Arverett for samboere

Justisdepartementet foreslår at arveloven endres slik at samboere får rett til arv direkte i kraft av loven. I dag må samboere skrive et testament hvis de vil at de skal arve hverandre. Mange lever i dag i samboerforhold og opplever det urettferdig at de ikke er likestilt med ektefolk i dette spørsmålet.
Forslaget høres rimelig ut. Likevel melder motforestillingene seg. I dag er samboerforhold sosialt akseptert. Vi lever i et liberalt samfunn med stor personlig frihet. Ingen tvinges til å gifte seg for å kunne bo sammen og få barn sammen. Noen velger å leve sammen som ugifte, andre velger ekteskapet. Man velger fritt.
”Jeg synes i utgangspunktet ikke det burde være forskjell på å være samboer og å være gift”, sier en samboer som intervjues i Aftenposten, og gir sin helhjertede støtte til forslaget. Men her svikter logikken. Hvis det ikke skulle være forskjell på ekteskap og samboerskap, hvorfor gifter man seg da ikke? Når man aksepterer ulike samlivsformer i et samfunn, så må vel poenget være at det skal være forskjell mellom dem? Velger man å ikke gifte seg, må det vel nettopp være fordi man ikke ønsker den lovreguleringen av forholdet som ekteskapet innebærer?
Det regjeringsoppnevnte ”Samboerutvalget” utredet på slutten av 1990-tallet spørsmålet. (Jeg var selv med i utvalget. Se min kronikk i VG om saken.) Utvalget gikk enstemmig imot det forslaget som nå legges fram, og viste til at det er enkelt for samboere å opprette testament der de kan tilgodese hverandre. Ønsker man ytterligere regulering av forholdet, kan man inngå kontrakter der man avtaler hva man vil. I sin prinsipielle begrunnelse pekte utvalget på at det er problematisk å likestille samboere med ektepar når samboere faktisk har latt være å gifte seg, og dermed kan ha et bestemt ønske om å forbli utenfor ekteskapet. Motivene for valgene kan være forskjellige både innenfor et samboerforhold og mellom samboerpar. Å lage et regelverk som passer for alle, blir umulig, skriver Samboerutvalget (NOU1999:25).
Konklusjonen bør derfor være: Staten bør ta folks frie valg på alvor. Å velge samboerskapet, betyr at man har sagt nei takk til den ”juridiske pakken” som staten gir når man inngår ekteskap. Staten bør respektere det frie valg og ikke tre den lovgivning man har sagt nei til ned over hodet på folk. Og folk bør selv respektere sine egne valg og være voksne nok til å ta konsekvensen av dem. (Jfr. Trine Skei Grande i Aftenposten i dag.)
Annerledes er det når det er barn inn i bildet. Samfunnet har plikt til å beskytte den svake. Barna har ikke valgt samlivsform. De er hjelpeløst utlevert til foreldrenes mer eller mindre fornuftige valg. Derfor må barn sikres rettigheter også der hvor foreldrene ikke er gift. Det er et helt annet spørsmål enn at voksne mennesker skal beskyttes mot sine egne frie valg. Endringen i barneloven som sikret barna rett til en sosial far – uansett foreldrenes samlivsform – er et godt eksempel. Det samme argumentet kan brukes om regjeringens forslag om at dersom samboerne har, har hatt eller venter barn sammen, skal den gjenlevende samboeren ha rett til å sitte i uskifte med felles bolig og innbo.