23. februar 2010

Sportskommentarer

Jeg kan ikke si jeg er spesielt imponert over norsk sportsjournalistikk. Men det finnes unntak. Mine to yndlingsskribenter når det gjelder sportskommentatorer er Lars Gilberg i Vårt Land og Esten O. Sæther i Dagbladet. Begge har stor sportsfaglig innsikt, og minst like viktig, de er i stand til å se idretten i et større verdimessig og samfunnsmessig perspektiv.

Jeg har tidligere anbefalt artikler av Gilberg. Denne gangen anbefaler jeg dagens kommentar av Esten O. Sæther. Han skriver om ”Tre opplagte vinnere”. En skulle kanskje vente at det var Bjørgen, Lund Svindal og Hegle Svendsen han skriver om, eller kanskje Petter Northug? Jo, det kunne han sikkert gjøre, for de er utvilsomt vinnere. Men en sportskommentator som har evne til å anlegge et litt videre perspektiv enn bare å se på edelt metall, klarer å se at vi også har å gjøre med andre store vinnere i et OL. Men les selv!

Dette er en journalistikk som står i motsetning til det vi f eks opplever fra Aftenpostens sportskommentator, Bertil Valderhaug. I en surmaget kommentar for et par-tre dager siden omtaler han Petter Northug med en oppblåst moralistisk indignasjon som er egnet til å forundre. Her finnes ingen forståelse for at en idrettsutøver kan være skuffet og kanskje burde få lov til å være seg selv. Northug kan godt kritiseres. Det tåler han, ser det ut til. Det vil si, han bryr seg rett og slett ikke om det. Folk som Gilberg og Sæther har også kritisert Northug. Men ikke på en så nedlatende måte som Valderhaug, som bl a skriver at nå må ”gutten (!) lære av feilene”. Og hva er feilene? De kan neppe være av sportslig art. Det beviste vel Northug i går da han vant suverent. ”Feilene” er åpenbart at han ikke tilfredsstiller medienes krav til å danse etter deres pipe.

Valderhaug trekker fram Aksel Lund Svindal som Northug burde lære ”god oppførsel” av. Kanskje det. Lund Svindal klarer å gå inn en ”profesjonell modus”, skriver Valderhaug, og det er visstnok storartet. Og hva består så denne modus i? Jo, fra tidlig morgen til sene kvelden har Lund Svindal på ”autopiloten”, får vi vite. Så det er altså idealet. Idrettsfolk må gå på autopilot. Det er Lund Svindals måte å takle situasjonen på. Full respekt for det. Men skal nødvendigvis alle møte med publikum og mediene på samme måte? Ikke et vondt ord om Lund Svindal. Han er en fantastisk idrettsmann, og framtrer som en ytterst sympatisk person. Men nettopp fordi han går på autopilot, sier han aldri mer enn det vi kunne forutsi. Aldri en uventet kommentar fra den kanten, derfor blir han med respekt melde ganske kjedelig å høre på, selv om han alltid er blid og hyggelig. Northug er annerledes, han går nettopp ikke på autopilot, i hvert fall ikke foreløpig. Han er en fargeklatt. Men når mediefolk som Valderhaug er ferdig med å ”lære han opp”, kan vi frykte at alle fargene blir borte og vi vil aldri mer høre spontane ytringer i seierens stund av typen ”barneskirenn”, som alle husker. Måtte han aldri bli en autopilot!

Den samme Valderhaug, som altså finner seg kvalifisert til å belære Northug om god oppførsel, opptrådte for noen dager siden som gjesteskribent i Svenska Dagbladet. Der håner han svenskene for ”Brink-sprekken” VM-stafetten i 2003 og for Sveriges magre gullhøst i de olympiske lekene på 1990-tallet. Dette for å ”stoppe den bråkjekke arrogansen” han påstår å ha registrert hos svenskene under dette OL. Avslutningsvis forteller han de svenske leserne hvordan vi nordmenn reagerer når noe går oss imot: ”Får vi oss en på trynet, snur vi bare det andre kinnet til og gyver løs på neste oppgave.” Var det noen som snakket om arroganse? – Muligens vil han hevde at det er humoristisk ment. I så fall kunne en kanskje vente en viss forståelse for at en skuffet idrettsmann i nederlagets stund ikke nødvendigvis er i humør til å være like morsom.

1 kommentar:

Jens sa...

Ja, la oss få beholde Petter Northug slik han er - en individualist, en fargeklatt, en personlighet, en litt annen sportsutøver enn de fleste!!!