Rektor med munnkurv

Vi har bak oss ei uke med intens debatt om ytringsfrihet som et viktig prinsipp i vårt samfunn. Men ytringsfriheten må også gjelde i praksis. I mitt nærområde har vi nylig sett et eksempel på at prinsippet ikke alltid blir etterlevd slik en bør kunne vente. Rektor ved Mjøndalen skole i Nedre Eiker sendte nylig ut et brev til elevenes foresatte der han informerte om de negative konsekvensene av kommunens budsjettkutt for skolen. Han tillot seg samtidig å kritisere regjeringens skolesatsing.

Det førte til at rektoren ble innkalt til kommunens rådmann, som fortalte ham at det ikke tillå ham som rektor å uttale seg om politiske spørsmål på denne måten. Skolelederen sier han ønsket med brevet å fokusere på forskjellen mellom det som blir sagt i offentlige debatter, og den virkeligheten man opplever lokalt. Det hjalp lite. Det er rådmannen som uttaler seg om politiske spørsmål i forhold til innbyggerne, fikk han vite.

Eksemplet er ikke enestående. Det finnes mange, landet over. Fra å være selvstendige kulturpersonligheter i lokalmiljøet, er skolelederne blitt redusert til et mellomledd i det kommunale byråkratiet, der de skal utføre ordre fra toppen av byråkratiet. De er utstyrt med munnkurv og er blitt ”rådmennenes dresserte pudler”, som lederskribenten i Drammens Tidende uttrykker det i en kommentar til Nedre Eiker-eksemplet. Utdanningsforbundet kan fortelle at (1) hver tiende rektor har opplevd reaksjoner fra ledelsen på grunn av egne uttalelser, (2) hver tredje rektor har opplevd lojalitetskrav som har gjort at de har vegret seg for å delta i den offentlige debatten, og (3) åtte av ti skoleledere tror at rektorer ikke tør stå fram og fortelle om kritikkverdige forhold.

Dette er ytringsfriheten i praksis i norsk skole i dag. Er det slik vi vil ha det? Rett nok har en rektor – i likhet med alle andre arbeidstagere - lojalitetsforpliktelser overfor sin arbeidsgiver. Men like viktig - rektor og lærere er barnas advokater. De har forpliktelser også overfor elevene og deres foreldre. Det er faktisk dem skolen er til for. Og endelig – rektorer og lærere er borgere av dette samfunnet, og må ha rett til å ytre seg. Ja, når det gjelder skolen, bør de ha plikt til å delta i debatten, og til å si i fra – også i det offentlige rom – hvis de mener noe er galt. Ingen kan skolen bedre enn dem. Det var en tid lærerne var blant de aller viktigste aktørene i den offentlige debatt i dette landet. Nå er de blitt nærmest usynlige. Snarere enn å bli kneblet, bør de oppmuntres til å tre fram og delta.