Store ord - lite penger

I den såkalte ”kirkeavtalen” fra 10. april i år ble stortingspartiene enige om at det skulle igangsettes en prosess mot at utnevning av biskoper og proster skal overføres fra kirkelig statsråd til kirkelig organ som kirkemøte eller bispedømmeråd. Forutsetningen var at det skulle gjennomføres en demokratireform, slik at kirkens organer ”får en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene”, som det heter i avtalen. Ikke minst har statskirkepartiet Sp brukt store ord om at demokratiet må styrkes i kirken, hvis kirken skal få den frihet fra staten som kirken ønsker.

En slik reform vil selvfølgelig koste penger. I avtalen henvises det til det såkalte Bakkevigutvalget, som i vår vurderte tiltak for å styrke demokratiet i kirken. Utvalget anslo at staten måtte bevilge mellom 80 og 110 mill kroner til de tiltakene som ville være nødvendige for at demokratireformen skulle kunne lykkes. Når statsbudsjettet nå legges fram, ser vi hvor alvorlig regjeringspartiene egentlig tar saken, eller rettere sagt – hvor lite alvorlig man tar sine egne forutsetninger. Skarve 5 mill kroner har regjeringen funnet å ville foreslå til demokratireformen i årets budsjett. Det vil ikke en gang kunne finansiere utsendelsen av valgkort til kirkemedlemmene. Ikke rart at man på ansvarlig hold i kirken frykter reformkollaps.