Et påskebesøk i min oppvekstby bød blant anet på et gledelig gjensyn med min gamle gymnastikklærer fra videregående skole. Et skikkelig mannfolk med en imponerende innsats bak seg under motstandskampen under 2. verdenskrig, der han satte livet på spill for at vi skulle få vokse opp i et fritt land. Men det snakket han aldri om i de første tiårene etter krigen.
Jeg har sagt det til ham før, men syntes det godt kunne gjentas, spesielt fordi hans kone kunne få høre det: han er en av de aller beste lærerne jeg noen gang har hatt. Faglig helt på topp, og like viktig – han viste i sitt lærerarbeid at han var glad i ungdom og elsket å se unge mennesker utvikle seg. Han var ikke bare opptatt av vår fysiske utvikling, han hadde det som enhver lærer burde ha, han så det som sin oppgave å ta del i dannelsen av det hele menneske. Derfor betydde han så mye for oss.
Fortsatt merket jeg gløden i 94-åringens øyne når han snakket om ”gutta”, om hvor flott det var å ta imot en ny gymklasse, legge pedagogiske planer for undervisningen og for den enkeltes utvikling. Og ”gutta” har ikke vært få. Det dreier seg om flere generasjoner av småbyens barn av hankjønn. Men det virker som han husker dem alle.
Jeg kjenner glede og takknemlighet for at jeg fikk oppleve en lærer av hans type. Da vi skiltes, så han på meg med vennlige øyne og sa: ”Nå er det påske. Vi må huske at det kalles ”den stille uke”. Da bør vi sette oss ned å reflektere litt over at det finnes noe som er viktigere og større enn oss alle.”
Jeg bringer den gamle hedersmannens kloke ord videre til mine lesere – og ønsker alle en god påske!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar