torsdag 2. juli 2009

Ulike besteforeldretyper

Det er mange måter å være besteforeldre på. Bare spør barn. En 6-åring sa det slik: ”Besteforeldre finnes i alle størrelser og i flere farger”. En 10-åring var mer utdypende når han skulle beskrive besteforeldre: ”Det finnes mange typer besteforeldre. Noen er grå, mens andre er ungdommelige. Man kan dele dem inn i forskjellige grupper, de som har opplevd krigen og som har kommet seg over middagshøyden. Noen besteforeldre lever fortsatt, mens andre døde som barn.”

At noen besteforeldre dør som barn, må vel sies å være mer tvilsomt. Men at noen er grå, mens andre er ungdommelige, kan ikke betviles. I besteforeldreforskningen har en forsøkt å beskrive ulike typer besteforeldre. For eksempel kan en snakke om den uengasjerte og passive besteforeldretypen på den ene side, og den engasjerte og støttende besteforeldretypen på den andre. Den uengasjerte, passive typen er litt fjern, har ikke så mye kontakt med barnebarna, men dukker opp fra skyggene når de skal, ved juletider, fødselsdager og andre familiebegivenheter, men er ellers preget av en distansert holdning. Denne litt fjerne typen blir akseptert og volder ingen spesielle problemer.

Verre blir det når den passive holdningen glir over i en totalt uinteressert innstilling. Disse er ikke mange. Men enkelte foreldre kan fortelle om besteforeldre som ikke bryr seg svært lite om barnebarna. De kan ringe en gang i blant og møter som regel opp når de blir bedt til en middag. Men de tar aldri initiativet selv til å gjøre noe sammen med barnebarna. De har liten forståelse for at foreldrene kan være slitne og kunne trenge litt avlastning, og tilbyr aldri noe hjelp. Foreldrene synes som regel dette er både sårt og trist. De synes det er leit at barna deres ikke skal få oppleve gleden som samværet med besteforeldrene som andre foreldre kan fortelle om. Det føles sårt fordi besteforeldrenes manglende interesse oppleves som en personlig avvisning.

I motsatt ende av skalaen har vi den engasjerte og støttende typen, som lever og ånder for barnebarna, har hyppig kontakt, stiller opp med hjelp og støtte av alle slag, og er opptatt av å være kamerat og god venn med barnebarna. Men noen ganger kan engasjementet det gli over i en mer autoritær besteforeldrerolle, der besteforeldrene gjerne vil opptre som barnebarnas foreldre og blander seg inn i barnefamiliens liv i tide og utide. Det går sjelden bra lengden. Rett nok er det ikke galt å ville influere på barnebarna, men har man ikke tilstrekkelig følsomhet for hvor grensen går for hva som er foreldrenes ansvar alene, skjærer det seg garantert. Selv om norske barnefamilier både forventer hjelp av besteforeldre når de trenger det, og gjerne tar imot hjelp av ulikt slag, skal de ha seg frabedt utidig innblanding, enten det nå gjelder barneoppdragelsen eller hvordan familien skal leve.

Norske familier ønsker å være selvstendige. Både som individer og som familie ønsker vi å leve våre liv etter eget valg. Det forhindrer ikke at vi alle kan trenge hjelp og støtte. Småbarnsfamilier har ofte en tøff hverdag i dagens samfunn. Det offentlige velferdsapparatet klarer ikke alt, selv om det klarer mye.

Besteforeldre trer ofte inn som en viktig støttespiller på hjemmefronten. Generasjonsforskerne snakker om at de utgjør et slags ”heimevern”, som står klar til å gripe inn når kriser oppstår og barnefamiliens ve og vel trues. Besteforeldre flest stiller opp. Nettopp dette trekket ser ut til å være et kjennetegn ved besteforeldrerollen i vårt land. Enten de er grå eller ungdommelige ønsker dagens å være noe for sine barn og barnebarn.

9 kommentarer:

Anonym sa...

Og hva med alle besteforeldrene som ikke har verken juridiske eller vanlig normal samværsrett? Vi lever i en tid med stor frustrasjon. Døtre som gifter seg og har et horn i siden til mor eller far. Som ikke er seg sitt ansvar bevisst. Som ikke unner besteforeldrene å være del av barnas oppvekst. Så vidt jeg vet er det nok av dem. Vi lever i en verden der mange er egoistiske og respektløse overfor sine foreldre. Barneloven gir dem ingen juridiske rettigheter, noe som synes merkelig. Familievernkontorene er ingen hjelp heller ikke presten. Personvernet stopper enhver minnelig løsning i disse konfliktene. Og siden vi ikke har noen rettigheter så havner jo ikke disse sakene i retten heller. Barn kan aldri få for mye kjærlighet og uten noen som megler går de glipp av gode omsorgsfulle besteforeldre med masse tid og overskudd. Det er en skam og vanskelig å begripe!

Oddbjørn Evenshaug sa...

Jeg har ingen problemer med å forstå din frustrasjon, og jeg er enig i det meste av det du skriver. Her er det mye vondt og sårt! Jeg forstår også at noen besteforeldre skulle ønske at de hadde juridisk rett til samvær med barnebarn. Personlig tror jeg likevel ikke en slik rett er veien å gå. Motforestillingene er for mange. Jeg har skrevet om dette i en tidligere post, se 18. juni 2009, og jeg har også skrevet om saken på nettstedet www.besteforeldre.no. Se: http://www.besteforeldre.no/Veiledning/Skal_besteforeldre_ha_rett_til_samvaer.htm

Anonym sa...

Jeg er allikevel ikke enig i at problematikken skal avfeies så lettvint. At så mange unge mennesker idag er på kant med foreldrene sine må tas på alvor. Det må brukes ressurser på å løse de evt konfliktene som er årsaken til at barn ikke får gleden av sine besteforeldre. Jeg kjenner også til tilfeller der farmor ikke lenge får treffe barnebarna fordi sønnen er uvenner med sin x. At moren i dette tilfelle lar sin frustrasjon gå ut over barna skal vi aldri akseptere. Da må det opprettes megling mellom partene. Ikke folk som står på de kommunale listene f eks Forliksrådene, men med mennesker som selv kjenner problematikken på kroppen. De vet best hvor skoen trykker. Ja, sier noen vi har ikke anledning til å blande oss opp i private forhold. Jo, sier jeg hvis ikke så må det eks vis bøter til. Når barn må utsettes for samvær med voldelige fedre da er det noe fundamentalt galt. Men når man altså tvinges til å bidra til denslags da har jeg store problemer med at bestforeldre ikke skal få den samme rettigheten. Jeg forstår ikke denne unlatenheten fra foreninger som besteforeldre-foreningen, familievernkontorene, eller presten bidrar til. Før sakene for retten hvis man ikke kommer til enighet ved mekling. Skulle ønske jeg hadde kapasitet til å handle selv for å få gjennomført dette. Hva med deg, Evenshaug?

Oddbjørn Evenshaug sa...

Jeg avfeier ikke problematikken lettvint, slik du påstår. Tvert imot har jeg behandlet spørsmålet meget grundig i ulike artikler, bl a i en omfattende artikkel i Tidsskrift for samfunnsforskning, som dte er vist til i den artikkelen jeg viste deg til i det forrige innlegget. Fint om du kunne lese disse, så kan vi evt diskutere mer konkret argumentene for og imot om besteforeldrene bør ha juridisk rett til samvær med besteforeldre, hvis det er det du mener de bør ha.

Anonym sa...

Hei. Hadde lest artiklen din og tillater meg å lime inn dette: "Jurister er neppe de beste til å avgjøre hva som er "barnets beste".
Hvis du hadde lest mitt svar så er jeg enig i dette. Jeg har tidl vært inne på den linken du viser til og kunne bare konstatere at "vi" ikke er kommet lenger enn til å skrive artikler. Det er noe jeg er dyktig på også, faktisk. Gode intensjoner til tross nå må det handles. Jeg er også godt kjent med Barneloven men nå må denne loven endres. Forholdene; samfunnet har endret seg og det holder ikke bare å snakke saken rundt grøten. Er du virkelig fornøyde med det, Evenshaug?

Oddbjørn Evenshaug sa...

Fonøyd med hva? Hva må endres i barneloven? Du er ikke konkret. Hvis du mener at besteforeldre skal ha en generell rett til å kunne kreve samværsrett med barnebarn, så gjentar jeg at jeg er uenig i det. Og det har jeg gitt en rekke argumenter mot i artiklene jeg har vist til. Jeg er altså fornøyd med at vi ikke har en slik lovregel i Norge. Vi bør ikke få slike tilstander som i enkelte stater i USA som har slike regler. De problemene du er inne på, må løses på en annen måte enn gjennom jussen og i rettssalene, noe jeg også har skrevet tidligere. - For øvrig hadde det vært fint om du ikke opptrådte anonymt i en debatt som dette.

Anonym sa...

I motsetning til tidl har du denne gangen helgardert deg tiltross for at jeg verken har "brukt banneord eller grov personlig utskjelling" av noen. Tok du ikke sjansen på å bli motsagt på en "ublid" måte? Du vet av erfaring hva som kommer når du selv er arrogant og uhøflig? Feig mao. Siden mitt svar til deg allerede er sendt, er jeg i ettertid fornøyd med innholdet; det har helt klart truffet der jeg ønsket å treffe deg ;D

Anonym sa...

Evenshaug, med respekt å melde så ser jeg mindre og mindre grunn til å være noe annet anonym; for å ta det siste først. Å legge igjen et navn er en tillitsærklæring om man er en rettskaffen person som undertegnede. Når muligheten for å være anonym er tilstede finner jeg det forunderlig at du i det hele tatt kommenterer det. Men for at du skal vite noe om meg så er jeg journalist av yrke og har studert ved det jur fakultet. Dessuten er jeg generelt en samfunnengasjert kvinne som også gjerne tar initiativ, der staten kommer til kort og har et desperat behov for å styre oss; som med dagens sosialistiske regjering. Som aldri får ut fingern for å bruke en klisje men stadig vekk møter oss velgere med sine uærlige skrytelister. Jeg har notert meg at du viser til dine artikler men jeg oppfatter deg som en person som gjerne uttrykker deg både skriftlig og muntlig men som når alt kommer til alt: så har du ingenting mat-nyttig å fare med! Jfr det faktum at du stadig viser til hva «du har sagt tidligere». Arrogant! Samtidig som du signaliserer at du ennå ikke har tatt inn over deg mine forslag til løsning. Dette er symptomer som gjenkjennes hos sosialister. Det sies om disse at de er den direkte psykologiske årsaken til «politisk galskap». Vi ser disse symptomene som sagt hos dagens regjering som langsomt undergraver vår frihet. Som langsomt oppretter familie-staten; selvssagt overbevist om at det er til det beste for menneskeheten. At de undergraver folkets tillit til å ordne opp selv og det faktum at dette faktisk er til det beste for hver enkelt; det fatter de ikke. De fremstår med håpløse løsninger; men ingenting skjer! De viser til alt det gode de har bidratt med. Men tiden står stille og løsninger kan vi skue langt etter - om vi er villige til å underordne oss. Jeg er ikke villig til det! Forøvrig kan jeg vise til dr. Lyle Rossiter: «The liberal mind – the psychological cuases of political madness». Og hermed settes det forøvrig strek for videre dialog.

Anonym sa...

Teknologien kan ha gjort meg et pek hva gjelder mine to siste innlegg?? Der det siste ble sendt før det nestsiste. Det vil jeg gjerne beklage!