sundgot er visst fremdeles ikke klar over om det er fotball eller håndball han driver med.

Flaks og uflaks

Aksel Lund Svindal vant World Cupen sammenlagt i alpint i sin første sesong etter den fryktelige ulykken i fjor. Det anses som nesten umulig å komme tilbake helt på toppen så raskt etter en slik skade som han pådro seg. Men Lund Svindal er en stor idrettsmann. Han klarte det.

Samtidig må jeg si jeg i likhet med Aksel Lund Svindals far synes synd på en annen stor idrettsmann, Benjamin Reich. Her hadde han trofeet så godt i hendene, men klarte altså å kjøre ut i det siste slalomrennet, der det nærmest bare var et spørsmål om å holde seg på beina. Men for å bruke en gammel floskel full av realitet – det gjelder å holde seg på beina! Kaller vi det uflaks, så er gjerne en likelig fordelt gjennom en lang sesong. Lund Svindal fikk også sin del i og med sykdommen i de siste rennene.

Nå blir spørsmålet: Klarer Petter Northug det samme? Og hva med Bjørndalen? Han har faktisk også sjansen etter 2. plassen i går etter Lars Berger.

Når potetene skal tas opp

Så er den her igjen - fotballsesongen. Litt for tidlig etter min smak, tatt i betraktning at den vil vare helt til Nils Arne Eggen skal ta opp potetene i Orkdal. Selv for oss som er interessert og følger med, kan det blir for mye, og nå synes jeg faktisk det blir det. Snøen ligger fortsatt tykk utenfor vinduet, og jeg synes nok det hadde vært bra om vi kunne ha gjort unna World Cupen i vinteridrettene før fotballen overtar. Men de som steller med fotballen, har lenge vist at de mangler magemål både på den ene og den andre måten, ikke minst når det gjelder økonomi. Om finanskrisen ikke er godt for noe annet, er det i hvert fall bare fint om den kunne bidra til at fotballederne viser en større økonomisk ansvarlighet. De fleste toppklubbene skulle jo strengt tatt ha gått konkurs for lenge siden. For eksempel ligger Start an til et rekordunderskudd i fjor på 70 millioner kroner. Men nå begynner det vel etter hvert å sige inn også hos lederne at de ikke i lengden kan lene seg til rike onkler som skal betale for uansvarlighetene.

Nok om det. Fotball er morsomt, og her er vi alle eksperter. Ekstra morsomt at NRK og Scheie er tilbake. Ingen ekspert med respekt for seg selv unnlater å fortelle hvordan det går. Derfor gir jeg til beste mitt tips om hvordan det vil gå. Og begrunnelsen for tipset? I likhet med alle andre eksperter har jeg ingen. I hvert fall hvis vi snakker om rasjonelle begrunnelser. Når det gjelder emosjonelle, derimot …

Slik ser tabellen ut når Eggen skal ta opp potetene:
1. Rosenborg
2. Tromsø
3. Stabæk
4. Lillestrøm
5. Viking
6. Bodø/Glimt
7. Strømsgodset
8. Odd
9. Brann
10.Vålerenga
11. Molde
12. Sandefjord
13. Lyn
14. Start
15. Fredrikstad
16. Aalesund

Samferdselspolitikk eller distriktspolitikk

Takket være finanskrisen kan regjeringen pøse på med penger til nyttige og populære tiltak. I dag lanserer regjeringen Nasjonal transportplan, som viser at det skal brukes 322 milliarder kroner til vei, tog og båt i årene 2010-2019. Det er 100 milliarder mer enn i den forrige transportplanen.

Vi kommer i tiden fram mot stortingsvalget til å høre mye skryt fra de rød-grønne partienes side om tidenes satsing på vei og jernbane. Så vidt jeg kan forstå er det ingen tvil om at den store pengebingen vi har til rådighet gjør at det nå blir tatt et krafttak på transportsektoren. Navarsete kaller planen det største løftet i moderne tid. Vel og bra, men egentlig kanskje ikke så mye å skryte av. Enhver regjering ville i dagens situasjon ha lagt fram en transportplan man kunne sagt det samme om.

Jeg merker meg imidlertid noen sider ved planen som sikkert vil bli diskutert. Blant annet er neppe den økte bruken av bompenger spesielt populært. Regjeringen regner med å skulle ta inn ytterligere 6 milliarder kroner årlig i bompengeinntekter i tillegg til de over 50 milliarder kronene som bilistene allerede betaler årlig. For eksempel skal den nye E18 gjennom Bamble, der det har vært svært mange dødsulykker, finansieres med 900 millioner fra staten og hele 1,7 milliarder fra bompenger. I Nord-Norge skal det skje en høyst nødvendig utbygging av E6. Her skal all finansiering komme fra staten, siden trafikkgrunnlaget er for lite til at investeringene kan dekkes inn av bompenger. Folk nordpå er sikkert glade for det. Sørpå kan folk glede seg med dem, men er samtidig kanskje ikke like glade for alt de der må betale for å kjøre på veiene.

All forbedring, ikke minst av mulighetene for kollektiv transport, er bra, enten det skjer i nord eller sør, øst eller vest. Spørsmålet er imidlertid om regjeringen tar tilstrekkelig høyde for den kraftige befolkningsveksten som vil skje i de største byene i de neste årene. Man regner med at innen 20 år vil de største byene ha en befolkningsvekst på 40 prosent. Det betyr for Oslo og Akershus en halv million flere bilturer hver dag. Med andre ord, tar regjeringen tilstrekkelig hensyn til behovene til en stadig større del av befolkningen?

Jeg kjenner meg ikke sikker. Dertil tror jeg de har alt for mye rett de som hevder at samferdselsinvesteringer i Norge er vel så mye distriktspolitikk som samferdselspolitikk. To BI-professorer som har studert hvordan norske politikere har bevilget veikroner i løpet av en 30-årsperiode, mener å kunne påvise at politikerne satser veipenger der det gir politisk effekt, ikke der det er størst behov.

Det uventede skjer

Hver gang det skjer en forferdelig tragedie, heter det: ”Jeg trodde aldri dette kunne skje hos her hos oss.” Det gjelder enten det dreier seg om naturkatastrofer eller ugjerninger begått av mennesker. Slik også etter tragedien i Winnenden i Tyskland.

Selvfølgelig går vi ikke rundt og tror eller venter på at slike fryktelige ting skal skje. På den annen side undrer det meg at vi blir så overrasket. Erfaringen viser jo at det skjer. Og det skjer nettopp på de uventede stedene. Men ”alle steder” er ”uventede steder” når det gjelder slike hendelser. Derfor skal vi være forsiktige med å si at det kan ikke skje her hos oss. Jo, det er nettopp det det kan.

På denne bakgrunn er jeg litt overrasket over at en dyktig voldsforsker som Ragnhild Bjørnebekk kan si at det er helt usannsynlig at tragedier som de vi har sett i USA og Tyskland de siste dagene kan ramme Norge. Det samme sa de ganske sikkert også i Winnenden. Bjørnebekk mener at vi i Norge er gode til å fange opp barn og unge som sliter med ulike problemer og at vi har gode programmer for slikt som fungerer godt. Det er bra, og enda mer bør gjøres for å hjelpe barn og unge som sliter. Det er også viktig ikke å hausse opp unødig frykt for det verste. Men jeg tror vi gjør klokt i å være realistiske. Bjørnebekk føyer da også klokelig til at en aldri kan være helt sikker og at en derfor aldri skal si aldri.

I Oslo-skolen er man realistiske. Der har de økt beredskapen fordi de ønsker å være så godt forberedt som mulig dersom en skolemassakre skulle skje.

Bakkekontakt i Vikersund

Riktig nok dreier det seg om skihopping. Men også der kan det være en fordel med en viss bakkekontakt. I hvert fall for lederne. På toppen av skiflygingsbakken i Vikersund står noen jenter klare til å sette utfor. De har for lengst vist at de behersker idretten og er nyslåtte vinnere av VM-medaljer i skihopping. Men fra gutta som styrer lyder det ”Du måkke komme her og komme her!” Jentene må rusle ned igjen. Det forekommer meg at det snarere er de høye herrer som burde komme seg ned fra tårnet.

Oppdatering: I dag fikk jentene lov til å hoppe. Men så falt Anette Skagen og skadet seg. Det ser heldigvis ikke ut til å være alvorlig. Nå frykter jentene at uhellet vil bli brukt mot dem.

Underlig løsning

Personlig ser jeg ikke på politisk TV-reklame som noen stor vinning for det politiske liv i Norge. Tvert imot mener jeg slik reklame bare bidrar til å fordumme debatten. Men det betyr ikke nødvendigvis at den bør forbys. Og når det norske forbudet fører til dom i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, burde saken være klar.

Giskes forsøk på å ta innersvingen på domstolen virker ganske så underlig, for å si det mildt. Han anker ikke dommen, men vil i stedet endre NRK-plakaten slik at den får inn følgende formulering: ”Samtlige partier og lister over en viss størrelse omtales normalt i den redaksjonelle valgdekningen”.

John Olav Egeland i Dagbladet har vel mye rett i at Giske med dette ”demonstrerer for hele Norge at det er statsråden, ikke kringkastingssjefen, som er NRKs øverste redaksjonelle leder.” Hvordan kringkastingsjefen kan være komfortabel med ordningen, er vanskelig å forstå.

Høyre provoserer Giske ved å sende en Høyre-reklamefilm på TV Aftenbladet.

Kirkekunsten hører til i kirken

Tyveriet av maleriet ”La de små barn komme til meg” Lucas Cranach d.e. fra Larvik kirke har fått enkelte til å kreve at slike verdifulle kunstverk bør tas ut av kirkene, flyttes til museer og erstattes av kopier i kirkene. Det er selvfølgelig viktig at flotte kunstverk blir bevart for ettertiden.

Men det er viktig å forstå at livet har en risiko, sier arkitektprofessor Einar Dahle til Vårt Land. ”Vi kan ikke plassere alt på museum bare fordi det er verdifullt.” - Enig. Kirkekunsten har ikke bare en pekuniær verdi. Ikke en gang først og fremst det. Kjøllesdal Input skriver:

”Kirkekunsten henger på kirkens vegger, ikke bare av kunsthistoriske grunner. Den er der ikke bare til beskuelse for et publikum. Den er malt og hengt opp også for å forkynne. Den skal oppbygge menigheten, vekke til ettertanke, understreke ledd i liturgien, gi bilder til bibeltekstene.”

Bjarne Håkon Hansen fikk ønsket oppfylt

På NRK 1s ”Nytt på nytt” sist fredag sa moromannen Bjarne Håkon Hanssen det bare var fint at Frp gikk fram på meningsmålingene fordi det bare ville skape enda mer rot på den borgerlige siden. Men han håpet samtidig at Frp ville stoppe på 30 prosent.

I dag får Hansen sine ønsker oppfylt, begge to. På en meningsmåling Norstat har gjort for NRK, får Frp 30,1 prosent oppslutning. Det er en økning i oppslutningen på hele 8,5 prosentpoeng i løpet av de siste fire ukene. Ap får 31,3 prosent på den samme målingen, en tilbakegang på 4,1 prosentpoeng i forhold til februarmålingen. Jeg vil tro at selv Bjarne Håkon Hansen vil synes at Frp dermed puster Ap litt for mye i nakken? Så står det tilbake å se om det neste gang er Ap som puster Frp i nakken.

Enda en gang

Enda en gang skjer det at en ung gutt skyter vilt omkring seg og dreper tilfeldige ofre. Denne gangen er åstedet Winnenden i Tyskland, der en 17-åring drepte 15 mennesker før han selv ble skutt av politiet. I går drepte en 27-åring 10 mennesker i Alabama i USA. Der har man tidligere har vi hatt flere lignende hendelser, og vi husker alle tragedien i Finland i fjor da en skoleelev drepte ni medelever og en lærer før han begikk selvmord. Også i Tyskland har det samme skjedd før.

Mange spør om dette kan skje også her i landet. Voldsforsker Kåre T. Pettersen er ikke i tvil. Han sier til VG at det kan skje også her. Ragnhild Bjørnebekk er mer i tvil, men sier vi aldri kan si aldri. Jeg vet ikke. Jeg vet heller ikke hva som får ungdommer til å begå slike forferdelige ugjerninger. Det eneste vi kan være sikre på er at de er svært forstyrret i sitt sinn og har store problemer med seg selv og sine omgivelser. Det aktualiserer spørsmålet om hva samfunnet har av beredskap for å hjelpe slike ungdommer. Blant annet må vi spørre om vi har et tilstrekkelig godt utbygd psykiatrisk hjelpeapparat. Alle vet at det har vi ikke. Kanskje burde vi ta signalene og i tide gjøre ytterligere et krafttak både på dette området og på alle andre områder som har med barn og ungdoms oppvekst og utvikling å gjøre.

Ikke politisk TV-reklame likevel

Noen gledet seg for tidlig, andre tok sorgene på forskudd. Giske har funnet på en vri slik at Regjeringen slipper å anke dommen fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) samtidig som forbudet mot politisk TV-reklame opprettholdes. De små partiene skal få redaksjonell dekning i valgsendingene ved at NRK-plakaten endres. På den måten mener Giske at kravet fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen blir ivaretatt uten at det må åpnes for politisk TV-reklame. Høyre mener dette er et overgrep mot NRKs redaksjonelle frihet og mener Kringkastingsjefen bør gå av i protest.

Skandaløs forvaltning?

Avkastningen på Statens Pensjonsfond Utland - bedre kjent som Oljefondet var i fjor i minus 23,3 prosent. Dette tilsvarer minus 633 milliarder kroner, målt i internasjonal valuta, en sum som er på størrelse med bortimot et helt norsk statsbudsjett. Oljefondet er våre framtidige pensjonspenger.

Det dreier seg om summer som går over fatteevnen til de fleste av oss. Men vi forstår nok til å kunne spørre om forvaltningen har vært god nok. Jeg synes investor Øystein Stray Spetalen stiller et betimelig spørsmål når han spør om regjeringens vedtak i 2007 om å øke aksjeandelen fra 40 til 60 prosent var klokt. Det vil si, Stray Spetalen spør ikke. Han mener dette vedtaket var en skandale. Jeg kjenner meg igjen i hans poeng når han sier at når man vinner i Lotto, har man én oppgave, det er å ikke miste pengene. Han mener regjeringen har gamblet bort penger fordi man har tatt altfor høy risiko med sparepengene til vanlige nordmenn.

Direktør Gjerdrem i Norges Bank sier at lønnen til Oljefondets direktør skal settes ned. Det hjelper vel ikke akkurat så mye for å rette opp tapet, men på bakgrunn av det faktum at direktøren i fjor fikk 11 millioner inn på lønnskontoen, hvorav 5.3 millioner som bonus og provisjoner for vel utført arbeid (!), så vil det vel være enighet om at lønnsjusteringen er rimelig.

Ytterligere fordumming av debatten

Regjeringen har ifølge NRK bestemt seg for ikke å anke dommen i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg om at det norske forbudet mot politisk TV-reklame krenker ytringsfriheten. TV Vest viste i forbindelse med kommunevalget i 2003 tre reklamesnutter for Rogaland Pensjonistparti. For dette fikk de en bot på 35.000 kroner, som de nektet å vedta. Etter å ha tapt i både lagmannsretten og høyesterett, klaget TV Vest den norske stat inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og vant fram.

Regjeringen er uenig i dommen og har vurdert å anke, men nå har Giske altså gitt opp tanken på å få omgjort dommen. I stedet vil regjeringen innføre strenge regler som vil begrense omfanget av politisk reklame i fjernsynet. Det gjelder bl a regler for pengebruk og sendetid. Dessuten vil en vurdere pålegg for norske kanaler til å sende reklame for alle politiske partier før et valg.

Tatt i betraktning at hele det offentlige rom er full av politisk reklame, er det egentlig liten grunn til at slik reklame skal være forbudt i fjernsynet, selv om TV riktig nok er et sterkt medium. På den annen side har ikke fjernsynsmediet lenger en så en dominerende plass i samfunnet som for noen år siden. Noen frykter amerikanske tilstander med negativ reklame og svertekampanjer mot politiske motstandere. Her har politikerne et ansvar for å opptre sømmelig. Vi får håpe de er seg sitt ansvar bevisst. Muligens er det naivt, men jeg tror faktisk at her i landet vil regelrette svertekampanjer slå tilbake på dem som måtte gi seg ut på den slags.

Et viktig argument mot TV-reklame er at det vil favorisere pengemakten i den politiske debatten. Mulig det. I så fall må en spørre hvem som sitter med denne makten. Ap får millioner av fagbevegelsen. Så lenge SV og Sp er i regjering med Ap faller det litt også på dem. Høyresiden får sine millioner fra bedriftseiere. Sentrumspartiene får lite. Om eller hvordan Giske vil regulere dette, blir interessant å se.

Min innvending mot politisk reklame i et medium som TV ligger i at det vil bidra til en ytterligere fordumming av den politiske debatten. Denne debatten er allerede tabloid nok til at den ikke trengs å bli forsterket av de overforenklinger som reklamesnutter på et halvt minutt vil representere. Men en kan jo håpe på at TV-stasjonene ser sitt ansvar og satser mer enn før på opplysende og analyserende programmer og debatter.