Statsråd Trond Giske kommenterer i et intervju i Vårt Land i dag kritikken av bispeutnevnelsen i Rogaland fordi han ikke fulgte det kirkelige flertallet som ønsket Kjetil Aano som biskop. Giske sier bl a: ”Dersom Kjetil Aano hadde 50 prosent av stemmene, hadde det vært et veldig, veldig tydelig mandat, men ingen hadde rent flertall.” (Uttalelsen står bare i papirutgaven og er dessverre ikke gjengitt i nettversjonen av intervjuet.) Nå presiserer ikke Giske hva han mener med ”stemmene”. Men hvis uttalelsen skal ha noen mening, må det være antallet førstestemmer i voteringen.
Da kan det være grunn til å minne om bispeutnevnelsen i Møre i fjor. Halvor Nordhaug fikk da mer enn 50 prosent av førstestemmene i den kirkelige voteringen, altså mer enn alle de andre kandidatene til sammen. Hele 9 av de 11 biskopene innstilte Nordhaug først og Kirkerådet innstilte også Nordhaug først (riktignok med knapt flertall). Et eksempel på et ”et veldig, veldig tydelig mandat”, ifølge Giskes egen definisjon. Hva gjorde så Giske? Jo, han utnevnte en annen. Refleksjonene gjør seg selv.
2 kommentarer:
Jeg har bare et spørsmål rundt denne saken: Er ikke bispeutnevnelser en av de få områder der regjeringen utnevner og andre får mulighet til å uttale seg?
Er det ikke rett forstått at det kirkelige demokrati/votum i denne sammenheng egentlig handler om å velge hvem man ønsker å melde som kandidater vervene, og at regjeringen er fri til å velge blant de tre som får flest stemmer?
Hvis dette er saken, har jo kirken ingen ting å klage over så lenge vi fortsatt har statskirke.
Det er vel en ren kjensgjerning at hvis regjeringen skulle valgt uten noen kirkelig prosess på forhånd, så hadde Pettersen blitt valgt fordi han rett og slett har den beste CV'en, noe man har snakket lite om etter at vedtaket ble gjort.
Geir: Jo, regjeringen utnevner etter at bispedømmerådet har nominert kandidater, en rekke kirkelige instanser har uttalt seg og hver enkelt av biskopene og Kirkerådet har avgitt begrunnet innstilling. Derfor blir det for enkelt å si at kirken bare ”melder kandidater til vervene”. Kirken sier hvem den først og fremst ønsker til vervet, gjennom voteringen og gjennom innstillingene. I prinsippet utnevner regjeringen akkurat hvem den vil. Men regjeringen har etablert en praksis om å følge Kirkemøtets anmodning om å utnevne blant de tre som har fått flest stemmer. Men som jeg har skrevet før (se 15. mai 2008 og 19. juni 2009), det går an å ha to tanker i hodet samtidig: Når den kirkelige voterings- og innstillingsprosessen resulterer i et tydelig resultat, burde dette resultatet kunne respekteres av regjeringen som har den formelle utnevningsretten.
Dette desto mer som kirkeavtalen mellom partiene i Stortinget i fjor bl a innebærer at statens utnevningsrett står for fall. (Les om avtalen her: http://evenshaug.blogspot.com/2008/04/endelig-endelig-har-stortingspolitikern.html) Det er alminnelig enighet om at religionsfrihetsprinsippet tilsier at trossamfunn selv skal utnevne sine ledere, og det er nå bare et tidsspørsmål før retten til å utnevne biskoper blir overført til kirkelige instanser. Derfor burde Giske nå venne seg til å tre tilbake og følge kirkens votum når han utnevner. Dertil kommer at politikerne med Giske i spissen stadig har anklaget kirken for ”demokratisk underskudd”, og har gjort en demokratireform i kirken til et ledd i prosessen mot større selvstendighet for Den norske kirke. Da synes jeg nok et er ganske paradoksalt at Giske selv ikke kan respektere resultatet av en så demokratisk prosess som en bispevoteringen i kirken er.
Så kan vi selvsagt diskutere hvem som har den beste CV’en. Poenget er at den kirkelige prosessen har vist at de fleste mener Kjetil Aano var den beste til å bli biskop i Stavanger. For min egen del mener jeg at ikke mange – om noen – er bedre kvalifisert til å være biskop enn Erling Pettersen. Jeg kjenner ham godt etter flere års snært samarbeide da jeg var valgt leder av Kirkerådet og han var direktør. Jeg er overbevist om at han blir en god biskop.
Legg inn en kommentar