Universitetets forsømte oppgave

Rektor ved Univeristetet i Oslo (UiO), Ole Petter Ottersen, er lei av at universitetet er usynlig og utydelig og mener at forskere må lære seg å snakke som folk – til folket. Vi må bli bedre på formidling, sier han til Aftenposten, ikke bare utad til folket, men også innad fordi det blir mer og mer tverrfaglig virksomhet og da trenger vi å være tydelige også internt.

Et universitet har tre hovedoppgaver. Alle vet at et universitet har forskning og undervisning som oppgaver, men ikke alle vet at også formidling er en hovedoppgave. Det alvorlige er at heller ikke innenfor universitetene vet alle dette. I hvert fall virker det slik. For all del, det finnes mange universitetsfolk som er glimrende formidlere. Men de er så alt for få. Formidlingspriser og unntakene til tross, det er nærmest oppsiktsvekkende hvor lite mange universitetsfolk lar høre fra seg ute i det offentlige rom. De er sikkert gode forskere, kanskje også gode lærere, men de har fremdeles ikke gjort hele jobben sin hvis de ikke også bestreber seg på å formidle den kunnskap de produserer ut til folk.

Vegringen mot å ta formidlingsoppgaven på alvor har sikkert mange grunner. En viktig grunn er åpenbart at denne oppgaven tradisjonelt ikke er blitt verdsatt innenfor systemet. Jeg har selv sett på nært hold hvordan folk som har forsøkt å nå ut til folk med sin forskningsbaserte kunnskap, er blitt sett litt ned på og ikke blitt tatt helt alvorlig som forskere. Man har konstruert et kunstig mosetningsforhold mellom forskning og formidling. Idealet har i alt for stor grad vært at man skal isolere seg i sitt elfenbenstårn for å så en gang i blant å la høre fra seg i form av vitenskapelige bøker og artikler i tidsskrifter for fagfellene. Denne vitenskapelige skriftlige produksjonen er selvfølgelig særdeles viktig og en uatskillelig del av forskningsprosessen. Men også den populariserte formidlingen av forskningsresultatene hører med til pliktene, og burde derfor honoreres i stedet for å bli uglesett.

Det er derfor gledelig når rektor ved UiO sier at formidling skal telle med når forskere skal ansettes. Han vil også at forskerne skal starte med formidling mye tidligere i karrièreløpet. Derfor blir det blant annet gjort til en del av doktorgradsprogrammer. Tradisjonelt har dette ikke vært vektlagt. Snarere tvert imot, forskere som har gjort en formidlingsinnsats, er blitt ”straffet” i forhold til stillingskonkurrenter som har brukt all sin tid på forskning og derfor kanskje har produsert mer av det som ensidig er blitt vektlagt av de sakkyndige som har vurdert søkernes arbeid og sli har fått en fordel.

Det er også en svakhet ved systemet at formidling ikke gir noen økonomisk uttelling for universitetene. Statens bevilgninger baserer seg bare på den forskningsproduksjon og studentproduksjon universitetene kan dokumentere. En av årsakene til at formidling ikke gir uttelling, er at formidling er vanskelig å måle, blir det sagt. Jeg kan ikke forstå at det skulle være så vanskelig å lage et system som kunne gi et målbart grunnlag for å gi ekstra bevilgninger for god formidlingsinnsats. Så vel aviskronikker som foredrag lar seg telle, bare for å ha nevnt to eksempler. Her tror jeg det står mer på viljen enn på evnen.