I et åpenhjertig intervju i Vårt Land sier Misjonssambandets generalsekretær, Ola Tulluan, at han vurderte å gå av etter at han ble overprøvd av sitt styre i en overgrepssak han hadde behandlet i fjor. Jeg har tidligere kommentert saken på bloggen min, (se 10. september 2008, 29. september 2008 og 10. desember 2008) og gitt Tulluan ros for saklig og rakrygget holdning i saken. Det samme kan ikke sies om hovedstyrets handlemåte, som var like oppsiktsvekkende som den var lite tillitsvekkende.
At et styre på en så eklatant måte kunne bryte med sine egne retningslinjer, er vanskelig å forstå. Derfor er det lett å forstå at Tulluan vurderte å gå av. På bakgrunn av at Tulluan opprettholdt sitt standpunkt og i klartekst kritiserte sitt hovedstyrets vedtak i saken, kunne han imidlertid fortsette med hevet hode. Det er mer enn hva man kan si om hans styre.
11 kommentarer:
Den interne rollefordeling er én ting, men generelt er jeg utrolig skeptisk til at minner som dukker opp under rosenterapi skal danne grunnlag for reaksjoner mot den de nyoppdagede minnene gjelder.
Om en person skulle miste jobb og omdømme pga. dette. ville det støte grusomt ann mot min rettsfølelse. Så i den grad Misjonssambandet og andre religiøse organisasjoner har et regelverk som har som utgangspunkt at man skal stole på anklager også i sånne tilfeller, skader det min tillit til disse organisasjoner.
"Oustorp fortalte til Vårt Land i forrige uke at hun etter langvarige psykiske og fysiske problemer gikk til rosenterapi. I terapien dukket det opp minner om grove seksuelle overgrep fra en bestemt mann"
Jeg skrev en del om denne saken da den pågikk og jeg er dypt uenig i din vurdering. Formelt sett fortjener muligens styret i NLM kritikk, men Tulluan fortjener ingen ros for sin håndtering. Han later til ukritisk å ha svelget en historie hvis grunnlag i beste fall er problematisk.
Saken har alle kjennetegnene til en klassisk falsk minne-sak. Minner fremkommet/skapt på denne måten har ingen verdi i en rettssak (fordi retten har brent seg på slikt bevisgrunnlag for mange ganger). NLM må selvsagt fortsatt forholde seg til dem , men det later til at Tulluan, muligens i redsel for å bli beskyldt for ikke å ta anklager om seksuelle overgrep på alvor, har latt enhver kritisk sans fare.
Informerte kilder som har sett skriftlig dokumentasjon på Tulluans "granskning" forteller ting som at rosenterapeuten blir vurdert som troverdig "fordi hun er kristen". (Disse kildene er for ordens skyld ikke den anklagede eller hans familie.)
Tulluan er ikke en dommer. Det er ikke hans oppgave å felle en dom over en mann som, som oss andre, er uskyldig inntil det motsatt er bevist. Når Tulluan velger ensidig å tro på den ene part i en slik sak, må han nesten forvente at han får styret mot seg. Det eneste de bør kritiseres for, er at de ikke gjorde det i første runde.
Jeg støtter Arnfinn 100 % her.
Som jeg skrev ganske mye om da saken var oppe i september fjor var det vanskelig å konkludere med annet enn at media og generalsekretæren hadde vært ukjente med problemstillingen rundt "recovered memories" eller "falske minner" på norsk.
Før man snakker videre om saken er det viktig (og det av hensyn til alle parter) å se om det i det hele tatt er noen indisier som kan bidra til å bekrefte det som kommer fram gjennom denne type problematisk "minneterapi" knyttet til alternative behandlingsformer som rosenterapi.
Hvis så ikke skjer, er det dessverre (eller heldigvis) liten grunn til å ta anklagene på alvor.
Selv synes jeg det er betenkelig at det etter at saken var oppe i høst fortsatt ikke synes å ha vært gjort mer seriøse undersøkelser, selv om flere av oss sa ganske tydelig fra.
Årsaken skal jeg ikke spekulere i, men skal vi først skrive om dette, er det viktig ikke å henge seg kun opp i "retningslinjer". Denne saken handler (som alle saker) om å se ting fra minst to sider.
Til kommentarene over:
Jeg har aldri tatt standpunkt til selve anklagene, rett og slett fordi jeg mener jeg ikke har gode nok forutsetninger gjennom tilstrekkelig kunnskap om saken. Jeg konstaterer at dere mener dere kjenner sakens realiteter. Mitt utgangspunkt har vært at den instans som i NLM har hatt mandat til å gå inn i saken og behandle den, generalsekretæren (med sine rådgivere), har satt seg inn i saken og vurdert den, slik han skal gjøre, men er blitt overprøvd av sitt styre, i strid med styrets egne retningslinjer. Jeg konstaterer at Arnfinn med 100% tilslutning fra Bjørn Are er i stand til å felle den dom over Tulluan at han ”muligens i redsel for å bli beskyldt for ikke å ta anklager om seksuelle overgrep på alvor, har latt enhver kritisk sans fare”. – Så kan jeg godt være enig med Bjørn Are i at styret etter å ha overprøvd Tulluan, burde ha gjort mer undersøkelser for å klarlegge sakens realiteter. Endelig konstaterer jeg at styrelederen i går gikk på talerstolen på NLMs generalforsamling og tok selvkritikk for sin håndtering av saken, uten at han ville utdype dette nærmere.
Det er egentlig ikke meningen å være vrang her Oddbjørn, kun å gjenta min (og Arnfinns) hjertesukk og undring over at saken så godt som aldri omtales i forbindelse med temaet om "falske minner". Hvis man har lest en del om dette, er det så mange paralleller at det minimum burde vært omtalt hvorfor denne saken ikke handler om dette.
Med den informasjonen som foreligger i det offentlige rom (spesielt basert på intervjuer med den som fremføre anklagene) er det vanskelig å tenke annet enn at vi står overfor så problematiske anklager at hele saken burde vært droppet.
Denne type anklager/"bevis" er blitt så diskreditert gjennom undersøkelser, at det slik jeg ser det var en lykke at Hovedstyret opptrådte som de gjorde, i en så tragisk og kontroversiell sak.
Interesserte kan finne mer stoff om dette her og her.
Bjørn Are:
Jeg ønsker ikke å motsi deg når det gjelder spørsmålet om sannsynligheten for at det forelå overgrep eller ikke. Men hvis sannsynligheten er så lav som du hevder, er det helt uforståelig for meg at NLM’s hovedstyre kunne endre konklusjonen og så bare gå videre uten å gå inn i saken på nytt. Videre: Generalsekretæren har faktisk beklaget hovedstyrets vedtak. Det er ganske sterkt. Situasjonen må oppleves ganske underlig, for å si det mildt, både av anklager og anklagede. Hvordan NLMs hovedstyre kan leve med en slik situasjon, er for meg uforståelig. Generalsekretæren har gjort jobben sin. Mener styret han ikke har gjort den godt nok, får de sørge for at den blir gjort bedre, og evt sparke generalsekretæren. Jeg fastholder at styret fortjener kritikk.
Fortsatt ikke meningen å være vrang og vond, men etter å ha etterlyst dette siden september i fjor, har jeg altså fortsatt ikke sett en eneste kommentar fra noen i NLM om hvorfor ikke saken ikke handler om falske minner.
Slik jeg oppfatter dette, har vi altså å gjøre med noe som både kan knyttes til en svært omdiskutert alternativ behandlingsform og en svært diskreditert prosess rundt minner som gradvis dukker opp, flere tiår senere (og dette er troverdig fordi "kroppen ikke kan lyve"...).
Det hadde forøvrig vært spennende å høre hva du med din faglige bakgrunn hadde tenkt om dette, men du har kanskje ikke lest noe spesielt om temaet?
For ordens skyld: Jeg oppfatter deg ikke på noen måte som “vrang og vond”. Setter stor pris på din saklighet. Jeg har ikke tilstrekkelige faglige forutsetninger for å vurdere behandlingsformene når det gjelder overgrep. Har aldri jobbet med det. Men kan selvfølgelig på legmannsbasis uttrykke den samme skepsis som deg. Men mitt poeng har ikke vært å vurdere sakens innhold. Det har jeg holdt meg unna, rett og slett fordi jeg ikke kjenner den godt nok. Jeg har heller ikke lest Tulluans rapport, og det er det vel heller ikke mange andre som har gjort. Jeg mener ikke med det å si at man ikke på generell basis kan diskutere den behandlingsformen det er kjent man har benyttet i denne saken.
For min del hadde jeg ikke lagt merke til saken før jeg leste om den her, så mitt innlegg var en spontanreaksjon på at saken syntes oppstått som følge av rosenterapibehandling hos fysioterapaut.
Dette var jo det samme Märtha Louise drev på med før hun startet Engleskolen sin (inspirert av sin svigermor Marianne Behn som skal være meget aktiv med rosenterapibehandling).
Minner fremkalt av den type behandling har vel for meg omtrent samme troverdighet som en gjennomsnittlig UFO-observasjon.
http://www.helhetsmedisin.no/fagaartFull.php?sub=46&id_z=15&lod=3
Men jeg vet selvfølgelig ingenting om hvorvidt det under sakens gang er kommet fram ting av en helt annen karakter (f.eks. vitner som har registrert påfallende ting, andre kvinner som har opplevd lignende oppførsel fra mannen e.l.).
Reagerte også negativt på at alle de ledende misjonsorganisasjonene nå syntes å ha et regelverk som sier at man i utgangspunktet skal feste tillitt til den som mener seg utsatt for overgrep. Hadde foretrukket om regelverket heller sa man skulle møte sakene med en helt åpen holdning (som i vanlige sivile rettsaker).
Det er nå kommet en norsk rapport om dette med "Falske minner", se f.eks. omtalen på Skepsis her og her
Legg inn en kommentar