Lege Stein Husebø, som har lang erfaring med behandling av dødende mennesker, har i et intervju dagens Vårt Land noen tankevekkende synspunkter på spørsmålet om aktiv dødshjelp, eller barmhjertighetsdrap, som han foretrekker å kalle det. Husebø forteller at gjennom de siste årene har hatt mellom ti og tyve henvendelser fra mennesker som har bedt om hjelp til å dø. Det har dreid seg om oppegående mennesker i alderen 60-85 år som ikke har vært i dødsfasen av livet, og det var ikke sykdom og smerte som fikk dem til å søke hjelp til å ta livet sitt, men ensomhet.
Husebø mener hans erfaringer stadfester funn fra delstaten Oregon i USA, der det siden 1997 har vært tillatt for leger å hjelpe syke til å ta sitt eget liv. Han sier at undersøkelser fra Oregon viser at halvparten av dem som ber om slik hjelp, gjør det fordi de opplever at de er til byrde og ikke har et verdig liv. Uutholdelig smerte kommer langt ned på listen over motiv.
”Knapt noko kan krenkje sårbare og sjuke menneske meir enn å tilby å drepe dei”, sier Husebø og legger til: ”Når sårbare, sjuke og fortvilte menneske som treng hjelp møter legen, skal det vere tindrande klart kva legen tilbyr dei. Sjølv om vi har avgrensa ressursar til eldreomsorg eller til omsorg for kronisk sjuke, skal tilbodet ikkje vere å avslutte livet. Vi skal vise dei at dei har menneskeverd, at det er mange som treng dei og at vi har kompetanse til omsorg og lindring.”
Husebøs synspunkter bør være en tankevekker for mange, ikke minst for Frp, som Husebø mener ikke kan ha forstått hva de har vedtatt.
3 kommentarer:
Jeg synes det virker som tallene fra Oregon blir veldig galt presentert fra legeforeninga/Husebø.
De som ber om dødshjelp kan krysse av for en rekke forskjellige alternativ for at de ønsker å dø.
As in previous years, the most frequently mentioned end-of-life concerns were: loss of autonomy (95%), decreasing ability to participate in activities that made life enjoyable (92%), and loss of dignity (92%).
http://egov.oregon.gov/DHS/ph/pas/docs/year11.pdf
Det er ellers verdt å merke seg at en stor undersøkelse om dødshjelp i Oregon og Nederland har funnet at det ikke er noen overrepresentasjon blant sårbare grupper, tvert imot er der en liten overrepresentasjon av ressurssterke mennesker:
Overall, people who died with a doctor's help were more likely to be members of groups "enjoying comparative social, economic, educational, professional, and other privileges," the study says.
http://www.usatoday.com/news/health/2007-10-16-suicide_N.htm
Pga. de gode erfaringene fra Oregon er nå lignende lover innført i staten Washington og i Montanta.
De som ønsker å dø må bl.a. ha to naboer/venner til å underskrive papirer og som man kan se av intervjuet med en av underskriverne på det første kjente tilfellet er nå også kristne på glid i spørsmålet om dødshjelp:
"I'm religious," Lake, a former dairy farmer, told The Seattle Times. "I wondered, would God forgive us for that?"
But after conferring with her Lutheran minister, she agreed.
"It was very hard on me, but I know this is truly what she wanted to do," Lake told the Times.
http://www.peninsuladailynews.com/article/20090523/NEWS/905229992
Synve: Et av Husebøs poeng er at mennesker ikke søker dødshjelp for å få slutt på ulidelige fysiske smerter, men fordi de føler at de ikke har et verdig liv.
De "end-of-life-concerns" du refererer, bekrefter dette. Så jeg ser ikke at du har dekning for å si at Husebø presenterer tallene galt.
Husebøs poeng er videre at samfunnet bør se det som sin oppgave å hjelpe mennesker i denne situasjonen til å oppleve at livet deres har verdi og verdighet. Uansett om man er for eller mot barmhjertighetsdrap, er vel dette noe alle kan være enige om? Selv om man skulle være for aktiv dødshjelp, er det vel fortsatt et poeng å jobbe for at antallet som søker dødshjelp blir så lite som mulig?
Ditt poeng om at "sårbare grupper" ikke er overrepresentert blandt mennesker som søker dødshjelp, synes jeg ikke er spesielt interessant i forhold til den prinsipielle debatten. Tvert i mot kan det styrke Husebøs poeng: Det er ikke vanskelig å tenke seg at mennesker med høyt utdannelsesnivå og aktive sosiale liv kan oppleve tap av livsverdi og verdighet som ekstra stort, når evnen til å yte og delta blir sterkt redusert.
Således kan undersøkelsen være interessant for å avdekke hvorfor folk søker hjelp til avslutte livet. Men jeg ikke se hvordan den kan brukes som et argument til støtte for å tillate aktiv dødshjelp (slik jeg oppfatter at du gjør).
Videre: Når Husebø bruker ordet "sårbare" i Vårt Land, tenker han på folk som har kommet i en sårbar situasjon, uavhengig av om de tidligere falt inn under kategorien "vulnerable", som brukes i artiklen du refererer til.
Du skriver også: "Pga. de gode erfaringene fra Oregon er nå lignende lover innført i staten Washington og i Montana".
Jeg tillater meg å parere med: "Pga gode erfaringer fra land som tidlig innførte forbud mot drap, utfra prinsippet om livets ukrenkelighet, er lignende lover innført og opprettholdt i nesten alle land i verden."...
Jeg er ikke i tvil om at mange mennesker med selvmordstanker har behov for mer menneskelig varme, og vi kan selvfølgelig alle være enige om å å ønske at de måtte få det.
Hvordan er litt vanskeligere å svare på, det offentlige har begrensede ressurser og mange av de ensomme trenger antagelig nærere og mer meningsfulle personlige relasjoner enn hva offentlig ansatte eller friviligge organisasjoner kan tilby.
Grunnen til at jeg ikke gikk inn på dette var at jeg er rimelig sikker på at de aller fleste og kanskje alle av Husebøs tilfeller vil falle utenfor en ny lov, og det er så mange ting å diskutere i forhold til de som faktisk vil kunne komme inn under loven.
Jeg synes også det er litt søkt av Husebø å anta at hans erfaringer med ensomme eldre uten alvorlig sykdom kan overføres til den gruppen som er omfattet av Oregonloven: dødssyke med under 6 mnd. igjen å leve.
De fleste oppgitte kreftpasienter og andre dødssyke vil jo gått gjennom ild og vann dersom de hadde mulighet til å bli friske igjen - de kan ikke sammenlignes med alminnelige suicidale.
Om hvordan man går fram for å skille mellom som trenger mer omsorg og de som ønsker dødshjelp vil jeg sitere Fri Tankes intervju med Kari Vigeland:
"Kari Vigeland forteller at ønsket om dødshjelp må underlegges en lang saksbehandling der pasientens ønske vurderes over lengre tid, og der de pårørende alltid blir lyttet til, mens det er to leger som tar avgjørelsen om å avslå eller imøtekomme en slik anmodning.
– Målet er å skille de som "bare sier det", fra de som virkelig mener det. Fagpersoner med erfaring på dette området vil kunne skille mellom de som har gode grunner til å ville slippe fra livet og som seriøst ønsker aktiv dødshjelp, og de som for eksempel har et ønske om å bli tatt bedre vare på, eller er redd for å være til bry. Jeg er psykolog, så dette kan jeg litt om. Det mest avgjørende kriteriet for legene skal imidlertid være hvorvidt pasienten har "uutholdelig lidelse", sier hun."
http://www.fritanke.no/NYHETER/2009/_Ingen_tvil_om_flertallet_er_for_aktiv_dodshjelp/
Jeg vil også tillegge at også i Nederland er de aller fleste som får dødshjelp i sluttfasen av livet, og selvmordstallene i andre grupper er lave. Det er altså ingenting som tyder på at det å åpne for dødshjelp for en gruppe reduserer den mentale sperren for å begå selvmord i andre grupper.
Jeg mener forøvrig å huske at det var samme Husebø som engang trakk fram eldreomsorgen i Nederland som den suverent beste i Europa. Peter Hiort har skrevet om det samme i Tids.for Den Norske Legeforening.
Legg inn en kommentar