Bør besteforeldre ha samværsrett?

Jeg har drevet en del besteforeldreforskning. Et av de spørsmål jeg har arbeidet med, er hvorvidt vi bør få lovregler som gir besteforeldre rett til å kunne kreve samvær med sine barnebarn. Spørsmålet aktualiseres blant annet i forbindelse med foreldrenes samlivsbrudd, som kan føre til at besteforeldre, særlig på farssiden, mister muligheten for kontakt med barnebarna. Det finnes mange triste eksempler på det. Temaet berører det prinsipielt viktige spørsmålet om foreldrenes rett til å treffe avgjørelser i barnets liv og oppdragelse.

I forbindelse med revisjon av barneloven i 1997 vurderte både Barne- og familiedepartementet og Stortinget spørsmålet, men ingen gikk inn for å lovfeste en rett for besteforeldre til å søke om samvær når begge foreldrene er i live, og tanken fikk svært liten støtte i den høringsrunden som gikk forut for lovrevisjonen (Ot prp nr 56 1996-97; Innst O nr 100 1996-97).

Det grunnleggende utgangspunktet i norsk rett er at det bare er barnets foreldre som har rett til samvær med barnet, så langt dette er forenlig med barnets beste. Ingen andre har i utgangspunktet noen rett til samvær. Barnelovens § 45 åpner imidlertid for at når en eller begge foreldrene er døde, kan besteforeldre (og andre som er nært knyttet til barnet) kreve at retten fastsetter om de skal ha rett til å være sammen med barnet, og hvilket omfang samværsretten skal ha. Også i tilfelle der en av barnets foreldre er nektet samvær med barnet, kan besteforeldre under gitte betingelser få fastsatt rett til samvær. Endelig har barnevernloven en bestemmelse om at fylkesnemnda for sosiale tjenester kan bestemme at ”andre enn foreldrene” (f.eks. besteforeldre) skal ha rett til samvær med barnet.

I enkelte andre land har man gått meget langt i å gi besteforeldre adgang til å gå til retten og kreve samvær med barnebarn. Det gjelder ikke minst i USA, der en del stater har innført lovbestemmelser som gir besteforeldre og andre anledning til ”når som helst” å gå til retten med krav om samvær så sant det tjener ”barnets beste”. Dette gjelder vel og merke også om begge foreldrene lever og bor sammen. Ikke overraskende har disse lovbestemmelsene vakt harme blant mange amerikanske foreldre. Man har hatt en rekke opprivende rettssaker – hvorav den mest kjente, Troxel vs. Granville, gikk helt til amerikansk høyesterett, der det saksøkende besteforeldreparet etter ni år i rettssalene tapte saken.

I Norge har det vært slått til lyd for å snu på problemstillingen og lovfeste rett for barn til samvær med sine besteforeldre. Det er imidlertid vanskelig å se hvordan en slik bestemmelse skulle kunne fungere i praksis. Det dreier seg her om en type mellommenneskelig kontakt som egner seg lite for lovregulering. Når begge foreldrene lever og bor sammen, ligger det i sakens natur at et rettslig krav om samvær vil være aktuelt bare hvis det foreligger en eller annen konflikt mellom foreldrene og besteforeldrene, slik at foreldrene motsetter seg samvær. At noen da med rettens hjelp skulle kunne tilvinge seg samvær, kan oppfattes som et urimelig inngrep i foreldreretten som neppe kan føre til noe godt.

Det kan også hevdes at selve eksistensen av liberale lovregler om samværsrett for besteforeldre kan virke negativt inn når generasjonene diskuterer samvær. En uuttalt trussel om rettslige skritt fra besteforeldrenes side vil ligge i luften, og slike "forhandlinger i skyggen av loven" kan sette foreldrene i en tvangssituasjon som kan gi besteforeldrene et urimelig ”overtak”. Sannsynligvis vil det også forsure klimaet i familien på en måte som til syvende og sist ikke er til barnets beste.

Det meste taler for at samvær mellom besteforeldre og barnebarn bør være frivillig og privat basert. Besteforeldre og barnebarn er knyttet sammen gjennom barnas foreldre. Det er en logisk konsekvens av foreldreansvaret, som blant annet innebærer at det er foreldrene som har myndighet til å bestemme hvem barnet skal være sammen med. Det må også gjelde spørsmålet om samvær med besteforeldrene.

Normalt er ingen bedre kvalifisert til å avgjøre hva som er best for barnet enn barnets foreldre. Det bør derfor være de som har foreldreansvaret som også har ansvaret for å etablere og tilrettelegge kontakten mellom barnebarn og besteforeldre. Når barnet bor sammen med bare den ene av foreldrene, må det være denne som har ansvar for kontakten mellom barn og besteforeldre på sin side av familien, mens samværsforelderen må ha ansvaret for kontakten mellom sine foreldre og barnet. Situasjonen blir dramatisk endret når en av foreldrene dør og den ansvarlige for kontakten med besteforeldrene på barnets ene slektsside er borte. Da er det ikke urimelig at lovverket gir mulighet for å sikre besteforeldrene samvær, slik den norske barneloven åpner for.

Ved foreldrebrudd aktualiseres spørsmålet om samværsrett for besteforeldrene i tilfelle der foreldrene ikke er villige til å inngå avtale om samvær eller samværet boikottes av bostedsforelderen. Her er utgangspunktet at barnets foreldre har en konflikt seg i mellom. Dette kan være vanskelig nok for barnet. Ved å åpne for søksmålsadgang for besteforeldrene, risikerer barnet å bli blandet inn i ytterligere en konflikt, som i verste fall kan bli mange konflikter. Også besteforeldre kan være skilt. Barnets besteforeldre kan representere fire familieenheter, som alle ville ha selvstendig søksmålsadgang. Dermed ville barnet måtte forholde seg til flere samværsordninger som løper parallelt - med nærmest daglige muligheter for konflikter ved for eksempel henting og bringing, i forbindelse med reising osv. Bortsett fra at en må spørre om barnet i det hele tatt vil ha tid til alle samværene, er det vanskelig å se at en slik situasjon skulle være forenlig med prinsippet om barnets beste. Tvert imot taler mye for at dette vil føre til mindre stabilitet og trygghet for barnet.

Mange besteforeldre kan fortelle om liten kontakt med barnebarna fordi bostedsforelderen forhindrer at samvær med den andre forelderen blir gjennomført. Dette er et alvorlig problem, og det er ikke vanskelig å forstå den sårhet og fortvilelse en slik situasjon skaper. Men det er tvilsomt om boikott av samværsrett for den ene av foreldrene løses på noen gode måte ved å tildele samværsrett til enda flere personer, i dette tilfelle besteforeldrene. Boikott av foreldresamvær må forsøkes løst ved hjelp av mekling og eventuelt gjennom tvangsgjennomføring. Under alle omstendigheter har foreldrene mulighet for å gjøre avtale om at barnet skal ha samvær med besteforeldrene.

Generelt synes rettsapparatet å være lite egnet til å løse mellommenneskelige konflikter. Utfordringen ligger ikke primært på det juridiske området, men på det pedagogiske. I stedet for å forsøke å løse problemene ved lovregler, bør en konsentrere seg om å formidle kunnskap om intergenerasjonelle relasjoners betydning for det gode liv generelt og for barns utvikling spesielt. Utfordringen består i å skape holdninger som gjør at spesielt foreldrene ser betydningen av at barna får god kontakt med sine besteforeldre, og at besteforeldrene på sin side blir seg bevisst hva de kan bety for sine barnebarn, og lærer hvordan de kan utøve besteforeldrerollen på en god måte.