tirsdag 30. juni 2009
Surprise, surprise!
Dagens fotballnyhet er at Erik ”Myggen” Mykland legger opp – igjen. Han fikk ikke til det han prøvde på, sier han. Ikke spesielt overraskende. Det overraskende er vel at han selv og Start trodde dette come back’et ville bli vellykket. Hederlig forsøk, for all del. Men mannen hadde vært borte fra toppfotballen i fire år da han i fjor i en alder av 37 år skulle gjøre come back i Tippeligaen for Start. Hvis han hadde klart å etablere seg som toppspiller igjen, ville vel det ha vært det endelige beviset på det enkelte ynder å hevde – at fotballspillere ikke er toppidrettsfolk.
Hysteri over alle grenser
Michael Jackson var utvilsomt en stor artist. En av de absolutt største. Jeg aksepterer derfor at hans alt for tidlige død skaper stor oppmerksomhet og stor sorg blant hans mange fans over hele verden. Men det hysteriet som har utspilt seg etter hans død sist torsdag, og langt på vei også fortsetter, går etter min mening over alle grenser, og er en studie verdt av forskere innenfor ulike fagområder. Når det meldes at mange fans har tatt livet sitt i fortvilelse over at Michael Jackson er borte, må en spørre hva slags verden vi lever i.
Nettavisene har i dagene etter meldingen om hans død flommet over av oppslag om vesentlig og uvesentlig i forbindelse med artistens bortgang. For et par-tre dager siden telte jeg hele 22 oppslag om Jacko på startsiden til VGs nettavis. I dag, seks dager etter hans død, er han fortsatt toppoppslaget. ”Nyheten” som Norges største avis prioriterer på topp i dag, er opplysningen om en 25-åring som stengte sushibaren sin i Oslo og dro rett til Los Angeles da han fikk nyheten om at Jacko var død. Jeg respekterer mannens sorg over å ha mistet sitt store idol, men hvilken nyhetsverdi historien har, er jeg noe mer i tvil om. Det samme gjelder opplysningen om at billettene til Londonkonsertene blir samleobjekter. Det spekuleres uhemmet om resultatet av obduksjonen og hva han har brukt av medisiner. Dagbladet melder om spekulasjoner om hans testamente, der visstnok hans far ikke skal være tilgodesett. Så vet vi det også. At et kjendisblad betaler 3 mill for et bilde av artisten i sykebilen, muligens tatt etter at han var død, føyer seg inn i bildet av hva enkelte medier kan få seg til å gjøre når det dreier seg om et menneske som blir kalt et ikon. Nå blir det visstnok likskue på Neverland. Dit vil også en nordmann som har skrevet bok om Michael Jackson for å se den døde. Men noen begravelse på Neverland blir det visstnok ikke, skal vi tro avisene, og det må vi kanskje?
Beklager, jeg synes det begynner å bli nok.
Oppdatering: Nå har VG Nett kjørt nøyaktig den samme ruten som ambulansen kjørte da Michael Jackson ble kjørt til sykehuset forrige torsdag. Interessant? Og hele verden kan nå av en eller annen grunn få lese hans testamente.
Nettavisene har i dagene etter meldingen om hans død flommet over av oppslag om vesentlig og uvesentlig i forbindelse med artistens bortgang. For et par-tre dager siden telte jeg hele 22 oppslag om Jacko på startsiden til VGs nettavis. I dag, seks dager etter hans død, er han fortsatt toppoppslaget. ”Nyheten” som Norges største avis prioriterer på topp i dag, er opplysningen om en 25-åring som stengte sushibaren sin i Oslo og dro rett til Los Angeles da han fikk nyheten om at Jacko var død. Jeg respekterer mannens sorg over å ha mistet sitt store idol, men hvilken nyhetsverdi historien har, er jeg noe mer i tvil om. Det samme gjelder opplysningen om at billettene til Londonkonsertene blir samleobjekter. Det spekuleres uhemmet om resultatet av obduksjonen og hva han har brukt av medisiner. Dagbladet melder om spekulasjoner om hans testamente, der visstnok hans far ikke skal være tilgodesett. Så vet vi det også. At et kjendisblad betaler 3 mill for et bilde av artisten i sykebilen, muligens tatt etter at han var død, føyer seg inn i bildet av hva enkelte medier kan få seg til å gjøre når det dreier seg om et menneske som blir kalt et ikon. Nå blir det visstnok likskue på Neverland. Dit vil også en nordmann som har skrevet bok om Michael Jackson for å se den døde. Men noen begravelse på Neverland blir det visstnok ikke, skal vi tro avisene, og det må vi kanskje?
Beklager, jeg synes det begynner å bli nok.
Oppdatering: Nå har VG Nett kjørt nøyaktig den samme ruten som ambulansen kjørte da Michael Jackson ble kjørt til sykehuset forrige torsdag. Interessant? Og hele verden kan nå av en eller annen grunn få lese hans testamente.
Etter en bispeutnevnelse
Reaksjonene etter regjeringens utnevnelse av ny biskop i Stavanger forrige fredag har vært mange og til dels sammensatte. Mange, meg selv inkludert, har reagert på at Giske overså rådet og innstillingen fra den kirkelige voterings- og innstillingsprosessen. For meg er reaksjonen prinsipielt begrunnet og har ingen ting med kandidatene å gjøre. Når den kirkelige prosessen ender opp med et tydelig resultat med hensyn til hvem man først og fremst vil ha som biskop, bør dette etter min mening respekteres av regjeringen, som har utnevningsretten. Selv om vi ikke velger biskop i Den norske kirke, slik man i realiteten gjør f eks i den danske folkekirken, har vi i Den norske kirke en så omfattende demokratisk voterings- og innstillingsprosess at regjeringen etter min mening bør utnevne i samsvar med resultatet av denne prosessen. Men når resultatet ikke utpeker en tydelig ”vinner”, sier det seg selv at regjeringen må bruke skjønn når den utnevner.
Mitt syn er begrunnet i at jeg ikke lenger ser noen mening i en statskirkeordning som legger utnevningsretten av et trossamfunns fremste ledere til staten. Det er stor enighet om at ordningen for lengst har overlevd seg selv. Dette ble erkjent også av politikerne da stortingspartiene i april fjor gikk sammen om en historisk kirkeavtale, der partiene i punkt 1 uttaler enighet om at utnevning av biskoper og proster skal overføres fra kirkelig statsråd til et kirkelig organ som f eks kirkemøte eller bispedømmeråd. Derfor burde regjeringen – uansett farge – nå begynne å venne seg til å tre tilbake og følge kirkens votum når den utnevner og på den måten signalisere at så sant det er mulig, skal kirken selv avgjøre i en slik sak. Dette desto mer som politikerne med Giske i spissen stadig har anklaget kirken for ”demokratisk underskudd”, og har gjort en demokratireform i kirken til et ledd i prosessen mot større selvstendighet for Den norske kirke. På denne bakgrunn et det ganske paradoksalt at Giske selv ikke kan respektere resultatet av en så demokratisk prosess som en bispevotering i kirken er.
Noen mener statsråden skal foreta en ”helhetsvurdering”. Satt på spissen: Etter min mening trenger ikke en kirke i dagens samfunn statens ”helhetsvurdering” når det gjelder å få utpekt sine ledere. Statsråden kan selv velge å ligge så lavt som overhode mulig nå i den tiden som er igjen til vi er kvitt den anakronismen som statens utnevnelse av biskoper er, og følge kirkens votum når han utnevner. Så får en komme tilbake hvilken ordning kirkelige organer selv skal velge for utnevnelse av sine ledere. Heller ikke da får vi en fullkommen ordning. Men det er ikke utviktig at kirken selv velger sin ordning, og jeg finner det vesentlig bedre at helhetsvurderingene eventuelt blir foretatt av et organ i trossamfunnet selv enn av staten.
Min prinsipielle kritikk betyr ikke at jeg mener utnevnelsen av Erling Pettersen ikke skal respekteres. Pettersen er utnevnt på en måte som er i samsvar med gjeldende ordning i Den norske kirke. På bakgrunn av en del reaksjoner på utnevnelsen kan det også være grunn til å minne om at Pettersen slett ikke er uønsket som biskop i Stavanger. Tvert imot, han fikk mange stemmer og de innstillende organer hadde ham høyt på sin innstillingsliste.
Jeg oppfatter alle spekulasjonene om hvorfor Giske valgte Pettersen som forholdsvis uinteressante. Ingen har betvilt at Pettersen er godt kvalifisert for stillingen, og det er for så vidt god nok begrunnelse. Alle spekulasjoner om at han ble valgt fordi han er positiv til ansettelse av homofile samboende prester, blir nettopp spekulasjoner. Man kan godt velge å tro Giske når han sier at det ikke har vært avgjørende for ham. På samme måte oppfatter jeg det relativt uinteressant med omstendelige påvisninger av at Giske gjennom sine bispeutnevnelser har tilgodesett begge leire i dette spørsmålet.
I det hele tatt er det underlig hvor opptatt mange er av å gjøre homofilisaken til det avgjørende for utnevnelse av biskoper. Såkalte ”liberale” må på død og liv forsvare utnevnelser med hensynet til ”helheten” i kirken, men er lite opptatt av ”helheten” når det gjelder utnevnelse av folk langt ute på høyresiden. ”Konservative” på sin side sender ut paroler om boikott av biskoper man er uenig med. Personlig står jeg på kirkens tradisjonelle syn i saken. Men jeg klarer ikke å se at spørsmålet er avgjørende for hvor vidt vi skal kunne holde sammen i kirken eller ikke. Når det gjelder Erling Pettersen, er det urimelig å bedømme ham på grunnlag av dette spørsmålet alene. Han er mer evangelisk i sin forkynnelse enn mye av det som frambys på mange bedehus i dag. Det vil kristenfolket i Stavanger bispedømme fort oppdage. Min spådom er at de som møter ham og hører ham, vil gjøre som bedehusfolket i hans menighet på Nordstrand har gjort, invitert ham som predikant og trykket ham til sitt bryst, generalsekretæradvarsler til tross.
Det er skivebom når noen i debatten har ment at Pettersen ikke skulle ha takket ja til utnevnelsen. Selvfølgelig skulle han det. Det skulle nå bare mangle. Det går etter min mening ikke an å underkjenne regjeringens utnevnelsesrett på denne måten. Dessuten er det helt urimelig å ”kreve” av den som er utnevnt at han av alle skal ”rette opp” den ”feil” man mener regjeringen har begått ved ikke å følge kirkens votum. Erling Pettersen er fullstendig ”uskyldig” i denne saken, og kan gå med stor frimodighet både til vigslingen og til tjenesten som biskop i Den norske kirke som ”rettelig kalt” til stillingen fordi han er utnevnt etter den ordning kirken faktisk har. At min personlige mening er at han er særdeles godt kvalifisert for oppgaven – og ganske sikkert blir en meget god biskop, har for så vidt ikke så mye med denne debatten å gjøre. Men jeg gjentar det gjerne, og jeg har godt grunnlag for å mene noe om akkurat den saken.
Mitt syn er begrunnet i at jeg ikke lenger ser noen mening i en statskirkeordning som legger utnevningsretten av et trossamfunns fremste ledere til staten. Det er stor enighet om at ordningen for lengst har overlevd seg selv. Dette ble erkjent også av politikerne da stortingspartiene i april fjor gikk sammen om en historisk kirkeavtale, der partiene i punkt 1 uttaler enighet om at utnevning av biskoper og proster skal overføres fra kirkelig statsråd til et kirkelig organ som f eks kirkemøte eller bispedømmeråd. Derfor burde regjeringen – uansett farge – nå begynne å venne seg til å tre tilbake og følge kirkens votum når den utnevner og på den måten signalisere at så sant det er mulig, skal kirken selv avgjøre i en slik sak. Dette desto mer som politikerne med Giske i spissen stadig har anklaget kirken for ”demokratisk underskudd”, og har gjort en demokratireform i kirken til et ledd i prosessen mot større selvstendighet for Den norske kirke. På denne bakgrunn et det ganske paradoksalt at Giske selv ikke kan respektere resultatet av en så demokratisk prosess som en bispevotering i kirken er.
Noen mener statsråden skal foreta en ”helhetsvurdering”. Satt på spissen: Etter min mening trenger ikke en kirke i dagens samfunn statens ”helhetsvurdering” når det gjelder å få utpekt sine ledere. Statsråden kan selv velge å ligge så lavt som overhode mulig nå i den tiden som er igjen til vi er kvitt den anakronismen som statens utnevnelse av biskoper er, og følge kirkens votum når han utnevner. Så får en komme tilbake hvilken ordning kirkelige organer selv skal velge for utnevnelse av sine ledere. Heller ikke da får vi en fullkommen ordning. Men det er ikke utviktig at kirken selv velger sin ordning, og jeg finner det vesentlig bedre at helhetsvurderingene eventuelt blir foretatt av et organ i trossamfunnet selv enn av staten.
Min prinsipielle kritikk betyr ikke at jeg mener utnevnelsen av Erling Pettersen ikke skal respekteres. Pettersen er utnevnt på en måte som er i samsvar med gjeldende ordning i Den norske kirke. På bakgrunn av en del reaksjoner på utnevnelsen kan det også være grunn til å minne om at Pettersen slett ikke er uønsket som biskop i Stavanger. Tvert imot, han fikk mange stemmer og de innstillende organer hadde ham høyt på sin innstillingsliste.
Jeg oppfatter alle spekulasjonene om hvorfor Giske valgte Pettersen som forholdsvis uinteressante. Ingen har betvilt at Pettersen er godt kvalifisert for stillingen, og det er for så vidt god nok begrunnelse. Alle spekulasjoner om at han ble valgt fordi han er positiv til ansettelse av homofile samboende prester, blir nettopp spekulasjoner. Man kan godt velge å tro Giske når han sier at det ikke har vært avgjørende for ham. På samme måte oppfatter jeg det relativt uinteressant med omstendelige påvisninger av at Giske gjennom sine bispeutnevnelser har tilgodesett begge leire i dette spørsmålet.
I det hele tatt er det underlig hvor opptatt mange er av å gjøre homofilisaken til det avgjørende for utnevnelse av biskoper. Såkalte ”liberale” må på død og liv forsvare utnevnelser med hensynet til ”helheten” i kirken, men er lite opptatt av ”helheten” når det gjelder utnevnelse av folk langt ute på høyresiden. ”Konservative” på sin side sender ut paroler om boikott av biskoper man er uenig med. Personlig står jeg på kirkens tradisjonelle syn i saken. Men jeg klarer ikke å se at spørsmålet er avgjørende for hvor vidt vi skal kunne holde sammen i kirken eller ikke. Når det gjelder Erling Pettersen, er det urimelig å bedømme ham på grunnlag av dette spørsmålet alene. Han er mer evangelisk i sin forkynnelse enn mye av det som frambys på mange bedehus i dag. Det vil kristenfolket i Stavanger bispedømme fort oppdage. Min spådom er at de som møter ham og hører ham, vil gjøre som bedehusfolket i hans menighet på Nordstrand har gjort, invitert ham som predikant og trykket ham til sitt bryst, generalsekretæradvarsler til tross.
Det er skivebom når noen i debatten har ment at Pettersen ikke skulle ha takket ja til utnevnelsen. Selvfølgelig skulle han det. Det skulle nå bare mangle. Det går etter min mening ikke an å underkjenne regjeringens utnevnelsesrett på denne måten. Dessuten er det helt urimelig å ”kreve” av den som er utnevnt at han av alle skal ”rette opp” den ”feil” man mener regjeringen har begått ved ikke å følge kirkens votum. Erling Pettersen er fullstendig ”uskyldig” i denne saken, og kan gå med stor frimodighet både til vigslingen og til tjenesten som biskop i Den norske kirke som ”rettelig kalt” til stillingen fordi han er utnevnt etter den ordning kirken faktisk har. At min personlige mening er at han er særdeles godt kvalifisert for oppgaven – og ganske sikkert blir en meget god biskop, har for så vidt ikke så mye med denne debatten å gjøre. Men jeg gjentar det gjerne, og jeg har godt grunnlag for å mene noe om akkurat den saken.
mandag 29. juni 2009
Sprik, men stabilt
De politiske meningsmålingene spriker ikke så rent lite. For eksempel har Ap i juni vært oppe i hele 35,4 prosent som høyeste oppslutning og 29,4 prosent som lavest, mens har Frp vært oppe i 28,6 prosent som høyeste oppslutning og 22,0 prosent som lavest. Gjennomsnittsberegninger for alle målingene gir en noe mer troverdig antydning av hvor landet ligger når det gjelder folks tilslutning til partiene vel et par måneder før stortingsvalget. NTB har foretatt en slik beregning for målingene i juni og finner at situasjonen egentlig er ganske stabil hvis en sammenligner med gjennomsnittet av målingene i mai.
Hvis junitallene hadde vært valgresultatet, ville de rødgrønne fått 79 mandater og opposisjonspartiene 89. Dessuten ville Rødt fått ett mandat. Spørsmålet er så hva en eventuell valgseier for opposisjonspariene vil føre til når det gjelder regjeringsspørsmålet. Det avhenger selvfølgelig av fordelingene partiene i mellom, ikke bare innenfor opposisjonen, mens også hvordan de rødgrønne kommer ut. Mye tyder på at Ap vil gjøre et godt valg, mens de to andre regjeringspartiene vil komme relativt dårlig ut. På bakgrunn av den manglende samling om et regjeringsalternativ blant opposisjonspartiene, tror jeg, som jeg har gjort lenge, at det ikke er urealistisk at Ap fortsetter alene med en mindretallsregjering. At Frp skulle danne en mindretallsregjering alene, anser jeg lite sannsynlig. Og skulle det skje, som et resultat av et større brakvalg for Frp enn til og med meningsmålingene antyder, tror jeg neppe en mindretallsregjering av Frp ville overleve særlig lenge. En regjering av Høyre, Venstre og Krf er trolig, med mindre disse partiene gjør alle meningsmålinger til skamme og får et kjemperesultat ved valget. Høyre rir stadig to hester, og skulle det skje at valgresultatet dømmer Høyre til å regjere sammen med Frp, ja, da holdt jeg på å si at Erna Solberg bare kan ha det så godt. Men bare stå på, Erna! Ønsker du at Høyre skal bli enda mindre enn partiet allerede er, er det bare å fortsette med Frp-omfavnelsen.
Hvis junitallene hadde vært valgresultatet, ville de rødgrønne fått 79 mandater og opposisjonspartiene 89. Dessuten ville Rødt fått ett mandat. Spørsmålet er så hva en eventuell valgseier for opposisjonspariene vil føre til når det gjelder regjeringsspørsmålet. Det avhenger selvfølgelig av fordelingene partiene i mellom, ikke bare innenfor opposisjonen, mens også hvordan de rødgrønne kommer ut. Mye tyder på at Ap vil gjøre et godt valg, mens de to andre regjeringspartiene vil komme relativt dårlig ut. På bakgrunn av den manglende samling om et regjeringsalternativ blant opposisjonspartiene, tror jeg, som jeg har gjort lenge, at det ikke er urealistisk at Ap fortsetter alene med en mindretallsregjering. At Frp skulle danne en mindretallsregjering alene, anser jeg lite sannsynlig. Og skulle det skje, som et resultat av et større brakvalg for Frp enn til og med meningsmålingene antyder, tror jeg neppe en mindretallsregjering av Frp ville overleve særlig lenge. En regjering av Høyre, Venstre og Krf er trolig, med mindre disse partiene gjør alle meningsmålinger til skamme og får et kjemperesultat ved valget. Høyre rir stadig to hester, og skulle det skje at valgresultatet dømmer Høyre til å regjere sammen med Frp, ja, da holdt jeg på å si at Erna Solberg bare kan ha det så godt. Men bare stå på, Erna! Ønsker du at Høyre skal bli enda mindre enn partiet allerede er, er det bare å fortsette med Frp-omfavnelsen.
søndag 28. juni 2009
Normisjon og kirken
Normisjon er en av Norges største frivillige kristelige organisasjoner. Normisjon er ti år gammel og ble til etter at Det norske lutherske Indremisjonsselskap og Den norske Santalmisjon i 2000 hadde vedtatt å nedlegge seg selv og gå sammen i en ny organisasjon for indre og ytre misjon. Begge ”moderorganisasjonen” hadde en lang historie bak seg. Begge ble dannet på slutten av 1860-tallet, Santalmisjonen av den legendariske misjonæren Lars Skrefsrud, som startet misjon blant santalfolket i India. Senere startet organisasjonen misjon i en flere andre land. Indremisjonsselskapet ble startet med bakgrunn i de evangeliske vekkelses- og fornyelsesbevegelser i Norge på 1800-tallet. Historien begynte med gjennombruddet for kristen lekmannsvirksomhet i Norge i tiden etter Hans Nielsen Hauge. Begge organisasjoner, og spesielt Indremisjonsselskapet, var en viktig del av den folkebevegelse som det kristne legmannsarbeidet representerte i Norge gjennom det meste av 1900-tallet.
Gjennom hele denne historien har disse organisasjonene definert seg selv som en del av Den norske kirke, identifisert seg med denne og forstått seg selv som selvstendig organiserte fellesskap for indre og ytre misjon tilhørende Den norske kirke. Denne selvforståelsen har vært klart uttrykt i basisdokumenter, i håndbøker og diverse ideologiske dokumenter og i utallige profilforedrag. Organisasjonenes tilhørighet til Den norske kirke har også kommet til uttrykk ved at så vel ledere som ”menige” medlemmer har hørt til de mest aktive også innenfor Den norske kirke. For eksempel har generalsekretærene i de to organisasjonene med få unntak vært ordinerte prester i Den norske kirke. For Indremisjonsselskapets vedkommende ble to av dem også biskoper, og en formann ble utnevnt til biskop mens han ennå var formann. Nåværende leder av Kirkerådet har mange års tjeneste bak seg i Indremisjonsselskapet, og jeg er selv et eksempel på en som har hatt toppverv innenfor begge sammenhenger.
Denne forståelsen av seg selv som et frivillig arbeidslag innenfor Den norske kirke ble videreført i den nye, sammenslåtte organisasjonen, som fikk navnet Normisjon. I det såkalte ”Grunnlagsdokumentet” som ble lagt til grunn for sammenslåingen, ble det slått fast under punktet ”Identitet”: ”Vi vil være en fri og selvstendig bevegelse innenfor Den norske Kirke”, og i organisasjonens handlingsprogram for perioden 2006-2009 heter det under ”Basis”:
”Vi betrakter oss som en bevegelse for fornyelse og misjon innenfor Den norske kirke.”
På denne bakgrunn opplever nok mange det som ganske oppsiktsvekkende at Normisjons generalforsamling, som har vært holdt i Trondheim denne uka, har vedtatt et handlingsprogram der man bryter med denne tradisjonen og med grunnlagsdokumentet fra sammenslåingen i 2001. Organisasjonen ønsker ikke lenger å forstå seg selv som bevegelse innenfor Den norske Kirke. Av de sparsomme referatene som står å lese i avisene og på Normisjons hjemmeside får en inntrykk av at begrunnelsen for dette historiske bruddet med organisasjonen(e)s kirkelige tilknytning, er todelt: Man samarbeider med flere kirkesamfunn og vil derfor ikke kjenne seg tilknyttet én spesiell kirke. Og ”mange kjenner både på slitasjen og på troskapen i forhold til den norske kirke”, som generalsekretæren uttrykker det i et foredrag på generalforsamlingen. Av refererte innlegg i debatten kan det virke som det siste argumentet har hatt stor vekt for mange.
Dette er et alvorlig signal til Den norske kirke. De frivillige organisasjonene i kirken har tradisjonelt vært kirkens ”kjernetropper” i den forstand at de har vært blant de mest aktive og har påtatt seg stort ansvar i ulike oppgaver i kirken. Når mange av disse føler at de blir fremmedgjort i forholdet til Den norske kirke på grunn av lærepluralisme, bør så vel biskoper som andre kirkelige organer tenke seg om når det gjelder hva man er i ferd med å miste i kirken. Satt på spissen: Den norske kirke kan plutselig våkne en dag og finne at man har mistet store deler av sitt mest aktive legfolk.
Når det er sagt, må jeg si meg enig med en representant for det lille mindretallet som stemte imot på generalforsamlingen. Kari Vik Stuhaug, som er tidligere misjonær i Santalmisjonen og medlem av Normisjons landsstyre, sa i debatten at hun beklager man ikke lenger skal si at Normisjon er en bevegelse innenfor Den norske kirke. ”Den norske kirke trenger Normisjon og misjonsutfordringen, også som teologisk korrektiv. Og Normisjons medlemmer trenger en kirke å tilhøre. Jeg opplever det som et paradoks at Normisjon på denne måten marginaliserer seg”, sa Vik Stuhaug ifølge Vårt Lands referat.
Personlig tror jeg også Normisjon gjør en strategisk bommert. Den nye selvforståelsen vil bidra til å isolere Normisjon i det norske kirkelandskapet. Den nye holdningen til kirken vil antagelig føre til at det blir mindre interesse for å samarbeide med organisasjonen fra Den norske kirkes side. Kontakten og samarbeidet med menighetene i Den norske kirke er etter min mening av uvurderlig betydning for en frivillig misjonsorganisasjon som ikke selv ønsker å bli en egen kirke. Spørsmålet er imidlertid om ikke dette vedtaket vil drive Normisjon til å bli nettopp det, og dermed bli seg selv nok, med mindre misjon både her hjemme og ute som uunngåelig konsekvens. Snarere enn å marginalisere seg burde Normisjon etter min oppfatning satse offensivt innenfor kirken i tro på sitt eget oppdrag og sin egen styrke. Problemet er antagelig at denne troen mangler, i hvert fall når det gjelder egen styrke.
Gjennom hele denne historien har disse organisasjonene definert seg selv som en del av Den norske kirke, identifisert seg med denne og forstått seg selv som selvstendig organiserte fellesskap for indre og ytre misjon tilhørende Den norske kirke. Denne selvforståelsen har vært klart uttrykt i basisdokumenter, i håndbøker og diverse ideologiske dokumenter og i utallige profilforedrag. Organisasjonenes tilhørighet til Den norske kirke har også kommet til uttrykk ved at så vel ledere som ”menige” medlemmer har hørt til de mest aktive også innenfor Den norske kirke. For eksempel har generalsekretærene i de to organisasjonene med få unntak vært ordinerte prester i Den norske kirke. For Indremisjonsselskapets vedkommende ble to av dem også biskoper, og en formann ble utnevnt til biskop mens han ennå var formann. Nåværende leder av Kirkerådet har mange års tjeneste bak seg i Indremisjonsselskapet, og jeg er selv et eksempel på en som har hatt toppverv innenfor begge sammenhenger.
Denne forståelsen av seg selv som et frivillig arbeidslag innenfor Den norske kirke ble videreført i den nye, sammenslåtte organisasjonen, som fikk navnet Normisjon. I det såkalte ”Grunnlagsdokumentet” som ble lagt til grunn for sammenslåingen, ble det slått fast under punktet ”Identitet”: ”Vi vil være en fri og selvstendig bevegelse innenfor Den norske Kirke”, og i organisasjonens handlingsprogram for perioden 2006-2009 heter det under ”Basis”:
”Vi betrakter oss som en bevegelse for fornyelse og misjon innenfor Den norske kirke.”
På denne bakgrunn opplever nok mange det som ganske oppsiktsvekkende at Normisjons generalforsamling, som har vært holdt i Trondheim denne uka, har vedtatt et handlingsprogram der man bryter med denne tradisjonen og med grunnlagsdokumentet fra sammenslåingen i 2001. Organisasjonen ønsker ikke lenger å forstå seg selv som bevegelse innenfor Den norske Kirke. Av de sparsomme referatene som står å lese i avisene og på Normisjons hjemmeside får en inntrykk av at begrunnelsen for dette historiske bruddet med organisasjonen(e)s kirkelige tilknytning, er todelt: Man samarbeider med flere kirkesamfunn og vil derfor ikke kjenne seg tilknyttet én spesiell kirke. Og ”mange kjenner både på slitasjen og på troskapen i forhold til den norske kirke”, som generalsekretæren uttrykker det i et foredrag på generalforsamlingen. Av refererte innlegg i debatten kan det virke som det siste argumentet har hatt stor vekt for mange.
Dette er et alvorlig signal til Den norske kirke. De frivillige organisasjonene i kirken har tradisjonelt vært kirkens ”kjernetropper” i den forstand at de har vært blant de mest aktive og har påtatt seg stort ansvar i ulike oppgaver i kirken. Når mange av disse føler at de blir fremmedgjort i forholdet til Den norske kirke på grunn av lærepluralisme, bør så vel biskoper som andre kirkelige organer tenke seg om når det gjelder hva man er i ferd med å miste i kirken. Satt på spissen: Den norske kirke kan plutselig våkne en dag og finne at man har mistet store deler av sitt mest aktive legfolk.
Når det er sagt, må jeg si meg enig med en representant for det lille mindretallet som stemte imot på generalforsamlingen. Kari Vik Stuhaug, som er tidligere misjonær i Santalmisjonen og medlem av Normisjons landsstyre, sa i debatten at hun beklager man ikke lenger skal si at Normisjon er en bevegelse innenfor Den norske kirke. ”Den norske kirke trenger Normisjon og misjonsutfordringen, også som teologisk korrektiv. Og Normisjons medlemmer trenger en kirke å tilhøre. Jeg opplever det som et paradoks at Normisjon på denne måten marginaliserer seg”, sa Vik Stuhaug ifølge Vårt Lands referat.
Personlig tror jeg også Normisjon gjør en strategisk bommert. Den nye selvforståelsen vil bidra til å isolere Normisjon i det norske kirkelandskapet. Den nye holdningen til kirken vil antagelig føre til at det blir mindre interesse for å samarbeide med organisasjonen fra Den norske kirkes side. Kontakten og samarbeidet med menighetene i Den norske kirke er etter min mening av uvurderlig betydning for en frivillig misjonsorganisasjon som ikke selv ønsker å bli en egen kirke. Spørsmålet er imidlertid om ikke dette vedtaket vil drive Normisjon til å bli nettopp det, og dermed bli seg selv nok, med mindre misjon både her hjemme og ute som uunngåelig konsekvens. Snarere enn å marginalisere seg burde Normisjon etter min oppfatning satse offensivt innenfor kirken i tro på sitt eget oppdrag og sin egen styrke. Problemet er antagelig at denne troen mangler, i hvert fall når det gjelder egen styrke.
fredag 26. juni 2009
Ap "i fritt fall”?
Ap faller med 6 prosentpoeng på en politisk meningsmåling Norstat har gjort for avisen Vårt Land. På den samme målingen i mai lå Ap på hele 35,4 prosent, som var en liten framgang i forhold til målingen i april. Nå ender Ap på 29,4 prosent. Frp er nesten like store som Ap. Frp øker til 28,6 prosent, og tar dermed igjen noe av den store tilbakegangen denne målingen viste for Frp på målingen i mai.
Målingen ble tatt opp i forrige uke da Bjarne Håkon Hanssen var sterkt i fokus i mediebildet på en måte som ble oppfattet negativt. Han kom med meldingen om den nye helsereformen, som ble oppfattet slik at han ville ”ta fra” folk fastlegen deres, og han tok en telefon som ikke ble nådig oppfattet. Det er nærliggende å tolke Aps tilbakegang i lys av dette, og muligens er det en del av forklaringen.
Men påstanden om at folk vil bli fratatt fastlegen, er feil, og telefonepisoden vil fort være glemt. Derfor skal det mere til for at Ap skal få et mye dårligere valgresultat i september enn antatt, i hvert fall hvis Ap klarer å overbevise folk om at de har mistolket helsereformen. Avisene skriver at Ap ”er tatt av et ras” og er "i fritt fall”. Selv om nedgangen på denne målingen ligger utenfor den såkalte feilmarginen, tror jeg vi bør se andre målinger som bekrefter tilbakegangen, før vi kan slå fast at Ap er etablert på 20-tallet igjen.
De rødgrønne taper flertallet igjen i denne målingen. Men Høyre viser ingen tegn til bedring, og mellompartiene holder seg med beskjeden oppslutning. Erna Solberg kan gjenta til hun blir enda blåere at hun er den naturlige statsministerkandidaten på borgerlig side. Det ser ikke ut til at det gjør særlig inntrykk på velgerne.
Målingen ble tatt opp i forrige uke da Bjarne Håkon Hanssen var sterkt i fokus i mediebildet på en måte som ble oppfattet negativt. Han kom med meldingen om den nye helsereformen, som ble oppfattet slik at han ville ”ta fra” folk fastlegen deres, og han tok en telefon som ikke ble nådig oppfattet. Det er nærliggende å tolke Aps tilbakegang i lys av dette, og muligens er det en del av forklaringen.
Men påstanden om at folk vil bli fratatt fastlegen, er feil, og telefonepisoden vil fort være glemt. Derfor skal det mere til for at Ap skal få et mye dårligere valgresultat i september enn antatt, i hvert fall hvis Ap klarer å overbevise folk om at de har mistolket helsereformen. Avisene skriver at Ap ”er tatt av et ras” og er "i fritt fall”. Selv om nedgangen på denne målingen ligger utenfor den såkalte feilmarginen, tror jeg vi bør se andre målinger som bekrefter tilbakegangen, før vi kan slå fast at Ap er etablert på 20-tallet igjen.
De rødgrønne taper flertallet igjen i denne målingen. Men Høyre viser ingen tegn til bedring, og mellompartiene holder seg med beskjeden oppslutning. Erna Solberg kan gjenta til hun blir enda blåere at hun er den naturlige statsministerkandidaten på borgerlig side. Det ser ikke ut til at det gjør særlig inntrykk på velgerne.
torsdag 25. juni 2009
”Et veldig, veldig tydelig mandat”
Statsråd Trond Giske kommenterer i et intervju i Vårt Land i dag kritikken av bispeutnevnelsen i Rogaland fordi han ikke fulgte det kirkelige flertallet som ønsket Kjetil Aano som biskop. Giske sier bl a: ”Dersom Kjetil Aano hadde 50 prosent av stemmene, hadde det vært et veldig, veldig tydelig mandat, men ingen hadde rent flertall.” (Uttalelsen står bare i papirutgaven og er dessverre ikke gjengitt i nettversjonen av intervjuet.) Nå presiserer ikke Giske hva han mener med ”stemmene”. Men hvis uttalelsen skal ha noen mening, må det være antallet førstestemmer i voteringen.
Da kan det være grunn til å minne om bispeutnevnelsen i Møre i fjor. Halvor Nordhaug fikk da mer enn 50 prosent av førstestemmene i den kirkelige voteringen, altså mer enn alle de andre kandidatene til sammen. Hele 9 av de 11 biskopene innstilte Nordhaug først og Kirkerådet innstilte også Nordhaug først (riktignok med knapt flertall). Et eksempel på et ”et veldig, veldig tydelig mandat”, ifølge Giskes egen definisjon. Hva gjorde så Giske? Jo, han utnevnte en annen. Refleksjonene gjør seg selv.
Da kan det være grunn til å minne om bispeutnevnelsen i Møre i fjor. Halvor Nordhaug fikk da mer enn 50 prosent av førstestemmene i den kirkelige voteringen, altså mer enn alle de andre kandidatene til sammen. Hele 9 av de 11 biskopene innstilte Nordhaug først og Kirkerådet innstilte også Nordhaug først (riktignok med knapt flertall). Et eksempel på et ”et veldig, veldig tydelig mandat”, ifølge Giskes egen definisjon. Hva gjorde så Giske? Jo, han utnevnte en annen. Refleksjonene gjør seg selv.
Å ha barnebarn
For en tid siden stod jeg i en kassakø i en dagligvarebutikk. Da mannen foran meg skulle til å betale, sa han til kassadamen:
- "Skal du ikke spørre meg?"
- "Spørre deg??"
- "Ja, spørre meg!!"
- "Hva skal jeg spørre deg om da?" Kassadamen var nå sånn passe forvirret.
- "Om barnebarnet mitt, selvfølgelig, jeg fikk et barnebarn i natt!" sier mannen. Damen smilte og gratulerte mannen, som samlet varene sine og forsvant bestefarlykkelig ut av butikken, mens enkelte av oss gråhårede i køen kjente oss igjen.
Jo, det kan oppleves sterkt å få barnebarn. Noen opplever det så sterkt at de går nærmest helt ”bananas”. Det gjelder både kvinner og menn. En sa det slik: "Hvis jeg hadde visst hvor flott det er å få barnebarn, hadde jeg fått dem først."
Forskere har prøvd å finne ut hvilken betydning og mening det har for folk å ha barnebarn. Mange svarer med å henvise til at barnebarn innebærer det vi kan kalle ”biologisk fornyelse” og ”biologisk kontinuitet”. For eksempel: ”Gjennom barnebarna opplever jeg på en måte at mitt liv fortsetter inn i fremtiden.” – ”Gjennom barnebarna føler jeg meg ung igjen”.
En mormor oppsummerer det mange besteforeldre antagelig føler: ”Når jeg ser barnebarna mine, så blir jeg fylt med en følelse av noe meningsgivende. Livet går videre, og jeg kan som mormor være med å plante noe i deres barndom. jeg vil lære dem at livet er et godt sted å være, og at det er noen som de kan stole hundre prosent på”.
Noen av mine lesere har kanskje barnebarn. Dere kan jo etter å ha lest dette tenke litt over hvilken betydning og mening har det for dere å ha barnebarn?
- "Skal du ikke spørre meg?"
- "Spørre deg??"
- "Ja, spørre meg!!"
- "Hva skal jeg spørre deg om da?" Kassadamen var nå sånn passe forvirret.
- "Om barnebarnet mitt, selvfølgelig, jeg fikk et barnebarn i natt!" sier mannen. Damen smilte og gratulerte mannen, som samlet varene sine og forsvant bestefarlykkelig ut av butikken, mens enkelte av oss gråhårede i køen kjente oss igjen.
Jo, det kan oppleves sterkt å få barnebarn. Noen opplever det så sterkt at de går nærmest helt ”bananas”. Det gjelder både kvinner og menn. En sa det slik: "Hvis jeg hadde visst hvor flott det er å få barnebarn, hadde jeg fått dem først."
Forskere har prøvd å finne ut hvilken betydning og mening det har for folk å ha barnebarn. Mange svarer med å henvise til at barnebarn innebærer det vi kan kalle ”biologisk fornyelse” og ”biologisk kontinuitet”. For eksempel: ”Gjennom barnebarna opplever jeg på en måte at mitt liv fortsetter inn i fremtiden.” – ”Gjennom barnebarna føler jeg meg ung igjen”.
En mormor oppsummerer det mange besteforeldre antagelig føler: ”Når jeg ser barnebarna mine, så blir jeg fylt med en følelse av noe meningsgivende. Livet går videre, og jeg kan som mormor være med å plante noe i deres barndom. jeg vil lære dem at livet er et godt sted å være, og at det er noen som de kan stole hundre prosent på”.
Noen av mine lesere har kanskje barnebarn. Dere kan jo etter å ha lest dette tenke litt over hvilken betydning og mening har det for dere å ha barnebarn?
onsdag 24. juni 2009
Fortjente vinnere
Det spesielle med 15. serierunde må være at alle kampene fikk en vinner og alle vinnerne fortjente seieren etter å ha vært klart best. Unntaket var kanskje kampen mellom Tromsø og Viking, der det ikke hadde vært noe å si på om Tromsø hadde vunnet, samtidig som begge lag spilte så dårlig at knapt noen av dem hadde fortjent poeng. Tromsø, som flere enn jeg hadde tippet i toppsjiktet i år, framtrer nå som et bunnlag, noe også treneren Høgmo innrømmer. Etter nok et tap blir vel Høgmo ”slaktet” om mulig enda mer av Tromsø-supporterne enn han ble etter kampen mot Godset sist søndag.
Både Sandefjord og Strømsgodset kunne med litt flaks ha fått uavgjort i sine kamper, spesielt Godset kanskje, som hadde en uheldig keeper og ble snytt for et straffespark. Men Start reiste seg etter 0-5 mot Stabæk og Odd viste at det ikke er tilfeldig at de ligger høyt på tabellen. Morsomt med Starts stjerneskudd Stokkelien, som enda en gang viste seg fram som en stor goalgetter. Fredrikstad overkjørte Lyn, skapte et hav av sjanser og vant en alt for knepen seier etter at Lyn ledet ved pause. Men hvis ikke laget utnytter sine mange sjanser bedre framover, kan det skje verre ting enn at hjemmepublikum buer på laget. Vålerenga burde vel også ha avgjort tidligere mot Bodø-Glimt, men Moa-scoring på overtid holdt, også her fullt fortjent. RBK er solide, har ennå ikke tapt en seriekamp denne sesongen og var helt overlegne mot Stabæk. 1-0 var alt for lite. Stabæk måtte nok ha hevet seg til fjorårsnivået for å kunne ha hatt noen sjanse på Lerkendal slik RBK nå spiller.
Så skal det vel godt gjøres av Aalesund om vi ikke får en Brann-seier i Bergen. Lillestrøm – Molde derimot, lukter av uavgjort. Hvis ikke da Lillestrøm vil gi RBK enda mer hjelp mot seriemesterskapet og sørge for at Molde ikke får noen poeng i det hele tatt i denne runden.
Oppdatering: Serierunden ble gjennomført med vinnere i alle kampene. I likhet med alle kampene søndag, fikk også de to mandagskampene vinnere som klart fortjente seieren. Lillestrøm var nære på å berge et heldig poeng, men en Moldescoring 4 minutter på overtid ga en velfortjent seier mot et LSK-lag som skapte lite. Da var kampen mellom Brann og Aalesund atskillig bedre, men også her fortjent seier til Brann. Synd at inntrykket av en god kamp blir ødelagt av nok et ufint utbrudd av trener Rekdal. Det begynner å bli mange slike. Jeg har skrevet det før, og gjentar det gjerne, en mann som ikke kan oppføre seg bedre, bør finne seg noe annet å gjøre enn å ha lederansvar for en prestasjonsgruppe som fungerer som et ideal for mange mennesker.
Både Sandefjord og Strømsgodset kunne med litt flaks ha fått uavgjort i sine kamper, spesielt Godset kanskje, som hadde en uheldig keeper og ble snytt for et straffespark. Men Start reiste seg etter 0-5 mot Stabæk og Odd viste at det ikke er tilfeldig at de ligger høyt på tabellen. Morsomt med Starts stjerneskudd Stokkelien, som enda en gang viste seg fram som en stor goalgetter. Fredrikstad overkjørte Lyn, skapte et hav av sjanser og vant en alt for knepen seier etter at Lyn ledet ved pause. Men hvis ikke laget utnytter sine mange sjanser bedre framover, kan det skje verre ting enn at hjemmepublikum buer på laget. Vålerenga burde vel også ha avgjort tidligere mot Bodø-Glimt, men Moa-scoring på overtid holdt, også her fullt fortjent. RBK er solide, har ennå ikke tapt en seriekamp denne sesongen og var helt overlegne mot Stabæk. 1-0 var alt for lite. Stabæk måtte nok ha hevet seg til fjorårsnivået for å kunne ha hatt noen sjanse på Lerkendal slik RBK nå spiller.
Så skal det vel godt gjøres av Aalesund om vi ikke får en Brann-seier i Bergen. Lillestrøm – Molde derimot, lukter av uavgjort. Hvis ikke da Lillestrøm vil gi RBK enda mer hjelp mot seriemesterskapet og sørge for at Molde ikke får noen poeng i det hele tatt i denne runden.
Oppdatering: Serierunden ble gjennomført med vinnere i alle kampene. I likhet med alle kampene søndag, fikk også de to mandagskampene vinnere som klart fortjente seieren. Lillestrøm var nære på å berge et heldig poeng, men en Moldescoring 4 minutter på overtid ga en velfortjent seier mot et LSK-lag som skapte lite. Da var kampen mellom Brann og Aalesund atskillig bedre, men også her fortjent seier til Brann. Synd at inntrykket av en god kamp blir ødelagt av nok et ufint utbrudd av trener Rekdal. Det begynner å bli mange slike. Jeg har skrevet det før, og gjentar det gjerne, en mann som ikke kan oppføre seg bedre, bør finne seg noe annet å gjøre enn å ha lederansvar for en prestasjonsgruppe som fungerer som et ideal for mange mennesker.
Ingen grunn til bekymring
Jeg har vært alvorlig bekymret. Bekymret for at finanskrisen skulle ta knekken på våre dollarmillionærer. Men i dag kan VG/E24 berolige både meg og andre som måtte ha delt min bekymring. Avisen kan med Capgemini/Merrill Lynch som kilde opplyse at norske dollarmillionærer klarer seg godt. Riktignok er det noen prosent færre av dem her i landet enn for to år siden. Men pytt pytt, hva gjør vel det når vi knuser både svenskene og resten av verden? Kan du tenke deg: Svenskene mistet i fjor mer enn hver femte av sine dollarmillionærer og har bare 39000 igjen. De stakkars danskene er enda verre ute. De har skarve 31200. Vi har hele 58000. Var det ikke en dame for noen år siden som sa at det er ”typisk norsk å være god”?
tirsdag 23. juni 2009
Idretten og fylla
Avisene har store oppslag en norsk undersøkelse som viser at mennesker som har drevet med idrett, og spesielt lagidrett, oftere kan fortelle at de har vært fulle enn andre. Undersøkelsen er foretatt blant ca 3200 ungdommer fra hele landet og resultatene er publisert i desembernummeret av det internasjonale tidsskriftet Addiction. Det som gjør denne undersøkelsen spesielt interessant, er forskerne har fulgt de samme ungdommene over flere år. De ble første gang spurt om sin alkoholbruk da de i 1992 var i alderen 13-19 år. Senere ble de fulgt opp med jevne mellomrom tre ganger, siste gang i 2006, da de var i alderen 27-33 år. Forskerne fant altså at når ungdommene var blitt voksne, var det en større andel blant dem som hadde vært engasjert i idrett, som hadde vært fulle enn blant de ikke-idrettsaktive.
Det er liten grunn til å bli overrasket over dette resultatet. Som forskeren selv peker på i et intervju i Aftenposten, er alkoholbruk i stor grad en sosial aktivitet, spesielt blant unge mennesker. Å drikke alkohol læres i sosiale sammenhenger. Idretten generelt og lagidrettene spesielt tilbyr et sosialt fellesskap som man kan trives i. Vi vet at alkoholbruk har en status og posisjon i vår kultur som knapt noe annet nytelsesmiddel. Ikke minst forbindes alkoholbruk med fest og moro. Innenfor enkelte lagidretter, og spesielt fotball, er øldrikking en viktig del av kulturen. At ungdom som har drevet med idrett, etter hvert drikker relativt mye alkohol, vitner derfor om at idretten bidrar effektiv til å sosialisere til den dominerende kulturen i vårt samfunn. Ingen holdningskampanjer eller aksjoner mot alkoholbruk fra idrettens egne organisasjoner klarer å overbevise unge mennesker når voksenkulturen i virkeligheten vitner om det motsatte. Alkoholbruk er et voksent privilegium. Når man så blir voksen, gjør man som de voksne.
Den samme undersøkelsen viser for øvrig en annen utvikling når det gjelder røyking og bruk av hasj. Utslagene er riktignok ikke så store, men ungdom som har bakgrunn i organisert idrett røyker mindre og bruker mindre hasj enn annen ungdom. Heller ikke det overraskende. Røyking er ikke lenger sosialt akseptert, og bruk av hasj har aldri vært det i vårt samfunn. Å drikke alkohol, er sosialt akseptert og en del av den dominerende kulturen i idretten som i samfunnet for øvrig. Røyking er ikke det. Idretten bidrar også her til å sosialisere til det som er normalt i samfunnet.
Personlig har jeg liten tro på at idrettens egne organisasjoner klarer å gjøre noe med idrettens bidrag til å øke fylla i befolkningen. Dertil er viljen blant idrettens ansvarlige ledere til å endre voksenkulturen i idretten for liten. Derimot har jeg tro på at det kan være mulig å skape motkulturer som er forankret i idealer som har en klar front mot den dominerende voksenkulturen på dette området. Kristen Idrettskontakt (KRIK) har vist at det er mulig. Det er tankevekkende at muslimske ungdommer som ønsker å drive idrett i et alkoholfritt miljø, må søke til dette kristne miljøet hvis de skal få det alkoholfrie idrettsmiljøet de ønsker.
Apropos:I Sogndal vil man slå et slag for en sunnere livsstil og forbyr derfor salg av brus på fotballkampene. For en tid siden uttrykte tidligere landslagskeeper i fotball Erik Thorstvedt bekymring for Norges muligheter til å få EM i fotball fordi prisen på øl i Norge er så høy.
Det er liten grunn til å bli overrasket over dette resultatet. Som forskeren selv peker på i et intervju i Aftenposten, er alkoholbruk i stor grad en sosial aktivitet, spesielt blant unge mennesker. Å drikke alkohol læres i sosiale sammenhenger. Idretten generelt og lagidrettene spesielt tilbyr et sosialt fellesskap som man kan trives i. Vi vet at alkoholbruk har en status og posisjon i vår kultur som knapt noe annet nytelsesmiddel. Ikke minst forbindes alkoholbruk med fest og moro. Innenfor enkelte lagidretter, og spesielt fotball, er øldrikking en viktig del av kulturen. At ungdom som har drevet med idrett, etter hvert drikker relativt mye alkohol, vitner derfor om at idretten bidrar effektiv til å sosialisere til den dominerende kulturen i vårt samfunn. Ingen holdningskampanjer eller aksjoner mot alkoholbruk fra idrettens egne organisasjoner klarer å overbevise unge mennesker når voksenkulturen i virkeligheten vitner om det motsatte. Alkoholbruk er et voksent privilegium. Når man så blir voksen, gjør man som de voksne.
Den samme undersøkelsen viser for øvrig en annen utvikling når det gjelder røyking og bruk av hasj. Utslagene er riktignok ikke så store, men ungdom som har bakgrunn i organisert idrett røyker mindre og bruker mindre hasj enn annen ungdom. Heller ikke det overraskende. Røyking er ikke lenger sosialt akseptert, og bruk av hasj har aldri vært det i vårt samfunn. Å drikke alkohol, er sosialt akseptert og en del av den dominerende kulturen i idretten som i samfunnet for øvrig. Røyking er ikke det. Idretten bidrar også her til å sosialisere til det som er normalt i samfunnet.
Personlig har jeg liten tro på at idrettens egne organisasjoner klarer å gjøre noe med idrettens bidrag til å øke fylla i befolkningen. Dertil er viljen blant idrettens ansvarlige ledere til å endre voksenkulturen i idretten for liten. Derimot har jeg tro på at det kan være mulig å skape motkulturer som er forankret i idealer som har en klar front mot den dominerende voksenkulturen på dette området. Kristen Idrettskontakt (KRIK) har vist at det er mulig. Det er tankevekkende at muslimske ungdommer som ønsker å drive idrett i et alkoholfritt miljø, må søke til dette kristne miljøet hvis de skal få det alkoholfrie idrettsmiljøet de ønsker.
Apropos:I Sogndal vil man slå et slag for en sunnere livsstil og forbyr derfor salg av brus på fotballkampene. For en tid siden uttrykte tidligere landslagskeeper i fotball Erik Thorstvedt bekymring for Norges muligheter til å få EM i fotball fordi prisen på øl i Norge er så høy.
Fra dagens Vårt Land-lesning
Politikk:
”Jeg har undervurdert Kristin Halvorsen appetitt på kameler”.
(Dagfinn Høybråtens kommentar til at SV fortsatt sitter i regjering.)
Kultur:
”Personlig synes jeg det er litt absurd med mesterskap i musikk. Hvor fort kan man spille liksom?” (Øystein Sundes kommentar til NM i folkemusikk som starter i dag.)
Forskning:
”Enkelte nordmenn er så selskapssjuke på nett at livet elles blir sett på pause”.
(Vårt Land-overskrift på oppslag om en undersøkelse som viser at en del nordmenn er blitt sykelig avhengig av sosiale medier.)
”Jeg har undervurdert Kristin Halvorsen appetitt på kameler”.
(Dagfinn Høybråtens kommentar til at SV fortsatt sitter i regjering.)
Kultur:
”Personlig synes jeg det er litt absurd med mesterskap i musikk. Hvor fort kan man spille liksom?” (Øystein Sundes kommentar til NM i folkemusikk som starter i dag.)
Forskning:
”Enkelte nordmenn er så selskapssjuke på nett at livet elles blir sett på pause”.
(Vårt Land-overskrift på oppslag om en undersøkelse som viser at en del nordmenn er blitt sykelig avhengig av sosiale medier.)
søndag 21. juni 2009
Når fotballen er rettferdig
Jeg var på Marienlyst stadion og så kampen mellom Strømsgodset og Tromsø. Etter en første omgang som var forholdsvis jevn og det skjedde lite, åpnet andre omgang med Tromsø-scoring allerede i første minutt etter håpløst forsvarsspill av Godset. Men bare et par minutter etterpå leverte Godset et nydelig angrep og Ola Kamara utlignet. Deretter dominerte Godset kampen og hadde en rekke sjanser. Men spissen Marcus Pedersen er skadet og Godset mangler en goalgetter. Publikum stønnet over målet som ikke kom. Resignasjonen senket seg over Marienlyst da klokka passerte 90 minutter. Da hadde Tromsøs keeper halt ut tiden det meste av omgangen. Så – fire minutter på overtid og sekunder før dommeren skulle blåse av kampen, satte Storflor ballen kontant i Tromsø-målet. Den gamle floskelen om at stadion eksploderte beskriver presis det som da skjedde på Marienlyst. Noen ganger er fotballen rettferdig.
Det ser ikke ut til at den økonomiske turbulensen i Stabæk har påvirket spillerne i Bærumklubben negativt. Start ble sendt hjem til Sørlandet med fem baklengs i sekken. Ikke akkurat flatterende for klubben som nettopp lå på medaljeplass. Muligens har Start gjort sitt beste i årets serie, mens Stabæk ser ut til å ha fått sving på sakene og antagelig vil være med i medaljestriden. Lyn derimot, må en nesten synes synd på. Klubben er konkursen nær, og i en kamp der de hadde sin første hjemmeseier i lomma, utlignet Odd på overtid.
Molde nekter å slippe RBK lenger foran, slo Fredrikstad og er tilbake på andreplassen på tabellen, mens Fredrikstad må erkjenne at de plutselig befinner seg i nedrykksstriden. Med spillere som ikke er mer disiplinerte enn at de pådrar seg rødt kort for protest mot dommeren, øker sjansen for nedrykk. Litt overraskende kanskje, at ikke Lillestrøm klarte å slå Bodø-Glimt. Men Glimt har ikke gitt opp, tross lite poengsankning den siste tiden. Men Bodø-publikum har visst ikke lenger tro på laget. Årets laveste publikumstall på Aspmyra kan tyde på det.
Les også: Rundens mange bomskudd
Det ser ikke ut til at den økonomiske turbulensen i Stabæk har påvirket spillerne i Bærumklubben negativt. Start ble sendt hjem til Sørlandet med fem baklengs i sekken. Ikke akkurat flatterende for klubben som nettopp lå på medaljeplass. Muligens har Start gjort sitt beste i årets serie, mens Stabæk ser ut til å ha fått sving på sakene og antagelig vil være med i medaljestriden. Lyn derimot, må en nesten synes synd på. Klubben er konkursen nær, og i en kamp der de hadde sin første hjemmeseier i lomma, utlignet Odd på overtid.
Molde nekter å slippe RBK lenger foran, slo Fredrikstad og er tilbake på andreplassen på tabellen, mens Fredrikstad må erkjenne at de plutselig befinner seg i nedrykksstriden. Med spillere som ikke er mer disiplinerte enn at de pådrar seg rødt kort for protest mot dommeren, øker sjansen for nedrykk. Litt overraskende kanskje, at ikke Lillestrøm klarte å slå Bodø-Glimt. Men Glimt har ikke gitt opp, tross lite poengsankning den siste tiden. Men Bodø-publikum har visst ikke lenger tro på laget. Årets laveste publikumstall på Aspmyra kan tyde på det.
Les også: Rundens mange bomskudd
Økonomi og resultater
Mens den økonomiske krisen i norsk fotball bare vokser og vokser, og klubbene må stramme inn, begynner kampresultatene i Tippeligaen å vise det alle vet – at i lengden er det klubbene med best økonomi som vil etablere seg i toppen, nærmere bestemt, de klubbene som har råd til å holde seg med et tilstrekkelig antall toppspillere til å tåle en del skader blant spillerne. En kunne håpe det ikke var slik. Men slik er verden i lengden. Mens f eks et lag som Strømsgodset er svært så ille uten når lagets spiss Marcus Pedersen er skadet, har Rosenborg erstattere mer enn gode nok til å fortsette å vinne også når mange av førstevalgene er skadet.
Vi er nå straks halvveis i sesongen, og vi begynner å få dette tydelig demonstrert. Med hele fem av førstevalgene ute, vant RBK 3-0 i uklassingsstil på bortebane over Aalesund, et lag som i følge treneren har for vane å "snu ræva til", som han uttrykker det. RBKs trener kan fornøyd konstatere at de bestod den første testen på om de har en bred nok tropp. Vålerengas solide spillerstall begynner også å gi resultater. Godt spill og 2-0 over Sandefjord borte var sterkt. Det gir VIF en foreløpig 2. plass på tabellen. Med Bodø-Glimt hjemme i neste runde ser det lyst ut for Oslolaget. Molde skal skjerpe seg nå for å henge med.
Vi er nå straks halvveis i sesongen, og vi begynner å få dette tydelig demonstrert. Med hele fem av førstevalgene ute, vant RBK 3-0 i uklassingsstil på bortebane over Aalesund, et lag som i følge treneren har for vane å "snu ræva til", som han uttrykker det. RBKs trener kan fornøyd konstatere at de bestod den første testen på om de har en bred nok tropp. Vålerengas solide spillerstall begynner også å gi resultater. Godt spill og 2-0 over Sandefjord borte var sterkt. Det gir VIF en foreløpig 2. plass på tabellen. Med Bodø-Glimt hjemme i neste runde ser det lyst ut for Oslolaget. Molde skal skjerpe seg nå for å henge med.
lørdag 20. juni 2009
Smålighet og press
Smålighet er ikke noe ukjent fenomen i dette landet. Nå ser vi den igjen i full utfoldelse i forbindelse med en fillesak som helseminister Bjarne Håkon Hansen er involvert i. Han ble orientert om at en SV-representant på Stortinget var blitt syk, prøvde å få tak i ham og ble overrasket over at han var lagt inn på Ullevål og ikke på Rikshospitalet, som stortingsrepresentanter skal henvises til når de trenger sykehusopphold. Han tok kontakt med ledelsen ved Ullevål og Helse Sør-Øst for å undersøke om det var noen endringer i systemet. Han ville også forsikre seg om at representanten fikk god behandling, noe som kanskje ikke var så unaturlig når han først ringte.
Dette får Siv Jensen og andre Frp'ere til å blåse seg opp til de store høyder og snakke om forskjellsbehandling av politikere og vanlige folk osv, og skårer sikkert noen poeng i misnøyens og misunnelighetens leir på det. Sentrale kilder ved sykehuset sier til Dagbladet at henvendelsen ikke kan tolkes på annen måte enn som et press. Men hvis ledelsen ved sykehuset ikke har mer ryggrad enn at de lar seg presse av en henvendelse som dette, er det et spørsmål om de er voksne nok for oppgaven.
Helseministeren understreker på sin side at han ikke forsøkte å presse noen. Jeg tror ham. Bjarne Håkon Hansen er både for rutinert og for klok til å gjøre noe så dumt som å prøve å presse et sykehus i en sak som denne.
Oppdatering: Bjarne Håkon Hansen er lei seg for at han ble oppfattet slik at det er forskjell på folk. Men han har gjort lignende henvendelser også om andre pasienter som han ikke har kjent personlig. han forbeholder seg også retten som privatmann til å slåss for alle i sin egen familie.
Dette får Siv Jensen og andre Frp'ere til å blåse seg opp til de store høyder og snakke om forskjellsbehandling av politikere og vanlige folk osv, og skårer sikkert noen poeng i misnøyens og misunnelighetens leir på det. Sentrale kilder ved sykehuset sier til Dagbladet at henvendelsen ikke kan tolkes på annen måte enn som et press. Men hvis ledelsen ved sykehuset ikke har mer ryggrad enn at de lar seg presse av en henvendelse som dette, er det et spørsmål om de er voksne nok for oppgaven.
Helseministeren understreker på sin side at han ikke forsøkte å presse noen. Jeg tror ham. Bjarne Håkon Hansen er både for rutinert og for klok til å gjøre noe så dumt som å prøve å presse et sykehus i en sak som denne.
Oppdatering: Bjarne Håkon Hansen er lei seg for at han ble oppfattet slik at det er forskjell på folk. Men han har gjort lignende henvendelser også om andre pasienter som han ikke har kjent personlig. han forbeholder seg også retten som privatmann til å slåss for alle i sin egen familie.
Noen som kjenner seg igjen?
I forbindelse med at det i morgen er farsdag i USA og en rekke andre land, har bladet ”Parade” bedt president Barack Obama reflektere litt over hva det betyr for ham å være far. Bakgrunnen er at Obama to dager for han ble innsatt som president publiserte et brev til sine to døtre om hvilke håp og visjoner han hadde for dem og for alle amerikanske barn. I likhet med omtrent 24 millioner andre amerikanske barn i dag vokste Obama opp uten sin egen far til stede, og det har gitt ham et viktig perspektiv på hvor viktig farsfiguren er. Men også i likhet med mange mange andre amerikanske barn i samme situasjon hadde han besteforeldre som stilte opp for ham.
Jeg har vært en ufullkommen far, sier Obama, og ser ikke på seg selv som perfekt. Han har mistet tellingen med alle gangene i årenes løp da krav i arbeidet har tatt ham bort fra pliktene han har som far. - Noen som kjenner seg igjen? Obamas tanker om ansvaret og oppgaven som far er vel verdt å lese.
Jeg har vært en ufullkommen far, sier Obama, og ser ikke på seg selv som perfekt. Han har mistet tellingen med alle gangene i årenes løp da krav i arbeidet har tatt ham bort fra pliktene han har som far. - Noen som kjenner seg igjen? Obamas tanker om ansvaret og oppgaven som far er vel verdt å lese.
fredag 19. juni 2009
En god biskop
Det er ingen overraskelse at regjeringen valgte å utnevne Erling Pettersen til ny biskop i Stavanger. Allerede da Stavanger bispedømmeråds nominasjon ble gjort kjent i februar, tippet jeg at denne regjeringen vil ha mest sans for Pettersen, som er godt kjent i rødgrønne kretser, ikke minst fra sitt arbeide med den offentlige utredningen ”Identitet og dialog” på 1990-tallet. Han er også kjent for å ha sitt politiske hjerte på venstresiden. Men jeg ga også uttrykk for håp om at regjeringen ville utnevne den kandidaten som voteringsresultatet eventuelt pekte ut som vinner (”eventuelt”, fordi jeg trodde voteringsresultatet skulle bli mye jevnere enn det ble).Kjetil Aano ble en klar vinner av voteringen. Han har lov til å være skuffet over at han ikke ble utnevnt. Det er heller ikke overraskende at enkelte i bispedømmet reagerer. Aano fikk flest stemmer i den innledende voteringen og han ble innstilt som nr 1 av et klart flertall (to tredeler) i Kirkerådet og av et like klart flertall av biskopene. Det er min prinsipielle oppfatning at i en slik situasjon bør regjeringen vise den respekt for det kirkelige demokratiet at den følger kirkens votum når den utnevner. Her vil Giske og andre vise til Kirkemøtets uttalelse om at regjeringen bør føle seg forpliktet til å utnevne blant de tre som har fått flest stemmer. Erling Pettersen er blant disse tre og fikk relativt stor oppslutning både i voteringen og i Kirkerådet og blant biskopene. I så måte har Giske sitt på det tørre.
Men det går an å ha to tanker i hodet samtidig. I og med at dagens ordning er slik at man kan få et voteringsresultat som ikke gjør det mulig å kåre en vinner, kan man ikke ha en regel om at ”vinneren” skal utnevnes. Derfor har Kirkemøtet uttrykt seg som det har. Dessuten ønsker Kirkemøtet en føring som gjør at regjeringen ikke utnevner en kandidat med minimal oppslutning i voteringen, slik vi har hatt eksempel på hvis vi går litt tilbake i historien. Derfor Kirkemøtets anmodning til regjeringen om å utnevne blant de tre som har fått flest stemmer. Men når voteringsresultatet er så klart som i dette tilfelle, mener jeg regjeringen burde velge den kandidaten kirken først og fremst vil ha. Dette desto mer som Giske og regjeringen aldri unnlater å snakke om hvor dårlig det står til med demokratiet i kirken. Når det gjelder prosessen for utnevnelse av sine ledere, har Den norske kirke mer demokrati enn noe annet sted i samfunnet. Men regjeringen overkjører det kirkelige demokratiet. Det er ikke første gangen.
Når det er sagt, er jeg overbevist om at Stavanger får en god biskop i Erling Pettersen. Jeg har lenge ment at han burde bli biskop, og er slikt sett glad for at han blir det. Med sin brede bakgrunn og dyktighet er han meget godt kvalifisert for oppgaven. Jeg kjenner ham godt etter flere års nært samarbeide i den tiden jeg var leder av Kirkerådet og Erling var direktør. Erling er Jesus-begeistret og er intenst opptatt av at evangeliet skal leves og bli forkynt for mennesker både her hjemme og ute i verden. Han har et varmt hjerte for diakonien, og har ikke minst stor kompetanse når det gjelder trosopplæringen, der han har hatt en sentral rolle i ulike posisjoner. Med Erling Pettersen som biskop styrkes nå bispekollegiet kraftig på dette området, og det er svært bra. Dessuten er han en usedvanlig likandes kar, som jeg er sikker på at folk i Stavanger bispedømme kommer til å bli glad i, slik jeg selv har lært å sette umåtelig stor pris på ham.
torsdag 18. juni 2009
Bør besteforeldre ha samværsrett?
Jeg har drevet en del besteforeldreforskning. Et av de spørsmål jeg har arbeidet med, er hvorvidt vi bør få lovregler som gir besteforeldre rett til å kunne kreve samvær med sine barnebarn. Spørsmålet aktualiseres blant annet i forbindelse med foreldrenes samlivsbrudd, som kan føre til at besteforeldre, særlig på farssiden, mister muligheten for kontakt med barnebarna. Det finnes mange triste eksempler på det. Temaet berører det prinsipielt viktige spørsmålet om foreldrenes rett til å treffe avgjørelser i barnets liv og oppdragelse.
I forbindelse med revisjon av barneloven i 1997 vurderte både Barne- og familiedepartementet og Stortinget spørsmålet, men ingen gikk inn for å lovfeste en rett for besteforeldre til å søke om samvær når begge foreldrene er i live, og tanken fikk svært liten støtte i den høringsrunden som gikk forut for lovrevisjonen (Ot prp nr 56 1996-97; Innst O nr 100 1996-97).
Det grunnleggende utgangspunktet i norsk rett er at det bare er barnets foreldre som har rett til samvær med barnet, så langt dette er forenlig med barnets beste. Ingen andre har i utgangspunktet noen rett til samvær. Barnelovens § 45 åpner imidlertid for at når en eller begge foreldrene er døde, kan besteforeldre (og andre som er nært knyttet til barnet) kreve at retten fastsetter om de skal ha rett til å være sammen med barnet, og hvilket omfang samværsretten skal ha. Også i tilfelle der en av barnets foreldre er nektet samvær med barnet, kan besteforeldre under gitte betingelser få fastsatt rett til samvær. Endelig har barnevernloven en bestemmelse om at fylkesnemnda for sosiale tjenester kan bestemme at ”andre enn foreldrene” (f.eks. besteforeldre) skal ha rett til samvær med barnet.
I enkelte andre land har man gått meget langt i å gi besteforeldre adgang til å gå til retten og kreve samvær med barnebarn. Det gjelder ikke minst i USA, der en del stater har innført lovbestemmelser som gir besteforeldre og andre anledning til ”når som helst” å gå til retten med krav om samvær så sant det tjener ”barnets beste”. Dette gjelder vel og merke også om begge foreldrene lever og bor sammen. Ikke overraskende har disse lovbestemmelsene vakt harme blant mange amerikanske foreldre. Man har hatt en rekke opprivende rettssaker – hvorav den mest kjente, Troxel vs. Granville, gikk helt til amerikansk høyesterett, der det saksøkende besteforeldreparet etter ni år i rettssalene tapte saken.
I Norge har det vært slått til lyd for å snu på problemstillingen og lovfeste rett for barn til samvær med sine besteforeldre. Det er imidlertid vanskelig å se hvordan en slik bestemmelse skulle kunne fungere i praksis. Det dreier seg her om en type mellommenneskelig kontakt som egner seg lite for lovregulering. Når begge foreldrene lever og bor sammen, ligger det i sakens natur at et rettslig krav om samvær vil være aktuelt bare hvis det foreligger en eller annen konflikt mellom foreldrene og besteforeldrene, slik at foreldrene motsetter seg samvær. At noen da med rettens hjelp skulle kunne tilvinge seg samvær, kan oppfattes som et urimelig inngrep i foreldreretten som neppe kan føre til noe godt.
Det kan også hevdes at selve eksistensen av liberale lovregler om samværsrett for besteforeldre kan virke negativt inn når generasjonene diskuterer samvær. En uuttalt trussel om rettslige skritt fra besteforeldrenes side vil ligge i luften, og slike "forhandlinger i skyggen av loven" kan sette foreldrene i en tvangssituasjon som kan gi besteforeldrene et urimelig ”overtak”. Sannsynligvis vil det også forsure klimaet i familien på en måte som til syvende og sist ikke er til barnets beste.
Det meste taler for at samvær mellom besteforeldre og barnebarn bør være frivillig og privat basert. Besteforeldre og barnebarn er knyttet sammen gjennom barnas foreldre. Det er en logisk konsekvens av foreldreansvaret, som blant annet innebærer at det er foreldrene som har myndighet til å bestemme hvem barnet skal være sammen med. Det må også gjelde spørsmålet om samvær med besteforeldrene.
Normalt er ingen bedre kvalifisert til å avgjøre hva som er best for barnet enn barnets foreldre. Det bør derfor være de som har foreldreansvaret som også har ansvaret for å etablere og tilrettelegge kontakten mellom barnebarn og besteforeldre. Når barnet bor sammen med bare den ene av foreldrene, må det være denne som har ansvar for kontakten mellom barn og besteforeldre på sin side av familien, mens samværsforelderen må ha ansvaret for kontakten mellom sine foreldre og barnet. Situasjonen blir dramatisk endret når en av foreldrene dør og den ansvarlige for kontakten med besteforeldrene på barnets ene slektsside er borte. Da er det ikke urimelig at lovverket gir mulighet for å sikre besteforeldrene samvær, slik den norske barneloven åpner for.
Ved foreldrebrudd aktualiseres spørsmålet om samværsrett for besteforeldrene i tilfelle der foreldrene ikke er villige til å inngå avtale om samvær eller samværet boikottes av bostedsforelderen. Her er utgangspunktet at barnets foreldre har en konflikt seg i mellom. Dette kan være vanskelig nok for barnet. Ved å åpne for søksmålsadgang for besteforeldrene, risikerer barnet å bli blandet inn i ytterligere en konflikt, som i verste fall kan bli mange konflikter. Også besteforeldre kan være skilt. Barnets besteforeldre kan representere fire familieenheter, som alle ville ha selvstendig søksmålsadgang. Dermed ville barnet måtte forholde seg til flere samværsordninger som løper parallelt - med nærmest daglige muligheter for konflikter ved for eksempel henting og bringing, i forbindelse med reising osv. Bortsett fra at en må spørre om barnet i det hele tatt vil ha tid til alle samværene, er det vanskelig å se at en slik situasjon skulle være forenlig med prinsippet om barnets beste. Tvert imot taler mye for at dette vil føre til mindre stabilitet og trygghet for barnet.
Mange besteforeldre kan fortelle om liten kontakt med barnebarna fordi bostedsforelderen forhindrer at samvær med den andre forelderen blir gjennomført. Dette er et alvorlig problem, og det er ikke vanskelig å forstå den sårhet og fortvilelse en slik situasjon skaper. Men det er tvilsomt om boikott av samværsrett for den ene av foreldrene løses på noen gode måte ved å tildele samværsrett til enda flere personer, i dette tilfelle besteforeldrene. Boikott av foreldresamvær må forsøkes løst ved hjelp av mekling og eventuelt gjennom tvangsgjennomføring. Under alle omstendigheter har foreldrene mulighet for å gjøre avtale om at barnet skal ha samvær med besteforeldrene.
Generelt synes rettsapparatet å være lite egnet til å løse mellommenneskelige konflikter. Utfordringen ligger ikke primært på det juridiske området, men på det pedagogiske. I stedet for å forsøke å løse problemene ved lovregler, bør en konsentrere seg om å formidle kunnskap om intergenerasjonelle relasjoners betydning for det gode liv generelt og for barns utvikling spesielt. Utfordringen består i å skape holdninger som gjør at spesielt foreldrene ser betydningen av at barna får god kontakt med sine besteforeldre, og at besteforeldrene på sin side blir seg bevisst hva de kan bety for sine barnebarn, og lærer hvordan de kan utøve besteforeldrerollen på en god måte.
I forbindelse med revisjon av barneloven i 1997 vurderte både Barne- og familiedepartementet og Stortinget spørsmålet, men ingen gikk inn for å lovfeste en rett for besteforeldre til å søke om samvær når begge foreldrene er i live, og tanken fikk svært liten støtte i den høringsrunden som gikk forut for lovrevisjonen (Ot prp nr 56 1996-97; Innst O nr 100 1996-97).
Det grunnleggende utgangspunktet i norsk rett er at det bare er barnets foreldre som har rett til samvær med barnet, så langt dette er forenlig med barnets beste. Ingen andre har i utgangspunktet noen rett til samvær. Barnelovens § 45 åpner imidlertid for at når en eller begge foreldrene er døde, kan besteforeldre (og andre som er nært knyttet til barnet) kreve at retten fastsetter om de skal ha rett til å være sammen med barnet, og hvilket omfang samværsretten skal ha. Også i tilfelle der en av barnets foreldre er nektet samvær med barnet, kan besteforeldre under gitte betingelser få fastsatt rett til samvær. Endelig har barnevernloven en bestemmelse om at fylkesnemnda for sosiale tjenester kan bestemme at ”andre enn foreldrene” (f.eks. besteforeldre) skal ha rett til samvær med barnet.
I enkelte andre land har man gått meget langt i å gi besteforeldre adgang til å gå til retten og kreve samvær med barnebarn. Det gjelder ikke minst i USA, der en del stater har innført lovbestemmelser som gir besteforeldre og andre anledning til ”når som helst” å gå til retten med krav om samvær så sant det tjener ”barnets beste”. Dette gjelder vel og merke også om begge foreldrene lever og bor sammen. Ikke overraskende har disse lovbestemmelsene vakt harme blant mange amerikanske foreldre. Man har hatt en rekke opprivende rettssaker – hvorav den mest kjente, Troxel vs. Granville, gikk helt til amerikansk høyesterett, der det saksøkende besteforeldreparet etter ni år i rettssalene tapte saken.
I Norge har det vært slått til lyd for å snu på problemstillingen og lovfeste rett for barn til samvær med sine besteforeldre. Det er imidlertid vanskelig å se hvordan en slik bestemmelse skulle kunne fungere i praksis. Det dreier seg her om en type mellommenneskelig kontakt som egner seg lite for lovregulering. Når begge foreldrene lever og bor sammen, ligger det i sakens natur at et rettslig krav om samvær vil være aktuelt bare hvis det foreligger en eller annen konflikt mellom foreldrene og besteforeldrene, slik at foreldrene motsetter seg samvær. At noen da med rettens hjelp skulle kunne tilvinge seg samvær, kan oppfattes som et urimelig inngrep i foreldreretten som neppe kan føre til noe godt.
Det kan også hevdes at selve eksistensen av liberale lovregler om samværsrett for besteforeldre kan virke negativt inn når generasjonene diskuterer samvær. En uuttalt trussel om rettslige skritt fra besteforeldrenes side vil ligge i luften, og slike "forhandlinger i skyggen av loven" kan sette foreldrene i en tvangssituasjon som kan gi besteforeldrene et urimelig ”overtak”. Sannsynligvis vil det også forsure klimaet i familien på en måte som til syvende og sist ikke er til barnets beste.
Det meste taler for at samvær mellom besteforeldre og barnebarn bør være frivillig og privat basert. Besteforeldre og barnebarn er knyttet sammen gjennom barnas foreldre. Det er en logisk konsekvens av foreldreansvaret, som blant annet innebærer at det er foreldrene som har myndighet til å bestemme hvem barnet skal være sammen med. Det må også gjelde spørsmålet om samvær med besteforeldrene.
Normalt er ingen bedre kvalifisert til å avgjøre hva som er best for barnet enn barnets foreldre. Det bør derfor være de som har foreldreansvaret som også har ansvaret for å etablere og tilrettelegge kontakten mellom barnebarn og besteforeldre. Når barnet bor sammen med bare den ene av foreldrene, må det være denne som har ansvar for kontakten mellom barn og besteforeldre på sin side av familien, mens samværsforelderen må ha ansvaret for kontakten mellom sine foreldre og barnet. Situasjonen blir dramatisk endret når en av foreldrene dør og den ansvarlige for kontakten med besteforeldrene på barnets ene slektsside er borte. Da er det ikke urimelig at lovverket gir mulighet for å sikre besteforeldrene samvær, slik den norske barneloven åpner for.
Ved foreldrebrudd aktualiseres spørsmålet om samværsrett for besteforeldrene i tilfelle der foreldrene ikke er villige til å inngå avtale om samvær eller samværet boikottes av bostedsforelderen. Her er utgangspunktet at barnets foreldre har en konflikt seg i mellom. Dette kan være vanskelig nok for barnet. Ved å åpne for søksmålsadgang for besteforeldrene, risikerer barnet å bli blandet inn i ytterligere en konflikt, som i verste fall kan bli mange konflikter. Også besteforeldre kan være skilt. Barnets besteforeldre kan representere fire familieenheter, som alle ville ha selvstendig søksmålsadgang. Dermed ville barnet måtte forholde seg til flere samværsordninger som løper parallelt - med nærmest daglige muligheter for konflikter ved for eksempel henting og bringing, i forbindelse med reising osv. Bortsett fra at en må spørre om barnet i det hele tatt vil ha tid til alle samværene, er det vanskelig å se at en slik situasjon skulle være forenlig med prinsippet om barnets beste. Tvert imot taler mye for at dette vil føre til mindre stabilitet og trygghet for barnet.
Mange besteforeldre kan fortelle om liten kontakt med barnebarna fordi bostedsforelderen forhindrer at samvær med den andre forelderen blir gjennomført. Dette er et alvorlig problem, og det er ikke vanskelig å forstå den sårhet og fortvilelse en slik situasjon skaper. Men det er tvilsomt om boikott av samværsrett for den ene av foreldrene løses på noen gode måte ved å tildele samværsrett til enda flere personer, i dette tilfelle besteforeldrene. Boikott av foreldresamvær må forsøkes løst ved hjelp av mekling og eventuelt gjennom tvangsgjennomføring. Under alle omstendigheter har foreldrene mulighet for å gjøre avtale om at barnet skal ha samvær med besteforeldrene.
Generelt synes rettsapparatet å være lite egnet til å løse mellommenneskelige konflikter. Utfordringen ligger ikke primært på det juridiske området, men på det pedagogiske. I stedet for å forsøke å løse problemene ved lovregler, bør en konsentrere seg om å formidle kunnskap om intergenerasjonelle relasjoners betydning for det gode liv generelt og for barns utvikling spesielt. Utfordringen består i å skape holdninger som gjør at spesielt foreldrene ser betydningen av at barna får god kontakt med sine besteforeldre, og at besteforeldrene på sin side blir seg bevisst hva de kan bety for sine barnebarn, og lærer hvordan de kan utøve besteforeldrerollen på en god måte.
onsdag 17. juni 2009
Barns rettssikkerhet
En skulle tro at dommere i rettssalen følger norsk lov i sin embetsutøvelse. Når en leser historien NRK forteller om en 9-åring som ikke ble hørt i en barnefordelingsak, kan en begynne å tvile. I 2004 fikk vi en endring i barneloven som slår fast at når et barn er fylt 7 år, skal det få si sin mening før det blir tatt avgjørelse i saker som gjelder personlige forhold for barnet (§ 31, andre ledd). I 2005 falt det en dom i en norsk rett der den aktuelle 9-åringen ble dømt til samvær med en far som hadde utsatt henne for vold. Jenta ønsket ikke samvær med faren, men til tross for lovens bestemmelse om hennes rett til å bli hørt, hun fikk ikke anledning til å si sin mening. Jenta oppsøkte da dommeren med et brev der hun fortalte om sin voldelige far og ba om et møte med dommeren. Det ble ikke noe møte, og heller ikke i neste rettsrunde ble hun hørt.
Hadde det ikke vært for at dommeren bekrefter historien, kunne en nesten trodd det hele var oppspinn. Men slikt skjer altså i norske rettssaler. Forsker Kristin Skjørten, som har gått igjennom over 160 barnefordelingssaker i lagmannsretten, sier at tre av fire barn blir hørt når det gjelder ønske om hvor de vil bo. Når det gjelder samvær derimot, blir barnas mening ikke hørt, selv når retten legger til grunn at en av foreldrene er voldelig.
Det er ingen tvil, barns rettigheter blir ikke tatt alvorlig. Dette er ikke det eneste eksemplet. Et annet eksempel ble nylig påvist i en kronikk i Aftenposten av rettsmedisineren Torleiv Ole Rognum. Med utgangspunkt i den tragiske mishandlingssaken i Kodal, viser han hvordan Regjeringens nei til obligatorisk dødsstedundersøkelse innebærer at de minste og mest sårbare blant oss ikke har den rettssikkerhet som burde være en selvfølge i vår rettsstat.
Hadde det ikke vært for at dommeren bekrefter historien, kunne en nesten trodd det hele var oppspinn. Men slikt skjer altså i norske rettssaler. Forsker Kristin Skjørten, som har gått igjennom over 160 barnefordelingssaker i lagmannsretten, sier at tre av fire barn blir hørt når det gjelder ønske om hvor de vil bo. Når det gjelder samvær derimot, blir barnas mening ikke hørt, selv når retten legger til grunn at en av foreldrene er voldelig.
Det er ingen tvil, barns rettigheter blir ikke tatt alvorlig. Dette er ikke det eneste eksemplet. Et annet eksempel ble nylig påvist i en kronikk i Aftenposten av rettsmedisineren Torleiv Ole Rognum. Med utgangspunkt i den tragiske mishandlingssaken i Kodal, viser han hvordan Regjeringens nei til obligatorisk dødsstedundersøkelse innebærer at de minste og mest sårbare blant oss ikke har den rettssikkerhet som burde være en selvfølge i vår rettsstat.
tirsdag 16. juni 2009
Diktaturets sanne vesen
Situasjonen i Iran er alvorlig. Demonstrasjonene er de største siden revolusjonen i 1979. Ingen vet hvor dette vil ende. Bildene av demonstranter som bankes av sikkerhetsvakter, gjør inntrykk. Alvoret i situasjonen understrekes av president Barack Obamas uttalelse om at han er ”dypt bekymret” over det som nå skjer i Iran. Blant europeiske politiske ledere er Frankrikes president Nicolas Sarkozy den som ifølge New York Times har uttrykt seg sterkest om situasjonen i Iran.Makthaverne viser sitt sanne vesen når de forbyr utenlandske journalister å rapportere om det som skjer i landet og til og med truer med å fengsle journalistene. Som Jonas Gahr Støre sier, når regimet går til det skritt å kneble pressen, betyr det at de har noe å skjule. Det blir nærmest patetisk når en pressetalsmann for den iranske ambassade i Oslo sier at regimet kanskje gjør det fordi de er bekymret for journalistenes sikkerhet. Men det er vel bare regimet selv som representerer en trussel for journalistene. Utenriksminister Gahr Støre, som frykter det verste i Iran nå, gir også ros til folket i Iran for det motet de viser ved å demonstrere for frie valg. Regimet vil antagelig klare å slå ned opprøret. Men på sikt vil dagens makthavere tape. De kreftene som nå viser seg i Irans gater, vil vokse seg sterke og de dagen vil komme da de vil seire. Det er en dag ”vokterrne” og president Mahmoud Ahmadinejad har grunn til ikke å se fram til.
Vokterrådets aksept av nytelling av stemmene i enkelte valgkretser, er bare et skuebrød. Ingen venter at det skal føre til noe som helst. Noe nyvalg kommer selvsagt ikke på tale. President Mahmoud Ahmadinejad er allerede på utenlandsreise til land som gratulerer ham med ”valgseieren”, slik blant andre Russland, Kina, India og Pakistand nettopp har gjort. Politikk kan enkelte ganger være utrolig kvalmende!
mandag 15. juni 2009
Ustabilt
Bildet av en Tippeliga som kanskje mer enn noe annet karakteriseres av ustabilitet, forsterker seg. Et godt eksempel er Vålerenga, som den siste tiden er blitt rost opp i skyene for sin effektivitet og tatt poeng i bøtter og spann på grunn av det. I kampen mot Stabæk sløste laget bort den ene sjansen etter den andre. Stabæk benyttet anledningen og Nannskog skåret det ene målet som var nok til å slå Oslolaget.
Brann er et annet eksempel. Laget dominerte fullstendig mot bunnlaget Lyn, men vant bare knepent i en kamp der Huseklepp imponerte. Noterer for øvrig at Brannspiller, danske David Nielsen, mener norske dommere er meget gode. Dette som er lite apropos til dem som stadig klager over norske fotballdommere.
Det eneste laget som holder en stø og stabil kurs, er Rosenborg. Med Steffen Iversen fortsatt på laget, skal det godt gjøres å nekte Rosenborg seriemesterskapet. Spiller Molde og Start uavgjort i kveld, noe som kan være et godt tips, vil RBK lede Tippeligaen med sju poeng etter tretten serieomganger.
Men det norske herrelandslaget i håndball fortsetter å imponere. Uavgjort mot et så godt lag som Island på bortebane var sterkt. Med seier over Estland hjemme onsdag, kan laget reise til Makedonia og spille den siste kvalikkampen i vissheten om at der klare for EM. Blir morsomt å følge dette laget i tiden framover. Kanskje er det noe stort på gang. Jentene har vis veien.
Oppdatering:
Tipset mitt slo til. Start og Molde spilte 2-2 i en flott fotballkamp, der begge lag viste at plasseringene i toppskiktet på tabellen ikke er noen tilfeldighet. Synd at Starts Bernt Hulsker skjemte seg ut med å skjelle ut dommeren på slutten av kampen, med et rødt kort som fortjent konsekvens. "Ustabilt" av Hulsker, må en også kunne si. Dommer Skjerven sier Hulskers utskjellig er det verste i sitt slag han har opplevd. To kampers karantene for Hulsker er ikke for mye.
Brann er et annet eksempel. Laget dominerte fullstendig mot bunnlaget Lyn, men vant bare knepent i en kamp der Huseklepp imponerte. Noterer for øvrig at Brannspiller, danske David Nielsen, mener norske dommere er meget gode. Dette som er lite apropos til dem som stadig klager over norske fotballdommere.
Det eneste laget som holder en stø og stabil kurs, er Rosenborg. Med Steffen Iversen fortsatt på laget, skal det godt gjøres å nekte Rosenborg seriemesterskapet. Spiller Molde og Start uavgjort i kveld, noe som kan være et godt tips, vil RBK lede Tippeligaen med sju poeng etter tretten serieomganger.
Men det norske herrelandslaget i håndball fortsetter å imponere. Uavgjort mot et så godt lag som Island på bortebane var sterkt. Med seier over Estland hjemme onsdag, kan laget reise til Makedonia og spille den siste kvalikkampen i vissheten om at der klare for EM. Blir morsomt å følge dette laget i tiden framover. Kanskje er det noe stort på gang. Jentene har vis veien.
Oppdatering:
Tipset mitt slo til. Start og Molde spilte 2-2 i en flott fotballkamp, der begge lag viste at plasseringene i toppskiktet på tabellen ikke er noen tilfeldighet. Synd at Starts Bernt Hulsker skjemte seg ut med å skjelle ut dommeren på slutten av kampen, med et rødt kort som fortjent konsekvens. "Ustabilt" av Hulsker, må en også kunne si. Dommer Skjerven sier Hulskers utskjellig er det verste i sitt slag han har opplevd. To kampers karantene for Hulsker er ikke for mye.
lørdag 13. juni 2009
Dyster situasjon
Mange mennesker i Iran er sinte etter presidentvalget. Det er forståelig. De næret sikkert et aldri så lite håp om endring ved å vise i valg sin motstand mot president Mahmoud Ahmadinejads regime. Så stjeler Ahmadinejad hele valget og kaller det "en gledens dag". Det var antagelig naivt å tro at en leder av hans type skulle skulle gi fra seg makten gjennom et rettferdig valg. Knapt noen tror et øyeblikk på at Ahmadinejad har vunnet valget med nesten to tredeler av stemmene, slik den iranske valgkommisjonen hevder. Et valg der for øvrig alle kandidatene må godkjennes av et religiøst råd før de kunne få delta.
Valget er langt på vei et fiktivt valg, som avholdes for å gi regimet et skinn av legitimitet og for å roe ned folket. Muligens har regimet forregnet seg. Opptøyene er alvorlige. Men som alle regimer av dette slaget blir vel opprøret slått ned med hard hånd. Jeg noterer at Gahr Støre sier han ikke er opptimistisk når det gjelder situasjonen i Iran. Det beste vi kan håpe på nå er at regimet skjønner at man i lengden ikke kan underkue frihetslengselen hos folk.
Les også:
Reformpolitikere arrestert
Flere kommer til å bli arrestert
Folk er villige til å dø
Nye sammenstøt
Ahmadinejad sammenligner opptøyene med fotballbråk
Nå må verden reagere
Valget er langt på vei et fiktivt valg, som avholdes for å gi regimet et skinn av legitimitet og for å roe ned folket. Muligens har regimet forregnet seg. Opptøyene er alvorlige. Men som alle regimer av dette slaget blir vel opprøret slått ned med hard hånd. Jeg noterer at Gahr Støre sier han ikke er opptimistisk når det gjelder situasjonen i Iran. Det beste vi kan håpe på nå er at regimet skjønner at man i lengden ikke kan underkue frihetslengselen hos folk.
Les også:
Reformpolitikere arrestert
Flere kommer til å bli arrestert
Folk er villige til å dø
Nye sammenstøt
Ahmadinejad sammenligner opptøyene med fotballbråk
Nå må verden reagere
Kjennetegnes politiske blogger av ironi og sarkasmer?
I en svensk studie av politiske blogger konkluderer forfatterne med slike blogger kjennetegnes ved en ironisk og sarkastisk kommunikasjon, der forfatteren setter seg på sin ”høye hest” og gir rom for skittkasting og latterliggjøring av andre.
Undersøkelsen, som ble foretatt ved Institutionen för samhällsvetenskap ved Universitetet i Växsjö, ble gjennomført som en kvalitativ studie av fire utvalgte politiske blogger. Etter en nærmere prosedyre ble disse plukket ut som karakteristiske for politiske blogger, her forstått som blogger med et politisk sikte og som anvender en politisk overbevisende kommunikasjon. Alle bloggerne var aktive i forskjellige politiske partier. Den kvalitative tilnærmingen gjorde det mulig å foreta en dybdeanalyse at bloggene både med hensyn til tekstene, bildene, lenkene m.m.
Forfatterne konkluderer slik:
”Den politiska bloggen gestaltar sig på ett sätt som främst genomsyras av ironi och sarkasm,
både genom blogginläggen men också genom de länkar och de bilder som möjliggörs i
bloggens funktion. Det är tydligt att bloggarnas författare använder sig av en kommunikation
som präglas av, att de i ett relativt fritt spelrum, kan driva fram sitt verklighetsperspektiv och
genom det förkasta eller till och med förlöjliga andra. Det finns alltså en fräckhet i kommunikationen som inbjuder till debatt, men bloggens funktion avgränsar samtidigt
möjligheten för läsare att argumentera på ett rättvist sätt. Bloggens författare kan alltid välja
att inte ta del av läsarens åsikter och detta kan innebära att författaren i viss mån kan föra en
envägskommunikation som präglas av ett visst översitteri. Detta möjliggör ett maktspel
mellan avsändare och mottagare och som sätter sändaren i maktposition gentemot mottagaren.” (s. 40).
Undersøkelsen ble foretatt i Sverige for to år siden. Mye kan ha forandret seg på to år på dette feltet, og situasjonen kan være annerledes her i landet. Likevel gir undersøkelsen grunn til å spørre om dette er trekk som kjennetegner også norske politiske blogger?
Helena Ruderfors & Linda Nyström: Den politiska bloggen - ett forum för ironi och sarkasm.
Växjö universitet/Institutionen för samhällsvetenskap. 2007
Undersøkelsen, som ble foretatt ved Institutionen för samhällsvetenskap ved Universitetet i Växsjö, ble gjennomført som en kvalitativ studie av fire utvalgte politiske blogger. Etter en nærmere prosedyre ble disse plukket ut som karakteristiske for politiske blogger, her forstått som blogger med et politisk sikte og som anvender en politisk overbevisende kommunikasjon. Alle bloggerne var aktive i forskjellige politiske partier. Den kvalitative tilnærmingen gjorde det mulig å foreta en dybdeanalyse at bloggene både med hensyn til tekstene, bildene, lenkene m.m.
Forfatterne konkluderer slik:
”Den politiska bloggen gestaltar sig på ett sätt som främst genomsyras av ironi och sarkasm,
både genom blogginläggen men också genom de länkar och de bilder som möjliggörs i
bloggens funktion. Det är tydligt att bloggarnas författare använder sig av en kommunikation
som präglas av, att de i ett relativt fritt spelrum, kan driva fram sitt verklighetsperspektiv och
genom det förkasta eller till och med förlöjliga andra. Det finns alltså en fräckhet i kommunikationen som inbjuder till debatt, men bloggens funktion avgränsar samtidigt
möjligheten för läsare att argumentera på ett rättvist sätt. Bloggens författare kan alltid välja
att inte ta del av läsarens åsikter och detta kan innebära att författaren i viss mån kan föra en
envägskommunikation som präglas av ett visst översitteri. Detta möjliggör ett maktspel
mellan avsändare och mottagare och som sätter sändaren i maktposition gentemot mottagaren.” (s. 40).
Undersøkelsen ble foretatt i Sverige for to år siden. Mye kan ha forandret seg på to år på dette feltet, og situasjonen kan være annerledes her i landet. Likevel gir undersøkelsen grunn til å spørre om dette er trekk som kjennetegner også norske politiske blogger?
Helena Ruderfors & Linda Nyström: Den politiska bloggen - ett forum för ironi och sarkasm.
Växjö universitet/Institutionen för samhällsvetenskap. 2007
fredag 12. juni 2009
Neppe stor skade
”Overvåkingssaken” blir blåst opp til helt urimelige dimensjoner. Den unngåelige Arne Strand har vært på plass i Dagsnytt 18 og snakket, slik han ofte gjør, om ”skandale”, et begrep som i mediesammenheng har mistet enhver fornuftig betydning. Hans kommentarartikkel i Dagsavisen er tilsvarende oppblåst. Politikere blåser seg om mulig enda mer opp og snakker om hoder som må rulle, fortrinnsvis i Forsvaret. Det er naturligvis viktig nok at man har systemer og regler som sikrer så langt det er mulig at sikkerhetstjenester ikke passer på noe de ikke skal passe på og for muligheter til å snoke i saker de ikke har noe med. I og med at det i den foreliggende saken foreligger mistanke om at noe slikt kan ha skjedd, er det av betydning at saken blir klarlagt. Slik sett er saken prinsipielt viktig. For øvrig viser det seg at statsministerens kontor har krypterte datalinjer, slik at Forsvarets sikkerhetstjeneste ikke har hatt mulighet for å overvåke datatrafikken der.
Nå har man funnet ut at også Slottet bruker Forsvarets sikkerhetstjeneste som sin vakttjeneste når det gjelder datatrafikken, fordi ett eller annet departement har funnet det hensiktsmessig. Dermed blir ”overvåking av Kongen” en del av ”skandalen”. Men Kongen selv ser ut til å holde hodet kaldt. ”Nå får vi se hva man finner ut”, sier Kongen. Nettopp. Og mye tyder på at man finner ut at det i praksis ikke har skjedd noen større skade.
Jeg er enig med Vårt Lands redaktør som skriver at det mest kritikkverdige i denne saken er at regjeringen ikke har skaffet seg sitt eget sivile sikre nett og i stedet for å blande inn Forsvaret inn i dette.
Oppdatering:
Sentrale kilder i Forsvaret sier til Aftenposten at Forsvarets Sikkerhetstjeneste (FOST) hverken har åpnet Slottets e-post eller sendt beklagelsesbrev om dette, slik det ble hevdet lørdag. E-postsaken er en av grunnene til at politiet har tatt ut siktelse mot FOST for ulovlig overvåking.
Les også: Advarer mot konspirasjonshysteri
Nå har man funnet ut at også Slottet bruker Forsvarets sikkerhetstjeneste som sin vakttjeneste når det gjelder datatrafikken, fordi ett eller annet departement har funnet det hensiktsmessig. Dermed blir ”overvåking av Kongen” en del av ”skandalen”. Men Kongen selv ser ut til å holde hodet kaldt. ”Nå får vi se hva man finner ut”, sier Kongen. Nettopp. Og mye tyder på at man finner ut at det i praksis ikke har skjedd noen større skade.
Jeg er enig med Vårt Lands redaktør som skriver at det mest kritikkverdige i denne saken er at regjeringen ikke har skaffet seg sitt eget sivile sikre nett og i stedet for å blande inn Forsvaret inn i dette.
Oppdatering:
Sentrale kilder i Forsvaret sier til Aftenposten at Forsvarets Sikkerhetstjeneste (FOST) hverken har åpnet Slottets e-post eller sendt beklagelsesbrev om dette, slik det ble hevdet lørdag. E-postsaken er en av grunnene til at politiet har tatt ut siktelse mot FOST for ulovlig overvåking.
Les også: Advarer mot konspirasjonshysteri
Uklok kuvending
I går gikk menighetsrådet i Islamic Culture ut og sa at imamen i Drammen som er siktet for vold mot barn, ville bli permittert inntil videre. Det var en klok avgjørelse. I dag melder moskeens styre at imamen likevel ikke skal permitteres. Moskeens styre mener det blir feil å permittere Nabi siden beskyldningene mot ham ikke er bevist.
Her har styret etter min mening foretatt en uklok kuvending. Religiøse ledere er i aller høyeste grad avhengig av full tillit, ikke bare blant sine egne, men også i samfunnet som helhet. Når en religiøs leder blir utsatt for rettsforfølgelse, er det derfor klokt å tre ut av tjenesten mens saken pågår. Dette helt uavhengig av om man mener seg uskyldig i det man blir anklaget for. Det burde styret for moskeen ha forstått, hvis imamen selv ikke forstår det.
Her har styret etter min mening foretatt en uklok kuvending. Religiøse ledere er i aller høyeste grad avhengig av full tillit, ikke bare blant sine egne, men også i samfunnet som helhet. Når en religiøs leder blir utsatt for rettsforfølgelse, er det derfor klokt å tre ut av tjenesten mens saken pågår. Dette helt uavhengig av om man mener seg uskyldig i det man blir anklaget for. Det burde styret for moskeen ha forstått, hvis imamen selv ikke forstår det.
Anne Frank
I dag ville Anne Frank ha fylt 80 år, hvis hun hadde fått leve. Hun døde bare 15 år gammel. Anne Frank var jøde, født i Frankfurt am Main 12. juni 1929. Familien flyttet til Amsterdam i Nederland i 1933. Under den tyske okkupasjonen levde hun og hennes familie i skjul for nazistene i et anneks til farens kontorbygning i Prinsensgracht 263 i Amsterdam fra juli 1942 til de to år senere ble angitt og sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. Sju måneder senere, bare en uke før den tyske kapitulasjonen i 1945, døde Anne av tyfus i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. Bare hennes far, Otto Frank, overlevde krigen.Under de to årene i skjul skrev Anne Frank en dagbok, som hennes far fant igjen etter krigen i kontorbygningen. Otto Frank sørget for at dagboken ble utgitt i 1947. Den ble oversatt til en rekke språk. Boka ble en litterær sensasjon og har beveget lesere verden over. Boka er også dramatisert for scenen.
Bygningen i Amsterdam der familien gjemte seg, ble i 1960 gjort til museum, Anne Franks Hus. Museet forteller om familiens historie, men også om jødeforfølgelsene, rasisme og nynazisme. Jeg besøkte Anne Franks Hus for noen år siden. Det gjorde et sterkt inntrykk å se rommene der tenåringsjenta Anne levde og skrev ned sine drømmer, tanker og refleksjoner.
De originale skrivebøkene som Anne Frank skrev dagboken i, har til nå vært oppbevart i det nederlandske instituttet for krigsdokumentasjon. Enkelte av originalmanuskriptene har sporadisk vært utlånt til museet i Anne Franks Hus. I går kunngjorde den nederlandske kulturministeren at alle skrivebøkene og arkene hun renskrev dagboka på, skal stilles ut permanent i Anne Franks Hus. Det vil gjøre et besøk enda mer interessant.Nødvendigheten av museet og andre museer som dokumenterer nazistenes ugjerninger og dagens nynazisme illustreres av historien om den amerikanske nynazisten James von Brunn, som er siktet for overlagt drap på en vakt ved Holocaust-museet i Washington. Han hevder at Holocaust og Anne Franks dagbok er en bløff.
torsdag 11. juni 2009
Neppe politisk overvåking
Interne kontrollrutiner har vist at det er grunn til mistenke Forsvarets sikkerhetstjeneste for å ha drevet ulovlig overvåking av datatrafikken og internettbruken ved statsministerens kontor og flere departementer. Forsvarets sikkerhetstjeneste har til oppgave å overvåke sikkerheten i Forsvaret, intet mer. Forsvarets sikkerhetstjeneste er ingen såkalt hemmelig tjeneste. Den er en slags intern vakttjeneste i Forsvaret og kun der. Tjenesten har ingen myndighet til å overvåke den sivile trafikken.
Det er derfor en alvorlig sak hvis KRIPOS’ etterforskning skulle vise at mistanken blir bekreftet. Uten å bagatellisere et eventuelt lovbrudd kan det være grunn til å understreke at det er lite så langt som tyder på at vi står overfor et forsøk på politisk overvåking, slik vi har hatt eksempler på tidligere. Sannsynligvis dreier det seg om en eller annen form for overivrighet fra tjenestens side, eller mer sannsynlig: grensene for myndighet er ikke klare nok. Da ligger det i slike tjenesters karakter at man har en tendens til å gå utover sin myndighet snarere enn å holde tilbake. Foreløpig kan det altså være grunn til å vise en viss tilbakeholdenhet i reaksjonene.
Etterforskningen får vise hvor alvorlig dette egentlig er.
LES MER:
Undersøkte ikke
Granskerne visste ingenting
Dreier seg ikke om lesing av e-post
Vil ha forsvarsministeren inn på teppet
Det er derfor en alvorlig sak hvis KRIPOS’ etterforskning skulle vise at mistanken blir bekreftet. Uten å bagatellisere et eventuelt lovbrudd kan det være grunn til å understreke at det er lite så langt som tyder på at vi står overfor et forsøk på politisk overvåking, slik vi har hatt eksempler på tidligere. Sannsynligvis dreier det seg om en eller annen form for overivrighet fra tjenestens side, eller mer sannsynlig: grensene for myndighet er ikke klare nok. Da ligger det i slike tjenesters karakter at man har en tendens til å gå utover sin myndighet snarere enn å holde tilbake. Foreløpig kan det altså være grunn til å vise en viss tilbakeholdenhet i reaksjonene.
Etterforskningen får vise hvor alvorlig dette egentlig er.
LES MER:
Undersøkte ikke
Granskerne visste ingenting
Dreier seg ikke om lesing av e-post
Vil ha forsvarsministeren inn på teppet
onsdag 10. juni 2009
Den beste prestasjonen
Til tross for en håpløst dårlig fotballandskamp mot Makedonia lørdag har både Drillo og mange medier hausset opp stemningen i forkant av Nederland-kampen med fullstendig urealistiske forhåpninger om at god organisering skulle skape et under i Rotterdam. I kveld opplevde alle sannhetens øyeblikk. Norge ble avkledd av et nederlandsk lag som var best i alt, og Norge scoret ikke i denne kampen heller. Om de mest optimistiske ikke var overbevist før, bør de være det etter dette tapet: Norge kommer ikke til VM-sluttspillet neste sommer. Kveldens begredelige forestilling viser med all ønskelig tydelighet at det norske fotballandslaget ikke er godt nok og har lite i Sør-Afrika å gjøre.
Da var det atskillig hyggeligere å se det norske herrelaget i håndball i viktig kvalifiseringskamp mot Makedonia for neste års EM i Østerrike. Det makedonske håndballandslaget i håndball holder antagelig høyere internasjonal standard enn Makedonias fotballandslag. Men i motsetning til fotballaget, vinner altså håndballgutta en klar seier over laget fra den unge nasjonen på Balkan. Dermed skal det mye til at laget ikke klarer å kvalifisere seg. Så kan man spørre hvilket norsk lag som gjorde den beste prestasjonen denne onsdagskvelden? Det kan ikke være noen tvil. Men hvilket lag får mest oppmerksomhet?
LES MER:
Nå digger han Nederland
Da var det atskillig hyggeligere å se det norske herrelaget i håndball i viktig kvalifiseringskamp mot Makedonia for neste års EM i Østerrike. Det makedonske håndballandslaget i håndball holder antagelig høyere internasjonal standard enn Makedonias fotballandslag. Men i motsetning til fotballaget, vinner altså håndballgutta en klar seier over laget fra den unge nasjonen på Balkan. Dermed skal det mye til at laget ikke klarer å kvalifisere seg. Så kan man spørre hvilket norsk lag som gjorde den beste prestasjonen denne onsdagskvelden? Det kan ikke være noen tvil. Men hvilket lag får mest oppmerksomhet?
LES MER:
Nå digger han Nederland
Svar som bestilt
Professor Frank Aarebrot tar i VG et betimelig oppgjør med en uskikk som brer om seg: Politiske partier som bestiller meningsmålinger med den dårlig skjulte hensikt å finne støtte i befolkningen for ett eller annet politisk standpunkt. Disse meningsmålingene kjennetegnes ved at spørsmålsstillingene er formulert på en måte som gjør det nærmest umulig for de som skal svare å være uenig i partiets standpunkt. Uskikken finnes også i andre typer organisasjoner.
Aarebrot kaller disse kjøpe-målingene dårlige og useriøse og anklager de som lager dem for ”horeri”. Det pussige er at profesjonelle meningsmålingsinstitutter kan være med på dette. Man skulle disse instituttene hadde ansvar for å ivareta et visst faglig nivå i sitt arbeid. Men det kan også være grunn til stille et spørsmålstegn ved medier som ukritisk fungerer som mikrofonstativ for propagandaen.
Aarebrot kaller disse kjøpe-målingene dårlige og useriøse og anklager de som lager dem for ”horeri”. Det pussige er at profesjonelle meningsmålingsinstitutter kan være med på dette. Man skulle disse instituttene hadde ansvar for å ivareta et visst faglig nivå i sitt arbeid. Men det kan også være grunn til stille et spørsmålstegn ved medier som ukritisk fungerer som mikrofonstativ for propagandaen.
Så hører vi det igjen
Et utvalg ledet av fylkesmann Sigbjørn Johnsen har lagt fram et forslag for stortingsrepresentantenes og statsrådenes pensjon som er bygd på de samme prinsippene som det nye pensjonssystemet for folk flest. Den nye ordningen vil bringe til opphør et system som med rette er betegnet som urimelig gullkantet. Det er antagelig første gang at en gruppe lønnsmottakere frivillig sier fra seg et stort gode. Men så var da ordningen heller ikke til å leve med for en gruppe som til de grader er avhengig av troverdighet og folks tillit.
Men sannelig hører vi ikke også i denne saken motforestillinger, og de er velkjente. Ordningen skal også gjelde for høyesterettsdommere. Høyesterettsdommer Gunnar Aasland melder innsigelser fordi han frykter at svekking av pensjonsordningen for Høyesterett vil ramme rekrutteringen. Advokater i privat advokatvirksomhet tjener så godt at det vil bli vanskelig å rekruttere dommere fra denne gruppen hvis pensjonsordningen blir dårligere, sier han. Hørt det før? Høyesterettsdommere har lønn i millionklassen. De tjener etter det jeg vet mer enn statsministeren. Da har de også råd til å kjøpe seg private pensjonsordninger i tillegg til jobbpensjonen hvis de er redd de ikke skal få nok å leve av i alderdommen.
Det er også blitt sagt at svekkelse av pensjonsordningen for stortingsrepresentanter kan virke uheldig på rekrutteringen til politisk arbeid. Etter min mening er det helt greit at folk som ønsker et stortingsmandat av hensyn til pensjonen, avstår. Jeg tror det er folk med andre holdninger vi trenger i slike tillitsverv. Det samme kan sies om advokater som av samme grunn ønsker å bli dommere. Jeg tror neppe vi får dårligere dommere om de som ønsker jobben av hensyn til pensjonen, velger å gjøre noe annet. På samme måte som næringslivstopper som sier de heller drar til utlandet hvis ikke lederlønningene kan konkurrere med lønningene i andre land, bare kan ønskes lykke til med utvandringen.
Men sannelig hører vi ikke også i denne saken motforestillinger, og de er velkjente. Ordningen skal også gjelde for høyesterettsdommere. Høyesterettsdommer Gunnar Aasland melder innsigelser fordi han frykter at svekking av pensjonsordningen for Høyesterett vil ramme rekrutteringen. Advokater i privat advokatvirksomhet tjener så godt at det vil bli vanskelig å rekruttere dommere fra denne gruppen hvis pensjonsordningen blir dårligere, sier han. Hørt det før? Høyesterettsdommere har lønn i millionklassen. De tjener etter det jeg vet mer enn statsministeren. Da har de også råd til å kjøpe seg private pensjonsordninger i tillegg til jobbpensjonen hvis de er redd de ikke skal få nok å leve av i alderdommen.
Det er også blitt sagt at svekkelse av pensjonsordningen for stortingsrepresentanter kan virke uheldig på rekrutteringen til politisk arbeid. Etter min mening er det helt greit at folk som ønsker et stortingsmandat av hensyn til pensjonen, avstår. Jeg tror det er folk med andre holdninger vi trenger i slike tillitsverv. Det samme kan sies om advokater som av samme grunn ønsker å bli dommere. Jeg tror neppe vi får dårligere dommere om de som ønsker jobben av hensyn til pensjonen, velger å gjøre noe annet. På samme måte som næringslivstopper som sier de heller drar til utlandet hvis ikke lederlønningene kan konkurrere med lønningene i andre land, bare kan ønskes lykke til med utvandringen.
tirsdag 9. juni 2009
Hvem har mest krav på vern?
Meldingen fra Drammen om at en imam er pågrepet og siktet for vold mot barn på en koranskole, er på flere måter en tankevekker. Tre moskeer skal være i søkelyset. Koranskolebarna, som er mellom seks og tolv år gamle, skal ha blitt slått med stokker og kjepper over fingrene og ryggen. En tidligere elev forteller at han også ble slått i ansiktet. Volden skal ha pågått i mange år. Venstrepolitikeren Abid Q. Raja kan fortelle at han også er blitt slått av en iman.
Det må understrekes at ingen så langt er dømt i saken. Imamen er foreløpig bare siktet. Men forutsatt at det er hold i siktelsen, må vi slå fast at uansett årsak er slik atferd etisk forkastelig og dessuten en ulovlig handling som rammes av straffeloven. Det er ingen unnskyldning at den måtte ha skjedd i oppdragelsesøyemed fra imamens side. Tvert imot. En imam som i profesjonell sammenheng har oppdragelsesansvar for barn, skulle fremfor alt være barnas forsvarer og ha et særlig årvåkent blikk for at barna ikke blir utsatt for noen som helst overgrep.
Men saken har også andre sider som er egnet til å overraske. Politiet opplyser at de helt fra 2002 har fått opplysninger om at barn er blitt utsatt for vold i moskeen. Blant annet har barn fortalt at de er redde for å gå på koranskolen ”fordi der blir de slått”. Men politiet har under etterforskningen valgt ikke å avhøre barn eller foreldre av frykt for at familiene eller barna skulle bli utstøtt fra sine miljøer. Politiet har nøyd seg med å føre samtaler og tilby opplegg med ”Alternativ til vold” for å få slutt på den påståtte volden. Dette har ikke ført til noe som helst. Rapportene om vold har fortsatt å komme.
Jeg erkjenner at etterforskningen sikkert er vanskelig og at det ikke er enkelt å bevise overgrepene. Likevel kan det være grunn til å spørre om vi ikke igjen står overfor et eksempel på overforsiktighet overfor innvandrermiljøer. Man kan jo prøve å tenke seg hva som med rette ville skjedd hvis man i årevis hadde fått rapporter om tilsvarende atferd fra en søndagsskolelærer, en kateket eller en prest innenfor Den norske kirke i forbindelse med den kristne trosopplæringen.
Men så skal det også sies at muslimske foreldre må skjerpe seg og ta ansvar. Det er bra at de uttrykker bekymring anonymt. Men de må våge å stå åpent fram. Vi får aldri slutt på slik atferd hvis ikke noen tør å stå opp og si i fra til tross trusler om represalier fra miljøet. Det kan koste. Men noen muslimer må utfordres på sitt syn på barn. Hva er viktigst her? Hvem har mest krav på vern?
LES MER:
Drammenmoske avviser imamvold mot barn
Han er snill som et lam
Jeg ble også slått
Lukket miljø
Imamen nekter: VG DB
Forsvarer imamen
Koranskoler uten kontroll
Det må understrekes at ingen så langt er dømt i saken. Imamen er foreløpig bare siktet. Men forutsatt at det er hold i siktelsen, må vi slå fast at uansett årsak er slik atferd etisk forkastelig og dessuten en ulovlig handling som rammes av straffeloven. Det er ingen unnskyldning at den måtte ha skjedd i oppdragelsesøyemed fra imamens side. Tvert imot. En imam som i profesjonell sammenheng har oppdragelsesansvar for barn, skulle fremfor alt være barnas forsvarer og ha et særlig årvåkent blikk for at barna ikke blir utsatt for noen som helst overgrep.
Men saken har også andre sider som er egnet til å overraske. Politiet opplyser at de helt fra 2002 har fått opplysninger om at barn er blitt utsatt for vold i moskeen. Blant annet har barn fortalt at de er redde for å gå på koranskolen ”fordi der blir de slått”. Men politiet har under etterforskningen valgt ikke å avhøre barn eller foreldre av frykt for at familiene eller barna skulle bli utstøtt fra sine miljøer. Politiet har nøyd seg med å føre samtaler og tilby opplegg med ”Alternativ til vold” for å få slutt på den påståtte volden. Dette har ikke ført til noe som helst. Rapportene om vold har fortsatt å komme.
Jeg erkjenner at etterforskningen sikkert er vanskelig og at det ikke er enkelt å bevise overgrepene. Likevel kan det være grunn til å spørre om vi ikke igjen står overfor et eksempel på overforsiktighet overfor innvandrermiljøer. Man kan jo prøve å tenke seg hva som med rette ville skjedd hvis man i årevis hadde fått rapporter om tilsvarende atferd fra en søndagsskolelærer, en kateket eller en prest innenfor Den norske kirke i forbindelse med den kristne trosopplæringen.
Men så skal det også sies at muslimske foreldre må skjerpe seg og ta ansvar. Det er bra at de uttrykker bekymring anonymt. Men de må våge å stå åpent fram. Vi får aldri slutt på slik atferd hvis ikke noen tør å stå opp og si i fra til tross trusler om represalier fra miljøet. Det kan koste. Men noen muslimer må utfordres på sitt syn på barn. Hva er viktigst her? Hvem har mest krav på vern?
LES MER:
Drammenmoske avviser imamvold mot barn
Han er snill som et lam
Jeg ble også slått
Lukket miljø
Imamen nekter: VG DB
Forsvarer imamen
Koranskoler uten kontroll
mandag 8. juni 2009
Et demokratisk problem
At den kjente korrupsjonsjegeren Eva Joly er valgt inn i EU-parlamentet for De grønnes Paris-liste kan med rette betegnes som historisk. Hun er den første personen med norsk statsborgerskap til å delta for fullt i EUs folkevalgte organ. Det historiske ligger i at Norge ikke er medlem av EU. Men hva med legitimiteten til et valg som bare har oppslutning fra halvparten av velgerne? Det bør være et alvorlig problem både for Joly og hennes medrepresentanter i EU-parlamentet. Den mangelfulle interessen for valget blant mange ser også ut til å ha gitt muligheter for ekstreme høyrepartier og for partier med smale interesseområder.
I Sverige fikk det nystiftede Piratpartiet 7,1 prosent av stemmene og blir med det representert i EU-parlamentet. Partiet er stort sett bare opptatt av frihet på internett, legalisering av ikke-kommersiell fildeling samt personvern. Viktige saker for unge mennesker, og et kraftig varsko om at tradisjonell tenkning på dette området ikke holder. Samtidig sier det vel egentlig ganske mye om dette valget at et parti med et så smalt interesseområde får så stor oppslutning. Det faktum at Piratpartiet er blitt det tredje største partiet i Sverige når det gjelder antall medlemmer, sier også noe om karakteren av den appell politisk arbeid har til mange i dag.
I Sverige fikk det nystiftede Piratpartiet 7,1 prosent av stemmene og blir med det representert i EU-parlamentet. Partiet er stort sett bare opptatt av frihet på internett, legalisering av ikke-kommersiell fildeling samt personvern. Viktige saker for unge mennesker, og et kraftig varsko om at tradisjonell tenkning på dette området ikke holder. Samtidig sier det vel egentlig ganske mye om dette valget at et parti med et så smalt interesseområde får så stor oppslutning. Det faktum at Piratpartiet er blitt det tredje største partiet i Sverige når det gjelder antall medlemmer, sier også noe om karakteren av den appell politisk arbeid har til mange i dag.
lørdag 6. juni 2009
Hva var dette?
Med seier over Makedonia ville håpet om VM-kvalifisering leve videre. Men hva var dette? I kampen Norge måtte vinne, framsto Norge som det bunnlaget i Europa laget faktisk er. Det var trist å se på. De store forventningene som var stilt til Drillo etter 1-0-seieren i privatkampen mot Tyskland, ble ikke oppfylt. Norge var svært heldig som slapp unna 1. omgang uten baklengsmål. Så bedret det seg litt, men ikke så mye at det ble mål av det, og uavgjort var ikke godt nok for noen av lagene. Norge beholder sisteplassen i gruppa, og Norge har små sjanser for å kvalifisere seg. Riktignok er sjansen der hvis Norge slår Nederland til uka, men hvem kan tro på det etter det vi har sett i kampen mot Makedonia? Og uten Hangeland? Det mest realistiske er nok å regne med som rimelig sikkert at det norske fotballandslaget kan glemme deltagelse i VM-sluttspillet i Sør-Afrika neste år.
Egentlig er det like greit. Vi har rett og slett ikke et landslag som er godt nok. Det viste kampen i Skopje med all ønskelig tydelighet. Med et forsvarspill under enhver kritikk og nærmest total mangel på det som skulle være vårt fremste våpen, overgangene, var Norge langt unna å vise den kvaliteten som tilsier at vi har noe i VM-sluttspillet å gjøre.
De resterende kampene i VM-kvaliken blir ikke annet enn et kjedelig pliktløp, som Norge bør bruke til å bygge opp et lag for neste store oppgave, kvalifiseringen til EM i 2012, der sluttspillet skal foregå i Polen og Ukraina. Nederland har vunnet gruppa, og det laget som måtte ta 2. plassen, får neppe nok poeng til å få delta i play-off.
LES MER:
Drillo skuffet
Drillo: Spillerne gjorde ikke som jeg sa
Egentlig er det like greit. Vi har rett og slett ikke et landslag som er godt nok. Det viste kampen i Skopje med all ønskelig tydelighet. Med et forsvarspill under enhver kritikk og nærmest total mangel på det som skulle være vårt fremste våpen, overgangene, var Norge langt unna å vise den kvaliteten som tilsier at vi har noe i VM-sluttspillet å gjøre.
De resterende kampene i VM-kvaliken blir ikke annet enn et kjedelig pliktløp, som Norge bør bruke til å bygge opp et lag for neste store oppgave, kvalifiseringen til EM i 2012, der sluttspillet skal foregå i Polen og Ukraina. Nederland har vunnet gruppa, og det laget som måtte ta 2. plassen, får neppe nok poeng til å få delta i play-off.
LES MER:
Drillo skuffet
Drillo: Spillerne gjorde ikke som jeg sa
Tankevekkende om aktiv dødshjelp
Lege Stein Husebø, som har lang erfaring med behandling av dødende mennesker, har i et intervju dagens Vårt Land noen tankevekkende synspunkter på spørsmålet om aktiv dødshjelp, eller barmhjertighetsdrap, som han foretrekker å kalle det. Husebø forteller at gjennom de siste årene har hatt mellom ti og tyve henvendelser fra mennesker som har bedt om hjelp til å dø. Det har dreid seg om oppegående mennesker i alderen 60-85 år som ikke har vært i dødsfasen av livet, og det var ikke sykdom og smerte som fikk dem til å søke hjelp til å ta livet sitt, men ensomhet.
Husebø mener hans erfaringer stadfester funn fra delstaten Oregon i USA, der det siden 1997 har vært tillatt for leger å hjelpe syke til å ta sitt eget liv. Han sier at undersøkelser fra Oregon viser at halvparten av dem som ber om slik hjelp, gjør det fordi de opplever at de er til byrde og ikke har et verdig liv. Uutholdelig smerte kommer langt ned på listen over motiv.
”Knapt noko kan krenkje sårbare og sjuke menneske meir enn å tilby å drepe dei”, sier Husebø og legger til: ”Når sårbare, sjuke og fortvilte menneske som treng hjelp møter legen, skal det vere tindrande klart kva legen tilbyr dei. Sjølv om vi har avgrensa ressursar til eldreomsorg eller til omsorg for kronisk sjuke, skal tilbodet ikkje vere å avslutte livet. Vi skal vise dei at dei har menneskeverd, at det er mange som treng dei og at vi har kompetanse til omsorg og lindring.”
Husebøs synspunkter bør være en tankevekker for mange, ikke minst for Frp, som Husebø mener ikke kan ha forstått hva de har vedtatt.
Husebø mener hans erfaringer stadfester funn fra delstaten Oregon i USA, der det siden 1997 har vært tillatt for leger å hjelpe syke til å ta sitt eget liv. Han sier at undersøkelser fra Oregon viser at halvparten av dem som ber om slik hjelp, gjør det fordi de opplever at de er til byrde og ikke har et verdig liv. Uutholdelig smerte kommer langt ned på listen over motiv.
”Knapt noko kan krenkje sårbare og sjuke menneske meir enn å tilby å drepe dei”, sier Husebø og legger til: ”Når sårbare, sjuke og fortvilte menneske som treng hjelp møter legen, skal det vere tindrande klart kva legen tilbyr dei. Sjølv om vi har avgrensa ressursar til eldreomsorg eller til omsorg for kronisk sjuke, skal tilbodet ikkje vere å avslutte livet. Vi skal vise dei at dei har menneskeverd, at det er mange som treng dei og at vi har kompetanse til omsorg og lindring.”
Husebøs synspunkter bør være en tankevekker for mange, ikke minst for Frp, som Husebø mener ikke kan ha forstått hva de har vedtatt.
fredag 5. juni 2009
Friskt initiativ av Krf
Krf-politikere er i fremste rekke når det gjelder å bruke sosiale medier for å kommunisere med velgerne. For eksempel har flere unge Krf’ere utmerket seg med blogger som regnes blant de beste innenfor sjangeren.
Inneværende døgn kjører Krf ”Aksjon#24”, som er et rekordlangt nettmøte. Fra klokka 22.00 i går, til 22.00 i kveld, er partiets toppolitikere på plass ved dataskjermen for å besvare alle innspill fra politisk interesserte nettbrukere. Alle spørsmål og tilbakemeldinger som kommer på Facebook, Twitter, Origo, SMS og bloggene og e-post blir besvart på krf24.no.”Vi ønsker å videreutvikle bruken av nett slik at politikk blir enklere å forstå, blir interessant for flere og skape dialog”, sier initiativtaker og leder i Kristelig Folkeparti Ungdom Kjell Ingolf Ropstad til Dagbladet.
Et friskt initiativ av KrF! Interessant at nettopp det partiet viser at det vil være i front på bruk av sosiale medier og velgermedvirkning.
Inneværende døgn kjører Krf ”Aksjon#24”, som er et rekordlangt nettmøte. Fra klokka 22.00 i går, til 22.00 i kveld, er partiets toppolitikere på plass ved dataskjermen for å besvare alle innspill fra politisk interesserte nettbrukere. Alle spørsmål og tilbakemeldinger som kommer på Facebook, Twitter, Origo, SMS og bloggene og e-post blir besvart på krf24.no.”Vi ønsker å videreutvikle bruken av nett slik at politikk blir enklere å forstå, blir interessant for flere og skape dialog”, sier initiativtaker og leder i Kristelig Folkeparti Ungdom Kjell Ingolf Ropstad til Dagbladet.
Et friskt initiativ av KrF! Interessant at nettopp det partiet viser at det vil være i front på bruk av sosiale medier og velgermedvirkning.
Stormannsgalskapen i fotballen
Det er på tide at toppklubbene i fotballen begynner å orientere seg i virkelighetens verden. Alt for lenge har klubbene vært styrt ut fra stormannsgale forestillinger og vært drevet økonomisk på en måte som ikke har vært bærekraftig. Inntil nylig har den uforsvarlige driften blitt betalt av rike onkler som har trivdes i det hyggelige medielyset som den slags gavmildhet fører med seg.
Starts daglige leder setter ord på situasjonen når han sier at Tippeligaen har vært ”en kunstig boble”. Rosenborgs Skutle sier at klubbene først og fremst har et kostnadsproblem knyttet til høye spillerlønninger. Når middelmådig spillere hever lønn i flermillionklassen, sier det seg selv at mye er galt. Som alle andre i anstendig arbeid, er også fotballspillere sin lønn verdt. Men det lønnsnivået norske fotballklubber har praktisert i flere år nå, har vært fullstendig ute av proporsjoner. At klubbene tvinges til å bringe lønningene ned på et mer fornuftig nivå, er bare bra. Jostein Flo spår at det blir et rekordstille overgangsvindu i sommer. Jeg er slett ikke så sikker på om det gjør noe. Også i utlandet, der økonomien i fotballen er hinsides all fornuft, begynner man å få problemer. Liverpool i dyp gjeldskrise, er dagens nyhet.
Nå er det finanskrise, og de rike klubbvennene har andre ting å bruke pengene sine på. Dermed er så godt som alle klubbene mer eller mindre i krise. Dagbladets intervjurunde blant Tippeligaklubbenes daglige ledere bekrefter situasjonen. Stabæk melder at klubben ikke lenger er i stand til å betale regningene sine. Hovedårsaken er nybygde Telenor Arena, som ble langt dyrere enn først antatt. Men der er det fortsatt en rik onkel som stiller opp. Moss er på kanten av stupet. Uten en redningsaksjon i siste liten, er klubben konkurs. Dagbladets Esten O. Sæther skriver i en kommentar at det historisk sett bare er plass til tre store lag i Norge. Noen mener for mange lag sikter alt for høyt og forstrekker seg, og Rosenborgsjefen mener vi burde fått en sanering av toppen i Tippeligaen. Antagelig er det riktig.
Selv om bare noen få klubber vil ha økonomiske grunnlag for å være i toppen over tid, betyr ikke det nødvendigvis at ikke andre lag fra tid til annen kan hevde seg i toppen. Sammenhengen mellom en sterk økonomi og prestasjoner er ikke absolutt, i hvert fall ikke over et tidsperspektiv på bare én sesong. Ballen er rund gjennom hele sesongen. I så måte håper jeg virkelig at en klubb som for eksempel Mjøndalen, fortsetter å prestere godt. Mjøndalens trener har etter det jeg vet 150 000 kroner i året for å trene klubben, og samtlige spillere har jobb ved siden av fotballen. Sist søndag slo Mjøndalen HamKam, som har et budsjett som er seks ganger større enn Mjøndalens. Vel, Mjøndalen vil antagelig få nok med å klare seg i Adeccoligaen, men du verden så moro det hadde vært om de hadde klart å klå flere av sine mer ”velstående” konkurrenter.
I mellomtiden får vi se hvordan det går med landslagets forsøk på å VM-kvalifisere seg. For en gangs skyld passer betegnelsen skjebnekamp når Norge nå møter Makedonia.
Starts daglige leder setter ord på situasjonen når han sier at Tippeligaen har vært ”en kunstig boble”. Rosenborgs Skutle sier at klubbene først og fremst har et kostnadsproblem knyttet til høye spillerlønninger. Når middelmådig spillere hever lønn i flermillionklassen, sier det seg selv at mye er galt. Som alle andre i anstendig arbeid, er også fotballspillere sin lønn verdt. Men det lønnsnivået norske fotballklubber har praktisert i flere år nå, har vært fullstendig ute av proporsjoner. At klubbene tvinges til å bringe lønningene ned på et mer fornuftig nivå, er bare bra. Jostein Flo spår at det blir et rekordstille overgangsvindu i sommer. Jeg er slett ikke så sikker på om det gjør noe. Også i utlandet, der økonomien i fotballen er hinsides all fornuft, begynner man å få problemer. Liverpool i dyp gjeldskrise, er dagens nyhet.
Nå er det finanskrise, og de rike klubbvennene har andre ting å bruke pengene sine på. Dermed er så godt som alle klubbene mer eller mindre i krise. Dagbladets intervjurunde blant Tippeligaklubbenes daglige ledere bekrefter situasjonen. Stabæk melder at klubben ikke lenger er i stand til å betale regningene sine. Hovedårsaken er nybygde Telenor Arena, som ble langt dyrere enn først antatt. Men der er det fortsatt en rik onkel som stiller opp. Moss er på kanten av stupet. Uten en redningsaksjon i siste liten, er klubben konkurs. Dagbladets Esten O. Sæther skriver i en kommentar at det historisk sett bare er plass til tre store lag i Norge. Noen mener for mange lag sikter alt for høyt og forstrekker seg, og Rosenborgsjefen mener vi burde fått en sanering av toppen i Tippeligaen. Antagelig er det riktig.
Selv om bare noen få klubber vil ha økonomiske grunnlag for å være i toppen over tid, betyr ikke det nødvendigvis at ikke andre lag fra tid til annen kan hevde seg i toppen. Sammenhengen mellom en sterk økonomi og prestasjoner er ikke absolutt, i hvert fall ikke over et tidsperspektiv på bare én sesong. Ballen er rund gjennom hele sesongen. I så måte håper jeg virkelig at en klubb som for eksempel Mjøndalen, fortsetter å prestere godt. Mjøndalens trener har etter det jeg vet 150 000 kroner i året for å trene klubben, og samtlige spillere har jobb ved siden av fotballen. Sist søndag slo Mjøndalen HamKam, som har et budsjett som er seks ganger større enn Mjøndalens. Vel, Mjøndalen vil antagelig få nok med å klare seg i Adeccoligaen, men du verden så moro det hadde vært om de hadde klart å klå flere av sine mer ”velstående” konkurrenter.
I mellomtiden får vi se hvordan det går med landslagets forsøk på å VM-kvalifisere seg. For en gangs skyld passer betegnelsen skjebnekamp når Norge nå møter Makedonia.
Abonner på:
Innlegg (Atom)