Etter en bispeutnevnelse

Reaksjonene etter regjeringens utnevnelse av ny biskop i Stavanger forrige fredag har vært mange og til dels sammensatte. Mange, meg selv inkludert, har reagert på at Giske overså rådet og innstillingen fra den kirkelige voterings- og innstillingsprosessen. For meg er reaksjonen prinsipielt begrunnet og har ingen ting med kandidatene å gjøre. Når den kirkelige prosessen ender opp med et tydelig resultat med hensyn til hvem man først og fremst vil ha som biskop, bør dette etter min mening respekteres av regjeringen, som har utnevningsretten. Selv om vi ikke velger biskop i Den norske kirke, slik man i realiteten gjør f eks i den danske folkekirken, har vi i Den norske kirke en så omfattende demokratisk voterings- og innstillingsprosess at regjeringen etter min mening bør utnevne i samsvar med resultatet av denne prosessen. Men når resultatet ikke utpeker en tydelig ”vinner”, sier det seg selv at regjeringen må bruke skjønn når den utnevner.

Mitt syn er begrunnet i at jeg ikke lenger ser noen mening i en statskirkeordning som legger utnevningsretten av et trossamfunns fremste ledere til staten. Det er stor enighet om at ordningen for lengst har overlevd seg selv. Dette ble erkjent også av politikerne da stortingspartiene i april fjor gikk sammen om en historisk kirkeavtale, der partiene i punkt 1 uttaler enighet om at utnevning av biskoper og proster skal overføres fra kirkelig statsråd til et kirkelig organ som f eks kirkemøte eller bispedømmeråd. Derfor burde regjeringen – uansett farge – nå begynne å venne seg til å tre tilbake og følge kirkens votum når den utnevner og på den måten signalisere at så sant det er mulig, skal kirken selv avgjøre i en slik sak. Dette desto mer som politikerne med Giske i spissen stadig har anklaget kirken for ”demokratisk underskudd”, og har gjort en demokratireform i kirken til et ledd i prosessen mot større selvstendighet for Den norske kirke. På denne bakgrunn et det ganske paradoksalt at Giske selv ikke kan respektere resultatet av en så demokratisk prosess som en bispevotering i kirken er.

Noen mener statsråden skal foreta en ”helhetsvurdering”. Satt på spissen: Etter min mening trenger ikke en kirke i dagens samfunn statens ”helhetsvurdering” når det gjelder å få utpekt sine ledere. Statsråden kan selv velge å ligge så lavt som overhode mulig nå i den tiden som er igjen til vi er kvitt den anakronismen som statens utnevnelse av biskoper er, og følge kirkens votum når han utnevner. Så får en komme tilbake hvilken ordning kirkelige organer selv skal velge for utnevnelse av sine ledere. Heller ikke da får vi en fullkommen ordning. Men det er ikke utviktig at kirken selv velger sin ordning, og jeg finner det vesentlig bedre at helhetsvurderingene eventuelt blir foretatt av et organ i trossamfunnet selv enn av staten.

Min prinsipielle kritikk betyr ikke at jeg mener utnevnelsen av Erling Pettersen ikke skal respekteres. Pettersen er utnevnt på en måte som er i samsvar med gjeldende ordning i Den norske kirke. På bakgrunn av en del reaksjoner på utnevnelsen kan det også være grunn til å minne om at Pettersen slett ikke er uønsket som biskop i Stavanger. Tvert imot, han fikk mange stemmer og de innstillende organer hadde ham høyt på sin innstillingsliste.

Jeg oppfatter alle spekulasjonene om hvorfor Giske valgte Pettersen som forholdsvis uinteressante. Ingen har betvilt at Pettersen er godt kvalifisert for stillingen, og det er for så vidt god nok begrunnelse. Alle spekulasjoner om at han ble valgt fordi han er positiv til ansettelse av homofile samboende prester, blir nettopp spekulasjoner. Man kan godt velge å tro Giske når han sier at det ikke har vært avgjørende for ham. På samme måte oppfatter jeg det relativt uinteressant med omstendelige påvisninger av at Giske gjennom sine bispeutnevnelser har tilgodesett begge leire i dette spørsmålet.

I det hele tatt er det underlig hvor opptatt mange er av å gjøre homofilisaken til det avgjørende for utnevnelse av biskoper. Såkalte ”liberale” må på død og liv forsvare utnevnelser med hensynet til ”helheten” i kirken, men er lite opptatt av ”helheten” når det gjelder utnevnelse av folk langt ute på høyresiden. ”Konservative” på sin side sender ut paroler om boikott av biskoper man er uenig med. Personlig står jeg på kirkens tradisjonelle syn i saken. Men jeg klarer ikke å se at spørsmålet er avgjørende for hvor vidt vi skal kunne holde sammen i kirken eller ikke. Når det gjelder Erling Pettersen, er det urimelig å bedømme ham på grunnlag av dette spørsmålet alene. Han er mer evangelisk i sin forkynnelse enn mye av det som frambys på mange bedehus i dag. Det vil kristenfolket i Stavanger bispedømme fort oppdage. Min spådom er at de som møter ham og hører ham, vil gjøre som bedehusfolket i hans menighet på Nordstrand har gjort, invitert ham som predikant og trykket ham til sitt bryst, generalsekretæradvarsler til tross.

Det er skivebom når noen i debatten har ment at Pettersen ikke skulle ha takket ja til utnevnelsen. Selvfølgelig skulle han det. Det skulle nå bare mangle. Det går etter min mening ikke an å underkjenne regjeringens utnevnelsesrett på denne måten. Dessuten er det helt urimelig å ”kreve” av den som er utnevnt at han av alle skal ”rette opp” den ”feil” man mener regjeringen har begått ved ikke å følge kirkens votum. Erling Pettersen er fullstendig ”uskyldig” i denne saken, og kan gå med stor frimodighet både til vigslingen og til tjenesten som biskop i Den norske kirke som ”rettelig kalt” til stillingen fordi han er utnevnt etter den ordning kirken faktisk har. At min personlige mening er at han er særdeles godt kvalifisert for oppgaven – og ganske sikkert blir en meget god biskop, har for så vidt ikke så mye med denne debatten å gjøre. Men jeg gjentar det gjerne, og jeg har godt grunnlag for å mene noe om akkurat den saken.