Blir det for mye?

Lars Gilberg, som etter min mening er den beste sportskommentatoren i norsk presse, skriver i avisa Vårt Land om folkesykdommen gullimi, som han kaller det. Det dreier seg om sportsidioter, som har det til felles med bulimikere at de fortsetter å konsumere lenge etter at de er mette:
”En stund er det ubehagelig, men etter ytterligere konsum, oppheves gjerne metthetsfølelsen. Intellektet og samvittigheten sier likevel at man burde stoppe – i det minste ta en pause. Men hvordan gjør man det så lenge det er mer mat i kjøleskapet og mer sport på TV?”

Det er utrolig mye sport på TV om dagen. Det går an å forstå at de som er lite interessert, synes det blir alt for mye. Mesterskapene står i kø. Det meste sendes i TV. Når en er sportsinteressert og synes overføringene av mesterskapene i ”norske” idrettsgrener er den beste TV-underholdningen en kan få, utfordrer Gilbergs artikkel til en aldri så liten selvdiagnostisering med tanke om man skulle lide av ”gullimi”. Tidligere holdt jobben meg frisk, men som pensjonist ligger alt til rette for å utvikle ”sykdommen”. Man har jo god tid til å følge med. Men – om diagnosen gjelder for meg, innbiller jeg meg selv at jeg lever jeg godt med den.

Spørsmålet om det blir for mye sport på TV, får medieredaksjonene vurdere. Så lenge stoffet er så populært, blir det sendt. Jeg har friheten til å slå av. Men Gilberg reiser en viktig idrettspolitisk debatt når han spør om det rett og slett blir for mange mesterskap. Han nevner skøyter som et godt eksempel – med tre VM hvert eneste år. I tillegg kommer EM. Ikke nok med det. Antall øvelser i mange av mesterskapene er blitt kraftig utvidet. I det første VM i skiskyting var det bare en offisiell individuell øvelse. I dag er det fire, pluss to stafetter. Vi ser det samme i langrenn, kombinert og hopp.

Med så mange øvelser kan man også spørre om gullmedaljenes verdi devalueres? Magnar Solberg tok to individuelle OL-gull i en tid da han fikk bare én sjanse i hvert mesterskap. I dag kan Bjørndalen ta fire individuelle gull i samme VM, pluss to i stafett. Bjørndalens fantastiske gullhøst skal ikke reduseres. Konkurransen i dag er utvilsomt større. Men det sier noe om at det ikke er lett å sammenligne idrettsutøvere over tid.

Blir det for mye gull? Selvsagt ikke når de vinnes av Norge, vil vi vel si vi som kaller oss nordmenn. Men når sant skal sies, gleden over medaljene blir unektelig mindre hvis en slik storeslem som den vi opplevde på sprinten i skiskyting for noen dager siden, gjentar seg for ofte. Etter at irritasjonen over en sørgelig etappebom på mixstafetten i dag var over (og det gikk faktisk fort), gleder jeg meg over at Frankrike vant, og enda mer over at Sverige klarte sølvet. Grattis til begge! Gratulerer også til Saarinen, som vant åpningsdistansen i Liberec, der det ble fall for Norge. Saarinen slo bl a Kuitonen, og bra var det. I motsetning til Kuitonen er Saarinen aldri tatt for doping. Men heller ikke hun er mer fremmed for dopmiljøet enn at hun har doptreneren Jarmo Riski som sin personlige trener, en trener som er utestengt av det internasjonale skiforbundet på livstid.

En ting er det i hvert fall helt sikkert blitt for mye av denne gangen -russisk doping og tøvete russiske unnskyldninger og beskyldninger i etterkant.