Som vanlig er de fleste medier lite interessert i hva som foregår på Kirkemøtet, som er Den norske kirkes årlige “storting”. Derimot flommer mediene over av stoff om Einar Gelius, som har latt det gå sport i å lete etter grensen for hva en prest kan foreta seg, og nå endelig har funnet den, som en kommentator i Aftenposten uttrykker det. For kirkemøtedeltagerne må det være frustrerende å oppleve hvordan medieklovnen Gelius stjeler ”showet”. Kanskje kan Oslo biskop anklages for dårlig timing når det gjelder reaksjonen overfor Gelius. Det burde ikke overraske at et brev av den typen biskopen har sendt Gelius ville bli kjent, og da var tidspunktet rett før kirkemøtet uheldig.
Men når det er sagt, er det liten tvil om at biskopens initiativ var høyst rimelig. At en Ap-stortingsrepresentanten Arild Stokkan Grande og Sp-statssekretær Guri Størvold kan finne mening i å gå til massive angrep på Kvarme i denne saken, vitner om en mangel på dømmekraft som jeg ikke trodde var mulig av folk med så høye offentlige tillitsverv. Av folk i politiske posisjoner burde Oslo-biskopen snarere fått ros for å gjøre den jobben de selv har satt ham til, enn å skjelle ham ut med karakteristikker som er hinsides ethvert saklighetskrav. Når det gjelder Kvarme, ser det ut til at enkelte mener de kan tillate seg hva som helst. Sjefredaktør Helge Simonnes mener saken bør få etterspill i Arbeiderpartiet og i Senterpartiet. Det er gåtefullt at Sp-leder og statsråd Liv Signe Navarsete kan holde seg med en statssekretær som holder seg på et så lavt saklighetsnivå som Guri Størvold har vist i denne saken. For Størvold må det dessuten være pinlig at Sp's bispehelt, Gunnar Stålsett, to ganger under sin bispetid forsøkte å bli kvitt Gelius. Vil hun karakterisere Stålsett på samme måte som hun nå karakteriserer Kvarme?
Midt oppe i Gelius-sirkuset kommer en melding som må glede kirkens folk, og som også burde være en vekker for alle som nå finner det opportunt å rakke ned på de samme. En fersk undersøkelse i regi av Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) slår fast at befolkningen er mer fornøyd med Den norske kirke enn noen annen offentlig virksomhet. I den store Innbyggerundersøkelsen del 2, skårer Den norske kirke 80 av 100 poeng på den totale brukertilfredsheten, og er samlet sett best blant alle de 23 offentlige virksomheter har vært gjenstand for innbyggernes kritiske blikk og erfaringer. Blant annet får kirken 81 av 100 poeng på ”informasjonsstrømmen”, 85 poeng av 100 på ”evnen til å lytte” og 81 poeng for ”evnen til å møte behov”. Det er få som klager på kirkelige tjenester, men de som klager opplever at det er enkelt å komme fram med sin klage. På andre plass når det gjelder graden av tilfredshet kommer helsevirksomhetene, deretter følger oppvekst- og utdanningsvirksomhetene.
Kirkestatsråd Rigmor Aasrud karaktiserer resultatet som ”knalltall for kirken” og mener undersøkelsen viser at Den norske kirke behandler folk med respekt, har evne til å være imøtekommende, til å lytte og forklare beslutninger. Direktør Jens-Petter Johnsen i Kirkerådet har rett i at dette er en fantastisk attest til de ansatte i kirken.
Men i de dominerende mediene er tausheten om undersøkelsen overdøvende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar