OL i mitt hjerte

Jeg innrømmer det gjerne, jeg er vinter-OL-entusiast. Ikke noen idrettsopplevelse kan måle seg med vinter-OL. Interessen stammer fra barndommen. Som 10-åring levde jeg med i vinter-OL i St Moritz i 1948, som om jeg skulle ha vært der. Lite ante jeg da at OL 46 år senere skulle komme nettopp til min lille hjemby ved nordenden av Mjøsa.

Jeg satt klistret til radioen og hørte sendingene fra St Moritz. Skolen var den gang så viselig ordnet at vi gikk annenhver dag. Men så ville tilfellet at favorittøvelsen, hopp, gikk på en dag jeg skulle på skolen. Aldri har jeg vært så glad for å få en aldri så liten forkjølelse. Jeg la nok på en smule da jeg skulle beskrive sykdomssituasjonen for min mor, åpenbart tilstrekkelig til at jeg fikk bli hjemme. Det er det nærmeste jeg kom skulking i løpet av 12 års skolegang. Med hodet omtrent inne i den gamle radioen, som tyskerne nærmest hadde slitt ut da de konfiskerte den under krigen, hørte jeg Petter Hugsted, Birger Ruud og Thorleif Schelderup ta alle medaljene, mens kanskje den beste av dem alle, Georg Thrane, måtte følge konkurransen fra tribunen. Han ble satt ut av laget dagen før til fordel for Birger Ruud. Dramatikk var det også da gullvinneren på 5000 skøyter, Reidar Liaklev, sprakk på 10.000. Han var storfavoritt, men klarte ikke høyden, måtte bryte løpet og gullet gikk til en svenske, Åke Seyfarth, slik det – til vår store ergrelse – så ofte har skjedd også senere. Men la gå, vi vant også 500 og 1500 i St Moritz, så skøytegutta innfridde. Verre var det i langrenn, der var svenskene suverene.

Samme året var det NM på ski i Lysgårdsbakken i hjembyen Lillehammer. Det var stort å få se de store gutta på nært hold. Da vant en annen av Ruud-gutta, Asbjørn, seniorklassen, og en Trondheimsgutt vi skulle få se mer til, Arnfinn Bergmann, juniorklassen. Vintersportsbyen Lillehammer ga i det hele tatt rikelig anledning til nærkontakt med de store vinteridrettsutøverne, ikke minst skøyteløperne. ”Sporsen” på Lillehammer hadde alltid god is tidlig på vinteren, og både de norske og mange utenlandske stjerner, bl a amerikanerne med gullvinneren på 500 i 1952, Ken Henry i spissen, lå der og trente. Her var også engelskmannen Johnny Cronshey, som presterte å bli nr to etter Hjallis i VM i 1951. Stjernene var den gang ikke finere på det enn at de slapp oss smågutta nært inn på livet, og de ble i sannhet både våre helter og venner. Ja, Hjallis, som ofte trente på Lillehammer, var ikke snauere enn at han instruerte oss i skøyteteknikk. Og vi møtte dem på kafeene og i gatene, der de slo av en prat både med smågutter og voksne.

Da OL kom til Oslo i 1952, kunne ikke lykken vært større. Og for et OL! Norge ble beste nasjon med sju gull. Jeg tror jeg fortsatt kan regne opp de fleste medaljevinnerne fra disse lekene, og da ikke bare de norske! Da Simon Slåttvik skulle sloss om gullet i kombinert, samlet alle elevene ved Søre Ål skole seg ved radioen. Simon, som var nordlending, hadde flyttet til Lillehammer, og bodde i skolekretsen vår, og der ble han boende til han døde i 2001. Simon tok gullet foran sin gode venn, gullvinneren fra 1948, finnen Heikki Hasu, som var en fremragende langrennsløper, men som på langt nær kunne matche Slåttvik i bakken.

Oslo-OL var nær, men likevel var reisen for lang til at vi kunne være til stede på arenaene. Men hva gjorde det når vi hadde den legendariske Finn ”Niff” Amundsen ved radiomikrofonen på Bislett og Kirkvaag og Halfdan Hegtun i Holmenkollen. Ingen som hørte det, kan glemme ”Niffs” beskrivelse av rundetidene til Hjallis og hans ”bevarremegvel!” når Hjallis gikk i mål, slik vi heller ikke glemmer Kirkvaags ”der kommer han, dere!” da Brenden dukket opp ved mål tidlig nok til å ta gullet på 18 km.

Ingen ting kunne overgå dette, trodde vi. Men så var det nettopp det som skjedde. Hadde noen sagt til oss på begynnelsen av 1950-tallet at vinter-OL skulle komme til Lillehammer, ville vi vel trodd at vedkommende var ”gæ´ærn”. Men det umulige ble gjort mulig. Når en har trådt sine barneski i Lysgårdsbakken, kan ingen idrettsopplevelse måle seg med det å få være til stede i Lysgård´n 25. februar 1994 da Norge tok dobbeltseier i hopp ved Espen Bredesen og Lasse Ottesen. En historisk dag for alle nordmenn som liker vinteridrett. Etter konkurransen dro jeg rett ned til postkontoret i Lillehammer, klistret et OL-frimerke på billetten og fikk datostemplet med OL-stempel. Slik sikret jeg meg en skikkelig sportslig-filatelistisk godbit!

Jeg er ikke i Vancouver, og samme kan det være. Jeg har opplevd mitt OL. Men jamen skal jeg følge med – på TV denne gangen. Riktignok lager ikke TV så gode bilder som dem jeg fikk ved radioapparatet i 1948, men det får være. Interessen er nesten like stor.

Vancouver – jeg er klar. OL kan begynne!

P.s. For dere som er mine ”følgere” og ikke er så interessert, ber jeg om forståelse for at det kan bli litt mer blogging om OL i dagene framover. For å si det med en liten omskriving av pave Johannes Paul II, av alt uviktig her i livet er vinter-OL det viktigste.