Dopingtour denne gangen også

Da Tour de France startet 4. juli, kalte jeg sykkelrittet Dopingturen. En stund kunne det se ut som jeg måtte bite i meg karakteristikken. Men nei, da. Nå kommer meldingen om at også denne gangen har en av vinnerne dopet seg. Den spanske rytteren Mikel Astarloza, som vant 16. etappe, er tatt for bloddoping. Det viser at sykkelsporten fortsatt har en jobb å gjøre når det gjelder å rydde opp i dopingsvineriet. Etter min mening tar idretten, sykkelsporten inkludert, fortsatt alt for lett på dopingproblemet. To års utestengelse for denne typen juks, er nærmest en vits. Bloddoperne burde utestenges på livstid, slik nå også Dag Otto Lauritzen gir uttrykk for. Det ville antagelig ikke stoppe alle fra å prøve seg. Men det ville utvilsomt virke mer avskrekkende. Dessuten ville det bety at vi slapp å se juksemakerne mer på idrettsbanen, der de har bevist at de ikke hører hjemme.

Penger rett ut av vinduet

Selvsagt måtte noen forsøke å slå mynt på hysteriet rundt svineinfluensaen. VG forteller om et selskap som kaller seg Helsefakta, som har kommet med en bok med tittelen ”Unngå svineinfluensaen”. Forsiden prydes av hodeskaller. Utgiveren sier rett ut at forsiden er valgt for å spille på folks frykt. Boka markedsføres som ”den viktigste boken dette tiår” og ”boken er et nyttig verktøy for myndigheter og helsevesen”. Verken leger eller helsemyndigheter står bak boka eller bidrar i den.

Det er selvfølgelig ikke forbudt å kaste penger rett ut av vinduet, men særlig smart er det ikke. På Folkehelseinstituttets hjemmeside får man all den informasjon man kan ønske om svineinfluensaen – helt gratis.

Går slikt virkelig an?

Ikke bare gjorde Berit Kjøll en dårlig jobb som statens representant i Aker-Holdingstyret i den berømmelige Akersaken. Nå kommer det fram at hun hyret inn et kommunikasjonsbyrå til å hjelpe seg i møtet med mediene under de ukene striden pågikk. Regningen for tjenestene kom på smått 740.000 kroner! Aker Holding nekter å betale regningen. Dermed sender hun den til staten.

Jeg blir nesten målløs. Går slikt virkelig an? Hun har altså bestilt tjenestene uten å ha klarert med noen hvem som skulle betale. Hun har åpenbart ikke gått til Aker Holdning, og det er klarlagt at hun heller ikke sørget for klarsignal fra departementet. Jeg er enig med Krf’s storingskandidat for Akershus, Knut Arild Hareide, som sier til TV2 at det på denne bakgrunn er liten grunn til at skattebetalerne skal dekke disse kostnadene.

Dobbeltspill

Samtidig som avisene slår opp at norske arbeidsgivere foretrekker svenske arbeidssøkere, slår VG til med et oppslag om rumenske tiggere og gatemusikanter som klager over at nordmenn er blitt kjipe og gjerrige fordi de gir mindre til dem enn før. De har sikkert rett i at de rumenske bandene som rundstjeler hus, ødelegger mye både for dem som tigger og for dem som spiller i gatene.

Men som enkelte andre også kan fortelle om, er heller ikke alle tiggerne og helt til å stole på, uten at jeg av den grunn skal skjære alle over én kam. Jeg har selv møtt to tiggere som stod rett utenfor kirkedøra for å tigge penger av kirkegjengerne en søndag formiddag, samtidig som de pekte på munnen for å signalisere at de var sultne. Senere samme dag observerte jeg de samme tiggerne som gatemusikanter i et annet strøk av byen, og da med en helt annen selvsikker holdning. Personlig liker jeg gatemusikantene. De liver opp i gatebildet. Jeg foretrekker å oppfatte dem som seriøse yrkesutøvere. Når noen av dem driver dobbeltspill, ødelegger de for andre og man blir skeptisk.

Godt vi har innvandrere

Det er ikke vanskelig å merke at det etter hvert er blitt mange svensker i norsk arbeidsliv.Vi møter dem over alt, ikke minst i servicenæringene og helsesektoren. I alt 75.000 svensker er registrert i det norske skatteregisteret for 2009, ifølge Dagsavisen. I lokalradioen i NRK Oppland har de til og med en svensk programleder, meget dyktig forresten, slik jeg har inntrykk av at svensker flest i norsk arbeidsliv er. I hvert fall rapporteres det fra bemanningsbyråene at norske arbeidsgivere ofte foretrekker svenske arbeidssøkere når de skal ansette folk. Årsakene skal være at de bl a har god arbeidsmoral, er lojale, fleksible og fornøyde, fordi de vet hvor vanskelig det kan være å få jobb. Jeg vil føye til ytterligere en egenskap. Selv om mitt erfaringsgrunnlag er noe tynt, har jeg inntrykk av at svensker i servicenæringene nettopp er dyktige på service og vennlighet i jobbutførelsen. Mange av dem sier for øvrig at de akter å bli i Norge. Godt vi har innvandrere!
Oppdatering: Nå har likestillingsombudet funnet ut at arbeidsgivere ikke har lov til å spørre etter svenske arbeidssøkere.

Som alltid

Så har det skjedd igjen. En fotballklubb har tapt mange kamper, ligger på bunnen av tabellen, og dermed gjelder det å finne syndebukken. Spillerne kan nødvendigvis ikke sparkes, i hvert fall ikke alle på en gang. Dermed blir det treneren som må gå, som alltid. Lyns styre har ifølge avisene bedt Kent Bergersen om å trekke seg. Det høres litt penere ut enn at han har fått sparken. Men det er nettopp det siste som har skjedd. For Kent Bergersen står oppreist og sier at han gjerne ville ha tatt Lyn videre. Sjelden eller aldri stiller man noe spørsmål ved andre ansvarlige i en fotballklubb, styrelederen eller sportsdirektøren for eksempel. Kanskje var det noe der som burde ha trukket seg?
Oppdatering: Bekreftelse - Bergersen sparket i Lyn

Feilslått

En innvandrer vil inn på Stortinget for et parti som kaller seg Samtidspartiet. Politikken er ifølge VG lik Frp på mange områder, bortsett fra i hvert fall på ett punkt: Han vil at imamene skal lønnes av staten. Mye kan sies om det forslaget. Men når journalisten i VG’s nettavis får seg til å spørre om man ikke da burde kontrollere hva imamer preker om i moskeene, sier det mye om refleksjonsnivået i VG’s redaksjon. Undres på om man der i gården har hørt om religionsfrihet og ytringsfrihet? Forutsetter statsstøtte at staten skal kontrollere meningsytringer og religiøs forkynnelse?

Når det er sagt, tror jeg dette forsøket på å samle innvandrerne i et bestemt parti for innvandrere, er uheldig og feilslått. Vil man skape ytterligere avstand mellom innvandrere og befolkningen for øvrig, så skal man gjøre nettopp dette. Jeg tror da heller ikke at initiativtakeren vil lykkes i sine bestrebelser.

Dropp hele greia

Trond Giske har signalisert at han ikke vil garantere statsstøtte til Fotballforbundets søknad om å arrangere fotball-EM i 2016 hvis ikke vedtaket om å vrake Bodø som vertsby blir omgjort. Mange nordpå var sinte da idretten selv sa nei til Tromsøs OL-søknad. Nå skal Giske åpenbart fiske noen stemmer i den nordlige landsdelen med sitt utspill om Bodø, til tross for at idretten selv har gjort sitt stedsvalg. Ikke overraskende reageres det på utspillet, både positivt og negativt.

Et fotball-EM i Norge vil bety bygging av nye stadion i et omfang som vil resultere i en enorm overkapasitet når det gjelder publikumsplasser. Søknaden forutsetter at Norge stiller med fire stadion med kapasitet på henholdsvis 50.000, 40.000 og to som tar 30.000 tilskuere. I Oslo skal det bygges nytt nasjonalanlegg med plass til 50.000. Bare et par mil unna planlegges det på Lillestrøm et stadion til 40.000. Fra før har vi Ullevål med plass til 25.000. Så skal henholdsvis Stavanger og Trondheim ha hvert sitt stadion til 30.000 tilskuere. Bodø har ca 47.000 innbyggere. I byens omland er det ikke akkurat tett befolket. Likevel tenker man seg et stadion i byen som skal romme 30.000 tilskuere. Hvem i all verden skal fylle denne og de øvrige arenaene når et EM er over?

Fotballforbundet er i sin tenkning preget av gigantomani som er hinsides enhver fornuft. Det eneste fornuftige Giske kunne gjøre er å si nei til enhver statsgaranti for disse planene.

Trist historie

Fryktelig trist å lese historien om den tidligere friidrettsutøveren Khalid Skahs behandling av sin tidligere kone og deres to barn. Ifølge avisene skal han ha kidnappet barna og holdt dem som gisler i sitt eget hjem i hovedstaden Rabat i Marokko i nesten to år. VG skriver at han dessuten er tiltalt i Norge for grove trusler og vold mot ekskona og de to barna. Det er en fryktelig historie hans ekskone forteller.

Mange vil huske Khalid Skah fra den tiden han bodde i Norge og løp for BUL. Marokkaneren ble verdensmester i terrengløp to ganger, tok VM-medalje på 10 000 meter, og toppet karrieren med OL-gull på 10 000 i Barcelona i 1992 i en dramatisk finish mot en kenyaner der Skah ble beskyldt for å ha dratt fordel av at en tredje løper, en marokkaner som ble tatt igjen med en runde, hindret kenyaneren slik at Skah vant. Skah ble først diskvalifisert, men diskvalifikasjonen ble senere gjort om slik at Skah fikk beholde gullet.

Selv om Skah løp internasjonalt for Marokko, oppfattet mange ham som halvt nordmann, og tok del i gleden over OL-gullet. Han imponerte det friidrettsinteresserte publikum mange ganger med sine spurtegenskaper. Foreløpig har vi bare hørt den ene siden av historien, og så langt er Skah ikke dømt for noe som helst. Men etter det jeg forstår, synes det klart at han i forhold til sine barn og sin ekskone har handlet på en måte som ikke kan forsvares og som ifølge avisene er ulovlig. Det er trist at hans ettermæle i Norge skal bli ødelagt på denne måten.

Oppdatering: Den norske ambassadøren i Marokko sier til Dagbladet at både han selv og flere av hans kolleger ved ambassaden er blitt drapstruet av Skah. Han er nå kalt inn på teppet til marokkansk UD etter at barna søkte tilflukt i ambassadørens residens. - Og onsdag meldes det at Skah skal være innlagt på sykehus med nerveproblemer.
Se også:
Oslopolitiet får ikke utlevert Khalid Skah.
Khalid Skah saksøker norsk ambassadør.

Frp’er for dødsstraff?

En stortingskandidat for Frp gir uttrykk for at han vil sende Mulla Krekar tilbake til Nord-Irak selv om han risikerer dødsstraff. Blir han dømt til døden så lever jeg godt med det, skriver han ifølge VG på bloggen sin. I likhet med de aller fleste nordmenn har jeg lite til overs for det Mulla Krekar står for. Det foreligger en dom på at han skal utvises fra landet, og jeg håper det vil bli mulig å effektuere dommen. Men vi er forpliktet på menneskerettighetene og skal derfor ikke sende ham tilbake til Nord-Irak så lenge han kan risikere dødsstraff der.

Når stortingskandidat Tom Staahle blir konfrontert med det han selv har ytret, prøver han i første omgang å ro seg unna. Så dobbeltkommuniserer han i verste Frp-stil ved å understreke han at det er hans tanker som kommer frem i bloggen, men at han likevel står for Frps partiprogram, og vil følge norske lover og regler i saken. Frp er imot dødsstraff. Likevel hevder en stortingskandidat at det er greit at en person får dødsstraff. Han bør nå klargjøre hva han selv egentlig står for: Er han for dødsstraff og dermed uenig i partiprogrammet på dette punktet?

Promille og tillit

En stortingsrepresentant for Frp er dømt til 16 dagers betinget fengsel for promillekjøring. Han kjørte bil dagen etter en fest der han hadde drukket og hadde fortsatt promille. Frp-leder Siv Jensen mener dette er noe som kan skje alle og at det er stor forskjell på dagen derpå-kjøring og annen promillekjøring. Med rette er hun anklaget for å bagatellisere saken. I forhold til kjøreferdighet er det promillen du har som er det vesentlige, ikke når du drakk, sier leder Svein Iversen i MA Rusfri Trafikk- og livsstil. Dessuten er dette slett ikke slik at dette ”kan skje alle”. Jeg kjenner mange som aldri ville finne på å sette seg bak et ratt hvis de har den minste mistanke om at de har promille.

Stortingsrepresentanten sier han har vært en tosk, legger seg helt flat og beklager. Ansvaret er mitt alene, sier han og tar den straffen han får. Voksent og realt gjort. Så kan man diskutere om han får en tilleggsstraff ved at saken får oppslag i mediene. På en måte gjør han jo det. På den annen side dreier det seg om en person som bekler et av de høyeste tillitsverv i samfunnet. Da er det ikke urimelig at folk blir informert. En mann som beklager sin uansvarlige atferd og tar sin straff for det uten å klage, blir fort tilgitt. Og bra er det. Så får velgerne avgjøre om de fortsatt har tillit til politikeren.

Silly season

Ifølge VG dominerer Frp i mediene i agurktiden, dvs i den tiden da politikerne tar ferie og vikarene overtar sakene i avisredaksjonene.

Minner om at i den engelsktalende verden har man en treffende betegnelse på fenomenet: ”silly season”.

Skaper et uheldig inntrykk

Så har vi en ny omgang med stortingsrepresentantenes økonomiske ordninger. Denne gangen gjelder det hjemreiser og diettpengene. Representanter som ikke er bosatt i Oslo, får dagpenger til diett som kompensasjon for at de må bo hjemmefra og ha to husholdninger. Etter min mening en meget rimelig ordning. Når de er på reise, får de i likhet med alle andre som er på tjenestereise for staten, diettpenger. Det som nå vekker kritikk, er at de mottar dagpengene også når de er på reise.

Jeg synes ikke dette er noen stor sak, og synes for så vidt Thorbjørn Jagland har et poeng når han sier at dagpengesystemet er en del av representantenes samlede lønnsordning. Erna Solberg støtter dobbeltdietten, og minner om at representantene skatter av diettpengene når de ikke er på Stortinget, og at de da blir å regne som vanlig lønn.

Greit nok. Men psykologisk sett er ordningen er likevel uheldig. Den skaper nettopp det inntrykket som nå dominerer i avisoppslagene, at stortingsrepresentantene får dobbelt opp og slik ”skor seg” på diettordningen. Hvis dagpengene er som lønn å regne, bør en heller vurdere å legge kompensasjonen inn i lønna og kalle det lønn.

Konsekvens, Erna?

Frp er både kortsiktige og useriøse i sin politikk, mener Erna Solberg. Forslaget om å opprette asylleire i Afrika, er ikke seriøst, og det blir helt feil å kutte kulturstøtten, sier Høyrelederen til VG. Hun mener også at Frps økonomiske politikk viser at partiet ikke tar landets langsiktige utfordringer på alvor.

Også andre Høyrepolitikere har gått hardt ut mot Frp den siste tiden. Desto mer gåtefullt blir det at Erna Solberg ikke tar konsekvensen av sin vurdering av Frps politikk og gjør det klart at hun ikke vil være med på noe regjeringssamarbeid med Frp.

Han satte standarden

Den legendariske amerikanske radio og fjernsynsjournalisten Walter Leland Cronkite døde i går, 92 år gammel. Cronkite, mannen som ifølge president Obama satte standarden som alle andre ble målt etter, var mest kjent for sine 19 år som ankermann i CBS Evening News i tiden 1962 til 1981. Etter først å ha støttet den amerikanske krigføringen i Vietnam, erklærte han i en nyhetssending i 1968 at amerikanerne ikke ville vinne denne krigen. Fra det øyeblikk var også krigen tapt i den amerikanske opinionen.

Cronkites kanskje største øyeblikk var da han for nøyaktig 40 år siden stolt kunne erklære at mennesket var på månen. Hans meste bevegede øyeblikk var imidlertid da han måtte fortelle det amerikanske folk at president John F. Kennedy var død etter attentatet i Dallas, Texas. Da holdt det hardt for den garvede reporteren å holde tårene borte. Personlig blir jeg fortsatt beveget når ser dette opptaket.

En bokanmeldelse

”Boken er en interessant innføring i fordommer og kunnskapsløshet i dagens ”alternativmiljøer”. Som lærebok er den helt uten verdi.”

Utvilsomt en sterk konklusjon i en bokanmeldelse. Men den er godt begrunnet. Det gjelder en anmeldelse av boka ”Jesus døde ikke på korset” av Svein Woje og Kari Klepp. Les Bjørn Ares anmeldelse her.

Hinket han på hendene?

Pave Benedikt XVI har falt og skadet seg under ferieopphold på hytta i Nord-Italia. Heldigvis ikke alvorlig. Han fikk et lite brudd i håndleddet. Litt pussig da å lese i Vårt Land at han etter å ha skadet håndleddet i fallet, ”selv skal ha kunnet hinke inn på sykehuset”. Det skjedde riktignok, fortsatt ifølge Vårt Land, ved hjelp av hans personlige assistent, Georg Gänswein. Skjønner godt at han kunne trenge hjelp hvis han hinket på hendene. Det må i så fall ha vært litt av et syn.

Det er forresten ikke bare Vårt Land som surrer litt med kroppsdelene i denne saken. Ifølge Dagbladet skadet paven ankelen. Vi holder oss til en trygg kilde, New York Times, og regner med at det er riktig som det der skrives at han skadet ”the wrist”. Og så får vi tro at han gikk rimelig støtt på beina. Uansett, vi håper det går bra for paven – og at hans velfortjente ferie ikke blir alt for mye ødelagt av uhellet.

Halvblodsprinsen – den beste hittil

Den sjette Harry Potter-filmen hadde førpremiere på Akershus festning i går kveld. Jeg har bedt to av dem som var så heldige å få billetter til denne festpremieren, om å være gjesteskribenter på bloggen min i dag. Maja og Jonas, henholdsvis 13 og 11 år, er begge Harry Potter-entusiaster og -spesialister. De har valgt å anmelde filmen sammen:

Vi kom til Akershus festning kl. 21.00 og møtte en lang kø. De slapp oss inn kl. 21.30 og etter en stund kom vi inn ved Karpedammen. Vi fant oss noen plasser og gikk for å kjøpe noe å drikke. Erik Solbakken kunngjorde at skuespillerne James og Oliver Phelps (Fred og Frank) skulle komme, og at de som ville ha autografen kunne stille seg opp ved et gjerde. Vi fant straks fram penn og papir og stilte oss opp. Etter en god stund kom de og vi fikk autografene til begge to. Vi fant tilbake til plassene våre og ”Fred og Frank” introduserte filmen på norsk.

Filmen begynte med at Humlesnurr tar med Harry til en gammel mann ved navn Horatsion Snilehorn, og de overtaler han til å bli eliksirlærer på Galtvort. Harry låner en brukt eliksirbok og i den finner han mange overstrykninger og det er skriblet masse i den. Boka tilhører en som kaller seg ”Halvblodsprinsen,” og den hjelper Harry mye på skolen. Samtidig hjelper Harry Humlesnurr med å finne ut hvordan Voldemort kunne gjenoppstå fra de døde. Det viser seg at Voldemort har delt opp sjelen sin i noe som kalles ”malakruxer,” og Harry og Humlesnurr drar for å finne en av dem. Malakruxen ligger i bunnen av et kar med flytende væske, og Humlesnurr begynner å drikke væsken for å få karet tomt og han blir veldig svak av det.

Malfang har i mellomtiden jobbet med å få Voldemorts tilhengere inn på Galtvort, og når Harry og den svake Humlesnurr kommer tilbake med det som viste seg å være en falsk malakrux, har han greid det. Malfang skal til å drepe Humlesnurr på ordre fra Voldemort, men han tør ikke gjøre det. Slur (lærer på Galtvort) har lovt å hjelpe Malfang, og når Malfang ikke klarer å drepe Humlesnurr gjør Slur det. Harry blir rasende på Slur og sender noen av trylleformlene fra eliksirboka på han, men han bare blokker dem og sier: Hvordan våger du å bruke mine formler mot meg, jeg er halvblodsprinsen! I denne filmen har også Harry blitt kjæreste med Gulla Wiltersen, og Ronny og Hermine har også følelser for hverandre.

Filmen var kjempebra, den beste – og den morsomste – Harry Potter-filmen hittil.

Været passet utmerket til filmen, da det var mest spennende, begynte det å lyne og tordne og akkurat da Humlesnurr døde, begynte det å pøsregne. Vi syntes det var kjempe kult og vi lurer på hvordan nr. 7 kommer til å toppe dette. Vi dro hjem kl. 02.00 etter en super kul kveld!

Aps nye medieklovn

Det nyinnmeldte medlem av Arbeiderpartiet, forfatteren Erik Fosnes Hansen, er i ferd med å etablere seg som en av Aps store medieklovner. I et langt innlegg i Aftenposten i dag prøver han å overbevise leserne om hvor veloverveid (!) hans utblåsing i radiodebatten med en Frp-ordfører sist søndag var. Deretter gjør han seg så liten han bare kan ved å fortelle leserne at den samme motdebattanten gikk til VG og ”sladret” om hendelsen i et radioprogram som han mener ellers bare ville ha nådd noen få lyttere. For min egen del fikk jeg med meg både Fosnes Hansens papirkasting og verbale utblåsing ved å høre på programmet.

Fosnes Hansens nivå understrekes ytterligere ved at han ikke en gang er kjent med forskjellen mellom ”Kirkelig Fellesråd” og ”Mellomkirkelig Råd”, to viktige, men forskjellige, organer i Den norske kirkes organisasjonsstruktur. Fosnes Hansen gjør Mellomkirkelig Råds generalsekretær, Olav Fykse Tveit, til leder av ”Felleskirkelig Råd”, men han sier ikke hvor. Det finnes som kjent en del slike i Norge, for å si det mildt. Men kanskje Fosnes Hansen vil få med seg at Fykse Tveit i august forhåpentligvis blir valgt som generalsekretær i Kirkenes Verdensråd, verdens største økumeniske organisasjon med ca 350 kirkesamfunn fra hele verden som medlemmer. Fykse Tveit er nå den ene av to gjenstående kandidater til dette vervet. Blir han valgt, vil han være en av de få nordmenn som bekler et stort internasjonalt verv.

Politisk kulturkamp på høyt nivå

Jeg har store problemer med å mobilisere noe tilslutning til Frps politikk. Men jeg ville faktisk forstå det om noen fikk sympati for Frp etter forfatteren Erik Fosnes Hansens bidrag i den offentlige debatt den siste tiden. Den gavepakken denne mannen har servert Frp gjennom sine oppblåste utblåsinger den siste tiden, kan vel Siv Jensen og co bare takke og bukke for. Etter at Frp har kritisert Giske for hans oppnevning av nytt kulturråd, forteller Fosnes Hansen på kronikkplass i Aftenposten det norske folk at han i protest mot Frps kritikk har funnet det nødvendig å melde seg inn i Ap. Han har meldt seg inn samme dag som han skriver, kan han fortelle, og legger til: ”Jeg vil gjøre det meget klart overfor mine lesere – uansett politisk grunnholdning – at jeg vil fraråde enhver å stemme på noen deler av en politisk konstellasjon som kan bringe Frp i regjering.” – Betryggende å vite.

I NRKs ”Søndagsavisa” sist søndag følger han opp med en ny form for politisk kulturkamp: Kasting av papirkuler på sine meningsmotstandere, fulgt av banning og sverting i ultraklassen. Godt vi har kulturpersonligheter av Fosnes Hansens støpning.

Kirke og politikk

Det er det samme hver gang. Hvis biskoper eller andre representanter for kirken ytrer kritikk mot et politisk standpunkt i en konkret sak, er politikere der med en gang og ber kirken holde fingrene av fatet. Ingen sammenblanding av politikk og religion, takk! Denne gangen er det Fremskrittspartiet som ikke tåler at kirken ytrer seg. I NRK i dag uttaler et par biskoper og generalsekretæren i Mellomkirkelig Råd seg kritisk om Frps forslag om å opprette norske asylmottak i Afrika. Kritikken går på denne konkrete saken, og det blir presisert at det ikke dreier seg om noen generell oppfordring til folk om ikke å stemme Frp.

Representantene for kirken er negative til forslaget og utfordrer Frp på om de mener en slik behandling av asylsøkere er i samsvar med de kristne verdier partiet sier de bygger sin politikk på. Biskoper er ikke noen hvem som helst når det gjelder innsikt i den kristne tro og kristne verdier. Da bør politikere tåle å bli utfordret på en politikk som oppfattes problematisk i forhold til nettopp slike verdier.

Kirken blir ofte kritisert, også av politikere, for å være fraværende i samfunnsdebatten. Når de så ytrer seg på en måte noen ikke liker, blir de bedt om å holde munn, bl a under henvisning at de representerer folkekirken, der er det mange meninger. Ja vel, men hva så? Ikke minst nettopp derfor har ledere i Den norske kirke et særlig ansvar for å tale inn i norsk virkelighet. Det forekommer meg at det måtte være atskillig mer konstruktivt av politikere å ta kritikken på alvor, lytte til den og avvise den med saklige argumenter, eventuelt endre politikken.

Strålende

Jeg har ikke hatt tro på at Molde skal kunne ta seriemesterskapet fra Rosenborg. Fortsatt har RBK en betryggende ledelse, dog ikke mer enn fire poeng, og RBK har en kamp mindre. Men etter den oppvisningen Molde viste mot Brann, har Molde økt sine sjanser også i mine øyne. Med Mame Diouf i spissen spilte laget spilte strålende. Det var morsomt å se et lag spille så flott fotball. Brann fikk seg en skikkelig leksjon.

Med litt større dyktighet foran mål hadde Godset tatt det poenget laget utvilsom hadde fortjent etter den fine andreomgangen mot Rosenborg, og dermed hadde Molde være i ryggen på RBK. Men fortsetter Molde på samme måten etter fotballferien, skal jamen Rosenborg skjerpe seg for å holde unna. Det blir spennende!

Manglende troverdighet

Tysklands tidligere sykkelpresident, Sylvia Schenk, slår kraftig til mot sykkelsportens manglende troverdighet i dopingspørsmålet. Hun går hardt ut mot både Lance Armstrong, Bjarne Riis og hele Tour de France. Hun kaller Armstrongs comeback i Tour de France er ”en katastrofe for løpets troverdighet”.

Armstrong er så vidt jeg vet aldri tatt for doping, og er derfor uskyldig inntil annet er bevist. Når det gjelder Bjarne Riis, derimot, har han selv innrømmet at han brukte EPO i årevis, etter at han lenge hardnakket hadde nektet enhver form for doping. Han innrømmet å ha dopet seg i årene 1993 til 1998. I 1996 vant han Tour de France. Likevel er han i dag en av sportens fremste ledere. Det skal sies at Riis etter innrømmelsen har vært aktiv i kampen mot doping.

Jeg er enig med Sylvia Schenk i at det likevel svekker sportens troverdighet at Bjarne Riis i dag sitter i sentrale lederposisjoner i sykkelsporten. Til tross for at han har jukset seg til seier, sier han i dag at han er stolt av sine resultater. En slik holdning bidrar ikke til å styrke den troverdighet som en svært så dopingbefengt sport har sterkt behov for.

Med hevet hode

I et åpenhjertig intervju i Vårt Land sier Misjonssambandets generalsekretær, Ola Tulluan, at han vurderte å gå av etter at han ble overprøvd av sitt styre i en overgrepssak han hadde behandlet i fjor. Jeg har tidligere kommentert saken på bloggen min, (se 10. september 2008, 29. september 2008 og 10. desember 2008) og gitt Tulluan ros for saklig og rakrygget holdning i saken. Det samme kan ikke sies om hovedstyrets handlemåte, som var like oppsiktsvekkende som den var lite tillitsvekkende.

At et styre på en så eklatant måte kunne bryte med sine egne retningslinjer, er vanskelig å forstå. Derfor er det lett å forstå at Tulluan vurderte å gå av. På bakgrunn av at Tulluan opprettholdt sitt standpunkt og i klartekst kritiserte sitt hovedstyrets vedtak i saken, kunne han imidlertid fortsette med hevet hode. Det er mer enn hva man kan si om hans styre.

Bra, Huitfeldt

Hvert år blir flere tiltalls barn ulovlig tatt ut av landet av en av foreldrene. Men de fortsetter å nyte godt av norske velferdsordninger som barnetrygd, kontantstøtte og uføretrygd. På den måten kan en si at offentlige støtteordninger indirekte er med på å finansiere bortføringer. Samtidig må den av foreldrene som sitter igjen alene må ofte betale bidrag. Ikke rart at disse foreldrene opplever situasjonen meget krenkende, slik en av dem sa på NRK i morges.

Til tross for at disse foreldrene begår en straffbar handling og gjør stor urett mot den forelderen som blir sittende igjen i Norge uten muligheter for kontakt med barnet, kan de fortsette å leve på det norske velferdssystemet. Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt vil nå stanse utbetalingen av velferdspengene for å presse foreldre som ulovlig har bortført egne barn. Pengene skal settes inn på en sperret konto og ikke betales ut før saken er løst.

Huitfeldt fortjener ros for at hun griper tak i dette og prøver å sette en stopper for noe som hun med rette sier strider mot folks rettsoppfatning.

Usmakelig jubel

To nordmenn jubler i uhemmet glede og gliser fra øre til øre der de vifter med det store vinnerloddet. Jubelen er så stor at det har gitt dem toppoppslag i nettavisen til Los Angeles Time. Jeg håper dette kan bli mitt gjennombrudd som komiker i USA, fleiper Espen Eckbo i en kommentar til oppslaget. Andre får nesten nervøst sammenbrudd over å ha vunnet vinnerloddet. Man skulle tro de hadde vunnet en Lottogevinst i 100 millioner klassen.

Den grenseløse jubelen skyldes at de har fått adgang til en begravelse. Finnes det ingen grenser for usmakeligheter og mangel på respekt når det gjelder et menneskes tragiske bortgang?

Når offside gir mål

To klare offsidemål i denne fotballrunden bør føre til en runde i fotballens dommerkollegium. I kampen mellom Sandefjord og Odd var det vel bare dommer Øvrebø som ikke så at Sandefjord hadde en spiller i soleklar offsideposisjon rett foran Odd-keeper Arnason da skuddet fra Ørjan Røyrane gikk i mål. Øvrebø erkjenner i ettertid at målet ikke skulle vært godkjent. Odd vant likevel fortjent. I Kristiansand derimot, ble Børufsens utligningsmål til 2-2 kanskje avgjørende for at Strømsgodset ikke fikk med seg tre poeng hjem til Drammen. Her var en Startspiller i klar offside ved scoringen. En spiller er som kjent i offside posisjon dersom han er nærmere motpartens mållinje enn ballen og mindre enn to motspillere. I den aktuelle situasjonen var Godsets keeper ute i feltet og det var bare én Godsetspiller mellom mållinjen og Startspilleren som var nærmest mål. Start dominerte i andre omgang, og selv om Godset ledet kampen to ganger, erkjenner trener Deila at Godset var heldig som fikk det ene poenget.

I Stavanger smakte det selvfølgelig godt for Vikingtrener Uve Rösler at Viking satte på plass Lillestrøm, som sparket ham som trener for et par år siden. Noe overraskende kanskje, at Viking slo dødballaget LSK nettopp med dødballer, selv om også Lillestrøm gjorde et fint dødballmål. Bunnlagene Bodø-Glimt og Lyn kjempet heroisk for poeng, men selv med to scoringer på hjemmebane, var det ingen tvil om at Molde var helt overlegne. Men tar de igjen RBK? Jeg tviler. Lyn var nærmere tre poeng mot Stabæk, men måtte nøye seg med bare det ene i en Ullevålkamp med bare litt over 3100 tilskuere. Lyns annonseappell til Oslofolk om å møte opp på Lynkampene ser ikke ut til å ha hatt noen effekt. Nå brenner det unektelig et blått lys for Lyn både sportslig og økonomisk. Erfaringen viser at det laget som ligger sist ved halvspilt serie, som oftest rykker ned.

I Aalesund spilte Vålerenga godt, men Aalesund scoret flest mål. Tre mål til Aalesund på tre sjanser i første omgang må sies å være bra uttelling! Rekdal puster nok lettet etter å ha tatt tre kjærkomne poeng mot gamleklubben. Så ble vi spart for verbal oppkast fra Rekdal denne gangen. Urettferdig å legge skylden for tapet på keeper Bolthof. Når de aldri gir andre-keeperen sjansen før de er helt nødt, kan de ikke vente annet enn usikkert keeperspill.

Oppdatering: Heller ikke en fotballkamp er avgjort før fløyta går for full tid. Det fikk Fredrikstad en påminnelse om i kveld. Brann vant en jevn kamp med scoring på overtid og vant 2-1 på hjemmebane. Det kunne like gjerne ha vært omvendt. Bittert for Fredrikstad. Glede i Bergen.

Dopingtouren

I dag starter Dopingtouren, eller Tour de France, som idrettskonkurransen egentlig heter. Dette sykkelrittet har gjennom årene vært så preget av dopingskandaler at det sikreste man kan si om årets ritt, er at det i stor grad vil handle om doping. Det blir hevdet at ingen er så opptatt av å ta doperne som sykkelsporten. Mulig det, men så ser det da også ut til at behovet for dopingkontroll er særdeles stort i denne idretten.

I tre uker skal TV2 følge hvert tråkk i sykkelrittet, som er blitt betegnet som verdens tøffeste idrettskonkurranse. Noe forresten Lance Armstrong, som har vunnet sammenlagt hele sju ganger, ikke er helt enig i. Han sier at ingen av hans opplevelser i Tour de France var like harde som å løpe maraton. For oss som er fascinert av den kjedsommelige sykkeltråkkingen Frankrike rundt, er det umulig ikke å bli imponert over den utholdenheten disse idrettsfolkene viser. Men når vi har en tendens til å trekke inn i hytta for å følge det umenneskelige slitet i de franske alpene, har det også å gjøre med de interessante kommentarene til Johan Kaggestad, en mann som ikke bare har rede på idretten han elsker, men som også har perspektiver utover det snevert idrettslige i sine kommentarer. Det blir spennende å følge Kurt Asle Arvesen og Thor Hushovd, som begge kan gjøre det bra.

Bare så synd at det hele skal forsures og langt på vei ødelegges av juksemakere. Men rett skal være rett, doperne finnes også i andre idretter. Meldingen om at tidenes tyske vinterolympier, Claudia Pechstein, er tatt for bloddoping, viser det. Pechstein har tatt fem OL-gull og har i tillegg to sølv- og to bronsemedaljer. Hun avla positiv dopingprøve under VM på Hamar i februar, der hun lå på 3. plass etter første dag, men trakk seg fra resten av mesterskapet angivelig fordi hun var blitt syk. Refleksjonene gjør seg selv. Nå er hun utestengt for to år og mister hun OL i Vancouver. En latterlig liten straff for å jukse på denne måten. Når hun har vunnet fem OL-gull og doper seg, ligger mistanken nær om at hun også tidligere har gått mange dopingturer på skøytebanene. Pechstein er 37 år, og en kan håpe at vi ikke ser henne igjen på skøytebanen. Utestengelse på livsstid er den eneste rimelige straffen for juksemakeriet, noe bl a Kaggestad har slått til lyd for.

Merkelig sak

I slutten av mars kom meldingen om at soknepresten i Valle var blitt utsatt for en rekke ulike trusler, til og med drapstrusler. Folk i bygda sluttet helhjertet opp om presten sin og det ble bl a arrangert fakkeltog for å markere støtte og politikere holdt appeller i Valle sentrum. Men ingen skjønte hvem som kunne stå bak, og saken fortonte seg underlig fra første stund. Truslene ble så ille at presten ble permittert og reiste bort.

Nå mistenker politiet soknepresten for ikke å ha snakket sant om truslene og at han rett og slett har satt det hele i scene selv. Bakgrunnen for mistanken er avvik i forklaringene hans og i tillegg tekniske funn på åstedene. Presten selv stiller seg helt uforstående til mistanken.

Det er viktig å understreke at det så langt kun dreier seg om mistanke. Presten er ikke pågrepet og det foreligger ingen siktelse. Sakens art tilsier at forhåndsdømming er nærliggende. Alle bør holde seg for gode til det.

Vi får inderlig håpe at politiet kommer til bunns i saken, som prestens biskop med rette karakteriserer som en gåtefull og merkelig sak. Lokalmenigheten i Valle kan ikke leve med at den forblir uoppklart.

Ulike besteforeldretyper

Det er mange måter å være besteforeldre på. Bare spør barn. En 6-åring sa det slik: ”Besteforeldre finnes i alle størrelser og i flere farger”. En 10-åring var mer utdypende når han skulle beskrive besteforeldre: ”Det finnes mange typer besteforeldre. Noen er grå, mens andre er ungdommelige. Man kan dele dem inn i forskjellige grupper, de som har opplevd krigen og som har kommet seg over middagshøyden. Noen besteforeldre lever fortsatt, mens andre døde som barn.”

At noen besteforeldre dør som barn, må vel sies å være mer tvilsomt. Men at noen er grå, mens andre er ungdommelige, kan ikke betviles. I besteforeldreforskningen har en forsøkt å beskrive ulike typer besteforeldre. For eksempel kan en snakke om den uengasjerte og passive besteforeldretypen på den ene side, og den engasjerte og støttende besteforeldretypen på den andre. Den uengasjerte, passive typen er litt fjern, har ikke så mye kontakt med barnebarna, men dukker opp fra skyggene når de skal, ved juletider, fødselsdager og andre familiebegivenheter, men er ellers preget av en distansert holdning. Denne litt fjerne typen blir akseptert og volder ingen spesielle problemer.

Verre blir det når den passive holdningen glir over i en totalt uinteressert innstilling. Disse er ikke mange. Men enkelte foreldre kan fortelle om besteforeldre som ikke bryr seg svært lite om barnebarna. De kan ringe en gang i blant og møter som regel opp når de blir bedt til en middag. Men de tar aldri initiativet selv til å gjøre noe sammen med barnebarna. De har liten forståelse for at foreldrene kan være slitne og kunne trenge litt avlastning, og tilbyr aldri noe hjelp. Foreldrene synes som regel dette er både sårt og trist. De synes det er leit at barna deres ikke skal få oppleve gleden som samværet med besteforeldrene som andre foreldre kan fortelle om. Det føles sårt fordi besteforeldrenes manglende interesse oppleves som en personlig avvisning.

I motsatt ende av skalaen har vi den engasjerte og støttende typen, som lever og ånder for barnebarna, har hyppig kontakt, stiller opp med hjelp og støtte av alle slag, og er opptatt av å være kamerat og god venn med barnebarna. Men noen ganger kan engasjementet det gli over i en mer autoritær besteforeldrerolle, der besteforeldrene gjerne vil opptre som barnebarnas foreldre og blander seg inn i barnefamiliens liv i tide og utide. Det går sjelden bra lengden. Rett nok er det ikke galt å ville influere på barnebarna, men har man ikke tilstrekkelig følsomhet for hvor grensen går for hva som er foreldrenes ansvar alene, skjærer det seg garantert. Selv om norske barnefamilier både forventer hjelp av besteforeldre når de trenger det, og gjerne tar imot hjelp av ulikt slag, skal de ha seg frabedt utidig innblanding, enten det nå gjelder barneoppdragelsen eller hvordan familien skal leve.

Norske familier ønsker å være selvstendige. Både som individer og som familie ønsker vi å leve våre liv etter eget valg. Det forhindrer ikke at vi alle kan trenge hjelp og støtte. Småbarnsfamilier har ofte en tøff hverdag i dagens samfunn. Det offentlige velferdsapparatet klarer ikke alt, selv om det klarer mye.

Besteforeldre trer ofte inn som en viktig støttespiller på hjemmefronten. Generasjonsforskerne snakker om at de utgjør et slags ”heimevern”, som står klar til å gripe inn når kriser oppstår og barnefamiliens ve og vel trues. Besteforeldre flest stiller opp. Nettopp dette trekket ser ut til å være et kjennetegn ved besteforeldrerollen i vårt land. Enten de er grå eller ungdommelige ønsker dagens å være noe for sine barn og barnebarn.