tirsdag 21. desember 2010

Besteforeldrene som historiefortellere

Et indiansk ordtak sier: "Det er to verdier vi bør gi våre barn. Det ene er røtter, det andre er vinger". Når det gjelder historisk tilknytning og røtter, har besteforeldrene en viktig rolle. I en tid da identitetsverdier er truet mer enn noen gang før, trenger barna og de unge å møte tradisjonsformidlende instanser som kan hjelpe dem til å finne røtter og feste som gir basis for å takle livet. Det er her besteforeldrene har en oppgave.

Besteforeldrene er ambassadører for fortiden. De er selv historie – og har vært vitne til historien. Ved å dele minner og historier fra tider som har vært, blir fortiden levende for barnebarna.
Til alle tider har besteforeldre fungert som et skattkammer av visdom og historie.

Barn i dag har en fantastisk tilgang til historisk kunnskap, ikke minst gjennom internett. Men det kan ikke erstatte den levende historien som besteforeldrene representerer. Barn elsker å høre besteforeldre fortelle. Ikke minst synes de er spennende å høre familiehistorien. Julen er en fin tid for å formidle nettopp familiehistorien for barna. I julen treffes gjerne generasjonene. Det er mer stillhet og ro enn ellers i året, og familien har tid sammen.

Å høre om hvordan det var da besteforeldrene vokste opp, hvordan de lekte, hva de gjorde, hvordan de bodde og hvordan foreldrene deres var, kan være spennende. Når besteforeldrene forteller om sine egne foreldre og besteforeldre, snakker vi om barnebarnas oldeforeldre og tippoldeforeldre. Mye kan synes rart og fremmed. Men historien om det som en gang var, gir nyttig lærdom om at alt er i forandring, og ingen ting skal tas for gitt.

Barna synes også det er spennende å høre om sine egne foreldres oppvekst, hvordan de var som barn og hva de gjorde. Foreldrene forteller nok selv også, men det gir et annet perspektiv å høre fra dem som var deres foreldre. Men fortellingen om foreldrene skal skje på en respektfull måte. Alt som fortelles bør være av en slik art at foreldrene selv kunne hørt på uten å føle seg utlevert.

På en av langveggene i Universitetets Aula i Oslo henger det et Munch-maleri, som bedre enn ord forteller hva det dreier seg om. Bestefar og den unge gutten. I det ytre er bestefarbildet det tradisjonelle. En gammel mann med langt og hvitt skjegg. Men budskapet er tidløst: Den eldre generasjon som forteller historien til den unge slekt. Landskapet er stort og vidt. Bestefar og gutten under det store eiketreet, som har stått der i generasjoner. Grenene hvelver seg over dem begge. De solide røttene stikker ned i jorda. Tilknytningen og forankringen i det som var etableres. En viktig del av identiteten dannes: "Jeg hører til i en sammenheng – med noe som har vært før meg, og som er viktig for hvem jeg er og hvem jeg skal bli."

Ingen kommentarer: