Synet på besteforeldre

Vi som er besteforeldre får av og til anledning til å reflektere litt over hvordan besteforeldre blir oppfattet i familie og samfunn. Tradisjonelt er gjerne besteforeldre blitt forbundet med alderdom. Oppfatningen av alderdommen blir derfor en viktig innfallsvinkel til å forstå hvordan besteforeldre tradisjonelt er blitt oppfattet.

Går vi hundre år tilbake, skulle det å bli middelaldrende og eldre uttrykkes med verdighet, ro og sindighet. Gjennom det meste av 1900-tallet ble det "å ta det med ro" sett som et alderdomsideal. Alderdommen ble forstått som en gradvis tilbaketrekning til en mer passiv tilværelse i avhengighet. I mellomkrigstiden var typisk nok "Aldershvile" ett av de mest vanlige navn på aldershjemmene. Et slikt alderdomsideal vil gjerne skape en viss avstand mellom barnebarn og besteforeldre, ikke minst når det gjelder aktivitetsfellesskap.

Det tradisjonelle bildet av eldre mennesker og besteforeldre som hjelpetrengende og avhengige mennesker førte til at eldre mennesker gjennom store deler av 1900-tallet ble oppfattet som en byrde og et problem. Dette bildet ble ikke minst blitt skapt av fagfolk innenfor medisin, psykologi og sosialt arbeid, der en særlig i første halvdel av 1900-tallet hadde en tendens til å fokusere på de eldres skrøpeligheter og begrensninger. Begreper som avhengighet og omsorgsbyrde var i flittig bruk.

Når det gjelder besteforeldrenes familiepedagogiske rolle, bestod "problemet" ifølge psykiatrien og den kliniske psykologien i at besteforeldre hadde en skadelig innflytelse på sine barn og barnebarn. Med anekdoter som dokumentasjon advarte fagfolk mot besteforeldrene og deres innflytelse på foreldre og barnebarn. Denne oppfatningen kom tydelig til uttrykk i flere av de første fagartiklene om besteforeldre, der besteforeldrenes skadelige innflytelse på barnebarna var hovedbudskapet.

Et annet illustrerende eksempel på tidligere tiders negative vurdering av besteforeldre er det som ble kalt "besteforeldresyndromet". Dette var en påstand om at besteforeldrenes (og særlig bestemors) nærvær i barnas og barnebarnas liv barnliggjorde foreldrene og skapte en usunn allmaktsfølelse hos barnebarna. I tillegg kunne identifikasjon med besteforeldrene lett utvikle "groteske" og "bisarre" karaktertrekk hos den unge, ble det hevdet. Bestemor egnet seg med andre ord slett ikke til å ta del i omsorgen og oppdragelsen av barnebarna, ble det påstått. Hun ble oppfattet som en forstyrrende faktor, som det måtte være fagfolks oppgave å beskytte mot så langt det bare var mulig.

I dag er det neppe mange som vil stille seg bak en slik oppfatning av besteforeldre. Ikke desto mindre finner vi fortsatt eksempler på at det tradisjonelle bestemor-bildet lever i beste velgående, dvs bildet av bestemor som en gråhåret dame og trett dame som sitter tilbaketrukket i gyngestolen, hevet over dagliglivets konkrete gjøremål, nærmest plassert på en pidestall. Men dette tradisjonelle bestemorbildet tilsvarer snarere dagens oldemor: Kvinnen med sølvgrått hår som serverer oldebarna brus på verandaen, og som beveger seg forsiktig for ikke å falle.

En mer realistisk framstilling av dagens bestemor ville være en frisk og sprek middelaldrende kvinne, på høyden av sin yrkeskarriere, som skynder seg for å rekke innom treningsstudio før hun skal hjem for å lage middag, for så å kjøre av gårde for være barnevakt hos barnebarn. Så langt fra å være til byrde, kjennetegnes dagens besteforeldre ved at de bokstavelig talt er oppegående mennesker som gjerne er sine barnebarns beste venner og foreldrenes beste støttespillere.