En skulle tro at dommere i rettssalen følger norsk lov i sin embetsutøvelse. Når en leser historien NRK forteller om en 9-åring som ikke ble hørt i en barnefordelingsak, kan en begynne å tvile. I 2004 fikk vi en endring i barneloven som slår fast at når et barn er fylt 7 år, skal det få si sin mening før det blir tatt avgjørelse i saker som gjelder personlige forhold for barnet (§ 31, andre ledd). I 2005 falt det en dom i en norsk rett der den aktuelle 9-åringen ble dømt til samvær med en far som hadde utsatt henne for vold. Jenta ønsket ikke samvær med faren, men til tross for lovens bestemmelse om hennes rett til å bli hørt, hun fikk ikke anledning til å si sin mening. Jenta oppsøkte da dommeren med et brev der hun fortalte om sin voldelige far og ba om et møte med dommeren. Det ble ikke noe møte, og heller ikke i neste rettsrunde ble hun hørt.
Hadde det ikke vært for at dommeren bekrefter historien, kunne en nesten trodd det hele var oppspinn. Men slikt skjer altså i norske rettssaler. Forsker Kristin Skjørten, som har gått igjennom over 160 barnefordelingssaker i lagmannsretten, sier at tre av fire barn blir hørt når det gjelder ønske om hvor de vil bo. Når det gjelder samvær derimot, blir barnas mening ikke hørt, selv når retten legger til grunn at en av foreldrene er voldelig.
Det er ingen tvil, barns rettigheter blir ikke tatt alvorlig. Dette er ikke det eneste eksemplet. Et annet eksempel ble nylig påvist i en kronikk i Aftenposten av rettsmedisineren Torleiv Ole Rognum. Med utgangspunkt i den tragiske mishandlingssaken i Kodal, viser han hvordan Regjeringens nei til obligatorisk dødsstedundersøkelse innebærer at de minste og mest sårbare blant oss ikke har den rettssikkerhet som burde være en selvfølge i vår rettsstat.
2 kommentarer:
Via Twitter kom jeg til siden din og det var bra, for her står det mye interessant å lese.
Jeg er opptatt av barns rettsikkerhet blant annet, og har kjennskap til en sak hvor foreldrene er uenige i hvem som er best skikket til å ha barnet boende hos seg. Barnet er i barneskolealder og bor mesteparten av tiden hos den ene av foreldrene, men den andre forelderen ønsker at barnet skal bo hos seg.
På grunn av noe jeg ikke kan komme inn på her, er det behov for utredning av barnet, men dette blir stadig stoppet fordi den av foreldrene som ikke har barnet hos seg saksøker den andre forelderen.
Er det faktisk slik at en nødvendig utredning ved en institusjon ikke kan gjennomføres når det finnes en barnefordelingssak, og en av foreldrene er uenig i utredningen?
Alven: Jeg er ikke så godt inne i reglene for dette at jeg kan svare deg med sikkerhet. Dessuten er det nok nødvendig med flere opplysninger, som ikke bør gis på nettet. Men jeg anser det ikke umulig at begge foreldrene må være enig i at en utredning skal foretas.
Legg inn en kommentar