Den kirkelige toppledelsen

Jeg har vært Den norske kirkes biskoper nær nok til å vite at de har en utrolig tøff jobb og arbeider under sterkt press. Spesielt krevende er arbeidssituasjonen for Bispemøtets formann, eller preses, som det heter i det biskoppelige språket. Ved siden av fullt ansvar for eget bispedømme har preses en rekke oppgaver å ivareta på nasjonalkirkens vegne, oppgaver som i hvert fall tar minst halvparten av arbeidstiden. Som leder av Kirkerådet slo jeg i åpningstalen min på Kirkemøtet i 1995 til lyd for at man burde styrke både presesfunksjonen og funksjonen som leder av Kirkerådet. Jeg er derfor glad for at kirken om ikke alt for lenge skal få en 12. biskop, som skal ha som hovedoppgave å ivareta presesfunksjonen.

Stillingen er så langt ikke nærmere utformet. Mange spørsmål om ordningen er foreløpig ubesvart. I utredningen som førte fram til forslaget, reserverer biskopene seg på alle bauger og kanter mot at den nye biskopen skal bli en slags ”sjefbiskop” eller ”superbiskop”. Noen erkebiskop vil man ikke ha. Det anses som fremmed i vår tradisjon. Han eller hun skal ikke kunne instruere eller korrigere en annen biskops handlemåte. Hver enkelt biskop vil beholde sin fulle myndighet i eget bispedømme. Den nye ”preses-biskopen” skal heller ikke ha noen annen posisjon enn før i forhold til Kirkemøtet og Kirkerådet.

Til tross for alle reservasjoner går det an å gjøre seg noen tanker, for eksempel når det gjelder forholdet mellom preses og leder av Kirkerådet. Jeg har lenge ment at vi trenger en styrking av den såkalte episkopale strukturen (”embetsstrukturen”) i kirken. Men samtidig er det viktig å være seg bevisst at Kirkemøtet er Den norske kirkes høyeste organ, og i tiden mellom kirkemøtene er det Kirkerådet med dets leder som ivaretar Kirkemøtets myndighet. I 1996 gjorde Kirkemøtet det etter min mening pussige vedtaket at man representasjonsmessig valgte å rangere preses foran Kirkemøtets egen høyeste tillitsvalgte, kirkerådslederen, i stedet for – som naturlig hadde vært ut fra vår kirkestruktur – å sidestille de to. Nå la Kirkemøtet inn så mange forbehold i vedtaket, at de to i praksis nærmest må sies å være sidestilt. Fornuftige kirkeledere vet også å takle potensielle konfliktsituasjoner på en fornuftig måte. Men i en gitt situasjon gir vedtaket et formelt grunnlag for å hevde biskopenes primat i kirkestrukturen på en måte som neppe var ment, og som jeg tviler på er i samsvar med vår kirkeordning.

Muligens vil det ligge en egen dynamikk i ordningen med en egen ”preses-biskop”. På sikt kan ordningen føre til noe annet enn det man tenker i dag, spesielt hvis man ikke er tilstrekkelig oppmerksom på behovet for å legge til rette for at kirkerådslederen skal kunne ivareta sin viktige funksjon uten å brekke nakken på de store arbeidsoppgavene.

Det er tjue år til 1000-årsjubileet for slaget ved Stiklestad, slaget som representerer innføringen av kristendommen i Norge. Jeg tipper at tanken om å få et erkebispesete i Nidaros vil melde seg med stor styrke når vi nærmere oss den begivenheten. Personlig har jeg i likhet med de fleste ikke noe ønske om å få en erkebiskop. Jeg mener vår noe særegne kirkestruktur – med en dobbel ansvarslinje gjennom en embetsstruktur og en rådsstruktur der lekfolk er i flertall – er både en spennende og fruktbar ordning for en kirke med våre tradisjoner. På den annen side, det kan skje verre ulykker i Den norske kirke enn at vi får en erkebiskop.