Et vitnesbyrd om kjærlighet

I et langt intervju i Dagbladet forteller Tikken Manus om sitt liv sammen med Max Manus. Mandag kommer hun med bok. Hun forteller bl a at da Max Manus rundet 60 år tok alkoholen over i hans liv. Han hadde pensjonert seg og fant ikke lenger noe innhold i livet. Han hadde forståelig nok veldig tynnslitte nerver, ble fort irritabel og var alltid på vakt. Tikken Manus er nesten grenseløst åpen, og legger heller ikke skjul på at det også hendte at ektemannen slo henne i ren desperasjon. Når han hadde sine voldsomme perioder med alkohol og nervemedisin, gikk det helt utfor med ham, kan vi lese. "Han ble gal på mange måter.” Ja, så galt var det at familien måtte ta fra ham en pistol han hadde avfyrt skudd med på soverommet. De var redd for hva han kunne finne på å gjøre når han var som lengst nede.

Men så kommer det som nok gjør størst inntrykk på meg. På spørsmålet om hvordan hun tenker om mannen sin i dag, svarer hun: ”Da tenker jeg bare på de gode tingene. - Jeg bare tenker på ham med kjærlighet og takknemlighet. Jeg har jo hatt et veldig godt liv. Med Max og uten Max.”

Et flott vitnesbyrd om at ”kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt”.