Om å ”ville” organisasjon

Avisa Vårt Land bringer i dag et oppslag (dessverre ikke på nettet) der en leder i KFUK-KFUM kritiserer trosopplæringreformen i Den norske kirke for det hun mener er en dårlig behandling av de frivillige kristelige barne- og ungdomsorganisasjonene. Bakgrunnen er oppslag i samme avis i går om medlemsras i disse organisasjonene, ikke minst for KFUK-KFUM.

Det er ingen tvil om at trosopplæringsreformen representerer utfordringer når det gjelder samarbeid mellom de såkalte offisielle organene i kirken (menighetsråd osv.) og de frivillige organisasjonene i kirken. Både styringsgruppa for trosopplæringsprosjektet og forskergruppa som evaluerte forsøksprosjektene drøfter disse spørsmålene i sine sluttrapporter. Det brukes sterke ord om hvor viktig det er at man finner konstruktive former for samarbeid mellom kirken og de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene. Alle parter har ansvar for at dette skal lykkes.

KFUK-KFUM-lederen sier at kirken ”på sentralt plan bør inngå partnerskap med KFUK-KFUM og andre organisasjoner. Arbeidet de utfører, bør bli medlemsregistrert hos organisasjonene”. Det er riktig som det blir hevdet at hvis menighetene ønsker de frivillige organisasjonenes bidrag, så må man også ville foreningene, lagene og klubbene.

Dette er da også holdningen fra sentralt hold. Styringsgruppa for trosopplæringsprosjektet skriver i sine anbefalinger bl a (s. 108):
”Organisasjonene har både en kompetanse, et organisasjonsapparat og en vilje til å spille en rolle i videreutviklingen av kirkens trosopplæring. Det er tjenlig at dette tydeliggjøres i ny plan for trosopplæring og at det søkes et nært samarbeid med disse organisasjonene både lokalt, regionalt og sentralt. Det er naturlig når det opprettes lag og foreninger i det kontinuerlige arbeid i menighetene at disse meldes inn i en nasjonal organisasjon. Dette gir et nettverk og tilgang til materiell og ressurser.”
Komiteen som behandlet saken på Kirkemøtet 2009 fulgte dette opp i sin innstilling, der det heter:
"Komiteen vil understreke at det er naturlig når det opprettes lag og foreninger i det
kontinuerlige arbeid i menighetene, at disse meldes inn i en nasjonal organisasjon. Disse har både en kompetanse, et organisasjonsapparat og en vilje til å spille en rolle i videreutviklingen
av kirkens trosopplæring."
Og Kirkemøtet sier i sitt vedtak:
"Kirkemøtet ber om at gjensidig samarbeid med de ulike barne- og ungdomsorganisasjonene
videreføres og styrkes i det videre arbeid med trosopplæringsreformen."

Etter et langt liv med tillitsverv både i de offisielle og de frivillige organene innenfor Den norske kirke, mener jeg å kunne konstatere at dette er noen av de klareste signaler som noen gang er gitt fra offisielle kirkelig organer når det gjelder konkret oppfordring om å ”ville” frivillige lag og foreninger i kirken.

Jeg håper anbefalingen både blir lest og fulgt opp. På kirkelig hold kan man finne en del eksempler på mangelfull kunnskap og negative holdninger til de frivillige organisasjonene som hindrer konstruktivt samarbeid. Når det gjelder organisasjonene representerer den pressede situasjonen som tilbakegangen har medført, en spesiell utfordring. En dårlig måte å møte denne utfordringen på er å klage og rette skytset mot andre. Ingen andre kan ta livet av en frivillig organisasjon enn organisasjonen selv. Derfor må organisasjonene først og fremst sette søkelyset på seg selv og hva man selv kan gjøre for på komme på offensiven. Og så bør man som en selvstendig organisasjon samarbeide med andre om felles oppgaver i vissheten om at man har noe bra å bidra med.