Rasismeparagrafen

Regjeringen får mye pepper for sitt lovforslag til ny rasismeparagraf. I forslaget til revisjon av straffeloven som ble lagt fram like før jul, foreslår regjeringen å fjerne blasfemiparagrafen. Samtidig foreslås det å “utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på trosretninger og livssyn”. Dette blir bl a begrunnet med at “et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet.”

Det synes klart at i hvert fall Ap, og jeg vil anta også SV, egentlig ikke er særlig glad for forslaget, og at det er Sp som har presset det igjennom. Til tross for stor motstand ser det ut til at partipiskene vil svinge i Stortinget, slik at forslaget blir vedtatt. Sp trenger en seier, får vi vite. Og det kan man jo forstå. Men det har liten hensikt å avskaffe blasfemiparagrafen for så å erstatte den med en annen paragraf. Da kunne man like gjerne ha beholdt en sovende blasfemiparagraf med en viss symbolsk og kanskje holdningsdannende betydning.

Argumentene mot regjeringens forslag er mange og sterke, og jeg er enig i de fleste. Jeg stusser imidlertid noe over språkbruken til en del av debattantene, særlig de som i sin tid ikke løftet en finger for å forsvare Vebjørn Selbekk, etter at han ble truet på livet for å ha publisert faksimiler av de såkalte Muhammed-tegningene. Blant de pinlig tause den gang var Institusjonen Fritt Ord, som har som sitt fremste formål å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge. Institusjonens formann, Francis Sejersted, var leder av Ytringsfrihetskommisjonen. Han er en mann som bruker å la høre fra seg når ytringsfriheten debatteres. Slik også denne gang, men altså ikke når det gjaldt den kristelige avisen Magazinets rett til å ytre seg. Norsk PENs bidrag til debatten var styrelederens påstand om at Magazinet utelukkende var ute etter å provosere. Dette ble senere ble blankt avvist av Pressens Faglige Utvalg, som tvert imot kom til at oppslaget i Magazinet var saklig og ikke hadde noen provoserende form. (Se bloggen min 12. mai 2007.)

Vel, det får nå så være. Både disse og mange andre får leve med skammen fra den gang. Selv om jeg kan ha sympati med synspunkter på saken som f. eks. Bispemøtets preses framfører ”På biskopens blokk” på kirken.no, mener jeg at en lovparagraf som den foreslåtte, ikke hører hjemme i vårt demokrati med de verdier vi bekjenner oss til. Selv om intensjonen er god, er lovparagrafen prinsipielt betenkelig og etter alt å dømme ganske så håpløs å praktisere. Det er liten grunn til å gjøre religionskritikk straffbart. Jeg tror Kirkerådets leder Nils-Tore Andersen treffer godt når han sier at det er mennesker og ikke ideer som skal verges ved lov.

Oppdatering 3. februar:
I avisintervjuer i dag sier KrF-leder Dagfinn Høybråten at KrF ”neppe vil støtte det nye lovforslaget om å innføre straff for ytringer som krenker «religiøse følelser» i den såkalte rasismeparagrafen”. Bra Dagfinn! Jeg tolker ”neppe” som ”ikke”.