28. juni 2009

Normisjon og kirken

Normisjon er en av Norges største frivillige kristelige organisasjoner. Normisjon er ti år gammel og ble til etter at Det norske lutherske Indremisjonsselskap og Den norske Santalmisjon i 2000 hadde vedtatt å nedlegge seg selv og gå sammen i en ny organisasjon for indre og ytre misjon. Begge ”moderorganisasjonen” hadde en lang historie bak seg. Begge ble dannet på slutten av 1860-tallet, Santalmisjonen av den legendariske misjonæren Lars Skrefsrud, som startet misjon blant santalfolket i India. Senere startet organisasjonen misjon i en flere andre land. Indremisjonsselskapet ble startet med bakgrunn i de evangeliske vekkelses- og fornyelsesbevegelser i Norge på 1800-tallet. Historien begynte med gjennombruddet for kristen lekmannsvirksomhet i Norge i tiden etter Hans Nielsen Hauge. Begge organisasjoner, og spesielt Indremisjonsselskapet, var en viktig del av den folkebevegelse som det kristne legmannsarbeidet representerte i Norge gjennom det meste av 1900-tallet.

Gjennom hele denne historien har disse organisasjonene definert seg selv som en del av Den norske kirke, identifisert seg med denne og forstått seg selv som selvstendig organiserte fellesskap for indre og ytre misjon tilhørende Den norske kirke. Denne selvforståelsen har vært klart uttrykt i basisdokumenter, i håndbøker og diverse ideologiske dokumenter og i utallige profilforedrag. Organisasjonenes tilhørighet til Den norske kirke har også kommet til uttrykk ved at så vel ledere som ”menige” medlemmer har hørt til de mest aktive også innenfor Den norske kirke. For eksempel har generalsekretærene i de to organisasjonene med få unntak vært ordinerte prester i Den norske kirke. For Indremisjonsselskapets vedkommende ble to av dem også biskoper, og en formann ble utnevnt til biskop mens han ennå var formann. Nåværende leder av Kirkerådet har mange års tjeneste bak seg i Indremisjonsselskapet, og jeg er selv et eksempel på en som har hatt toppverv innenfor begge sammenhenger.

Denne forståelsen av seg selv som et frivillig arbeidslag innenfor Den norske kirke ble videreført i den nye, sammenslåtte organisasjonen, som fikk navnet Normisjon. I det såkalte ”Grunnlagsdokumentet” som ble lagt til grunn for sammenslåingen, ble det slått fast under punktet ”Identitet”: ”Vi vil være en fri og selvstendig bevegelse innenfor Den norske Kirke”, og i organisasjonens handlingsprogram for perioden 2006-2009 heter det under ”Basis”:
”Vi betrakter oss som en bevegelse for fornyelse og misjon innenfor Den norske kirke.”

På denne bakgrunn opplever nok mange det som ganske oppsiktsvekkende at Normisjons generalforsamling, som har vært holdt i Trondheim denne uka, har vedtatt et handlingsprogram der man bryter med denne tradisjonen og med grunnlagsdokumentet fra sammenslåingen i 2001. Organisasjonen ønsker ikke lenger å forstå seg selv som bevegelse innenfor Den norske Kirke. Av de sparsomme referatene som står å lese i avisene og på Normisjons hjemmeside får en inntrykk av at begrunnelsen for dette historiske bruddet med organisasjonen(e)s kirkelige tilknytning, er todelt: Man samarbeider med flere kirkesamfunn og vil derfor ikke kjenne seg tilknyttet én spesiell kirke. Og ”mange kjenner både på slitasjen og på troskapen i forhold til den norske kirke”, som generalsekretæren uttrykker det i et foredrag på generalforsamlingen. Av refererte innlegg i debatten kan det virke som det siste argumentet har hatt stor vekt for mange.

Dette er et alvorlig signal til Den norske kirke. De frivillige organisasjonene i kirken har tradisjonelt vært kirkens ”kjernetropper” i den forstand at de har vært blant de mest aktive og har påtatt seg stort ansvar i ulike oppgaver i kirken. Når mange av disse føler at de blir fremmedgjort i forholdet til Den norske kirke på grunn av lærepluralisme, bør så vel biskoper som andre kirkelige organer tenke seg om når det gjelder hva man er i ferd med å miste i kirken. Satt på spissen: Den norske kirke kan plutselig våkne en dag og finne at man har mistet store deler av sitt mest aktive legfolk.

Når det er sagt, må jeg si meg enig med en representant for det lille mindretallet som stemte imot på generalforsamlingen. Kari Vik Stuhaug, som er tidligere misjonær i Santalmisjonen og medlem av Normisjons landsstyre, sa i debatten at hun beklager man ikke lenger skal si at Normisjon er en bevegelse innenfor Den norske kirke. ”Den norske kirke trenger Normisjon og misjonsutfordringen, også som teologisk korrektiv. Og Normisjons medlemmer trenger en kirke å tilhøre. Jeg opplever det som et paradoks at Normisjon på denne måten marginaliserer seg”, sa Vik Stuhaug ifølge Vårt Lands referat.

Personlig tror jeg også Normisjon gjør en strategisk bommert. Den nye selvforståelsen vil bidra til å isolere Normisjon i det norske kirkelandskapet. Den nye holdningen til kirken vil antagelig føre til at det blir mindre interesse for å samarbeide med organisasjonen fra Den norske kirkes side. Kontakten og samarbeidet med menighetene i Den norske kirke er etter min mening av uvurderlig betydning for en frivillig misjonsorganisasjon som ikke selv ønsker å bli en egen kirke. Spørsmålet er imidlertid om ikke dette vedtaket vil drive Normisjon til å bli nettopp det, og dermed bli seg selv nok, med mindre misjon både her hjemme og ute som uunngåelig konsekvens. Snarere enn å marginalisere seg burde Normisjon etter min oppfatning satse offensivt innenfor kirken i tro på sitt eget oppdrag og sin egen styrke. Problemet er antagelig at denne troen mangler, i hvert fall når det gjelder egen styrke.

1 kommentar:

Jens Thoresen sa...

Fekk lyst å kommentera litt av det du skriv. For min del har eg lenge meint at det er farleg å tilhøyra ei kyrkja som aksepterer vranglære og velsignar synd. Vranglære og synd opnar nemleg vegen for djevelsk herredøme. Kyrkja har jo eit definert kall frå Meisteren å driva djevelen ut der han regjerer, ikkje sleppa han inn i eige hus. Men det har Den norske kyrkja gjort. Der Guds ord ikkje lenger får vera normerande, er Jesus avsett som Herre. Kan ikkje sjå det annleis. Og kven regjerer då? Og når Normisjon no ikkje lenger vil identifisera seg med DNK, må det vera ut frå eit genuint ynskje om ikkje ikkje støtta opp om eit system som godtek vranglære og synd, samstundes som ein gjerne vil syna truskap mot Jesus og Ordet. Eg vil gjerne ynskja dei lukke til med det.

Eg ser at du ottast at Normisjon på dette viset marginaliserer seg sjølv. Men det er vel kanskje ikkje så farleg? Jesus seier ein plass at det kan i enkelte situasjonar vera naudsynt både å hogga av seg ei hand og riva ut eit auga dersom det freistar ein til fall. Jesus er altså ikkje framand for at hans vener stundom må ta radikale grep som gjer vondt. Amputasjonar må til om ein skal berga livet. Og sjølv om dette vel er sagt om enkeltpersonar, er det vel same regel for ein organisasjon.

Eg er heilt sikker på at Normisjon gjennom dette vedtaket har gjort rett, og dersom det bli slik at dei mister nokre vener, kan det godt vera at dei vinn seg nye vener som brenn både for Jesus og misjonen.

Det kan godt vera at det å definera seg ut or organisasjonen Den Norske Kyrkja er ein dårleg taktikk (sjølv om eg slett ikkje trur det). Men er det noko Jesus , profetane og apostlane var lite oppteken av, så var det om kva som var lurt å gjera. Det einaste som hadde meining for dei var å syna omsorg for menneska ved å forkynna sanninga. Og i denne prosessen måtte Jesus seia til dei jødiske leiarane at riket skulle takast frå dei og gjevast til eit folk som ber frukt som høyrer riket til.